Duma Key av Stephen King

DUMA KEY is the engaging, fascinating story of a man who discovers an incredible talent for painting after a freak accident in which he loses an arm. He moves to a 'new life' in Duma Key, off Florida's West Coast; a deserted strip, part beach, part weed-tangled, owned by a patroness of the arts whose twin sisters went missing in the 1920s. Duma Key is where out-of-season hurricanes tears lives apart and a powerful undertow lures lost and tormented souls. Here Freemantle is inspired to paint the amazing sunsets. But soon the paintings become predictive, even dangerous. Freemantle knows the only way forward is to discover what happened to the twin sisters -- and what is the secret of the strange old lady who holds the key? The story is about friendship, about the bond between a father and his daughter. And about memory, truth and art. It is also is a metaphor for the life and inspiration of a writer, and an exploration of the nature, power and influence of fiction.

Hm, ja, tusen takk. Hvordan kan en anmeldelse overgå det der? Godt spørsmål. Jeg skal ikke si så mye, men jeg kommer nok til å lese denne om igjen på ett eller annet tidspunkt. Dette er en av disse Stephen King bøkene som tipper over i det litterære – selv om jeg likevel ikke ville ha lest den før jeg la meg. Jeg blir fort mørkredd av King ...

Han har helt ødelagt den amerikanske landsbygden for meg, jeg ville aldri ha våget å kjøre bil alene der etter solnedgang. Og nå har han mer eller mindre ødelagt tanken på Florida også. Gud vet hva som finnes i vannet utenfor strendene der.

Etter en bok som dette, opplever jeg som regel et lite anfall av manglende selvtillit i forhold til min egen skriving. Det går som regel over, men det stikker til, gitt.

Det er litt fristende å ta en "Misery" på ham ...

Et sitat:
Don't quit until det picture's complete. I can't tell you that's the cardinal rule of art or not, I'm no teacher, but I believe those six words sum up all I've been trying to tell you. Talent is a wonderful thing, but it won't carry a quitter. An there always comes a time - if the work is sincere, if it comes from that magic place where thought, memory, and emotion all merge - when you will want to quit, when you will think that if you put your pencil down your eye will dull, your memory will lapse, and the pain will end. I know all this from the last picture I drew that day - the one of the gathering on the beach. It was only a sketch, but I think that when you're mapping hell, a sketch is all you need.

Ikke litterær, liksom ...

Song for Eirabu - en lesers opplevelse ...

Dette er ikke akkurat en anmeldelse, mer en leseropplevelse. Siden jeg skryter av boken i Hjemmets påskenummer, så synes jeg jo at jeg bør skrive noe om den her også...
Jeg er sånn passe begeistret for fantasy. Ofte blir forfatteren så opptatt av univeret som skapes at historien forsvinner, og da blir det fort kjedelig. Eller det pøses på med alver og troll, og igjen forsvinner historien.
Men så ble jeg gjort oppmerksom på Kristine Toftes Song for Eirabu og skaffet meg et eksemplar. Jeg kikket på begynnelsen, bladde litt her og der, og leste slutten – som jeg pleier. Men så var det det at den var på nynorsk og så lang (555 sider!), og der og da orket jeg ikke.
Jeg ga bort eksemplaret mitt før jeg var kommet ordentlig igang. Og så angret jeg, men da var det for sent. Jeg fikk heldigvis en ny kopi og denne gangen klarte jeg ikke å legge den fra meg.
Song for Eirabu ville ikke vært den samme boken hvis den ikke hadde blitt skrevet på nynorsk, tror jeg. Språket flyter godt, og fordi Kristine Tofte har laget en fantasyverden basert på det norrøne, fungerer det perfekt. Man kan ikke blote på bokmål – strengt tatt ble det heller ikke gjort på nynorsk, men who cares. Det fungerer fantastisk godt.
Jeg glemte både tid og sted (og jeg har ikke tid til å glemme tid og sted), og leste den ut på noen dager. Jeg kommer garantert til å lese den igjen, langsommere, for riktig å kunne nyte historien. Gjerne like etter at jeg har lest ferdig bok 2.
Bloggerne satte igang en aksjon for å «redde» boken for noen uker siden, det var sånn jeg ble oppmerksom på den. Sikkert mange andre også. Akkurat det synes jeg er utrolig morsomt å se. En bok som dette, som vel er noe av det beste jeg har lest på norsk på år og dag, burde leses av så mange som overhodet mulig. Godt noen tok tak i det!
Forhåpentligvis blir Song for Eirabu solgt til utlandet, og da vil garantert salget skyte i været, tenker jeg. Jeg håper det for da vil Kristine Tofte sikkert bli inspirert til å skrive mange, mange flere bøker som dette.  

