Lange dager og nytt manus ferdig ...

Det blir lange dager for tiden. Jeg har kommet inn i en rytme i løpet av året som innebærer lite dagslys og mye sitting. Det merkes på halebeinet, gitt.
Siste del av det nye manuset er oversendt to redaktører - det kan bli spennende neste uke, med andre ord. Jeg liker at flere leser manuset. Det er f.eks veldig greit å sammenligne rødblyanter. Hvis begge er enige om noe, så er det mye enklere å rette. Er de ikke enige, så er det lettere å ignorere forslagene.
Jeg er rimelig selvtilfreds. Jeg begynte på denne boken i begynnelsen av oktober og er ferdig med førsteutkastet - jeg har begynt omskrivingen fra første side. Det er ikke sånn at jeg omskriver side opp og side ned, jeg har gnikket og rettet underveis. Men jeg må innrømme at jeg liker å skrive bedre enn jeg liker å omskrive. Jeg er en utålmodig sjel - noe som er en fordel når man skrive serier. Det skal være skikkelig tempo på produksjonen og da passer det jo godt å ha det travelt.
Omskriving har selvsagt høyepunkter; når ting faller på plass, for eksempel. Det er stort. Det hender at jeg utsetter løsninger på ting til gjennomgangen for å få tid til å tenke over hva som er best, og da kan gjennomgangen være perfekt for å få den tiden.
Jeg har virkelig kost meg med denne boken. Historien er annerledes enn Ildfuglen, de nye karakterene er utfordrende og interessante, og jeg liker tidsperioden min fantastisk godt. Så da er det kanskje ikke så rart at det går unna.
Nå er det sånn at jeg ikke kan kaste meg over bok 2 uten videre. Først må serien bli antatt og det skjer ikke i morgen. Men jeg var så inni historien på siste side, at jeg måtte fortsette noen scener inn i bok 2. Hodet mitt er jo der, og jeg kan jo risikere å miste noe hvis jeg venter ...
I mellomtiden ser jeg at det snør i Oslo. Og da setter jeg stor pris på min arbeidsdag som ikke medfører at jeg må ut i snøen i gryningen.
Da sover jeg ...

Korrekturens kunst ...

Jeg klager alltid på korrektur og omskriving - det kan være et ork - men i virkeligheten er det jo den siste finpussen. Man lar ikke huset stå igjen halvmalt og påstår det er bra nok - ikke hvis man ønsker å være stolt av sitt arbeid, i hvert fall. Dessuten, hva er vitsen med å jobbe som en gærning med å bli ferdig med et manus, for så så slakke av i siste runde? Det blir som om en maratonløper skulle snu like før hun kom inn på stadion ...
 Så akkurat nå jobber jeg meg møysommelig gjennom manus med kommentarer og rettelser. Det går tregt, det er mye frem og tilbake, det er mye som må skrives på nytt, og ja, det kan være kjedelig. Jeg har jo lest boken før!
Dessverre er jeg ikke en av disse forfatterne som skriver manus uten skrivefeil og logiske brister, glemte karakterer og alle andre "galskaper" som kan oppstå underveis. Blant annet så glemmer jeg ting hele tiden - Hva skjedde med ham? Hvor ble det av henne? Hva med stokken - eller presten? Hvorfor er det sommer i en scene og midtvinter i den neste?
(Dette er vanlige spørsmål fra redaktøren ...).
Jeg skriver manuset så ferdig som jeg kan, så fingnikker jeg på det i siste omgang. Og forhåpentligvis får jeg rettet opp alt så det ser bra ut til slutt. Jeg leser aldri bøkene mine om igjen etter at de har kommet fra trykkeriet ...

En utmerket lørdag

Gjennomgangen går tregt. Noe som kommer av at når jeg går gjennom teksten, så er det hele tiden ting som tar lenger tid enn jeg hadde forestilt meg. Plutselig er det en sceneavslutning som blir bedre hvis jeg gjør det på en annen måte, eller det er et råd fra redaktøren som fører til at noe må endres, men det fører til at noe annet må endres ...
Alle handlinger får konsekvenser, også i et manus. Og når noe endres, er det uhyre viktig at konsekvensene også endres deretter. Ellers blir det bare vrøvl. Jeg tror ikke de som leser serier vil sette særlig pris på eksperimentell romanskriving ...
Jeg krysser fingrene og satser på en lang dag med mye skrivetid i morgen! Hva annet kan man gjøre på en søndag?
Noe helt annet som gledet meg på denne fine lørdagen var Tones anmeldelse av Ildfuglen 6 - I fiendens klør. En fin femmer og mye ros. Det er ingenting som gleder mer enn det!
Klikk her: http://www.tonesbokside.net/ifiendensklor.html
Tone har en bokside hvor hun anmelder bøker i et imponerende tempo. Hun anmelder alle bøker hun leser,  også seriebøker, noe vi som skriver disse bøkene setter stor pris på!

Morgenstund ...

Jada, jeg vet at klokken er tolv, men noen ganger begynner ikke morgenen foran datamaskinen før det.
I bøker om skriving anbefaler ofte forfatteren at man skal la det gå en tid mellom førsteutkast og ny lesing - for å få en avstand til teksten.
Ingen av disse folkene har tydeligvis skrevet en serie! Her har vi ikke tid til denslags luksus, nei!
Jeg sitter her med tilbakelevert manus - de første 125 sidene - som må være klar til mandag. Det burde gå utmerket. (Det hjelper å være optimist i dette yrket, har jeg skjønt). 25 sider oppretting/språkvask/omskriving pr dag? Piece of cake!
Dessuten ser ikke manuset avskrekkende ut - mye pirkefeil; jeg er ikke spesielt opptatt av kommaer og bommer fælt på ord som idet, igår og iform - jeg kan aldri huske om det skal være mellomrom mellom i'en og ordet. En dårlig vane, med andre ord.
Et par scener må ut - de mangler mål og mening - og i hvert fall en scene må inn for å få sammenhengen på plass. Pluss en som jeg oppdaget da jeg kikket gjennom i går (igår?). Men stort sett bra, med andre ord. Ikke verst for et manus som er skrevet på så kort tid!
Dessuten er historien spennende! Hva mer kan man forlange!
Mer kaffe!

Hjemmelekse

Jeg får ikke manus idag. Av rent praktiske årsaker vil overleveringen skje i morgen - sikkert over en utmerket kopp kaffe.
Men jeg har altså fått hjemmelekse. Samtalen foregikk omtrent som dette:
- Du vet den karakteren (navn nevnes)?
- Ja, æh? (Jeg håper inderlig ikke at jeg må ta vedkommende ut av historien - ser for meg en kjempejobb).
- Hvor ble hun av?
(Febrilsk tenking). - Æh. Hun dukker opp igjen i den delen du ikke har lest ennå.
- Det er bra, men hun kom inn på vertshuset, men gikk aldri ut igjen. Hva skjedde? Hun ble jo ikke værende der inne i all evighet. Da må du si det, i så fall.
(Jeez - er det så nøye?). - Tja, hun gikk vel hjem, antar jeg.
- Jamen da må du skrive det, da, vet du. Ellers sitter folk og lurer på det. Da blir de irritert.
(Akker og stønner innvendig). - Ja, ja. Jeg kan vel sette inn noe.
- Da er det hjemmeleksen til imorgen.

GLemte karakterer - finnes det noe mer irriterende? Raymond Chandler gjorde det i The Big Sleep - han skrev om en død taxisjåfør, men fulgte det aldri opp. Da han ble spurt om det senere, så sa han bare: Å, han. Nei, han glemte jeg.
Jeg tenker redaktøren hans ble flau! All ære til redaktører - de er første og siste skanse på veien til ferdig bok. Det finnes gode og dårlige redaktører, det finnes uinteresserte og det finnes overarbeidede (mange av de siste) - de beste er de som ikke gir seg før manuset holder mål, uansett hvor mye forfatteren sutrer.
Min lar meg ikke slippe unna med noe som helst - og selv om jeg brummer i (mitt manglende) skjegg, så vet jeg jo at det blir bedre til slutt.

Skrivelogg - dag 27 ...

Ord: 2155. Totalt: 38034 og 173 sider.
Ser ikke det imponerende ut? Over totusen ord på en dag! Bare tull, selvfølgelig. De fire sidene jeg klippet ut og lempet over i bok åtte, har nå kommet tilbake. Uten at jeg egentlig hadde det klart for meg, begynte det ene kapittelet slik at de manglende sidene passer perfekt inn. Resirkulering!
Jeg regnet litt mer idag: gjennomsnittet ligger på 1463 ord. Litt under planen med andre ord, men ikke så mye at det har noe å si.
Dessuten snakket jeg med redaktøren min idag som er fornøyd med første halvpart av den halvparten jeg har gitt henne (eller noe sånt). Språkvask, ja, men ingen store brølere. Det høres jo bra ut, eller hva?
Jeg syter og bærer meg over språkvask og omskriving, og ja, det er ikke like morsomt som å skrive førsteutkastet, men å, så viktig!
Jeg er opptatt av språk. Det verste jeg vet er når ting skurrer, eller når det har blitt slurvet med denne delen. Dårlig språk forstyrrer lesingen. Ikke at jeg skriver feilfritt - jeg har til dags dato ingen styring på kommaer, jeg skriver konsekvent feil på ord som imot, iferd, ombord o.l, og er avhengig av en dyktig språkvasker - som jeg heldigvis har. Hun griper tak i slurvet og rydder opp. Det samme gjør redaktøren min.
Så jo strengere de er, jo bedre blir språket mitt - men det betyr også at manuset kommer tilbake med rettelser i annethvert avsnitt ... som jeg da må rette opp en etter en.
Hver gang sverger jeg på at jeg skal pugge kommaregler, jeg skal pugge bokmåslordboken og jeg skal aldri, aldri, aldri skrive om bord - eller er det ombord?

Skrivelogg - dag 20 ...

Det er nesten vanskelig å tro at om ca ti dager så har jeg et helt manus. Imorgen skal jeg levere det jeg har, forhåpentligvis har jeg klart å holde tunga rett i munnen og slipper de helt store omskrivingene.
Dagen har derfor gått med til å finpusse, gå over scener, laget oversikt over historien så langt og planlagt de resterende kapitlene. Derfor er dette en dag av få ord: 396, totalt: 27502 og 126 s.
Jeg er likevel storfornøyd - alle forberedelsene er nok bryet verdt uansett. De "manglende" ordene i dag, kan jeg bare fordele på resten av januar, slik at det blir 1600 istedet for 1500 ord. Det går nok bra.
Som sagt så hender det at jeg raser gjennom historien uten å ta hensyn til at det jeg vet i mitt hode, er ikke nødvendigvis det jeg forteller leseren - noe som kan bli noe forvirrende ...

Skrivelogg - dag 17 ...

Må nok måle arbeidet i en annen målestokk idag. Ord: 24017/1011, 111 sider.
Jeg ligger ca 500 ord under målet, men det betyr ikke at jeg ikke har hamret ivei på min stakkars laptop. Jeg har jobbet med handlingen, med plottet og scener. Iblant kommer overraskelser når jeg jobber på den måten. Ting skjer, nye retninger, nye ideer - så mine to siste scener fra igår, har blitt snudd grundig på hodet. Det betyr omskriving, og dermed ikke så mange ord.
Det er jo ikke sånn at jeg sitter og teller alt jeg skriver til jeg har nådd 1500+ ord, og så pakker sammen for natten. (Noen ganger gjør jeg selvfølgelig det også ... spesielt hvis jeg er sliten).
Men av og til må ting bare ta den tiden det tar. Av og til trenger en scene eller et kapittel en viss modningstid, selv når tiden er knapp. Da går jeg tilbake og skriver om. Og selv om jeg da ikke får like mange ord til slutt, så er resultatet så mye bedre!