Deadlines og cliffhangere

Jeg er to dager fra gjøre ferdig manuset mitt. Det kan hende jeg blir ferdig før, hvis jeg bare kan finne ut hva som blir siste scene. Noen som husker filmen Wonderboy? Michael Douglas spiller en sliten collegeprofessor som har skrevet en bestselger, og som nå strever med bok nr 2. Dette har tatt flere år, og han har nå et manus på 2500 sider - fordi han ikke vet hvordan han skal avslutte boken. Jeg ser meg selv sitte her med et dokument som vokser og vokser i det uendelige mens det gror mose på både meg og datamaskinen.
Heldigvis er deadline på søndag absolutt siste frist, og det er ingenting som får kreativiteten min til å jobbe som stramme tidsfrister. Jeg har ikke annet valg. Hvilket er noe av problemet. Slutten på siste bok i en serie, bør være avrundet og tilfredsstillende, alle tråder samlet, alle gode personer glade, alle slemme personer i fengsel eller døde - og jeg kommer stadig opp med nye cliffhangere ... Det er grenser for hva jeg kan trøkke inn på 250 sider.
Jeg har en mistanke om at denne boken har gått ekstra tregt siden det er den siste. Det har litt med å slippe taket. Jeg har jobbet med serien i flere år, og det er litt paniske tilstander innimellom. Hva om jeg aldri kan skrive noe annet? Hva om hodet mitt kollapser når siste ord er på plass? Hva om ...
Bare tull, selvsagt. Jeg har jobbet med nye prosjekter ved siden av hele tiden, så jeg blir ikke arbeidsledig med det første.
 Anthony Trollope (1815-1882) skrev bøker så det holdt. (Han jobbet også i Royal Mail og er ansvarlig for alle de fine, røde postkassene som står rundt omkring i England). Han satte seg klare mål for hvor mye han skulle skrive pr dag. Hvis han ble ferdig med et manus før han skulle på jobb, la han manuset til side, og begynte på et nytt. Han rakk å skrive 47 romaner, så det har tydeligvis fungert for ham.
Jeg planlegger å gjøre som ham. Jeg har allerede et nytt manus liggende på maskinen, og jeg er ivrig etter å sette igang. På den måten blir det forhåpentligvis ingen panikk "mellom" prosjektene.
Finnes det forresten gode norske ord for Deadlines og Cliffhangere? Tidsfrister er litt tamt, og klippehengere høres ikke spesielt dramatisk ut.

Hundresidersmaraton ...

Fingrene er såre - jeg er en tastaturhamrer - albuen verker, øynene er tørre, sommernatten fyker forbi som om den har dårlig tid, og jeg er på side 101! Å, det er som å komme i mål etter et utrolig slitsomt maraton. Eller i mitt tilfelle, et halvmaraton. Jeg har fortsatt omtrent hundre sider igjen å skrive, give or take a few. Men hvem bryr seg om det akkurat nå?

Det er en helt spesiell følelse når jeg runder 100 sider. Da er jeg omtrent halvveis, og den siste halvdelen er så uendelig mye enklere å skrive enn den første. Jeg tror det henger sammen med at i første delen settes historien opp, og i andre del samles tråder mot en - forhåpentligvis - spennende cliffhanger.
Jeg er et nattmenneske på min hals. Natten gir meg ro; det kommer ingen telefoner, ingen e-mailer, ingen støvsuger som brummer påminnelser i skapet, ingen åpningstider som må rekkes, ingenting annet enn stillheten og datamaskinen.
Ah, lykke.