I dag blir alle ord fattige ...

Jeg grublet fælt på hva jeg skulle skrive i bloggen etter det som skjedde på fredag. Alle ord blir fattige. Tragedien er så ufattelig stor og grusom, at ordene ikke strekker til.

Vi var nede i Oslo i går for å se på byen vår. Det var væpnede soldater i gatene, politifolk overalt, knuste vinduer ble dekket av treplater og folk gikk tause omkring, preget av alvoret. Militærbiler utenfor slottet, alle flagg på halv stang og en underlig, taus stemning. Men også fremmede mennesker som snakket lavmælt sammen på trikken, på gaten. Som spurte: hvor var du?
Det lå blomster ved Domkirken, noen hadde tent lys i et hjørne ved Akersgaten - små, fine øyeblikk.
Alle tanker går til pårørende som har mistet sine, og til de mange som ligger skadet på sykehusene. Jeg håper og ber om at alle vil klare seg, og at alle får den hjelpen og trøsten de trenger.

Mange har sitert Nordahl Grieg, og jeg velger å la diktet hans være de ordene som sier det best.

Til ungdommen fra 1936

Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!

Under en blodig storm, vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:

Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:

Troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det,

Dø om du må, men øk det og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd.

Stans deres drift mot død, stans dem med ånd.

Krig er forakt for liv, fred er å skape.

Kast dine krefter inn, døden skal tape.

Elsk – og berik med drøm – alt stort som var.

Gå mot det ukjente, fravrist det svar!

Ubygde kraftverker, ukjente stjerner –

Skap dem, med skånet livs dristige hjerner.

Edelt er mennesket, jorden er rik.

Finnes her nød og sult, skyldes det svik.

Knus det! I livets navn skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd eies av alle.

Da synker våpnene maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.

Den som med høyre arm bærer en byrde,

Dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror:

Vi vil bli gode mot menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen –

Som om vi bar et barn varsomt på armen.

Hvor kommer ideer fra?

«An original idea. That can't be too hard. The library must be full of them». Stephen Fry.

Forfattere lever av å sette sine ideer på papiret. Det høres så herlig enkelt ut, men det er som regel den største bøygen av dem alle. Kan man overkomme frykten for å få en god ide, så er resten plankekjøring (he,he).
Så hvor kommer ideene fra?
Agatha Christie satt i badekaret og gnasket epler mens hun tenkte ut nye plot, Harlan Coban påstår han får dem fra en hemmelig bankboksadresse, Terry Pratchett blir irritert hvis du spør hvor han får ideene fra (det jeg vet jeg av egen erfaring ...), J.K.Rowlings fikk Harry Potter i hodet på en togreise ... Jeg kan fortsette sånn i hundre år, og det har jeg ikke tid til.
Ideer kommer når man jobber med ideer. Hvis jeg skulle tenke på hvor mange ideer jeg må komme opp med for å kunne skrive 10-20 bøker i en serie, ville jeg ikke ha fått ned et ord. Hvis jeg tenker på det, begynner jeg å svette, så jeg forsøker å ta en side av gangen, et avsnitt av gangen, ett ord av gangen ...
Det er som å gå løs på et fjell med en teskje, og hvem orker vel å tenke på det?

«Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but can make the whole trip that way.» E.L.Doctorow

Hjernen trener seg opp til å få nye ideer, det gjelder bare å ha tillit til at den faktisk gjør det. Det har noe med å være bevisst på hva man er interessert i, og så se seg rundt for å se muligheter i det man ser og sette ting sammen som et puslespill. Hørtes ikke det enkelt ut?
Ildfuglen er et resultat av et sånt puslespill.
Jeg reiste til Toledo for snart 30 år siden og beundret et maleri av El Greco. Mens jeg var der traff jeg blant annet på en prest – og nei, han var ikke som Nico, han var en hyggelig mann fra New Zealand av alle steder. Uansett, den første spiren var sådd. Mange år senere var jeg i Edinburgh og bladde i turistbøker i en bokhandel, da blikket falt på en forseggjort sølvkule. Dessverre har jeg aldri funnet tilbake til den boken, men jeg husker bildet. Det tredje elementet var da jeg gjorde research til en historie fra Haugesund og leste bygdeboken (heter det bygdebok når det angår en by?). Det første avsnittet som omhandlet et lite gjestgiveri som lå i en krok, og som omtrent var alt som var der før 1700-tallet.
Tre vidt forskjellige biter falt langsomt på plass. Underveis lærte jeg å stole på at nye ideer springer ut av det materialet jeg allerede har, så det er ikke så farlig om jeg ikke vet hva bok 10 skal handle om før jeg kommer så langt.

Alle ideer begynner med «Hva om ...». Mitt hode fungerer sånn at når jeg har fått en ny ide, skriver jeg den ikke ned med en gang. Først går jeg lenge og gnager på den. Jeg snur og vender på et jeg har, jeg ser for meg situasjoner, lar dem spille seg ut, og hvis jeg er heldig faller det ikke i fisk med en gang.
Ikke alle ideer er like gode, ikke alle ideer kan bli en serie eller en bok, kanskje ikke en gang en novelle, og det eneste som kan avgjøre det er at man gransker ideen omtrent som en kirurg gransker et røntgenbilde.

"Plommer guddommeliggjør" ... Stephen King's Om å skrive

Jeg har meldt meg på en Stephen King utfordring og skal skrive om seks av hans bøker i løpet av året. Siden vi allerede er i juli, er jeg som vanlig litt bakpå.
Stephen King har skrevet utrolig mye bra (og sikkert noe dårlig også). Jeg har flere favoritter blant bøkene hans (The Stand og Misery for å nevne to), men den boken jeg har hatt mest nytte av er boken hans om å skrive. Så da er det naturlig å begynne med den ...

Jeg har flere eksemplarer av den, både norsk og engelsk. Den engelske er nærmest utslitt, og jeg må nok kjøpe meg en ny om ikke så altfor lenge.
Stephen King sier i Det første forordet (ja, det er flere): Det enkle svaret er at en som har solgt så mange skjønnlitterære bøker som jeg, må ha noe fornuftig å si om håndverket ...
Og så gjør han det.
Han begynner med en kort biografi om seg selv, frem til utgivelsen av Carrie. Han skriver om alkohol- og kokainmisbruket som også nesten tok knekken på ham, og om bilulykken som nesten tok knekken på ham, og om hvordan han klarte å skrive igjen. Så går han over til selve håndverket, og tar for seg språket og alle de andre tekniske finessene forfattere bør han i Verktøykassen sin. (Grunnleggende gramatikk, faren ved passive beskrivelse etc).
Boken er godt skrevet, lett å få med seg og perfekt for meg som trenger et råd her og et råd der når jeg sitter fast. Når jeg virkelig sitter fast, leser jeg gjerne boken fra perm til perm. Det hjelper å se hva andre forfattere sliter med - om ikke annet så slipper jeg å kaste bort tid med å synes synd på meg selv ...
Anbefales med trompetstøt og terningkast seks.