Inspirasjon? Hæ? Gud bedre ...

Inspirasjon. Det er et fryktet ord for en forfatter, eller i hvert fall for denne forfatteren. Ordet gir meg assosiasjoner til et vesen som aldri kommer når det skal, og er helt umulig å forholde seg til.
Det finnes forfattere som bare kan skrive når de er inspirert. Hvis jeg skulle vente på at inspirasjon skulle ramme meg, ville jeg ha skrevet to ord i året.
Jeg er aldri inspirert når jeg setter meg ned foran datamaskinen og ser på tastaturet. Tvert imot. Den eneste inspirasjonen jeg finner, er nye måter å unngå å skrive på. (Som for eksempel å google ordet inspirasjon ...)- Dorothy Parker sa at det beste med skrivingen er å være ferdig. Hun har et poeng i det. Det er lite som kan måle seg med gleden over et ferdig manus ...
Så hvor kommer inspirasjonen fra? Antikken hevdet at de kom fra de ni musene – nei, ikke skogsmusa og bymusa - men gudinner svøpt i vakre togaer, døtre av selveste Zeus. Stephen King påstår at hans muse er en vrang fyr som bor i kjelleren og røyker sigarer ... hm.

For å få klarhet, vendte jeg meg til ordbøkene. Wikipedia kan fortelle at ordet inspirasjon er latinsk og betyr blåse, puste, ånde inn eller åndedrag. Med hånden på hjerte kan jeg si at jeg rett som det er opplever fullstendig åndekrampe når jeg skriver – det må være anti-inspirasjonens muse som står bak kvelertaket. Jeg vil ikke en gang tenke på hvordan hun ser ut ...
Merriem-Webster dictionary definerer inspirasjon som: a divine influence or action on a person believed to qualify him or her to receive and communicate sacred revelation.
Sacred revelation? Divine influence? Gud bedre ...
Musen for forfattere av episk diktning – og hvis ikke romanserier er episk diktning, så vet ikke jeg – er Kalliope. Hun avbildes som regel med en skrivetavle – datidens PC.

Henne har jeg aldri truffet på, det er jeg ganske så sikker på at jeg ville ha husket. Det er stunder da skrivingen flyter så lett at jeg knapt merker at jeg skriver før jeg ser på klokken og innser at det har gått tre timer. Det er langt mellom de stundene - som regel er det hardt arbeid for å få knotet ned de 1000 ordene jeg har som minstekrav.

Min Kalliope er vanskelig å få tak i, hun har ingen faste kontortider (det har forsåvidt heller ikke jeg, men det er ikke det vi snakker om nå), og hun er i hvert fall ingen yndefull nymfe i flagrende klær. Hun er skiftende både i humør og utseende. Noen ganger er hun dramatisk, kledd i svart fra topp til tå, oversminket og med håret strittende til alle kanter og skråler Poison i duett med Alice Cooper. Andre ganger slanger hun seg på en sjeselong, og spiser konfekt mens hun nynner Girls just wanna have fun. Eller hun ser sånn ut:

Og det er på en virkelig god dag ...

Så, hvordan er din muse?