Bumglue ...

Det er bare en ting som hjelper mot skrivesperre - eller innbilt som sådan - det er "bumglue" som Elizabeth George kaller det. Bumglue betyr å sette seg på rumpa foran datamaskinen og skrive - noe, hva som helst, spiller overhodet ingen rolle. Til og med spille solitaire om det så er, men sitt foran datamaskinen. På ett eller annet tidspunkt løsner det.
Så det er det jeg har gjort den siste uken. Sittet foran dataskjermen og hamret ned ett og annet ord, snudd på ting, vendt på ting, skrevet helt andre ting og endelig ser det ut til å løsne.
Det er en lettelse. Som å få trukket ut en vond tann. Så får det heller være jul så mye det vil. Jeg kommer nok til å sørge for at skrivingen fortsetter med fornyet gusto.
Jeg tror det har sammenheng med at jeg nå har begynt på noe helt nytt. Denne historien har en helt annen rytme i seg, den føles mye større enn Ildfuglen og jeg tror det kommer av at denne historien ikke er så bundet til en bestemt avslutning som Ildfuglen var det. Der måtte jeg nødvendigvis ha en plan frem mot siste bok - hovedhistoriene måtte møtes og den dramatiske historien få sin naturlige slutt.
Denne historien kan gå hvilken som helst vei, den er som et perlekjede uten tråd - hvis nå det har noen sammenheng - men det betyr at jeg kan la historien utvikle seg på et mer organisk vis. Den går dit den går, avhengig av det forholdet jeg får til mine karakterer.
Og det var først da jeg innså det at det virkelig løsnet. Til tross for at jeg har skrevet første bok.

Uansett - god jul til dere alle, enten dere nå leser eller skriver!

Jakten på julestemning og inspirasjon

He, he. Jeg er altså så uinspirert at det er ikke til å tro. Alt jeg gjør er bare tull. Ikke kan jeg skylde på julestria heller siden jeg knapt har sett på julepynt i det siste. Det eneste jeg har i huset er kransen på ytterdøren - som forøvrig er i ferd med å falle fra hverandre.
For å komme i gang med skrivingen jobber jeg på papir i et forsøk på å lage meg et grundig og bearbeidet synopsis som kan bringe meg videre. Snøft. I går kveld endte jeg opp med å skrive lister over titler ...
Jeg har også fordypet meg i researchen, men det driver ikke akkurat historien videre. Det blir ikke ord og sider av det.
Noen ganger blir verden utenfor skriveuniverset påtrengende og høylydt. Nå skulle jeg egentlig har vært i London til over nyttår, men istedet for å tilbringe de neste dagene på Gardermoen mens jeg venter på at Heathrow skal gjenfinnes i nærmeste snøfonn, har jeg bare utsatt hele reisen. Det ante meg et lettelsens sukk på telefonen til Norwegian ...
Nåvel - jakten på julestemning og inspirasjon for bare fortsette. I morgen skal jeg kjøpe juletre!

Gi bort - siden det er kjekt å få presang i januar også

Falt litt av de siste dagene - sånn blir det ofte i desember, selv om jeg ikke kan skylde på juleforberedelser. Men nå er min nye serie godkjent og da er jeg i fullt skrivemodus, så kanskje jeg kan skylde på det?
Nåvel.
1 januar er det ett-års dag for bloggen min. Jeg var i tvil om jeg kom til å gidde å følge opp med innlegg og skriving, men det har jo gått bra. Jeg er jo her fortsatt!
Jeg har grublet meg gul og blå på hvordan dagen skal markeres, og det må selvsagt bli en gi bort - av bøker!
Okay - den som vinner får et komplett sett av Ildfuglen - alle 11 bøkene. Jeg skal i hvert fall signere den første, og får jeg ånden over meg, så går jeg sikkert rabiat og signerer alle ...
Hvis du har hele Ildfuglen og ikke har lyst på en til, så kan du velge blant de andre bøkene mine - det er 3 barnebøker, 4 med den som kommer i februar, og tre krimbøker. Du kan altså enten velge Ildfuglen (11 bøker), barnebøkene (4 bøker) eller krimbøkene (3 bøker). Det burde vel holde en stund ...
Man må ha regler på disse greiene og så vidt jeg kan se er følgende det vanlige:

1. 1 lodd for kommentarer
2.  2 lodd for følger. (er du følger allerede så si det i kommentaren ellers er det sannsynlig at jeg ikke får det med meg ...)
3. 3 lodd for link til siden min

Dessuten får du 1 ekstra lodd om du melder deg som følger på mine andre blogger:
Barnebøker og/eller Våre krimbøker.
Trekning blir - utpå dagen en gang - 1 nyttårsdag!

Innlegg nr 150 og litt andre småting ...

Dette er faktisk innlegg nr 150, og om en måned har bloggen min ett-års dag. Da må jeg finne på noe ... Nåvel, først er det jul. En ting av gangen med andre ord. Noe særlig til juleforberedelser har jeg ikke kommet i gang med ennå. Det er så mye morsommere å skrive enn å rote rundt på et støvete loft etter fjorårets julepynt. Men jeg har funnet frem julehuset og jeg har en slags plan om hva jeg skal gjøre.
Men ærlig talt - hvor mange nisser og julekuler trenger man egentlig?
Jeg skal på en kort tur vestover om en ukes tid, jeg skal på årets forlagsfest for forfattere og redaksjonen - alltid morsomt - så egentlig har jeg ikke tid til å feire jul sånn omtrent et par dager før julaften. Selv om jeg har for vane å trekke med meg et frossent juletre  midtveis i desember.
Jeg jobber med flere ting på en gang akkurat nå. Det er ikke nødvendigvis et onde - selv om jeg føler meg som en bie som hopper fra blomst til blomst. Det er manuset til første bok i ny serie der jeg "luker" bort grums og snusk, det er synopsis til hele serien, og til bok 2 som jeg har snikbegynt på. Mens jeg sto i kø til dametoalettet på Glasmagasinet fikk jeg ideen til en novelle som jeg fikler med. Når jeg skriver noveller må jeg kaste meg over den og fullføre helt til slutten, ellers går det i stå. Nå er det gått i stå, ca et par sider fra slutten. Sukk. Dessuten driver jeg med omskriving av et gammelt manus som nekter å gi slipp - heldigvis. Det trenger mer research og en grundig plotgjennomgang før det kan begynne å ligne på noe.
Kanskje jeg burde begynne å strikke igjen?

Jule æ krans ...

Jeg fikk juleånden over meg i dag da jeg innså at det snart er desember. Resultatet ble en slags krans til ytterdøren. Jeg tror kanskje at jeg skal begrense min innsats til skrivingen ... men kanskje noen poeng for innsatsen?

Adventstid i skriveland

Jeg har vanskelig for å konsentrere meg i disse dager. Mitt nyeste manus er sendt til redaktør og der får jeg tilbakemelding fredag. Det er med andre ord en slags adventstid det også ...
Det er jo ikke sånn at jeg sender av gårde et manus  og samtlige i redaksjonen slipper alt de har mellom hendene og styrter til printeren. Det hadde selvsagt vært hyggelig, men viss realisme må jeg dessverre forholde meg til. (Jeg er sikker på at de gjør det hos Stephen Kings forleggere, men han er en helt annen vektklasse. Han skriver blant annet mye tykkere bøkere enn hva jeg gjør ...). Så jeg må dessverre la folk få lov til å lese i fred og gjøre seg opp en mening. I sitt eget tempo. Uten at jeg peser i telefonrøret.
I mellomtiden planlegger jeg neste bok, lager synopsis, graver frem gamle manus og tar en titt på dem for å se hvor langt jeg var kommet sist jeg la det vekk, og skriver en liten novelle eller to.
Jeg har bare godt av å slappe av en ukes tid, det er ingen tvil om det.
Dessuten har jeg julepynting som må ordnes, et flatt batteri som trenger lading, småfugler som skal mates og en liten researchtur å forberede meg til.
Med andre ord - jeg har nok å gjøre. Manuset er som det er, jeg kan ikke forandre på det nå, så jeg forsøker å la være å tenke på alt jeg ikke lenger er helt fornøyd med ... det er når jeg våkner om natten og har drømt om ... ja, det kan forresten være det samme.

I havn ...

Jeg kan ikke fatte at jeg ble ferdig. Manuset vokste og vokste - til tross for at jeg også fjernet noen tusen ord. Større er ikke nødvendigvis bra, men for å få sagt alt, så måtte det så mange ord til.
Manus er sendt av gårde til redaktør, og nå føler jeg meg ørlite grann tom. Det kan være på grunn av for mye kaffe og for lite søvn. Så jeg er egentlig på vei til sengs, men hodet er fortsatt i full spinn - det går liksom ikke helt å gå rett fra pc til sengen, og tro at jeg får sove med en gang.
Først må jeg jo nyte følelsen av å ha sendt av gårde manus!
Og enda får jeg lov til å gjenta det i morgen - da må jeg sende inn barnebokmanus til boken som kommer ut i februar - hurra! Den er noe mindre, kan man si, og i siste stadium før trykkeriet får fingrene i det. Men en dag mellom innsending av to forskjellige manus gir litt rekordfølelse.
Puh - så hva skal jeg gjøre på torsdag?

Tidsfrister ...

Det hender jeg lurer på hva jeg fikk gjort før jeg hadde tidsfrister. Ikke så veldig mye, innser jeg. Akkurat nå har jeg to. Ingen av dem er hugget i sten, ingen av dem er pålagt av redaktøren i de respektive forlag - jeg bare liker tanken på å få ting ferdig.
Så de siste tre dagene har jeg skrevet på manus. Som pausearbeid har jeg malt vinduene. Ja, jeg vet at det burde ha vært gjort i juni, da det var varmt og tørt ute, og ikke i november med frosten tyggende både på meg og vinduskarmene - men da hadde jeg ikke tid.
Jeg hadde møte med redaktøren min i går som hadde lest de siste 70 siden av nytt manus og var fornøyd - bortsett fra noe her og noe der. Resultat: veldig fornøyd forfatter med store omskrivinger i vente. Så spørs det da om jeg rekker det til neste onsdag. Jeg har hundre sider igjen samt flere nye scener som må skrives ...

Lange dager og nytt manus ferdig ...

