Manusvask ...

Jeg trakk frem min trofaste ledsagerbok før jeg begynte på manusvasken for å se hva Elizabeth George har å si om dette.
Hun har en hel seremoni gående med sin skriveprosess. Etter å ha planlagt og laget sine forskjellige outlines - som jeg gikk litt i surr i etterhvert - har hun altså et ferdig manus foran seg. Et grovutkast. Når hun har det, setter hun seg ned med blyanten (helt sikker en rød, gammel lærer som hun er), og går gjennom det hun har skrevet. Hun gjør ingen notater i manuset, bare på et ark ved siden av.
Når hun er fremme ved siste ark, snur hun bunken, skyver den til side - og skriver det hun kaller for et redaksjonelt brev til seg selv! I brevet skriver hun retningslinjer for alt hun mener kan forbedres - dette er bare for henne selv, altså.
Neste trinn er å gå gjennom manuset med førnevnte rødblyant; klipper og limer, stryker og skriver. Når det er ferdig gir hun det til en som leser manuset for henne. Vedkommende får en liste med ting EG vil at hun skal være bevisst på når hun leser. I tillegg får hun en konvolutt som skal åpnes når manuset er ferdiglest, i konvolutten ligger et ark med spørsmål som leseren må svare på. (Ellers blir det nok strykkarakter, tenker jeg).
De har et hyggelig møte, evt endringer blir tatt opp, diskutert, så rettet opp. Først da sendes manuset til redaktøren.
Jeg tror jeg forstår hvorfor hun skriver så lange bøker - prosessen er så omstendelig at den knapt er verdt å bruke på noe som er kort ...
Gid det var så vel, tenker jeg, utmattet og imponert av hele greia.
Mitt manus får en grundig manusvask etter første omgang, deretter en vask når jeg går gjennom redaktørens endringer, rettelser og forslag, før språkvaskeren får fingrene i det. Jeg leser det også en gang til, slik at de aller siste endringene gjøres like før manus går i trykken.
Da er jeg godt fornøyd og for lengst i gang med neste ...

Skrivelogg - dag 26 ...

Det begynner å nærme seg slutten av måneden. Hvorfor i all verden er januar så langdryg?
Ord: 1276 totalt: 35879. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke rakk kvoten i dag heller. Noen ganger så går det tregt, det bare er sånn. Ordene kommer tregt på siden, hjernen surkler rundt i bakevja og det er umulig å få ting til å gli. Det er der Elizabeth George's bumglue kommer inn i bildet. Det gjelder å bli sittende til det i hvert fall har kommet noe ned på siden (eller på pc-skjermen, rettere sagt).
Jeg har jobbet med andre ideer, så jeg har da gjort noe nyttig i dag. Ideutvikling er noe av det morsomste jeg gjør. Alt foregår foreløpig i hodet. Jeg lar ideen spille seg ut, ser scener i hodet, folk som snakker sammen, ser tråder som kan spinnes i det uendelige.
Jeg prøver ut forskjellige scenarier for å se hva som kan fungere og prøver navn på karakterene omtrent som når man prøver klær i butikken. Av og på. Navn er viktige. Tross alt skal jeg bruke dem gjennom en hel bok, eller serie, og de må klinge godt, de må passe til karakterene og jeg må like dem. Så jeg leser litt i navnebøker, surrer litt rundt på nettet og prøvesmaker.
Og selv om jeg vet at mesteparten av det som dukker opp vil forsvinne i prosessen fordi nye ideer kommer til, historien tar uventede vendinger, jeg ombestemmer meg o.l, så er dette viktig arbeid. Dette legger grunnmuren for alt som kommer etterpå.

Skrivelogg - dag 21 ...

Fra nå av må jeg egentlig skrive 1600 ord om dagen, men jeg trøster meg med at det ikke er hamret i stein. Ord for dagen: 1436, noe som gir: 28939 ord og 132 sider. Siden en bok av denne størrelsen blir på ca 230 sider, så er jeg begynt på nedstigningen. Herlig.
Historien gjør rare sprett - jeg kan ikke la være å følge hvor den går, selv om det er noe annet enn det jeg hadde planlagt på forhånd. Da må jeg "omplanlegge" hvis jeg kan si det. Det er noe av moroa, synes nå jeg.
Elizabeth George vet alt på forhånd - hver minste scene, hvert utspill, hver krik og krok, og selv om hun sier at hun tar hensyn til at ting skjer underveis, så tror jeg ikke helt på henne.
Personlig liker jeg best å ikke helt vite hvor jeg skal, ikke helt vite hvordan slutten blir - det er mer motiverende. Jeg liker med andre ord prosessen. Så selv om jeg tøyler de mest spontane sprellene i teksten, strammer jeg det ikke så hardt at jeg risikerer å gå glipp av noe spennende.
Dessuten måtte jeg bare jobbe med en ny ide idag - den kan bli god, tror jeg. Jeg må tenne på ideen, jobbe med den, leke med den i lang tid før jeg vet om den er liv laga. Det gjelder enten det nå er en serie eller en liten barnebok.