***
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Dette er en historie om tre kongeriker, to unge søstrer og en spådom om verdens ende. Det hele utspiller seg i et fiktivt univers med utspring i norrøne myter.

Omtale fra forlaget:

For første gong på mange år kjem no endeleg norsk, fantastisk litteratur skrive for vaksne, av svært høg litterær kvalitet. Psykologen Kristine Tofte har med Song for Eirabu skapt eit fiktivt univers med utspring i norrøne mytar, som ho har fylt med kvinnelege hovudpersonar, offerprestinner, gudar og mytiske skapnader. Tofte har eit sikkert og litterært språk, og med sin psykologiske innsikt gjer ho kampen mot verdas undergang både levande og gripande for lesaren. Her blir menneska sin vilje og eigne val sett opp mot gamle spådomar og gudane sine krefter. Me møtar her dei to systrene Ragna og Berghitte, som utan å vite om det er blitt peika ut av gudane som særskilde reiskap. Ragna blir innvigd som offerprestinne, medan Berghitte blir dronning.Denne fabelforteljinga er meint å strekkja seg over to bind, og rettar seg i hovudsak mot vaksne og kanskje særs kvinnelege lesarar.
Kristine Tofte (f.1970) er utdanna psykolog. Ho har og studert religionsvitskap.

Kristines blogg: Vårljos

VG-anmeldelse av Skandalen ...

Dagens høydepunkt!

Smakebit på søndag, se litt lenger ned ...

Bokens folk av Geraldine Brooks

Fra den norske bokdatabasen: Sarajevo 1996. Australske Hanna Heath får tilbud om å restaurere Sarajevo-haggadáen, et vakkert illustrert hebraisk manuskript som ble reddet under Balkan-krigen. Hun undersøker dokumentet etter alle kunstens regler, og finner blant annet en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk og saltkrystaller. Funnene er et vitnesbyrd om hva manuskriptet har gjennomgått i løpet av sin eksistens, og fører leseren tilbake til Sarajevo i 1940, Wien i 1894, Venezia i 1609, Tarragona i 1492, Sevilla i 1480 og Jerusalem i 2002. Boken handler om romantikk og kjærlighet, møter mellom religion og kulturer, og ærbødighet overfor bøker og kunst. ****
Stort sett finner jeg raskt ut om jeg liker en bok eller ikke, og i disse tider er det med en viss lettelse jeg legger bort en dårlig bok. Jeg har ikke tid til å lese. Jeg har deadlines og what not, men jeg fikk denne i gave og dum som jeg er, begynte jeg å lese. Jeg kikket på begynnelsen, leste etteordet og slutten - det gjør jeg alltid. Jeg gidder ikke lese hele boken hvis jeg ikke liker slutten (og ja, jeg vet det rart, men sånn er nå jeg).
Historier som svunne skatter av denne typen: En verdifull bok laget i Spania på 1400-tallet, som innimellom har dukket opp i historieske arkiv, for så å forsvinne ut av tiden igjen, er utrolig fascinerende. Og denne historien er inspirert av en ekte bok og denne bokens ekte historie. Forfatteren har diktet fritt- rammehistorien om Hanna Heath er oppdiktet, men troverdig som ramme rundt boken.
Hun skriver godt, oversettelsen er bra, og alle hjerter gleder seg.
Og selv om jeg har mistet en hel arbeidsdag, var det deilig med en dags pause og lese noe av en annen forfatter som inspirerer meg. Jeg regner med å miste flere dager, siden forfatteren har skrevet flere historiske romaner.

Kunsten å tåle dårlige anmeldelser ...

Hva gjør man når man får en dårlig anmeldelse?

Ja, den som hadde svaret på det, gitt!
Den eneste dårlige anmeldelsen jeg fortsatt husker, er den aller første anmeldelsen vi fikk for den første boken vi utga. (For I svastikaens skygge).  Det var som om anmelderen hadde sagt at barnet mitt var den styggeste ungen han hadde sett i hele sitt liv. Å, det var fælt. (Til tross for at han også sa at vi kunne fortelle en historie. Det ble med tiden plasteret på såret og det eneste jeg husker fra anmeldelsen).
Senere har jeg tatt det på strak arm. Jeg forteller aldri anmeldere at de har tatt feil (selv om de har det), at de har rotet med faktaene (det gjør de), eller blir forbannet hvis de ikke liker det jeg skriver.
Jeg er veldig «Zen» på den måten.
Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å sende sitater som dette:  Det å spørre en forfatter om hva han synes om kritikere, er som å spørre en gatelykt om hva den synes om hunder.
Men jeg gjør det ikke.
Jeg leser anmeldelsen (mens jeg gnisser tenner, river meg i håret og banner over kaffekoppen), deretter bretter jeg avisen pent sammen og kaster den i søppelet.
I gamle dager var det enden på visen. Avisen med anmeldelsen blir gårsdagens nyheter neste dag. Hvem gidder å grave frem gamle aviser for å lese en anmeldelse? Bortsett fra den sadomasochistiske forfatteren som ikke klarer å la avisen ligge, men må lese anmeldelsen om igjen og om igjen, omtrent som man gjør når man river skorpen av et sår i ett kjør.
Den velsignelsen er jo over nå, selvsagt. (Gårsdagens avis gikk til resirkulering og lever sitt liv nå som juicekartonger). I våre dager ligger anmeldelsen ute på nettet til evig tid, eller i hvert fall til noen skrur av strømmen.
Hva gjør man da, når anmeldelsen står der på svart og hvitt, til evig tid?
Det beste rådet jeg kan gi, er å ikke ta det personlig. Det er nemlig ikke sånn at anmelderen sitter foran sin PC, gnir seg i hendene og skriver det verste han eller hun makter. Ingen er ute etter å «ta» forfattere. (Vel, noen er sikkert det også, men da er de i feil yrke).
Det dummeste man gjør er å bli sint på anmelderen. Du kan gjerne rase i ditt skrivekammer, men aldri klag på verken anmelder eller anmeldelse for «da går det deg ille og du må bli lenge ute på landet».
Et heller grimt eksempel på det er en pågående diskusjon som jeg oppdaget inne på Big Al's blogg. Big Al's Books and Pals. Diskusjonen som utviklet seg etter at hans anmeldelse virkelig gikk innpå forfatteren ble etterhvert stygg og personlig. Et godt eksempel på hva som kan skje hvis du som forfatter blir såret og vil ta igjen. Forfatteren har min fulle medlidenhet, det samme har anmelderen. Når støvet la seg, er jeg ganske overbevist om at begge angret bittert.
Personlig holder jeg meg til Frederick Forsyths råd. Det gir fred i sjelen og hjelper meg så jeg ikke går bananas. Rådet fikk jeg da jeg for mange år siden intervjuet ham på et snobbete hotell i London. Han delte villig av sine gullkorn.
Kort utdrag fra intervju i 2004:  Jeg spør om han leser kritikker av bøkene sine.
Forsyth trekker på skuldrene. - Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier at de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Nuvel. Hvorfor skriver jeg om dette? Ja, si det. Jeg har kastet avisen og sier ikke noe mer. Parken er ute i verden og barnet er vakkert. Noen vil synes den er bra, noen vil synes den er ... mindre bra.
Jeg trekker på skuldrene. Hva kan jeg gjøre med det nå?
Jo, jeg kan konsentrere meg om neste bok og kose meg over alle gode tilbakemeldinger. For den eneste måten jeg garanter kan unngå dårlige anmeldelser på det jeg skriver, er å la være å skrive. Og det kommer jeg jo ikke til å gjøre.
God påske og god skriving!

Invitasjon og gratis bok ...

Vår nye grøsser er nå ute i verden. Boken inngår i Aschehougs serie: Den svarte lesehesten og passer for barn fra 9 og oppover.
Fra ide til ferdig bok i butikken går det uker og måneder - og når boken først dukker opp i butikkene er den nesten som en annens bok. Men altså bare nesten. Marius Renberg lager forsidene til våre grøssere - og denne her er både vakker og skummel.

Ingen av våre grøssere har blitt anmeldt, men de blir nå lest allikevel.
Derfor vil vi invitere bloggere til å anmelde den. Vi har allerede en påmelding - takk til Lokki!
Altså, for å komme til poenget, vi har fem eksemplarer til bloggere som har lyst til å anmelde boken. Hvis flere melder seg på, håper vi å kunne få noen anmeldereksemplarer til ... man vet aldri.
Så, har du lyst til å anmelde Parken, så meld deg på! Her gjelder prinsippet om at førstemann til mølla ...
Les mer om Parken på Aschehougs sider


Vi krysser fingrene! Glemte jeg å si at boken er gratis? Til odel og eie - med signaturer?

Siste korrektur, siste punktum ...