Det blir lange dager for tiden. Jeg har kommet inn i en rytme i løpet av året som innebærer lite dagslys og mye sitting. Det merkes på halebeinet, gitt.
Siste del av det nye manuset er oversendt to redaktører - det kan bli spennende neste uke, med andre ord. Jeg liker at flere leser manuset. Det er f.eks veldig greit å sammenligne rødblyanter. Hvis begge er enige om noe, så er det mye enklere å rette. Er de ikke enige, så er det lettere å ignorere forslagene.
Jeg er rimelig selvtilfreds. Jeg begynte på denne boken i begynnelsen av oktober og er ferdig med førsteutkastet - jeg har begynt omskrivingen fra første side. Det er ikke sånn at jeg omskriver side opp og side ned, jeg har gnikket og rettet underveis. Men jeg må innrømme at jeg liker å skrive bedre enn jeg liker å omskrive. Jeg er en utålmodig sjel - noe som er en fordel når man skrive serier. Det skal være skikkelig tempo på produksjonen og da passer det jo godt å ha det travelt.
Omskriving har selvsagt høyepunkter; når ting faller på plass, for eksempel. Det er stort. Det hender at jeg utsetter løsninger på ting til gjennomgangen for å få tid til å tenke over hva som er best, og da kan gjennomgangen være perfekt for å få den tiden.
Jeg har virkelig kost meg med denne boken. Historien er annerledes enn Ildfuglen, de nye karakterene er utfordrende og interessante, og jeg liker tidsperioden min fantastisk godt. Så da er det kanskje ikke så rart at det går unna.
Nå er det sånn at jeg ikke kan kaste meg over bok 2 uten videre. Først må serien bli antatt og det skjer ikke i morgen. Men jeg var så inni historien på siste side, at jeg måtte fortsette noen scener inn i bok 2. Hodet mitt er jo der, og jeg kan jo risikere å miste noe hvis jeg venter ...
I mellomtiden ser jeg at det snør i Oslo. Og da setter jeg stor pris på min arbeidsdag som ikke medfører at jeg må ut i snøen i gryningen.
Da sover jeg ...

Siste bok og løse tråder ...

Den aller siste boken i Ildfuglen kom ut i går  - eller i dag for de av oss som ikke har vært i seng ennå. Da jeg la ut melding om dette på Ildfuglens Facebook side, ba jeg folk fortelle meg hva de synes. Det er allerede dukket opp et fint svar med spørsmål om løse tråder. Hm.
Løse tråder i en serieroman? Ja, det blir nok noen sånne, skulle jeg tro. Jeg strevde fælt med å få med meg alt, men har nok mistet noen masker underveis, ja. Det har sammenheng med flere ting. Når jeg bruker en person i en historie, så tenker jeg flerbruk - kan jeg bruke vedkommende flere ganger, i andre sammenhenger istedet for å introdusere enda en karakter - jeg mener, jeg er ikke akkurat Tolstoi og Ildfuglen er ikke Krig og fred.
Problemene oppstår når jeg tenker meg at jeg kan bruke en person senere, i en annen bok, i en annen plottråd, også blir det ingen oppklaring med hva som egentlig skjedde med ham/hun fordi vedkommende kanskje skulle vært med i bok 15 - som altså ikke vil bli skrevet.
Da blir han/hun hengende litt i luften, stakkar.
På det tidspunktet er forfatteren, dvs jeg,  forvirret som en humle og tenker bare på å få samlet hovedtrådene i en pen sløyfe uten å sende en tanke til stakkars bipersoner.
Ja, ja. Blir det flere sånne spørsmål, så får jeg kanskje lage en oversikt over hvem, hva, hvor og håpe at det er greit. Men først må folk få tid til å lese den ferdig ... Så om en måneds tid eller så, kanskje.
Men det er noe å tenke på i neste serie, ja.

Inspirert igjen!

Det er utrolig hvor inspirert jeg blir av å prate om mitt eget manus i to timer. Det høres kanskje litt selvsentrert ut, men det handler ikke om meg, men historien jeg jobber med. Masse positiv feedback, mye ros og masse rødblyant - det er klart det letter når jeg sitter her og stirrer på skjermen. Bare i løpet av to dager har jeg hamret ned nesten fem tusen ord!
Jeg har derfor bestemt meg for å gjøre ferdig boken - første utkast, i det minste - til neste uke. Det betyr noe sånt som femti sider på fem dager.
No worries ... jeg har en plan.

Manglende inspirasjon og ny barnebok til våren ...

Dette er tydeligvis ikke tiden for inspirasjon. Jeg skriver en side, sletter, skrive en side, sletter, skriver en side ... også videre. Hm.
Heldigvis skal jeg til forlaget i morgen for å gå gjennom de første hundre sidene. Det er alltid inspirerende, så jeg gleder meg til det. Men ti sider på en uke ... Uff, det er ille. Men jeg har altså skrevet flere sider enn det, jeg har bare slettet dem! Totalt har jeg nå litt i underkant av 25000 ord på det som forhåpentligvis blir den første boken i en ny serie. Det er ikke så verst, men det er ikke de 30-35000 ord som jeg i min håpefulle overmodighet hadde regnet med. Så nå må jeg lage en ny arbeidskalender ...
På plussiden kan jeg jo fortelle at det kommer ny barnebok til våren. Arbeidstittel: Parken. Vi har visst om det en stund, men Anan - min medforfatter - ville så gjerne overraske kona på bursdagen hennes, så da ble det veldig hemmelig en stund. Jeg kan jo ikke si nei til noe sånt!
Skikkelig skummel og flott forside har vi allerede fått, så det blir bra. Altså, en ny grøsser i Den svarte lesehesten til Aschehoug.
Jeg har hengt en utskrift av forsiden på veggen foran meg, men det spørs hvor lenge jeg tør å ha den hengende ...

Samhain og forkjølelse

Jeg hadde store planer for Halloween - eller Samhain som vi som har gjort litt for mye hekseresearch kaller det - men alt gikk i vasken. Jeg har pådratt meg en blomstrende forkjølelse som heldigvis ser ut til å være på vikende front - det stikker i ørene, men halsen er bra. Regner det som gode tegn.
Siden forkjølesen også har gått utover skrivingen - når hodet er tett, fungerer kreativiteten dårlig. Med mindre jeg skal skrive en tæringsscene? Hm. Kanskje jeg burde skrive notater om sykdomsforløpet?
Jeg drikker Lemsip som jeg hamstrer hver gang jeg er i England og føler meg bedre. Så jeg overlever nok. En dag kommer tollerne til å arrestere meg for hypokonderi ...
Altså, tilbake til Halloween. Jeg er veldig glad for at vi ikke hadde Halloween da jeg var barn. Jeg var den mest mørkredde ungen i Haugesund, det er jeg sikker på. Jeg sov med lyset på til lenge etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, og gjør det fortsatt hvis det midtvintersmørkt og vinden uler rundt hushjørnene. Ikke kan jeg se skrekkfilmer, og tanken på spøkelsestunneller er nok til å gjøre meg kvalm. Jeg leste Eksorsisten (Legion av William Blatty, utgitt på norsk 1984) under sofaen da jeg var fjorten. Jeg må ha lest den på engelsk, siden dette var i Spania. Det kan godt være at boken ikke var så ille som jeg innbilte meg, siden jeg ikke var spesielt stødig i engelsk. Jeg hadde sett biter av filmen på drive-in kino, med spansk dubbing, så minnene er litt forvirrende.
Til tross for dette, var lesingen av The Exorsist begynnelsen på et langt kjærlighetsforhold til grøssere. Jeg elsker grøssere, men jeg kan ikke lese dem på sengekanten før jeg sover. Jeg får de mest praktfulle mareritt.
Prøv: Stephen King: The Cell, Salem's Lot, Tommyknockers og It for å nevne noen. Dean Koontz: Lightening, Relentless og The Good Guy, for å nevne noen andre.
Happy Halloween!

Bokbinderspøkelser og research ...

Skrivingen blir bare tull i dag. Hjernen nekter å samarbeide, alt jeg gjør er å trykke på tastene uten at det kommer frem noe fornuftig på skjermen.
Ja, ja. Sånn kan det gå.
Heldigvis har jeg bøker jeg kan lese istedet.
Når man skriver historisk, kreves det en del research. Det er blant annet nødvendig å vite hva folk spiste, hvordan de kledde seg, hvordan verden så ut fra deres synspunkt - det er så mye lettere å se hvordan de levde når man ser bakover i tid ...
Det viktigste er likevel historien. Det hjelper ikke hvor fargerikt miljøet er hvis det ikke skjer noe, liksom.
Når jeg skal orientere meg i researchen min begynner jeg alltid med biblioteket. De graver frem de mest støvete, snirklete, ubegripelig skrevne bøker fra sine magasiner og rekker dem over skranken med et smil og et mildt, nysgjerrig blikk. Jeg har aldri møtt en bibliotekar som har spurt meg hva i all verden jeg skal med en bok om biehold på vestlandet i 1650 f.eks. Det får meg til å undres hva det egentlig er folk låner på biblioteker, eller om bibliotekarer avlegger en anti-nysgjerrighets ed før de får lov til å jobbe.
Nåvel, når jeg så har funnet ut hva jeg har lyst til å lese - det går fryktelig mye etter innfallsmetoden, siden jeg plukker litt her og litt der - må jeg avgjøre om det er noe av dette som er verdt å eie. Hvis jeg ender opp med å låne en bok mer enn to låneperioder, innser jeg at jeg egentlig bør ha den i hyllen.
Antikvariat.net er derfor neste stopp på veien.
Alle antikvariatene i Skandinavia på et sted - det er bare så herlig.
Så jeg hadde da bestemt meg for en bok (nei, jeg sier ikke hvilken), bestilte den via nettet på Norlis antikvariat i Universitetsgaten og skulle hente den der dagen etter. Så langt var alt bare fryd og gammen.
Det er bare det at antikvariater har sitt eget liv. Det samme gjelder bøkene deres.
Da jeg omsider tutlet meg ned for å hente førnevne bok kunne de ikke finne den! Så med tre personer på granskning i hyllene en halvtimes tid - vi visste utmerket godt hvilken bok det var - måtte vi bare gi tapt.
Jeg syntes jo dette var noe irriterende og bokhandleren så riktig flau ut. Men så kom unnskyldningen.
Jo, du skjønner, vi har et spøkelse her som flytter på bøkene.
???
Ja, det er en gammel bokbinder. Så når bøkene forsvinner på denne måten, sier vi bare at boken er til innbinding. Så jeg beklager, men er det greit hvis jeg ringer deg når den dukker opp igjen?
Jeg kunne jo ikke motstå en sånn historie!
Dessuten fant jeg en annen bok som jeg aldri ville ha funnet ellers - en alldeles herlig bok som egentlig ikke dekker den tidsperioden som jeg er ute etter, men som likevel var så full av sjarm at jeg bare måtte ha den. (Og nei, jeg kommer ikke til å si hvilken bok det er, heller. Den tangerer nemlig "min tidsperiode").
Sånne ting ville jeg savne hvis alle bokhandlere havnet på nettet. Hvor ville sjarmen og de morsomme historiene bli av? Jeg ville jo aldri få muligheten til å snuble over glemte skatter på denne måten. Jeg håper det blir lenge, lenge, lenge til ...

