Smakebit på søndag - An Echo in the Bone

Okay, hver gang jeg forsøker å laste inn et bilde på bloggen, så slutter internett å fungere. Så da får det bli uten bilder. Sorry, folkens. Mitt teknologiske talent begrenser seg til å banne til skjermen, dunke i datamaskinen og si "hæ" med høy stemme.
Siden smakebiten er fra en bok, så får ordene stå for seg selv.
Uansett hvor mye jeg har å gjøre, så må jeg lese. Selv om det er fem minutter her og to minutter der. På den måten får jeg lest ganske mye når jeg ser etter. Spesielt når jeg "superleser" som innebærer at jeg skumleser de delene jeg synes er kjedelige, og tar meg god tid der det er bra.
En av de helt store fordelene med å være forfatter, er at hvis noen lurer på hvorfor jeg alltid sitter med nesen i en bok, så kan jeg smile pent og si at det faktisk er den del av jobben min.
Jeg er ca 27 % inn i An Echo in the Bone som er sjette bok i Diana Gabaldons Outlanderserie. Av de bøkene jeg har lest til nå, er dette den første hvor det er litt kjedelig. Det er synd, men det er ikke fordi Gabaldon plutselig skriver dårlig, men mer fordi en av karakterene hun følger ikke fenger meg noe særlig.
Outlanderserien handler om Claire som i 1946 ved et uhell "faller" gjennom en steinsirkel i Skottland, og havner tohundre år tilbake tid.  Det er ikke så lett viser det seg, men takket være at hun ikke er tapt bak en vogn, klarer hun seg. Hun møter Jamie Fraser, blir mer eller mindre tvangsgiftet med ham - og resten av serien handler om disse to, og menneskene rundt dem. Bøkene spenner over ganske mange år, og akkurat nå, i bok 6, er vi midt i den amerikanske revolusjonen.
Som leser er jeg forelsket. Gabaldon skriver godt og spennende.
Som serieforfatter er jeg fascinert. Gabaldon bruker 2-3 år på hver bok, og det ser jeg jo. Det er litt annerledes for oss som bruker 6-8 uker pr bok, for å si det sånn ...
Det er sjeldent et kjedelig øyeblikk, og researchen hennes er formidabel! Det må den være for å være så full av spennende detaljer.

Smakebiten er fra bok 6. Jeg skal ikke si så mye om hva boken handler om - det vil jo ødelegge for den som har lyst til å lese serien.

She nearly laughed, but was still too worried. It was true, a good many Highland fairy tales did end with some supernatural creature going away  to the west, or into the rocks or the water where they lived. And of course the didn't come back, since the story was over.

Diana Gabaldons nettside

Flere smakebiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Smakebit på søndag - Cross Stitch

Og for den som tror det betyr at jeg leser om korssting, så tar de veldig feil ....

 

 

Denne har flere snakket entusiastisk om, så jeg "kindlet" den første. Det er en lang serie, og Diana Gabaldon skriver visstnok på den fortsatt. Foreløpig er jeg fascinert. Claire Randall er på en veldig forsinket bryllupsreise - avbrutt av andre verdenskrig. Mannen var i krigen, og hun arbeidet som sykepleier. De har sett hverandre to-tre ganger i løpet av disse årene. De reiser til et avsides sted i Skottland. Året er 1946.

Mannen er opptatt av slektshistorien sin, og særlig av kaptein John Randall som var i Skottland i 1741. Claire er botanisk interessert og plukker planter. Hun finner en gammel steinsirkel og før hun vet ordet av det, har hun gått gjennom en sprekk i en av steinene - og befinner seg i 1741!

Der treffer hun blant andre Jamie.

 

Bare det utgangspunktet er jo spennende nok, synes nå jeg. Gabaldon skriver godt og levende - og historien er spennende og dramtisk til det fulle. Om hun klarer å holde steamen opp gjenstår å se. (Jeg håper jo det, selvfølgelig).

 

Smakebiten er litt over halveis inne i boken.

Rationality did not appear to be helping much. I turned to emotion, and began, shrinking from the task, to reconstruct the details of my married lives - first with Frank, then with Jamie. The only result of this was to leave me shattered and weeping, the tears forming icy trails on my face. Well, if  not reason nor emotion, what of duty? I had given Frank a wedding vow, and had meant it with all my heart. I had given Jamie the same, meaning to betray it as soon as possible. And which of them would I betray now? I continued to sit as the sun sank lower in the sky.

 

Resten må dere lese selv!

 

Flere smakebiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten