Plagiat vs Inspirasjon

Jeg tenkte på plagiering i dag. Ikke fordi jeg planlegger å plagiere noen, men det hender jeg lurer på hvor mye jeg lener meg på forfattere jeg har lest før. Er klisjeer plagiat, for eksempel? Man bruker jo noe som noen andre har funnet på ...
Plagiere er noe helt annet enn å etterligne noens skrivestil, plagiere vil si å ta hele historien og skrive den om til noe som så utgis for å være ens eget.
Oscar Wilde plagiert visstnok Dorian Grey. Det var før det ble forbudt og man holdt nøye oversikt over hvem som forsøkte seg. Men jeg leste en bok for ikke så lenge siden: Jane. Den er en moderne variant av Jane Eyre - plottet og strukturen lå i bunnen, navnene var stort sett de samme. Er det plagiat? (Det fungerte i så fall dårlig, boken var grei som en times underholdning, men manglet fullstendig magien i Jane Eyre).
Regine Deforgiers skrev Piken med den blå sykkelen, og ble beskyldt for å ha plagiert Tatt av vinden.
Det slår meg at skal man først plagiere en forfatter, lønner seg det å velge en som er død for lenge siden. Hm ...
Det er jo mye enklere å plagiere, selvsagt. Man slipper slitet med å finne på et plot, lage struktur, finne på karakterer og alle de irriterende navnene som man må finne på i ett kjør.
Jeg har plagiert selv, og blitt tatt for det. Det var ingen hyggelig opplevelse. Jeg var 13 år og skulle skrive stil, og som vanlig var jeg altfor sent ute (dvs ca en time før sengetid dagen før ...). Jeg hadde akkurat lest en spennende bok - istedet for å skrive stil - og skrev da en rask, og meget forkortet, utgave av den historien. Dette foregikk i Spania, og bassenget lokket adskillig mer enn norsk stil.
Fornøyd som om jeg hadde oppfunnet kruttet, leverte jeg inn stilen. Læreren synes det var både kreativt og bra skrevet, om enn noe fantasifullt (Det forsvever meg at det var en sci-fi bok, dette her). Jeg husker ikke karakteren, men jeg husker at jeg var strålende fornøyd. Helt til han leste opp fra den, og en av de andre ungene i klassen  med glassklar stemme kunne fortelle at den boken hadde han også lest!
Moralen er: skal du plagiere en bok, så ikke bruk en fra skolens meget begrensede skolebibliotek.
Jeg har derfor fått en streng oppdragelse, kan man si. Sånt blir sittende. Av den grunn leser jeg for eksempel ingen serier mens jeg skriver serier - det er så altfor lett å skrive inn en kollegas historie, og det er adskillig mer pinlig enn å bli tatt for å kopiere en biblitoteksbok.
Like sikker på at jeg ikke skal plagiere noen, like sikker er jeg på at det finnes fellestrekk i alle bøker, elementer fra historier man har lest, eller en ubevisst kopiering av en elsket forfatters stil.
Men da kalles det altså inspirasjon ...

Inspirasjon? Hæ? Gud bedre ...

Inspirasjon. Det er et fryktet ord for en forfatter, eller i hvert fall for denne forfatteren. Ordet gir meg assosiasjoner til et vesen som aldri kommer når det skal, og er helt umulig å forholde seg til.
Det finnes forfattere som bare kan skrive når de er inspirert. Hvis jeg skulle vente på at inspirasjon skulle ramme meg, ville jeg ha skrevet to ord i året.
Jeg er aldri inspirert når jeg setter meg ned foran datamaskinen og ser på tastaturet. Tvert imot. Den eneste inspirasjonen jeg finner, er nye måter å unngå å skrive på. (Som for eksempel å google ordet inspirasjon ...)- Dorothy Parker sa at det beste med skrivingen er å være ferdig. Hun har et poeng i det. Det er lite som kan måle seg med gleden over et ferdig manus ...
Så hvor kommer inspirasjonen fra? Antikken hevdet at de kom fra de ni musene – nei, ikke skogsmusa og bymusa - men gudinner svøpt i vakre togaer, døtre av selveste Zeus. Stephen King påstår at hans muse er en vrang fyr som bor i kjelleren og røyker sigarer ... hm.