Skremt, skrive, skremmer...

Jeg traff på naboen min i dag som var litt spooked. Hun hadde lest Loftet - som foregår på loftet i bygården vår - og nå våget hun ikke gå opp der lenger. Jeg innbilte meg at jeg skulle skrive av meg skrekken for loftet, men det har bare blitt verre. Nå er ikke dette en grøsser a la Stephen King. Den er beregnet på barn fra ca 9 til 12, men vi klarer altså å skremme voksne folk også.
Så da ble jeg inspirert til å legge ut denne lille opplesningen. Som en slags  intro til Halloween, kanskje? Det er ikke fra Loftet,  men fra Byttingen som er vår grøsser nr 2 og som kom ut i fjor.
Den flotte forsiden er laget av Marius Renberg, som har laget forsidene til de andre barnebøkene våre også.
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle skrive grøssere, jeg som ikke våger å ta spøkelsestunnellen på tivoli en gang. Men her er en smakebit ... bare ha i mente at jeg ikke er noen profesjonell bokinnleserperson ...

Det nye manuset har krysset 15000 ord. Et stort øyeblikk. Ikke så kjapt som jeg hadde planlagt, men kjapt nok. Manuset er akkurat sendt til redaktøren for tilbakemelding, så det blir spennende å høre hva hun synes. Mens hun leser, fortsetter jeg skrivingen så det blir nok noen tusen ord til. Jeg har innmari lyst til å ha ferdig manus til slutten av måneden, selv om det kan bli vel snaut med tid. Særlig så lenge jeg ikke kommer over 1500 ord, men diller rundt i 900-1200 sonen.

I mellomtiden har jeg snublet over Paul Simon igjen, og koser meg med musikken hans. God skrivemusikk! Musikk er stemningsskapende, og jeg foretrekker rask og upbeat musikk når jeg skriver. Som denne her:

He, he ...

Denne snublet jeg over på Bokelskere.no og kunne ikke mostå logikken:

Sagt av Andy Rooney fra 60 minutes:

Jeg verdsetter mest av alt kvinner over 40.
Her er bare noen få grunner til hvorfor: En kvinne over 40 vil aldri vekke deg midt på natten for å spørre "hva tenker du på?" Hun bryr seg ikke om hva du tenker på.
Hvis en kvinne over 40 ikke vil se på kampen, sitter hun ikke ved siden av deg og maser om det. Hun går et annet sted og gjør noe hun liker. Og det er som regel noe mye mer interessant.
En kvinne over 40 kjenner seg selv godt nok til å være trygg på hvem hun er, hva hun er, hva hun vil ha og hvem hun vil ha det fra. Få kvinner over 40 bryr seg det dugg om hva du kanskje tenker om henne eller om det hun gjør.
Kvinner over 40 er verdige. De har sjelden en skrikende scene med deg på operaen eller på en dyr restaurant. Men selvfølgelig, hvis du fortjener det, vil hun ikke nøle med å skyte deg hvis hun vet hun ikke blir tatt for det.
Kvinner over 40 er sjenerøse med å gi ros, ofte helt ufortjent. De vet hva det vil si å ikke bli satt pris på. En kvinne over 40 har selvtillit nok til å introdusere deg for sine venninner. En yngre kvinne med en mann vil ofte ignorere selv sin beste venninne fordi hun ikke stoler på mannen sin sammen med andre kvinner.
Kvinner over 40 bryr seg ikke om du blir tiltrukket av vennene hennes, fordi hun vet at vennene ikke vil svikte henne.
Kvinner blir synske med årene. Du trenger aldri å betro dine synder til en kvinne over 40. De vet bare.
En kvinne over 40 ser flott ut med knallrød leppestift. Dette er ikke tilfelle for yngre kvinner. Et par flere rynker, men en kvinne over 40 er langt mer sexy enn sine yngre medsøstere.
Kvinner over 40 er ærlige. De forteller deg straks at du er en dust hvis du oppfører deg som en. Du vet hvor du har henne.
Ja, jeg hyller kvinner over 40 for svært mange årsaker. Dessverre er dette ikke tilsvarende for menn. For hver vakker, smart, sexy kvinne over 40, finner vi en skallet, småfet fyr som driter seg ut med en eller annen 22-årig servitrise. Kvinner; unnskyld. Og til alle de menn som sier: "Hvorfor kjøpe hele kua når du kan få melka gratis"...
Her er en liten oppdatering til dere: Nå for tiden er 80 % av alle kvinner imot ekteskap. Hvorfor? Fordi kvinner skjønner at det ikke er verdt å kjøpe hele grisen, bare for å få en liten pølse....

Hvor mange ord pr dag? Hm ...

Stephen King skriver i sin bok On Writing om James Joyce som fikk besøk av en venn. Vennen oppdager at Joyce henger med hodet og ser rimelig fortvilet ut. Som den gode venn han er (jeg aner ikke hvem han var), spør han hva problemet er. Jeg har skrevet syv ord i dag, svarer Joyce. Vennen nikker imponert. Men det er vel bra? (sier vennen). Nei, det er ikke bra. Jeg aner ikke hvilken rekkefølge de skal være. (svarer Joyce). Bare for ordens skyld: jeg har aldri klart å fullføre Ulysses.
Forfattere teller ord eller sider, eller begge deler. Jeg aner ikke, jeg bare gjetter.

Når jeg skriver, teller jeg ikke sider, jeg teller ord. Jeg har en fiksering på hvor mange ord jeg kan klare pr dag. Dagens ord: 13013. Ikke helt etter planen, men likevel ganske bra.
Jeg har en plan. En ambisiøs plan som innebærer hvor mange ord pr dag. Målet er å nå 2000 ord. Det har jeg gjort akkurat nok ganger til at jeg synes jeg er kjempeflink når jeg kommer så langt. Stort sett ligger dagsformen på et sted mellom 1000 og 1500 ord.
Det er ingenting i veien med den produksjonen. Det er når dagens ord faller under 1000 at jeg begynner å svette. Av og til tar det hele dagen å få ned 500 ord, av og til tar det tre timer å få på plass 1500.
Mye avhenger av dagsform og dagsplan.
Man må alltid regne med avbrytelser, dårlig dagsform, turer til Ikea som suger hjernebarken ut av deg, bursdagsselskaper eller et intenst behov for et kinobesøk. Akutte tilfeller av latskap overvelder meg i blant.
Det er bare det at jeg sammenligner meg med alle andre og innbiller meg at de skriver mange flere ord enn meg - hver dag ... og jeg bruker tid på å undre meg over hvordan de får det til!
Noe som går utover antall ord ...

Inspirasjonsbok og nye prosjekter ...

Jeg har flere prosjekter på gang for øyeblikket. Et relativt gammelt som vi tar frem og blåser støv av med jevne mellomrom. Vi klarer ikke helt få tak i hva som ikke fungerer med historien og det gjør at vi verken klarer å fullføre eller forkaste. Det blir som en etterforsker som henger fast ved en spesiell uløst sak til han/hun enten går av med pensjon eller finner ut hvem som står bak forbrytelsen. (Sammenligningen fungerer fordi dette er en kriminalroman ... i tilfelle noen syntes den var vel søkt). Dessuten er manuset for øyeblikket på 398 sider og det er for stort til å ikke fullføre. En annen ting er at vi begge elsker historien - det som fungerer i den. Hm.
Ellers jobber jeg med en ny serie. Ideen har jeg lagt frem for lenge siden og fått grønt lys. Jeg elsker grønt lys! Ingen detaljer om serien vi legges frem - de som kjenner den, har måttet underskrive på pergament med eget blod i tillegg til å love bort sine førstefødte hvis de bryter tausheten - men det går an å si at redaktøren min er fornøyd. Jeg har hele 34 sider på første bok og er strålende fornøyd med å jobbe med noe helt nytt.
Ideen har jeg båret på lenge, og på ett eller annet tidspunkt gikk jeg til innkjøp av en skrivebok av den sorten som har harde permer og ingen linjeringen. (innkjøpt på Ark Solli).

I denne boken samler jeg tanker og innfall - lager tegninger, slektstrær, skriver opp navn jeg synes er interessante eller som vekker assosiasjoner på noe sett, bilder/postkort som pirrer fantasien og ellers alt som gir meg inspirasjon. Inspirasjonsbok, med andre ord.
Den som har skarpe øyne legger sikkert merke til kaffeflekkene på omslaget, men sånt må man regne med. Det viktigste med denne boken er ikke utseende, men det som befinner seg i den!
Så hvis jeg glemmer den noe sted er jeg ille ute - den er umulig å erstatte og rommer alt hodet mitt ikke klarer å lagre. Hvilket er mye ...
Dessuten kommer det ny barnegrøsser til våren ...

Siste korrektur, siste punktum ...

Jeg sendte avgårde manus på torsdag, og fikk selvfølgelig korrektur tilbake allerede fredag morgen. Så de siste to dagene har jeg gransket "blåkopien" for skriveleifer og inkonsekvenser. Ikke så mange leifer, men et par rare inkonsekvenser. Som at han la seg på kne i det ene avsnittet og sto oppreist i neste setning ...
Men nå er jeg altså ferdig og skal innom forlaget i morgen med siste korrektur under armen.
For den som har lyst til å lese anmeldelse av Ildfuglen 10 - Oppgjørets time på Tones bokside, så ligger den her: Anmeldelse av Oppgjørets time.
Jeg har vært så fordypet i teksten at jeg ikke har egentlig hatt tid til å reflektere over alt arbeidet som er lagt ned i serien. Ikke bare fra min side, men fra redaktøren, alle på forlaget, illustratøren - alle som har bidratt til at Andrine og hennes vanskeligheter er kommet ut i bokform. Alt jeg gjør, er å hamre i vei på tastaturet og håpe at det blir bra til slutt ...
(Det er dessverre slik at uansett hvor glad forfatteren blir i sin hovedperson, er det nødvendigvis slik at den stakkars jenta må utsettes for tildels harde prøvelser. Ellers ville det ha blitt en innmari kort serie, for å si det sånn ...). Uansett, alle har gjort en kjempejobb - tusen takk!
Og tusen takk til alle som har fulgt serien. Jeg mener, det ville vært uhyre trist hvis ingen hadde lest den ... Men det ser jeg jo at folk gjør, så hurra for dere!

