Jeg har
akkurat lest boken ferdig og er litt midt på treet fornøyd, egentlig. Den delen som
handlet om borgerkrigen i Spania var fascinerende og jeg leste den med stor
interesse. Noe som har mer med at jeg bodde i Spania da Franco døde, enn med at
boken var så innmari godt skrevet. Rammehistorien var grei nok, men ikke så
veldig overraskende at det gjorde noe. Heldigvis var det ikke for mye av den. Beskrivelsene fra Spania, Granada, flyktningstrømmene var fascinerende lesing.
Vel verdt å lese hele boken på grunn av den historien. Hislop har også noen
fantastiske beskrivelser av spansk dans. Det er nesten så man tramper takten
mens man leser …
Nå var all hans oppmerksomhet rettet mot henne, som
en lysstråle. Hun slo håndflatene sammen for å følge takten hans, og straks hun
merket at hans og hennes rytme var synkronisert til fullkommenhet, begynte hun
å bevege seg. Hun hamret frem et mønster av slag mot gulvet, først temmelig
langsomt, så løftet hun armene over hodet og foldet sammen hendene til de lå
nesten flatt bakover mot håndleddene.
Flere godbiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten
Fra 1974 til
1976 bodde jeg i Alfaz del Pi – midt i en viktig historisk periode i Spania. Vi
visste at Franco styrte Spania, og at det i realiteten var et diktatur, men vi
merket ikke noe til det. Mens vi var der, døde Franco, og jeg kan huske at
begravelsen ble sendt på TV – alle andre programmer ble avlyst og alt som var å
se var prosesjonen med kisten i time etter time. Deretter kom kroningen av Juan
Carlos – som også varte i det uendelige. I ettertid har jeg fått med meg at det
var mye engstelse rundt kongens overtagelse. Han var Francos ”kronprins”, og
mange spanjoler tvilte på at han ville bli sittende mer enn et år før hæren tok
over. Det skjedde jo ikke. Dvs det var et kuppforsøk, men det ble slått ned. Selv
om Juan Carlos overtok som eneveldig konge, ga han fra seg all makt til en
demokratisk valg regjering – så i dag er han mer som kong Harald.
Jeg må
innrømme at alt dette gikk over mitt trettenårige hode. Undervisningen på den
norske skolen var ikke spesielt rettet inn på spansk historie – de var mer
opptatt av nynorske verb og vikingtiden.
En av mine
spanske venner fortalte meg en gang at Spania fortsatt var delt i to, og at det
var nesten umulig å få folk til å snakke sammen. Ofte var det også snakk om
generasjonskløfter av de helt store.
Jeg har selv
gått i Valle de los Caidos, og spasert over Francos grav – den er nedfelt i
gulvet og ikke gjerdet inn, så det var ikke fordi jeg skulle demonstrere noe.
Jeg så bare ikke hvor jeg gikk … at det hadde tatt 20 år og 20.000 arbeidere å
fullføre var nytt. Heller ikke visste jeg at de hadde brukt republikanere - ”los
rojos” – de røde – til å bygge mausoleet. Jeg husker at stemningen inne i
fjellet var dyster og ganske så guffen. Hvilket ikke er så rart med tanke på
alle de som døde for å få bygget stedet. Det ligger massegraver i området rundt
fjellet. Inne i fjellet ligger soldater fra begge sider i konflikten begravet.
Altså, dette
skulle være en smakebit og ble mer til en stil av typen ”Hva jeg gjorde da
Franco døde”. Vi skrev ingen sånne stiler på den norske skolen. Det gikk mer i
temaer a la: ”Hva jeg savner fra Norge”.