Jeg sendte avgårde manus på torsdag, og fikk selvfølgelig korrektur tilbake allerede fredag morgen. Så de siste to dagene har jeg gransket "blåkopien" for skriveleifer og inkonsekvenser. Ikke så mange leifer, men et par rare inkonsekvenser. Som at han la seg på kne i det ene avsnittet og sto oppreist i neste setning ...
Men nå er jeg altså ferdig og skal innom forlaget i morgen med siste korrektur under armen.
For den som har lyst til å lese anmeldelse av Ildfuglen 10 - Oppgjørets time på Tones bokside, så ligger den her: Anmeldelse av Oppgjørets time.
Jeg har vært så fordypet i teksten at jeg ikke har egentlig hatt tid til å reflektere over alt arbeidet som er lagt ned i serien. Ikke bare fra min side, men fra redaktøren, alle på forlaget, illustratøren - alle som har bidratt til at Andrine og hennes vanskeligheter er kommet ut i bokform. Alt jeg gjør, er å hamre i vei på tastaturet og håpe at det blir bra til slutt ...
(Det er dessverre slik at uansett hvor glad forfatteren blir i sin hovedperson, er det nødvendigvis slik at den stakkars jenta må utsettes for tildels harde prøvelser. Ellers ville det ha blitt en innmari kort serie, for å si det sånn ...). Uansett, alle har gjort en kjempejobb - tusen takk!
Og tusen takk til alle som har fulgt serien. Jeg mener, det ville vært uhyre trist hvis ingen hadde lest den ... Men det ser jeg jo at folk gjør, så hurra for dere!

Litt om skriveslit og forfatter ønsket for kidnapping ...

Det nye manuset går frem i rykk og napp. Jeg klarer såvidt å klokke inn 5-600 ord pr dag, og det er omtrent halvparten av det jeg må ha. (Ikke fortell akkurat det til redaktøren min ...). Det er ikke tid for å trykke på panikknappen - jeg regner med at det kommer til å gå bra, det gjør som regel det, men det kan bli snaut med tid mot slutten. Jeg sliter litt med å få alle fortellingens deler på plass - i den riktige rekkefølgen - selv om jeg vet hvor jeg skal hen. Litt som å ha et kart som ikke passer med terrenget. Jeg trenger et kompass eller en navigatør, med andre ord.
Noe som er hyggeligere - i hvert fall for meg - er en fin anmeldelse av  Ildfuglen 8 - Mot fremmede kyster på Tones bokside.
Det blir dårlig med lesing for tiden, jeg har ikke så mye tid. Men jeg har Neil Gaimans Stardust ved siden av meg. Jeg skulle gjerne tatt en Misery på Gaiman. Noen som husker Stephen Kings Misery? En gal fan kidnapper en berømt forfatter for å tvinge ham til å skrive enda en bok om hennes yndlingsheltinne. Jeg skulle gjerne gjort det med Gaiman for å få ideene hans ... Regner med at jeg må stille meg i kø i så fall!

Anmeldelse: The Last Kingdom

Ord: 24000 på bok 9.
Når jeg er på besøk hos folk foter jeg i bokyllene deres, ganske usjenert, spesielt hvis jeg kjeder meg. Påsken tilbrakte jeg i leiligheten til en kollega, og hennes bokhyller var heldigvis stappfulle av litteratur. Det blir det jo når man besøker en forfatter som skriver historisk krim. En av de mange spennende bøkene hun hadde, var denne her: Bernard Cornwell: The Last Kingdom

Historien handler om Uhtreds liv fra han som 10 åring blir tatt til fange av danenes Ragnvald jarl til han 10 år senere er med på kong Alfred den stores kamp for å beholde makten i England. Historien fengslet fra første side. Cornwell skriver drivende godt om en tidsperiode jeg ikke har peiling på, noe som bare er en bonus.
Jeg måtte ha med meg boken overalt i ferien – til stor irritasjon for mine medturister – men den var for spennende til at jeg kunne la den ligge - all den t-banekjøringen er utmerket lesetid. Dessuten var det ikke min bok, og jeg kunne ikke ta den med meg hjem. Jeg måtte bare lese den ferdig!
Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at dette var den første av tre bøker om Uthred - jeg regner med å få tid til de to andre om ikke så altfor lenge – til tross for det faktum at dette er en jeg-roman!
Anbefales!

Anmeldelse: The Time Traveler''s Wife

av Audrey Niffenegger

Jeg gir opp – jeg kaster inn håndkleet og lukker boken. Det går langt mellom hver gang jeg finner en bok jeg absolutt ikke liker; som regel helgarderer jeg meg ved å lese de to første sidene, og de to siste – ofte blar jeg tilfeldig gjennom sidene og leser litt her, litt der for å få en følelse av stemningen og stilen. Det gjorde jeg alstå ikke med denne, og da kan jeg i grunnen ha det så godt.
Boken er rost opp i skyene av mange – jeg lot meg forføre av de lyriske beskrivelsene, jeg innrømmer det gjerne, da jeg sto i butikken og snuste etter noe å lese.