Siste punktum i siste bok ...

Der var siste punktum, siste søk etter gjentagelser og feilskrevne ord gjort - siste bok i Ildfuglen er ferdig og sendt av gårde.
For å si det med amerikanske tegnefilmer: That's all folks!
Blir nesten litt svimmel - selv om akkurat det kan henge sammen med alt for mye cola light og kaffe ...

Så hva skal jeg gjøre nå?
Først: En gi-bort aksjon på Snuskebassas side: Snuskebassa

Man kan finne noe sånt som dette:
Bildene er bare så herlige ...
Men fristen er i dag, så om noen vil være med så må det skje fort.

I mellomtiden - god natt, god natt, god natt.
I morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv ...

En dag igjen ...og my darlings blir drept for fote.

Jeg har brukt dagen til å drepe mine "darlings" som det så brutalt heter. Det er en slitsom prosess, og jeg blir aldri helt vant til det. Jeg vil helst bruke alle ordene mine!
Manuset har blitt tyve sider kortere, men med et par nye scener burde det gå greit.
Siden jeg blir så knyttet til min egen tekst, klipper jeg den ut og legger den i et nytt dokument. I tilfelle jeg får bruk for det til noe annet. Hva nå det måtte være ...
Det er litt som å ha et loft eller en garasje full av skrot - den typen man tror at man vil få bruk for en gang i fremtiden. Eller som når man er tre år og må gi fra seg smokken. Det er ikke alltid like lett.
Et sånt dokument forsvinner i dypet av harddisken og ser som regel aldri dagens lys igjen.
Men det er ørlite grann trist, selv om det jeg klipper ut enten er altfor dårlig, eller det passer rett og slett ikke inn i historien lenger.
Sukk ...

Lange dager ...

Mesteparten av tiden min går til korrekturen disse dager. Forfattere har forskjellige holdninger til skriveprosessen. Noen liker alt, noen foretrekker research, noen elsker å bearbeide teksten og andre - som meg - foretrekker idefasen og selve utviklingen av historien. Frederick Forsythe kan for eksempel ikke fordra å skrive - han gjør grundig research og planlegger historien i detalj før han skriver alt sammen på tre uker. Dean Koontz skriver om igjen og om igjen, noen ganger er manuset skrevet førti ganger før han blir fornøyd. (Hvordan han har tid til det, kan jeg bare lure på).
Dorothy Parker oppsummerer elegant: I hate writing. I love to have written.
Jeg kan bare si meg enig.

(Notat til meg selv: det er bare 30 dager i september ...)

Stressa, jeg? Næ ...

Jeg har fått utsatt min deadline fra den 26 til 31 september. Det er fordi manuset har en del svakheter ... sukk. Så, jeg må gå fra dette:

via mye av dette:

og dette:

til jeg endelig kommer hit:

Eller kanskje jeg bare skal skaffe meg en katt?

Dimmekalender for manus?

Jeg burde skaffe meg en dimmekalender. En sånn som teller ned dagene til det er over. Jeg må levere manuset, ferdig korrigert og pusset på, til søndag kveld. Altså seks dager til. Hvordan skal jeg rekke å gå gjennom 180 sider - med rettelser og omskrivinger - på seks dager?
Fåglarna vet. Men det går vel det også.
Innimellom finpussen sirkler tankene rundt hva jeg skal gjøre når Ildfuglen er over. Jeg har et manus liggende på vent, et manus jeg har jobbet med noen år sammen med Anan, og som er som et strikketøy som aldri blir ferdig. Det rekkes opp, strikkes, rekkes opp i det uendelige til man enten gir opp hele greia, eller tar seg sammen og gjør det ferdig. Jeg klarer ikke gi opp manus der jeg liker ideen. Og denne ideen har jeg vært forelsket i lenge. Så, manuset har gått fra meg til Anan, og tilbake, og nå ligger det hos meg. Hm.
Og så har jeg et nytt prosjekt som er igang, men som jeg ikke har hatt tid til å gjøre så all verdens med ennå. Jeg har brukt dødtid til å lese resarch, og det er så gøy!
Kanskje det ikke blir så ille å bli ferdig likevel?

Deadlines og cliffhangere

Jeg er to dager fra gjøre ferdig manuset mitt. Det kan hende jeg blir ferdig før, hvis jeg bare kan finne ut hva som blir siste scene. Noen som husker filmen Wonderboy? Michael Douglas spiller en sliten collegeprofessor som har skrevet en bestselger, og som nå strever med bok nr 2. Dette har tatt flere år, og han har nå et manus på 2500 sider - fordi han ikke vet hvordan han skal avslutte boken. Jeg ser meg selv sitte her med et dokument som vokser og vokser i det uendelige mens det gror mose på både meg og datamaskinen.
Heldigvis er deadline på søndag absolutt siste frist, og det er ingenting som får kreativiteten min til å jobbe som stramme tidsfrister. Jeg har ikke annet valg. Hvilket er noe av problemet. Slutten på siste bok i en serie, bør være avrundet og tilfredsstillende, alle tråder samlet, alle gode personer glade, alle slemme personer i fengsel eller døde - og jeg kommer stadig opp med nye cliffhangere ... Det er grenser for hva jeg kan trøkke inn på 250 sider.
Jeg har en mistanke om at denne boken har gått ekstra tregt siden det er den siste. Det har litt med å slippe taket. Jeg har jobbet med serien i flere år, og det er litt paniske tilstander innimellom. Hva om jeg aldri kan skrive noe annet? Hva om hodet mitt kollapser når siste ord er på plass? Hva om ...
Bare tull, selvsagt. Jeg har jobbet med nye prosjekter ved siden av hele tiden, så jeg blir ikke arbeidsledig med det første.
 Anthony Trollope (1815-1882) skrev bøker så det holdt. (Han jobbet også i Royal Mail og er ansvarlig for alle de fine, røde postkassene som står rundt omkring i England). Han satte seg klare mål for hvor mye han skulle skrive pr dag. Hvis han ble ferdig med et manus før han skulle på jobb, la han manuset til side, og begynte på et nytt. Han rakk å skrive 47 romaner, så det har tydeligvis fungert for ham.
Jeg planlegger å gjøre som ham. Jeg har allerede et nytt manus liggende på maskinen, og jeg er ivrig etter å sette igang. På den måten blir det forhåpentligvis ingen panikk "mellom" prosjektene.
Finnes det forresten gode norske ord for Deadlines og Cliffhangere? Tidsfrister er litt tamt, og klippehengere høres ikke spesielt dramatisk ut.

I de sene nattetimer ...

Dette er altså hva jeg driver med klokken tre om natten. Jeg har hatt en utrolig treg dag i dag, noen ganger funger ikke hodet, men siden jeg også har hatt noen superdager med over 2000 ord så gjør det ikke så mye. Jeg gidder ikke stresse med det, med andre ord.
Kokomo er visstnok spilt inn av en annen gruppe, som jeg ikke husker navnet på ...

It was a dark and stormy night ...

De siste tre dagene har jeg hamret ned nesten 6000 ord. Det er nesten personlig rekord. Jeg mistet litt damp idag, muligens fordi det er lørdag og i blant må man gjøre noe annet. Om enn bare for en stakket stund.
Jeg innser jo at hovedårsaken til at jeg har vært så flink, er at jeg hoppet over de viktigste scenene og skrev noe som ikke var så utfordrende. Men det betyr jo at jeg må tilbake til "the main event" før eller siden.
Men ikke i natt.

Denne her har jeg hengende over skrivebordet mitt til oppmuntring. Den kommer egentlig i to deler og tilhører Snoopys forsøk på å bli forfatter. Alle forsøkene begynte med samme setning: It was a dark and stormy night ...

Siste innspurt

Siste bok i Ildfuglen må sendes til trykkeriet 27. september. Puh.
Jeg har strevd fælt med historien, og brukt mye lenger tid enn jeg egentlig har. Så i dag har jeg altså 24025 ord. Det er altfor lite. Men sånn er det jo. Jeg har da en ukes tid til å gjøre ferdig alt sammen, og en uke til å rette opp/pusse opp manuset før levering.
Det underlige er at det alltid går bra. Uansett hvor mye jeg stresser, så kommer jeg i mål. Så moralen er kanskje å stresse mindre?
En annen ting jeg må forholde meg til nå: finnes det er liv etter Ildfuglen?

Intervju med Terry Pratchett

Jeg er akkurat ferdig med å lese Terry Pratchetts siste bok: Unseen Academicals, som vel kan kalles en slags studie i fotballens historie ... med romantikk, modeller som ikke helt vet hva som foregår, en moteverden styrt av dverger som synes skjorter av metall er høyeste mote, gjerne med tilbehør som stridsøkser og hjelmer,  universitet som drives av gale trollmenn  - med andre ord kjent Pratchett stil.

Intervjuet er noen år gammelt, og da jeg reiste til Salisbury for å treffe ham, hadde jeg lest min første Discworldbok dagen før. Det var en åpenbaring. Endelig en forfatter som bryter med alle fantasykonvensjoner, som harsellerer med absolutt alt og som samtidig forteller gode historier. Hva mer kan man ønske seg?

Dessverre kan jeg ikke si det samme om inntrykket han fikk av meg. Som gammel journalist ble han noe irritert på min manglende profesjonalitet (han var da mitt andre eller tredje intervjuoffer ...), på min opptaksmaskin som gikk i stykker to ganger, på det faktum at jeg i min naivitet trodde at England hadde mobildekning også i de dype daler. Jeg måtte vente en time på kontoret hans før taxien dukket opp - til gjengjeld fikk jeg honningvodka og en veldig hyggelig prat med en utrolig produktiv mann. Som absolutt ikke kan fordra når noen spør ham hvor han får ideene sine fra ... Og for en skrivestue!

Et lite sitat: The pen is mightier than the sword ... if the sword is very short, and the pen is very sharp. Light Fantastic.

Intervjuet har stått på trykk i VG (i 2004?).

