En manglende anmeldelse

Jeg har nesten 20.000 ord, men nå begynner jeg å få så dårlig tid at jeg ikke klarer å sove ordentlig. Det er ikke spesielt bra, for å si det sånn. Første bolk går til forlaget i morgen, så det blir spennende. Jeg har en maksgrense på ca 1000-1500 ord pr dag, tydeligvis. Det er ganske bra, men nå burde det ha ligget på et par tusen ord for at jeg skal kunne holde tempoet oppe.

Meningen var å skrive en anmeldelse av Alf R. Jacobsens bok Iskyss - en bok jeg likte godt, men det får bli til en annen natt. Hodet mitt har takket for seg, og jeg kan høre hjernecellene snorke der inne. Som å ha tømmermenn uten fyllemoroa.

Av og til går fingrene av seg selv uten at jeg merker det, jeg hamrer i vei på mitt stakkars tastatur og ordene fyller side etter side - det kalles flow og er den hellige gral for forfattere. Du vet at det finnes fordi du har opplevd det før på en spesielt fin skrivedag, og hver gang du setter deg ved datamaskinen håper du at det skal skje igjen. Hellige enfold.
Flow er ikke noe du kan trene deg til, eller ville bare med viljekraften - det er de øyeblikkene hvor historien skriver seg selv, scene følger scene i perfekt rytme, karakterene gjør det de skal og jeg klarer å la være å drukne i adjektiv og klisjeer - det er en mektig følelse. Som regel må jeg da stå opp fra stolen og danse litt ...

Akk, ja. Morgendagens harde lys vil avsløre om det gikk så bra som jeg innbiller meg her jeg sitter med hjernen på skakke og verkende fingre - selvsagt under en dinglende lyspære på et mørkt loft ...
Og danser ...

Det går fremover ...

Det er på tide å tenke på neste bok. Jeg har en del tråder som skal trekkes videre, men må jo også komme opp med noe nytt, noe som gjør at vi kommer videre i historien. Jeg tror det kan lønne seg å gå litt systematisk til verk: en oversikt over røde tråder først, deretter dele det opp i scener og kapitler, og se hvor jeg havner. Det er litt sånn planlegging av eventyr over det hele - hva må være med, hva kan vente til senere, hva er vi ferdige med?
Research må jeg nok blåse litt støv av. Det er greit at jeg kan ta meg visse friheter med det historiske, men jeg synes liksom at store ting - som kriger, klesplagg og konger - bør være mest mulig korrekte. Det er greit å ha en oversikt før jeg begynner - jeg hadde et svare strev med bybrannen i Stavanger, fordi jeg ikke tok hensyn til riktig dato før jeg begynte historien. Dermed måtte jeg tilbake og rydde grundig opp. Det tok tid, så det vil jeg helst unngå.
Språkvasken går fremover, langsomt, men sikkert. Det er uhyre lett å bruke utrolig mye tid på en scene, men det er egentlig ikke noe jeg har tid til. Det er bare det at jeg vil det skal være riktig! Det er grenser for hvor perfeksjonistisk jeg kan være - heldigvis, ellers hadde jeg aldri klart å fullføre noe. På ett eller annet tidspunkt må man slippe taket i historien og slippe den løs i verden. Og håpe at alt går bra!

Skrivelogg - dag 14 ...

Ord: 1598. Total: 20170 og 93 sider. Jeg begynner å nærme meg midten av boken for alvor. Og de første 100 sidene! Da må jeg nok feire, tror jeg.
Kastet alle hemninger overbord i dag og brydde meg filla om plotting og planlegging. Istedet fulgte jeg inspirasjonens lokkende røst og kom i mål, likevel. Ha!(Jeg må nok tilbake til planleggingsbordet i morgen, så jeg ikke skriver meg opp i et hjørne).
Leon Uris sa engang at forfatteren må få helten opp i et tre, for så å skjære av grenen han sitter på. Det hender jeg har det så travelt at jeg glemmer at de må opp i treet først ... Jeg har opplevd et par ganger å levere inn manus, bare for å høre at jeg har gått så fort frem at det egentlig er halvparten av to bøker jeg har! Det har jeg absolutt ikke tid til, så jeg må holde meg selv i ørene.
Serieskriving krever mye sjonglering, det er mye som skjer og historielinjene må flettes sammen på en slik måte at det gir mening. INgen må glemmes (jeg har gjort det også). Det er uhyre lett å introdusere en ny karakter når jeg står litt fast - altfor lett - og så irriterende hvis jeg må kutte fordi jeg etter noen kapitler ikke vet hva jeg skal gjøre med vedkommende. Ofte er det sånn at en av de "gamle" karakteren kan fylle en bestemt rolle mye bedre. Det handler om å utnytte det potensialet historien har.
Jeg har skrevet andre bøker før Ildfuglen, men dette er krever en helt annen arbeidsmetode. Det er en fantastisk skriveskole for meg. Jeg hadde aldri innbildt meg at jeg kunne skrive så fort som jeg gjør nå, for eksempel. I tillegg må jeg skjerpe alle dramaturgiske sanser for å få det sspennende nok. Heldigvis har jeg ingen problemer med å drive historien videre. Det hadde vært et problem!

Skrivelogg - dag 11 ...

1544 ord: totalt: 16171 og 75 sider.
Noe av det vanskeligste for meg akkurat nå, er å få tid nok til research. Det krever både tid og konsentrasjon, det også.
Jeg har oversikt over tidsperioden, men jeg liker å finne små gullkorn som jeg kan bruke. Tormod Torfæus er et slikt gullkorn.
Da jeg begynte å gjøre research til Ildfuglen, regnet jeg ikke med å finne noe annet enn fattige folk som hadde slitt seg til en tidlig grav. På slutten av 1600-tallet fantes det ingen by eller kjøpstad i Haugesund, bare et par vertshus og ca 10-15 gårder hvor folk levde av jorden og fisket.
Men på Karmøy bodde altså Torfæus som skrev den første norgeshistorien på oppdrag av danskekongen. Torfæus var islending, utdannet i København, fascinert av de islandske sagaene og mente at Snorre var en historisk kilde. Dessuten var han en hissigpropp av format.
Han måtte jeg jo bare bruke! Så i Ildfuglen er Torfæus Andrines uformelle lærer. Av ham lærer hun latin og engelsk, hun lærer historie og andre ting han synes at et ungt menneske burde få med seg av kunnskaper. Dette er å ta seg store friheter med historisk fakta, selvfølgelig - og det er det som gjør det så morsomt.
Tross alt er skriving av skjønnlitteratur hele tiden et spørsmål om "hva hvis ..." Så hva hvis Tormod Torfæus hadde blitt oppsøkt av en kunnskapstørst ungjente med en fortid hun ikke forsto? Jeg velger å tro at han ville ha hjulpet henne så godt han kunne - om ikke annet så fordi han syntes historien hennes var fascinerende.