Jeg liker gode kjærlighetsromaner og jeg liker science-fiction. Utgangspunktet for historien om en tidsreisende og hans kone virket spennende. Jeg er alltid åpen for en hybridbøker som leker med genrer.
Det fantes ingen historie i boken – ikke som jeg fant – bare en strøm av pludring og ubehag ved å befinne seg naken på ukjente steder. Jeg leste 80-90 sider for å se om det ble noe bedre, men det ble det ikke. Deretter hoppet jeg litt frem og tilbake, leste en scene her, et avsnitt der, før jeg endelig leste siste kapittel, og da måtte jeg legge den fra meg. 600 sider med endeløse gjentakelser, uendelige beskrivelser av hvor man er og hvordan det ser ut der, lange tekster om hvor fælt det var å være igjen alene – det ble for mye rett og slett. Den kom aldri til poenget, ikke brydde jeg meg nevneverdig om karakteren heller. Så jeg innrømmer det. Jeg har ikke tid til å lese bøker som ikke tenner meg.
For den som liker tidsreiser og gode historier med en dash romantikk, vil jeg heller anbefale Dean Koontz Lightening fra 1988. Så bra kan det gjøres!

Knirk har også anmeldt boken - følg linkene videre hvis du vil lese om andre - som liker boken bedre enn meg ...

Bokanmeldelse: Uskyldig offer av Jilliane Hoffman

Utgangspunktet for denne kriminalromanen er ille nok. En naiv trettenåring later som om hun er 16 år og får kontakt med en gutt på samme alder. Tror hun. I realiteten blir hun cyberforført av en dreven pedofil som liker å drepe unge jenter. Hun avtaler et møte med ham og forsvinner ut i det ukjente. Etterforskeren Bobby Dees er spesialist på å finne savnede barn. Forfatteren har dessuten gitt ham et personlig motiv – hans egen datter er forsvunnet og han har ikke klart å finne henne. Når det så dukker opp lik av unge jenter, begynner han å tro at hans datter kan være et av ofrene.

Hoffman er flink til å holde på spenningen. Jeg klarte i hvert fall ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig. Spenningen seg jevnt og trutt, helt frem til en god slutt, med gode tvists og omveier underveis. Personskildringen var også god. Jeg fikk sympati for Bobby og hans skam over å ikke ha funnet datteren sin. Unge Lainey var også godt portrettert. Hun lever i en familie som ikke akkurat et ideell, og faller lett for det hun tror er omtanke og kjærlighet.

Tematikken gjør meg veldig glad for at jeg ikke hadde tilgang på internett da jeg var tretten. Dessuten var oversettelsen bra. Jeg ble ikke opphengt i dårlig språk, og det er alltid en fordel! Oversettelser av denne typen bøker er ikke alltid spesielt godt betalt og leveringsfrister kan være snaue. Det er derfor alltid en risiko for at ting kan bli direkte oversatt, noe som ikke klinger så bra, men det var det ikke noe av her, heldigvis.

En utmerket lørdag

Gjennomgangen går tregt. Noe som kommer av at når jeg går gjennom teksten, så er det hele tiden ting som tar lenger tid enn jeg hadde forestilt meg. Plutselig er det en sceneavslutning som blir bedre hvis jeg gjør det på en annen måte, eller det er et råd fra redaktøren som fører til at noe må endres, men det fører til at noe annet må endres ...
Alle handlinger får konsekvenser, også i et manus. Og når noe endres, er det uhyre viktig at konsekvensene også endres deretter. Ellers blir det bare vrøvl. Jeg tror ikke de som leser serier vil sette særlig pris på eksperimentell romanskriving ...
Jeg krysser fingrene og satser på en lang dag med mye skrivetid i morgen! Hva annet kan man gjøre på en søndag?
Noe helt annet som gledet meg på denne fine lørdagen var Tones anmeldelse av Ildfuglen 6 - I fiendens klør. En fin femmer og mye ros. Det er ingenting som gleder mer enn det!
Klikk her: http://www.tonesbokside.net/ifiendensklor.html
Tone har en bokside hvor hun anmelder bøker i et imponerende tempo. Hun anmelder alle bøker hun leser,  også seriebøker, noe vi som skriver disse bøkene setter stor pris på!