Lønnsom satire


Terry Pratchett er britenes store fantasyforfatter. Bøkene hans om Skiveverdenen har frydet lesere siden 1973, mange av dem norske.
Hittil har 14 av bøkene hans blitt oversatt til norsk. Den siste er Herskap og hekser. VG møtte Terry i skrivestuen hans langt utenfor Salisbury.
- Dere ligger jo langt etter, jo! sier han. - Jeg har skrevet minst seksten bøker til siden dem. Ja, ja, sånn er det vel bare.
Ikke siden Tolkien har en fantasyforfatter dominert så totalt som Pratchett. På spørsmål om Tolkien har vært en inspirasjon, lener han seg frem i stolen.
- Har du lest Tolkien? Jeg leste Ringenes Herre da jeg var tretten og elsket den, sier han. - Men etter hvert begynte jeg å lure på ting. Det fantes ingen dyrkbar jord noe sted, ingen kornåkrer eller husdyr. Hva levde folk av? Hvor ble kloakken av? Hvorfor kom det aldri lass med mat til disse stedene? Var det aldri en ork som bare stanset opp og så en annen vei? Ikke nødvendigvis at han ble snill og plukket blomster, men at han ikke gadd denne drepingen – bare et lite øyeblikk? Det fantes ingen forsoning og for meg ble det for trist. Alle orker er like onde og fæle uansett. Alle gode personer er like gode. Du så ikke noen utvikling i historien, syntes jeg. Jeg liker ikke det.
Han setter seg tilbake i stolen. - Men selvfølgelig, Tolkien er jo av sin tid. Alle bøker er jo det.
Han har status som en av britenes største satirikere og bøkene hans renner over av parodier og bitende sarkasme, uten at historiene lider under det.
- Humoren er viktig for meg. Jeg bruker det veldig bevisst, selvfølgelig fordi jeg skriver humoristisk fantasy. Jeg viser aldri det jeg skriver til noen, men det hender jeg ringer til venner og spør om de synes noe er like morsomt som jeg synes det er.
Pratchetts fantasyverden kalles Discworld, eller Skiveverdenen på norsk. Den er en skive som hviler på ryggen av fire enorme elefanter som igjen står på ryggen til en diger skilpadde som seiler gjennom verdensrommet. Det er et parallellunivers til vårt og lagt til en slags middelaldertid ...
- Nei, nei, nei, du begynner i feil ende hvis du forteller det sånn, sier han strengt. - Folk blir bare forvirret.
Han tenker seg om. - Jeg ønsket å skrive om et sted hvor umulige ting skjedde, men et sted som var befolket av normale mennesker som bare forsøker å overleve, akkurat som oss.
På Skiveverdenen brukes magi med varsomhet fordi man ikke vet hva som kan skje hvis det brukes for ofte og fordi det er så tungvint å utføre at man som regel er mer effektiv uten. Det er et sted hvor DØDEN snakker med store bokstaver og ikke forstår reglene i sjakk. Folk blir også utsatt for tortur hvis de er dumme nok til å påstå at skiven ikke er rund som en ball.
Herskap og hekser handler om hva som skjer når alver klarer å snike seg inn i Skiveverdenen og tre hekser må ordne opp i kaoset som oppstår. Vi møter Bibliotekaren som ble orangutang ved et uhell, verdens nestbeste elsker og en heks som fortvilet forsøker å finne ut hvordan en dronning skal oppføre seg. Heksene ledes av Bestemor Værvoks som er den mest navngjetne heksen på Skiveverdenen.
- Hekser er svært moralske og helt normale i bøkene mine, og det virker som jeg kommer meg unna med det. Jeg har aldri blitt brent eller forbudt.
Han ser nesten skuffet ut. - Det er synd. Det er ingenting som stimulerer boksalget mer enn å bli brent. Jeg har alltid sagt at hvis Salman Rushdie hadde brukt humor i Sataniske vers ville ingen ha plaget ham.
Han ler. - Men det gjorde jo underverker for salget, det gjorde jo det.
Enhjørninger er slemme og stinker lang vei. Alver er livsfarlige og bør unngås for enhver pris i motsetning til den vanlige fremstillingen av alver i andre fantasybøker.
- Nei, alver er ikke snille hos meg. De ser på mennesker som leketøy, omtrent som en mett katt ser på en mus. De dreper for underholdningens skyld og fordi de kjeder seg.
Terry er en Storbritannias mest produktive forfattere. Noe som har ført til et enormt salg. 40 millioner bøker har det blitt etter hvert. På et tidspunkt ble det hevdet at hver tiende bok i Storbritannia var en Terry Pratchett bok.
- Jeg vet ikke om det stemmer lenger, sier Terry og rynker pannen. - Ikke etter Harry Potter. Men det går jo veldig bra, nå, da. Den tredje boken om vitenskapen på Skiveverdenen topper akkurat nå bestselgerlistene for faktabøker, sier han nesten skadefro.
En hel industri har bygget seg opp rundt Skiveverdenen. Det finnes figurer og dataspill, det holdes en Skiveverden konferanse annethvert år hvor Terry er æresgjest. Han holder kontakten med sine fans via nettet og er stolt av å være tilgjengelig så mye som han kan.
Blir du forfulgt av fans som tar historiene dine litt for alvorlig?
- Du mener sånne som opererer ørene sine spisse for å ligne alver og sånn? Sier han med et smil. - Nei, mine fans vet forskjellen på virkelighet og fantasi. De liker bøkene fordi de er morsomme og annerledes. Jeg har ennå til gode å treffe noen som ikke ser forskjell på Skiveverdenen og vår verden. Inkludert meg selv, sier han og ser tankefullt på DØDEN i taket.

Skrubbsår og Cecilia Samartin ...

Jeg sitter her på morgenen - ja, jeg vet at klokken er 13.00, men siden jeg jobber til halv fem på natten, er dette min morgentid - med kaffe og frokost, og to veldig såre knær. Gamle damer må lære seg å være mer forsiktige når de hopper på sykkelen, tydeligvis. Ellers går det utover både knær og verdighet. For ikke å snakke om eggene jeg hadde i handleposen. Skrubbsår på knærne har jeg ikke hatt siden jeg var barn, så det gir meg en følelse av at jeg burde hatt Donaldplaster i huset og noen som kunne blåse på dem ...

Ellers synes jeg at jeg må reklamere litt for Cecilia Samartin som er på Norgesturne. Boken hennes, Mofongo, har verdenspremiere disse dager - dvs at den kommer ut på norsk før den kommer ut på engelsk. Jeg har vært stor fan av Cecilias bøker siden jeg oversatte den første (egentlig hennes andre bok) Senor Peregrino til norsk for noen år tilbake. I ettertid innser jeg jo at jeg  burde ha bedt om en krone pr solgte bok i honorar ...
Mer informasjon om Cecilias bokturne og nye bok finnes her: Cecilia Samartin.
Jeg har ikke lest boken ennå, men jeg har absolutt tenkt å skaffe meg et eksemplar + kokeboken som er en følgesvenn til romanen.

Skrivevegring

Jeg har et snev av skrivevegring i dag. Ikke direkte skrivesperre, mer en følelse av at den blanke skjermen hånler av meg. Det er ... irriterende, men samtidig er det litt som å restarte datamaskinen. Hjernen trenger hvile fra den samme historien. En dag eller to med grubling over videre storyline. Det er når det begynner å gå både fire og fem dager at stressnivået mitt øker.

Ting jeg gjør når jeg unngår tastaturet:
- Vasker badet.

- Googleglaner på nettet. Teknisk sett er ikke det å unngå tastaturet, men jeg unngår manuset.
- Glaner på skjermen. Det er utrolig hvor mye tid som kan gå til med akkurat det.
- Begynner å gå gjennom manus fra side en på leting etter villfarne kommaer og annet skrivegrums. Hjelper ikke i det hele tatt.
- Leser Terry Pratchett med fryktelig dårlig samvittighet. Øker bare lesegleden.
- Begynner å rydde kontoret igjen for tredje gang på to dager. Med støvsuger i hyllene.
- Mister telefonen slik at jeg må rydde hele kontoret for fjerde gang for å finne den. Jeg sverger, jeg har gremlins her inne.
- Skriver blogg ...
- Ser gamle episoder av Buffy the Vampire Slayer. Det er da jeg skjønner hvor desperat jeg egentlig er.

Problemet bunner i at jeg ikke helt vet hvor jeg skal med historien. Det vil si, jeg vet hvor jeg skal, men hvis jeg skriver de scenene blir boken på omtrent 20 sider. Det må være noe mer!
Noe av det som gjør det vanskelig er selvsagt at dette er siste boken i serien og jeg vil at den skal være bra!

Jeez. I det minste fant jeg igjen mobilen - under sofaen i stuen. Gremlins! Dessuten oppdaget jeg at det er to dager lenger til deadline enn jeg trodde! Så jeg kan vel si at jeg "fant" to ekstra dager i ryddesjauen.
Kanskje det vil hjelpe. I morgen. For akkurat nå har jeg mest lyst til å slange meg i sofaen og se Mash.

Bursdager lønner seg, det er helt klart.
I tillegg til andre hyggelige gaver, har jeg også fått bøker. Jeg elsker å få bøker - uansett hva det er, (så lenge det ikke er Bobseybarna eller en fotballbiografi ...).

Terry Pratchett: Unseen Acamicals: Football has come to the ancient city of Ankh-Morpork - not the old-fashioned, grubby pushing and shoving, but the new, fast football with pointy hats for goalposts and balls that go gloing. And now the wizards of Unseen University must win a football match without using magic, so they're going to try everything else.

Høres bra ut? Denne har jeg gledet meg til leeeenge ... Selv om det altså er om fotball.





John Ajvide Lindquist: La den rette komme inn.

Året er 1981. Livet i Stockholm-forstaden Blackeberg er som vanlig. Folk lever sine hverdagsliv og driver med sitt.Så rykkes tingene ut av sine vante baner.En tenåringsgutt blir funnet drept. Halsen er skåret over, og liket er tømt for blod. Ryktene om et ritualmord sprer seg. Innbyggerne lammes av frykt, men 12 år gamle Oskar fascineres av det bestialske mordet. Uten å være klar over det blir han etter hvert dratt inn i mysteriets mørke sentrum.La den rette komme inn er noe så sjelden som en realistisk spenningsroman om vampyrer og hevn. Og om en ung gutts ensomhet. Om det å bli oversett og forbigått, og om hvilke brutale krefter som bor i mennesket.
Gleder meg veldig!




Og siste bok: Clara Kramer: Claras krig.

