Bokbinderspøkelser og research ...

Skrivingen blir bare tull i dag. Hjernen nekter å samarbeide, alt jeg gjør er å trykke på tastene uten at det kommer frem noe fornuftig på skjermen.
Ja, ja. Sånn kan det gå.
Heldigvis har jeg bøker jeg kan lese istedet.
Når man skriver historisk, kreves det en del research. Det er blant annet nødvendig å vite hva folk spiste, hvordan de kledde seg, hvordan verden så ut fra deres synspunkt - det er så mye lettere å se hvordan de levde når man ser bakover i tid ...
Det viktigste er likevel historien. Det hjelper ikke hvor fargerikt miljøet er hvis det ikke skjer noe, liksom.
Når jeg skal orientere meg i researchen min begynner jeg alltid med biblioteket. De graver frem de mest støvete, snirklete, ubegripelig skrevne bøker fra sine magasiner og rekker dem over skranken med et smil og et mildt, nysgjerrig blikk. Jeg har aldri møtt en bibliotekar som har spurt meg hva i all verden jeg skal med en bok om biehold på vestlandet i 1650 f.eks. Det får meg til å undres hva det egentlig er folk låner på biblioteker, eller om bibliotekarer avlegger en anti-nysgjerrighets ed før de får lov til å jobbe.
Nåvel, når jeg så har funnet ut hva jeg har lyst til å lese - det går fryktelig mye etter innfallsmetoden, siden jeg plukker litt her og litt der - må jeg avgjøre om det er noe av dette som er verdt å eie. Hvis jeg ender opp med å låne en bok mer enn to låneperioder, innser jeg at jeg egentlig bør ha den i hyllen.
Antikvariat.net er derfor neste stopp på veien.
Alle antikvariatene i Skandinavia på et sted - det er bare så herlig.
Så jeg hadde da bestemt meg for en bok (nei, jeg sier ikke hvilken), bestilte den via nettet på Norlis antikvariat i Universitetsgaten og skulle hente den der dagen etter. Så langt var alt bare fryd og gammen.
Det er bare det at antikvariater har sitt eget liv. Det samme gjelder bøkene deres.
Da jeg omsider tutlet meg ned for å hente førnevne bok kunne de ikke finne den! Så med tre personer på granskning i hyllene en halvtimes tid - vi visste utmerket godt hvilken bok det var - måtte vi bare gi tapt.
Jeg syntes jo dette var noe irriterende og bokhandleren så riktig flau ut. Men så kom unnskyldningen.
Jo, du skjønner, vi har et spøkelse her som flytter på bøkene.
???
Ja, det er en gammel bokbinder. Så når bøkene forsvinner på denne måten, sier vi bare at boken er til innbinding. Så jeg beklager, men er det greit hvis jeg ringer deg når den dukker opp igjen?
Jeg kunne jo ikke motstå en sånn historie!
Dessuten fant jeg en annen bok som jeg aldri ville ha funnet ellers - en alldeles herlig bok som egentlig ikke dekker den tidsperioden som jeg er ute etter, men som likevel var så full av sjarm at jeg bare måtte ha den. (Og nei, jeg kommer ikke til å si hvilken bok det er, heller. Den tangerer nemlig "min tidsperiode").
Sånne ting ville jeg savne hvis alle bokhandlere havnet på nettet. Hvor ville sjarmen og de morsomme historiene bli av? Jeg ville jo aldri få muligheten til å snuble over glemte skatter på denne måten. Jeg håper det blir lenge, lenge, lenge til ...