Jeg kan ikke skrive om skrivingen min i dag – alt som kommer er blæh. Da er det bedre å skrive om noe helt annet. Noe som ikke har med mitt å gjøre.
For eksempel så var jeg på biblioteket i dag. Mitt bibliotek ligger på Majorstuen, i underetasjen på noe jeg tror er en seniorblokk, men det kan være feil. Det er det inntrykket jeg har.
I dag gjaldt det research. Jeg skal skrive fra Edinburgh og innser at min kunnskap om byen på slutten av sekstenhundretallet har store hull. Derfor ventet en stabel Walter Scott bøker på meg, i tillegg til en kriminalroman og en lokalhistoriebok (fra 1929!). Av og til har jeg ingen konsept om tid, så jeg dukket inn døren fem minutter før stengetid. (Hvorfor tror jeg alltid at biblioteker har oppe til klokken seks om kvelden?). Det ble ingen tid til å snuse i hyllene, finne bøker jeg ikke har tid til å lese, men som jeg drar med meg hjem likefullt. Sukk.
Like innenfor døren står en gammeldags sykkel med kurv foran. En telegrambudsykkel – fra veldig gamle dager da internett besto av unge gutter og jenter på sykkel som suste gjennom gatene for å levere telegram til folk. (Dette vet jeg fordi min mor i sin tid hadde dette som jobb – datidens Rema1000 jobb for unge mennesker).
Nå vel. I sykkelkurven ligger det alltid bøker. Ved siden av døren står et bord med et gammelt trau – i trauet ligger også bøker. Det ligger bøker foran trauet også. I pene, ordnede bibliotekhauger, med små, nette prislapper.
Bibliotekets loppekasser!
Rene, skjære gullgruven. Jeg forsøker å unngå å se på disse to fristelsene, men det er et patetisk forsøk på å lure meg selv. Jeg må jo bare se!
Utbytte:
Bind 14, 15 og 16 av Grimberg:
Menneskenes liv og historie. Bare tittelen er til å få frydefrysninger av. Grimberg var min inngang til historie, et funn for en som leste døgnet rundt og hadde veldig godt av å lese noe annet enn underholdningsbøker.
Asimov:
I, Robot – en sci-fi klassiker. Jeg har hittil klart å unngå å lese Asimov – hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det nå. (Det kan være fordi jeg synes han virker ulidelig kjedelig. Vi får se).
Joan Brady:
Fedrenes synder. En sann historie om en liten hvit gutt som ble solgt som slave etter den amerikanske borgerkrigen (dvs e. 1865), og hvordan dette påvirket de neste generasjonene.
Simpson og Burger:
Ubåt. En roman med ubåter og spøkelsesbåter. Jeg liker sjø og jeg liker grøssere. Riktignok er jeg ikke alltid like begeistret for bøker fra 70-tallet, men den så spennende ut.
Bing & Bringsværd:
Jeg – en maskin. Noveller fra sci-fi forfattere (de klassiske). Tror jeg leser denne før Asimov ...
Doris Lessing:
The Sirian Experiment. Det er godt mulig at jeg har denne nedgravd i bokkassene mine på loftet, men jeg tror ikke det.
Shikasta har jeg, men ikke denne. Lessings sci-fi bøker er noe av det beste i generen. Jeg leser
Shikasta om igjen med et par års mellomrom og blir til min evige lettelse aldri lei av den.
Alt dette for under hundrelappen!
Det er noe med lukten av gamle bøker som gjør meg lykkelig. Med tiden kommer jeg nok til å lese bøker på Kindle eller en annen form for lesebrett, venne meg til lydbøker og hva de nå måtte finne på – men det blir nok ikke slutt på bøkene for min del. En sånn lykke kan jeg ikke bare slippe sånn uten videre.
Jeg planlegger å samle mine bøker i lader og loft, og en gang i fremtiden, når jeg ikke orker å skrive mer, når jeg ikke har flere røverhistorier på gang, så skal jeg lage mitt eget antikvariat. Der skal jeg sitte som en gammel burugle, med kaffe (da er jeg så gammel at jeg ikke trenger så mye søvn), masse sjokolade i alle varianter (who cares!), et ullsjal rundt skuldrene, og beina på en katt. Og alt jeg skal gjøre er å lese ...