Den sanne historien om en jødisk families mirakuløse overlevelse under 2. verdenskrigI den lille byen Zolkiew i Polen bor den 15 år gamle jødiske Clara Kramer og familien hennes. Nazistene har invadert byen, og alle rundt dem blir enten skutt umiddelbart, eller deportert og siden drept. Claras familie får en unik sjanse; de får lov til å gjemme seg i en kjeller som minner om en liten bunker. Først etter 18 måneder flytter de ut igjen. På det meste bor atten mennesker i bunkeren under huset til Hr. Beck. Han er en kvinneglad, ustabil drukkenbolt, en selverklært anti-semitt som absurd nok setter sitt eget og sin families liv i fare for å beskytte en liten gruppe jøder. På forunderlig vis flettes disse familienes skjebne sammen. De settes på umenneskelige prøver og lider fryktelige tap. Men Claras krig er også en historie om håp og overlevelse, kjærlighet og menneskets evne til å utholde det ekstreme. 5000 jøder bodde i Zolkiew da krigen brøt ut. Da Clara og familien krabbet ut av bunkersen etter halvannet år, var det bare 50 igjen. Boken er basert på Claras egne dagboknotater.
Clara Kramer er nå 80 år gammel og bor i New Jersey i USA. Her har hun grunnlagt "Holocaust and Prejudice Reduction Center", og bruker fremdeles mye av tiden sin til å fortelle om sine erfaringer.Oversatt av Ellen Berg.
Denne har jeg ikke hørt om før, så jeg er veldig spent. Jeg er fascinert av krigen, det har jeg vært siden første gang jeg hørte min mor fortelle det hun husket fra da hun var barn, supplert av mine besteforeldre som villig fortalte det de husket.







Så får jeg se om jeg får tid til å lese - og skrive anmeldelser - etterhvert.

Hagefest ...

Jeg har brukt litt dødtid - den tiden jeg egentlig burde bruke til å strekke ut tastaturmuskler - til å lage en ny barnebokside for barnebøkene som jeg skriver sammen med Anan Singh. Den er under konstruksjon, så bær over med meg. Barnebøkene er utrolig morsomme å skrive, og fordi vi er to, så blir det mindre for meg å skrive. Det må jo være bra!
Singh og Normann - barnebøker
Siden disse bøkene kommer ut på Aschehoug, får vi selvsagt invitasjon til "årets kjendisfest" ...
Underlig med denne hagefesten - det regnet hele dagen, stanset en halvtime inn i festen, og begynte såvidt mot slutten. Bakken var gjørmete som en slagmark, maten var god, musikken for høy og kjendisfaktoren forsvant i alle paraplyene.
Jeg har riktignok ikke bok ute hos Aschehoug i år, men derimot kommer det en til våren. Så fordi manuset er underveis, følger invitasjonen etter. Hyggelig, hyggelig. Selv om jeg leste invitasjonen feil og kom en time for sent. Hvem har tid til å lese sånt?
Det traumatiske er at vår søte Aschehougredaktør flytter ut av landet. Det finnes knapt noe verre enn å miste redaktøren sin - selv når man ikke gjør det. Hun skal uansett jobbe med manuset, så det blir ikke spesielt merkbart for oss, men likevel ...
Vel, så lenge vi slipper å forholde oss til en ny redaktør er det levbart. Sukk.

Om siste bok ...

Jeg får dårlig samvittighet når det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg, så noe må jeg få ned. Jeg jobber med siste bok i Ildfuglen, og strever litt med å få alt på plass. Det er løse tråder som skal samles, det er rekvisitter å holde oversikt over, karakterer å få med - rene edderkoppnettet.
Jeg har en masterplan, men den har jeg endret på så mange ganger at jeg har måttet bruke tid på å lage en ny oversikt. Jeg har oppdaget at "mindmapping" fungerer bra til akkurat dette.
Siden jeg ikke har en alldeles klar plotlinje, skriver jeg i masterscener - altså scener jeg vet skal være med, også får jeg fylle inn mellomrommene underveis. Det er en ny måte å skrive på, en fin variant når man står foran noe som virker uoverkommelig, men som ikke er det.
For det er litt skummelt å stå foran den aller siste boken i en serie jeg har jobbet med i lang tid. Det er skumlere enn skattevesenet, majones og de ekle skrekktunnellene på tivoli.

Midt på natten ...

Jeg sitter her med korrekturen i fanget og forsøker å finne alle selvmotsigelser og skriveleif. Det er ikke alltid like lett. For eksempel så vet jeg at når jeg går til forlaget på mandag og ser korrekturleserens kopi, så vil den overhodet ikke ligne på min. Jeg lider av kommadysleksi, dvs at jeg vet de skal være med, men jeg aner ikke hvor!
Derimot er jeg råbra på å finne selvmotsigelser i teksten - foreløpig har jeg funnet tre. Et typisk eksempel på dette er en mann som blir med på en reise, men som aldri kommer frem ... Jeg glemte hele fyren. Så da må han enten ut fra begynnelsen, eller tas med i slutten. Han måtte bli hjemme. I det minste tok jeg ikke livet av ham, noe jeg gjør rett som det er. Det er alltid fristende å bruke en ny person hver gang man kommer til et dødpunkt i historien, men til slutt hoper de seg opp og man må luke med hard hånd.
Jeg har også en tendens til å glemme rekvisitter. Får hovedpersonen en stokk, en bok eller en katt, så må det følge med videre. Ellers begynner man jo å lure? I bok 9 introduserte jeg en stokk. Den glemmer jeg hele tiden, så i siste runde må jeg passe på at stokken er med. Det er en lekse, det også.
Okay, tilbake til korrekturen.
Antageligvis får jeg mareritt av kommaer i natt. Det vil i såfall  ikke være første gang...

Korrekturens kunst ...

Jeg klager alltid på korrektur og omskriving - det kan være et ork - men i virkeligheten er det jo den siste finpussen. Man lar ikke huset stå igjen halvmalt og påstår det er bra nok - ikke hvis man ønsker å være stolt av sitt arbeid, i hvert fall. Dessuten, hva er vitsen med å jobbe som en gærning med å bli ferdig med et manus, for så så slakke av i siste runde? Det blir som om en maratonløper skulle snu like før hun kom inn på stadion ...
 Så akkurat nå jobber jeg meg møysommelig gjennom manus med kommentarer og rettelser. Det går tregt, det er mye frem og tilbake, det er mye som må skrives på nytt, og ja, det kan være kjedelig. Jeg har jo lest boken før!
Dessverre er jeg ikke en av disse forfatterne som skriver manus uten skrivefeil og logiske brister, glemte karakterer og alle andre "galskaper" som kan oppstå underveis. Blant annet så glemmer jeg ting hele tiden - Hva skjedde med ham? Hvor ble det av henne? Hva med stokken - eller presten? Hvorfor er det sommer i en scene og midtvinter i den neste?
(Dette er vanlige spørsmål fra redaktøren ...).
Jeg skriver manuset så ferdig som jeg kan, så fingnikker jeg på det i siste omgang. Og forhåpentligvis får jeg rettet opp alt så det ser bra ut til slutt. Jeg leser aldri bøkene mine om igjen etter at de har kommet fra trykkeriet ...

Sommervakkert ...

Noen ganger er det godt å se på noe vakkert ...

God sommer!

Lavender fields in Somerset, England. Ah ...

(Fra Daily Mail)

Ny bok ...

Jeg synes det er like morsomt hver gang det kommer en ny bok. Vanligvis tar det lang tid fra jeg er ferdig med en bok til den er å finne i bokhandelen, men med seriebøker så ramler det ut nye bøker annenhver måned. Nå er det bare to bøker til igjen før serien er over. Det blir vemodig, men samtidig er jeg klar for nye ting, så da er det kanskje like greit.

Ildfuglen 9 - Lys i mørket

Baksideteksten:

Andrine leter etter svar på gåten om familien sin. Hun møter endelig mennesker som har kjent moren hennes, og som forhåpentligvis kan gi henne svarene hun så desperat ønsker seg.


«Smertene overveldet Andrine, og hun klarte ikke å holde tilbake et stønn. Hun falt på kne igjen. Hva i himmelens navn var dette? Det var så vidt hun la merke til at signore Bernardino kom nærmere. Andrine famlet med hånden etter sølvkulen. Kanskje den kunne hjelpe henne!»

Men Andrine har også mektige fiender, som for enhver pris vil hindre at hun finner frem til sannheten.
Erkebiskop Nico Loyola er på vei mot Skottland. Jo nærmere han kommer, desto mer sikker er han på å få tilbake rubinen som ble stjålet fra ham. Og han kommer ikke alene ...

I salg fra mandag 19. juli.

Sommer ....

En av disse sangene som ikke kan synges av andre enn orignalen ...

Alexander McCall Smith - Intervju

Fordi det er for varmt, fordi jeg har så mye å gjøre, fordi Damenes detektivbyrå går på TV, og fordi jeg liker bøkene hans, kommer her et intervju med Alexander McCall Smith. Jeg intervjuet ham i Edinburgh - et par timer etter et intervju med Ian Rankin - sånn ca vinteren 2004 så det er litt gammelt. Intervjuet ble trykket i bladet Thriller.

***

Blue Shoes and Happiness

Edinburgh er på nippet til å snø når jeg ankommer Napier Road. Jeg skal treffe Alexander McCall Smith, forfatteren av bøkene om Precious Ramotswe som selger kyrne hun arver etter sin far for å åpne Botswanas første kvinnelige detektivbyrå.

Huset hans står tomt på grunn av oppussing, men det er en interessant gate å rusle i. To hus bortenfor bor Ian Rankin, på hjørnet lenger opp holder J.K.Rawlings til i et skikkelig kråkeslott.

Husene langs gaten er store steinvillaer, bygget i grå stein, med tre biler i hver oppkjørsel, og store hager med høye hekker. Det er et strøk hvor naboer passer sine egne saker og har mer enn nok med seg selv, så det forklarer kanskje hvorfor tre av Skottlands bestselgende forfattere trives så godt her.

Alexander McCall Smith bor midlertidig hos venner i gaten nedenfor Napier Road. Døren åpnes av en liten, eldre dame som snakker ubegripelig for en stakkars nordmann.