For å få klarhet, vendte jeg meg til ordbøkene. Wikipedia kan fortelle at ordet inspirasjon er latinsk og betyr blåse, puste, ånde inn eller åndedrag. Med hånden på hjerte kan jeg si at jeg rett som det er opplever fullstendig åndekrampe når jeg skriver – det må være anti-inspirasjonens muse som står bak kvelertaket. Jeg vil ikke en gang tenke på hvordan hun ser ut ...
Merriem-Webster dictionary definerer inspirasjon som: a divine influence or action on a person believed to qualify him or her to receive and communicate sacred revelation.
Sacred revelation? Divine influence? Gud bedre ...
Musen for forfattere av episk diktning – og hvis ikke romanserier er episk diktning, så vet ikke jeg – er Kalliope. Hun avbildes som regel med en skrivetavle – datidens PC.

Henne har jeg aldri truffet på, det er jeg ganske så sikker på at jeg ville ha husket. Det er stunder da skrivingen flyter så lett at jeg knapt merker at jeg skriver før jeg ser på klokken og innser at det har gått tre timer. Det er langt mellom de stundene - som regel er det hardt arbeid for å få knotet ned de 1000 ordene jeg har som minstekrav.

Min Kalliope er vanskelig å få tak i, hun har ingen faste kontortider (det har forsåvidt heller ikke jeg, men det er ikke det vi snakker om nå), og hun er i hvert fall ingen yndefull nymfe i flagrende klær. Hun er skiftende både i humør og utseende. Noen ganger er hun dramatisk, kledd i svart fra topp til tå, oversminket og med håret strittende til alle kanter og skråler Poison i duett med Alice Cooper. Andre ganger slanger hun seg på en sjeselong, og spiser konfekt mens hun nynner Girls just wanna have fun. Eller hun ser sånn ut:

Og det er på en virkelig god dag ...

Så, hvordan er din muse?

Skrivelogg - dag 19 ...

1510 ord gir en total på 27106 og 124 s. Det er ikke verst, spesielt siden jeg idag måtte jobbe med et annet prosjekt noen timer. Noen arbeidsdager går lettere enn andre.
Manus skal leveres til redaktør på onsdag, sånn at hun kan lese det jeg har skrevet, mens jeg gjør ferdig resten. Så bytter vi igjen. Forhåpentligvis trenger jeg ikke omskrive så til de grader - jo bedre arbeid jeg gjør underveis, jo mindre blir det.
Jeg må bare få sagt at jeg er så fornøyd med denne serieskrivingen. Å skrive Ildfuglen er litt av en skriveskole.
Jeg har aldri tatt et skrivekurs, og selv om jeg har lest en god del "How to write"- bøker, er det sjelden jeg har tatt rådene som står der så veldig alvorlig. Det er mest for moro og inspirasjon - og fordi jeg liker å lese om hvordan andre jobber.
Noe har jeg selvsagt plukket opp, men stort sett har jeg skrevet og skrevet og skrevet og skrevet - på den måten har jeg lært dramaturgi: hva som fungerer og hva som ikke fungerer, jeg har trent opp språk og grammatikk, (får ikke helt dreisen på kommareglene, men jeg lever i håpet), og funnet min egen rytme, om du vil. Serieskrivingen gir meg disiplin, merker jeg. Jeg blir nødt til å tenke på manus hele tiden, til å vurdere nye vinkler, se på utvikling av scener, pusse på språket - og jeg føler meg som en svamp som trekker til seg alt av verdi.
Det er gøy!