Trappeinngangen domineres av en stabel med trekasser med interessante vinhusstempler på, men jeg blir ført opp en lang trapp med utskårne griser i rekkverket og et stort glassmalerivindu i oppgangen.
McCall Smith sitter i telefonen og jeg venter på en stol mens hushjelpen fortsetter å stryke klær. I et ubevoktet øyeblikk blir jeg overfalt av to grå katter med behov for å bli klødd under haken.
Ti minutter senere dukker han opp, full av unnskyldninger. Han ser ut som selve definisjonen på den distré professor, med bustete hår og røde kinn, krøllete bukser og en skjorte med flekker på. Kjøkkenet fungerer som midlertidig kontor og er overflommet av papirer, bøker og telefonen ved siden av oppvaskkummen.
- Vil du ha kaffe, te, kald melk, varm melk?
Sandy, som han insisterer på å bli kalt, har hatt en lang karriere som universitetsprofessor og barnebokforfatter, i tillegg til å ha skrevet Botswanas eneste verk om juss.
Han er født i Afrika og tilbrakte barndommen i Rhodesia, dagens Zimbabwe. Men det er tydelig at han ikke er komfortabel med å snakke om Rhodesia. Botswana, derimot, er noe helt annet.
- Vi reiste hjem til Skottland da jeg var i tenårene. Men jeg har ikke noe kontakt med Zimbabwe i dag, forklarer han. - Jeg bodde i Botswana et år og hjalp til med å sette opp jussavdelingen på universitetet i Gabore. Jeg likte landet, det er et flott, lite land. De jobber hardt for å holde på demokratiet sitt, de har aldri hatt noe brudd på menneskerettighetene eller noe annet. De har flotte veier, bra skoler og sykehus.
Han smiler bredt. - De har selvfølgelig blitt godt hjulpet av å ha tre diamantgruver og en befolkning på bare litt over halvannen million. Jeg reiser dit omtrent annet hvert år, bare fordi det er så flott.
Damenes Detektivbyrå har vært en fantastisk suksess og det ser ikke ut til å bli borte med det første. Men starten var treig. Den første boken ble kjøpt opp av et lite forlag i Edinburgh og det tok tre år før den via mange omveier slo til.
- Hvordan har det vært å oppleve en så stor suksess? Er du fornøyd?
Han sperrer opp øynene. - Ja, selvfølgelig. Alle forfattere håper jo på at deres bøker skal havne på bestselgerlistene. Vi tror ikke at det vil skje, men det er fantastisk når det skjer. Det var helt uventet, men sånn er det jo. Det er ikke mulig å forutsi hva folk vil like, hva som slår an. Alt man kan gjøre er å skrive det man selv har lyst til så godt man kan, og håpe at andre også vil like det.
- Hvordan kom du på ideen om Damenes detektivbyrå?
- Er det ikke bra? Sier han med en hjertelig latter. - Det bare ble sånn. Jeg hadde en idé om en kvinne som ønsket å begynne sin egen virksomhet, det var en måte å beskrive Botswana på og en detektiv kan bevege seg overalt. Jeg ville det skulle være enkelt og underholdende. Jeg hadde i hvert fall stor glede av å skrive bøkene.
- De er jo ikke akkurat mørk krim.
- Nei, de handler jo ikke om noen ting, egentlig, sier han. Skuldrene hans rister. - Folk liker å lese om te og kaker. De liker å lese referanser til ting de er vant til, for eksempel mma Ramotswes lille, hvite varebil.
Da jeg leste avisen The Scotsman i dag over en kopp kaffe, oppdaget jeg at han skriver en føljetong i avisen. (Min anm: utgitt under navnet 44 Scotland Street). - Hva er det?
- Det er noe avisen ville jeg skulle gjøre, forklarer han ivrig. - Dette er faktisk bok nummer to. Jeg skal hente den første til deg, den er akkurat kommet fra trykkeriet.
Han forsvinner ut i gangen og begynner en hektisk letevirksomhet som hushjelpen blir forvirret engasjert i. Til slutt husker hun at han har gitt bort sitt siste eksemplar. Han beklager voldsomt.
- Vel, jeg får vise deg i avisen. Dette er kapittel 91 og det skal bli 110. Jeg skriver et hver dag og folk kan sende inn forslag til meg på e-mail.
- Tar du hensyn til dem?
- Noen ganger, men ikke alltid. Det tar meg førti minutter å skrive en av disse, og jeg må passe på å ligge litt i forkant.
- Charles Dickens gjorde noe sånt, gjorde han ikke? sier jeg og henter frem skyggen av kunnskap fra litteraturvitenskap på Blindern.
- Det samme gjorde Leo Tolstoj. Det har vært slitsomt, men morsomt. Jeg ante ikke hva jeg skulle skrive om da jeg sa ja.
- Var du ikke bekymret for at du plutselig skulle sitte fast og ikke få levert?
Smilet går nesten rundt. - Avisen var veldig bekymret for det, men ikke jeg. Det kommer av seg selv.
Det kapittelet jeg har lest handlet om et kunstgalleri og en liten gutt.
- Hva er historien?
- Den handler heller ikke om noen ting! stråler han. - Bare vanlige ting og tang som skjer med folk. Det er det som er morsomt for meg.
Sandy er kjent for å være et arbeidsjern som aldri tar fri.
- Ian Rankin sier du gir forfattere dårlig rykte, sladrer jeg. - Han går forbi huset ditt to ganger om dagen når han bringer og henter barna sine på skolen. Og du sitter alltid og jobber.
- Sier han det? Han er en veldig hyggelig mann.
Han rister bestemt på hodet. - Men jeg jobber ikke så mye. Jeg jobber om morgenen til lunsjtid, og kanskje litt senere, men nå, med alt dette, har jeg nesten ikke tid til noe som helst. Se her.
Han viser meg timeplanen for de neste ukene. Tett i tett med avtaler, min øverst på listen under dagens dato.

- Jeg synes jeg må stille opp. Selv om det er slitsomt. Min kone har tatt seg to ekstra måneder fri i år for å være med meg på noen av reisene.
Han har skrevet hele livet, over femti barnebøker og faktabøker. For tiden er han høyproduktiv, han skal skrive to bøker til om Mma Ramotswe og han har en ny serie lagt til Edinburgh.
Den nye serien, The Sunday Philosopher’s Club, har en professor i moralfilosofi som hovedperson.
- Det er heller ikke noe mørk og dramatisk krim, forklarer han. - Men Isabel er nok mer sofistikert enn Precious, selv om jeg tror de er ganske like på mange måter.
Jeg er midt i en ganske annerledes Alexander McCall Smith bok; Irregular Portugese Verbs, en bok om tyske professorer uten spor av krim, men med mengder av humor.
- Er den ikke utrolig? Ler han. - Jeg kjenner mange tyske professorer som er akkurat sånn! I Tyskland blir professorer sett på med stor respekt og hver gang de får en ny doktorgrad kan de legge et nytt Dr. foran navnet sitt. Så du får disse folkene som heter Dr. Dr. Dr. Helt vanvittig.
- Du her skrevet tre bøker om professor Ignatius. Hvordan skjedde det?
- Jeg skrev den for en professorvenn av meg i Tyskland. Han ble så begeistret at han fikk trykket opp 250 eksemplarer som han delte ut til sine venner. Jeg får brev fra professorer som sier de kjenner en person som er nøyaktig som karakterene i boken.
Han lener seg frem og øynene glitrer. - Og ingen av dem ser seg selv i bøkene i det hele tatt!
Når det gjelder fotografier, vil han ha på seg jakke for å se ”smartere” ut, og han stiller velvillig opp med forslag om hvor han skal stå. Er det noe jeg trenger, er det bare å si fra.
Sandy må være en av de vennligste forfatterne med storsuksess. Det har i hvert fall ikke gått ham til hodet.
- Hva gjør du når du er ferdig med en bok? Feirer med te og kake?
- Te og kake er viktig. Veldig viktig, sier han med stort alvor. - Men, nei, jeg feirer ikke, egentlig. Jeg begynner på noe nytt så fort som mulig. Jeg har ideer hele tiden.
Han spretter plutselig opp og ser seg forvirret rundt.
- Jeg beklager, men jeg kom på noe jeg må skrive ned, noe jeg hørte her om dagen og som kanskje kan bli til noe.
Han romsterer på kjøkkenbenken, finner en blyant og velger en konvolutt fra haugen. Møysommelig skriver han ned en linje.
- Det var en mann som fortalte meg at han likte å komme veldig nær elefantene når han gikk på jakt. Jeg spurte ham hvorfor og han sa det var fordi han likte å se dem i øynene.
Sandy ser på meg. - Det ble liksom sittende fast så det kommer kanskje en historie ut av det.
- Jeg liker titlene på bøkene dine, sier jeg.
Han heller i mer kaffe til meg.
- Jeg begynner alltid med tittelen. Jeg har allerede tittelen til den neste boken om Mma Ramotswe; Blue Shoes and Happiness. Er den ikke bra?
Han lener seg tilbake i stolen og klukker, tydeligvis fornøyd med historien han allerede ser i hodet sitt.
- Å, jeg gleder meg til å begynne på en ny mma Ramotswe historie.
Plutselig retter han ryggen og ser skarpt på meg.
- Har du lest den norske oversettelsen? spør han brått. - Jeg er så spent på om de har fått til stilen. Språket jeg bruker er ganske formelt, fordi det er sånn de snakker engelsk i Botswana. Jeg har fått ganske mange spørsmål og sånn fra den svenske oversetteren, men ingen fra den norske. Det bekymrer meg litt.
Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har sett den norske oversettelsen, jeg har vært for lenge i England. Men jeg må love å ta en titt på den for ham. Så det er mitt oppdrag nå.
Så, kan den norske oversetteren av Alexander McCall Smiths bøker være så snill å finne på noe hun eller han lurer på? Sandy er bekymret. (Noe jeg har en mistanke om går på tvers av personligheten hans).

Hundresidersmaraton ...

Fingrene er såre - jeg er en tastaturhamrer - albuen verker, øynene er tørre, sommernatten fyker forbi som om den har dårlig tid, og jeg er på side 101! Å, det er som å komme i mål etter et utrolig slitsomt maraton. Eller i mitt tilfelle, et halvmaraton. Jeg har fortsatt omtrent hundre sider igjen å skrive, give or take a few. Men hvem bryr seg om det akkurat nå?

Det er en helt spesiell følelse når jeg runder 100 sider. Da er jeg omtrent halvveis, og den siste halvdelen er så uendelig mye enklere å skrive enn den første. Jeg tror det henger sammen med at i første delen settes historien opp, og i andre del samles tråder mot en - forhåpentligvis - spennende cliffhanger.
Jeg er et nattmenneske på min hals. Natten gir meg ro; det kommer ingen telefoner, ingen e-mailer, ingen støvsuger som brummer påminnelser i skapet, ingen åpningstider som må rekkes, ingenting annet enn stillheten og datamaskinen.
Ah, lykke.

Sci-Fi og Gudenes maskin ...

Jeg har et spørsmål til Sci-fi forfattere. Hva skjer med smakssansen hvis man bytter kropp med en annen person? Jeg kjenner ingen forfattere som skriver i denne genren, men jeg stiller spørsmålet likevel.
Jeg innrømmer det gjerne. Jeg elsker Sci-fi – både filmer og bøker. Star Wars (de gamle, ikke de nye – usj), Stargate, Stargate universe, Millennium, V, I, Robot, I am Legend, Battlestar Galactica, Asimov, Bradbury, Dick, osv, osv. Bortsett fra Star Trek. Den synes jeg ulidelig kjedelig uansett hvor klassisk den er. Bare for å ha sagt det.
Hvor var jeg?
Jo, jeg så Stargate Universe her om dagen og der har de en fiffig liten sak. (det er det som er så greit med Sci-fi – når de trenger noe, bare finner de opp en kjekk dings av noe slag!). Denne dingsen ser ut som en trekantet plastsak som legges på en plate, og vips så kan du bytte plass mentalt med en annen person på en annen planet. Veldig fiffig.

Det jeg liker er forfatternes – enten de skriver bøker eller filmmanus – evne til å få det mest usannsynlige til å virke troverdig. Forfatteren klaprer i vei på datamaskinen. Helten blir sendt til månen og noe går fryktelig galt. Der sitter han på en kald månestein og teller sekundene til han skal dø - uten oksygen, uten romskip, uten noen mulighet til å komme tilbake – hva gjør han? Vel, han husker at han heldigvis har en dings i lommen som omgjør månestøv til luft!
Da jeg studerte litteraturvitenskap lærte jeg om begrepet Deus ex machina. Det var et grep som komedieforfattere i antikken var veldig glad i, og som innebar at når floken var på sitt største, grep gudene inn og ordnet opp. Jeg mener å huske at Johan Herman Wessel brukte det i sin komedie Kjærlighed uden strømper. Det brukes ganske flittig i TV-serier, da som regel ved å vise en scene hvor alt går forferdelig, bombesprengende galt – bare for å vise helten som våkner fra en skremmende drøm. Fiffige Sci-Fi dingser får meg alltid til å tenke på gudenes maskin - noen ganger er fristelsen til å gi Andrine på 1680-tallet en mobiltelefon og la henne ringe nødtelefonen uhyre sterk. Livet ville ha vært så mye enklere ...
Hva var spørsmålet igjen?
Jo, altså, hvis man bytter kropp med en person – hva så med smakssansen? Hvis den man bytter med hater majones - som jeg gjør - vil jeg da plutselig like majones hvis jeg bytter kropp med en person som spiser majones fra tuben?

Jeg tror det er på tide jeg går og legger meg ...

Litt om skriveslit og forfatter ønsket for kidnapping ...

Det nye manuset går frem i rykk og napp. Jeg klarer såvidt å klokke inn 5-600 ord pr dag, og det er omtrent halvparten av det jeg må ha. (Ikke fortell akkurat det til redaktøren min ...). Det er ikke tid for å trykke på panikknappen - jeg regner med at det kommer til å gå bra, det gjør som regel det, men det kan bli snaut med tid mot slutten. Jeg sliter litt med å få alle fortellingens deler på plass - i den riktige rekkefølgen - selv om jeg vet hvor jeg skal hen. Litt som å ha et kart som ikke passer med terrenget. Jeg trenger et kompass eller en navigatør, med andre ord.
Noe som er hyggeligere - i hvert fall for meg - er en fin anmeldelse av  Ildfuglen 8 - Mot fremmede kyster på Tones bokside.
Det blir dårlig med lesing for tiden, jeg har ikke så mye tid. Men jeg har Neil Gaimans Stardust ved siden av meg. Jeg skulle gjerne tatt en Misery på Gaiman. Noen som husker Stephen Kings Misery? En gal fan kidnapper en berømt forfatter for å tvinge ham til å skrive enda en bok om hennes yndlingsheltinne. Jeg skulle gjerne gjort det med Gaiman for å få ideene hans ... Regner med at jeg må stille meg i kø i så fall!

Det går fremover ...

Jeg har assosisjoner til haren og skilpadden i kveld. I går klikket jeg inn over 1300 ord, i dag var det så lite at det er flaut å innrømme det - 252! Det er virkelig ille. For å rekke fristen bør jeg ligge på minimum 1000 ord pr dag. Noen dager er jeg der i løpet av et par timer - da er jeg veldig fornøyd - andre dager, som i dag, er tastaturet dyppet i sirup og hjernen på halv åtte, jeg sitter og sitter, og likevel kommer jeg ikke i mål. Da smugleser jeg Elizabeth George - det er egentlig ikke oppmuntrende - og blir minnet på at det viktigste for en forfatter er Bumglue ... Som gammel skolelærer har hun lite til overs for folk som ikke holder tempo!

Men noen dager er det helt i orden å ikke har samme tempo, noen ganger er det helt greit å hvile fingre og albuer, å la hjernen gjøre noe helt annet og heller satse på at det kommer en dag i morgen også. Noen ganger tar det bare litt tid ...

Kaffen kommer!

Er det noen sak? En mail til Nescafe ga følgende svar (i utdrag):

Gledelig nyhet: Samme Espresso med ny emballasje er allerede på vei tilbake til butikk, så du bør snart finne den der du vanligvis handler den. Vi har fått begrenset opplag i begynnelsen så vennligst ikke hamstre. Det kommer mer utover sommeren.

Håper skrivingen går lekent igjen nå når du får kaffe tilbake i hyllen.
God sommer.
Med vennlig hilsen
Nestlé Forbrukerkontakt

Litt om ditt og datt ...

Mammadamen har konkurranse om å vinne lykketipsboken hun har laget, men fristen går ut i kveld, så sleng dere på! Linken er her: Mammadamens lykketipsbok. Fine tips og fin bok - hva mer kan man ønske seg?
Ellers har jeg sendt mail til Nescafe i hå om å få tilbake Espressoen deres, så følg med, følg med - jeg regner jo med at kaffen komme tilbake, spørsmålet er bare når! I mellomtiden drikker jeg den nye grønne instant kaffen som ikke er så aller verst, selv om det ikke er helt det samme. Men det er jo greit å få i seg litt "sunn" kaffe også.
Jeg har fryktelig dårlig tid på bok 10, men jeg kommer liksom ikke ordentlig i gang. Det er både irriterende og ganske skummelt siden tiden raser avgårde. Regner med at det går bra, men det hadde vært hyggelig med en pangstart og høyt tempo i begynnelsen, istedet for full panikk og våkenetter mot slutten ...

Kaffe, skriving og hjertesukk ...

Enten er jeg rammet av konsekvenser av transportstreiken, eller så er Ica, Rimi og Bonus i mitt nabolag så slemme og fæle at de ikke lenger fører min kaffe. Jeg har vokst opp med kokekaffe fra Friele, men - og dette sier jeg med tungt hjerte - instant kaffen deres er fæl. Jeg har prøvd alle andre varianter, men jeg liker best Nescafe Espresso!
Så nå har jeg min helt egen lille krise gående her.
Hvordan kan jeg skrive uten min kaffe?
Jeg drikker verken kokekaffe eller traktekaffe, og det blir for dyrt - for ikke å snakke om tidskrevende - å løpe ned til kaffebrenneriet hver gang jeg får lyst på kaffe. Te er greit nok, men det gir meg ikke det samme kicket.
Jeg liker kaffe, og jeg liker instant kaffe - ikke noe søl, ikke noe brygging, ikke noe som tar mer tid enn å helle varmt vann i et krus, to teskjeer brunt knas og vips - kaffe!
Livet var enklere for noen uker siden da kaffen min smilte oppmuntrende mot meg fra butikkhyllen, og jeg visste at jeg kunne våkne i trygg forvisshet om at den sto ved siden av vannkokeren, klar til å muntre meg opp og hjelpe meg videre.
Jeg skal skrive bok ferdig til 21. juli. Jeg trenger min kaffe!
Kanskje jeg skal ringe Nescafe?
Og mens jeg er i gang så kan jeg kanskje stille spørsmålet om hvorfor det bare finne en type dekaff å få tak i - jeg har faktisk gått til det skritt å ta med meg dekaff fra London bare av den grunn! Men det falt meg jo ikke inn at jeg ikke skulle få tak i yndlingskaffen min når jeg kom hjem!
Sukk ...

Stemmen fra London er død

Richard Herrmann er død, 90 år gammel. Det var fryktelig trist. Jeg elsker bøkene hans om London og britisk historie, og jeg har hart stor glede av radiokåseriene hans opp gjennom årene. Fra VG. I skoletiden leste jeg  hans bøker istedet for de vanlige skolebøkene, og gjorde det bra i historie mye av den grunn - i hvert fall når det kom til britisk historie!
Bare hør på noen av disse: Richard Herrmanns skattekammer. Det er godt at NRK tar vare på sånt!
God tirsdag!

Hjemme bra, borte best ... eller omvendt?

Jeg har forsømt min blogg - jeg var faktisk ikke klar over hvor lenge siden det er jeg har skrevet et innlegg. Det er litt som en liten ferie. Jeg har vært i London, og omtrent uten nettilgang - derav forsømmelsen. Men det var igrunnen deilig med så lite nettilgang. Av og til er det godt å ikke bli overveldet av informasjon, som man jo blir av å ha tilgang til nettet hele tiden. Jeg planlegger å fjerne nettet fra arbeidspc'en min, og med tid og stunder skaffe meg en sånn liten pc-sak for den slags. Men ikke ennå ...
London var først kald, så varm som en jungel ved Ekvator, så litt kjøligere, men fuktig og trykkende. Ikke godt arbeidsvær, med andre ord. Jeg skulle levere siste bearbeidet manus, og det var ikke mulig å jobbe - så de siste sidene ble skrevet i kafeen på British Museum. Der var det aircondition og mulig å puste. Hjernen min fungerer ikke i hetevær - hjernecellene mine legger seg pesende på rygg og nekter å gjøre noe som helst.
Så snart manus var levert - via trådløst nett på British Library - hadde jeg fri. Litt shopping, mest bøker - de sendte jeg hjem i posten, så antageligvis dukker de ikke opp før til uken. Det er like greit, siden jeg må levere aller siste korrektur på tirsdag og ikke har tid til å lese noe før etter tirsdag.
Men da må jeg også komme igang med bok nr 10 - så jeg har dårlig tid som alltid.