Hundresidersmaraton ...

Fingrene er såre - jeg er en tastaturhamrer - albuen verker, øynene er tørre, sommernatten fyker forbi som om den har dårlig tid, og jeg er på side 101! Å, det er som å komme i mål etter et utrolig slitsomt maraton. Eller i mitt tilfelle, et halvmaraton. Jeg har fortsatt omtrent hundre sider igjen å skrive, give or take a few. Men hvem bryr seg om det akkurat nå?

Det er en helt spesiell følelse når jeg runder 100 sider. Da er jeg omtrent halvveis, og den siste halvdelen er så uendelig mye enklere å skrive enn den første. Jeg tror det henger sammen med at i første delen settes historien opp, og i andre del samles tråder mot en - forhåpentligvis - spennende cliffhanger.
Jeg er et nattmenneske på min hals. Natten gir meg ro; det kommer ingen telefoner, ingen e-mailer, ingen støvsuger som brummer påminnelser i skapet, ingen åpningstider som må rekkes, ingenting annet enn stillheten og datamaskinen.
Ah, lykke.

Midtveis ...

Jeg er snart midtveis i bok åtte. De første hundre sidene er alltid motbakke, litt tunge å komme seg gjennom - masser av tvil om dette kommer til å bli bok, om jeg noen gang kommer til å bli ferdig med denne her, og hvorfor i all verden er det så vanskelig å vite hva som skal skje etter den scenen jeg holder på med akkurat nå!
Hundresidersmilepælen er derfor et herlig sted å være. Det er som å stå øverst på Mount Everest og vite at  det alltid er verst å komme opp. Nedover ruller det mer eller mindre av seg selv. De første hundre sidene bygger opp historien, og de neste hundre sidene samler trådene. Det betyr ikke at dette skjer på nøyaktig s. 100 i boken - noen ganger kommer midpunktet tidligere, noen ganger senere. Det avhenger av når jeg finner det ...
Jeg bruker mye tid på å fundere, tenke, se for meg hva som skal skjer - i blant tar det så mye tid at jeg blir bekymret for at jeg ikke skriver nok. Samtidig så hjelper det ikke å skrive bare for å skrive noe. (Selv om det også kan sette i gang kreativiteten i blant).
Små triks hjelper meg videre. Jeg kan gjøre noe helt annet, jeg kan gå vekk fra datamaskinen og se TV, vaske opp, gå en tur i vårværet (ikke i det siste, riktignok, men planen er der ...), handle, høre på radio. Jeg surfer, leser andres blogger, leser avisen og legger kabal. Jeg måtte fjerne kabalprogrammet fra PC'en pga fare for musearm, men det finnes jo på nettet. Det er bare det at kabaler på netter er gørkjedelige - jeg kan jo ikke jukse! Hva er vitsen med det?
Som regel leser jeg en bok - helst en som ikke har noe som helst med det jeg skriver å gjøre. Akkurat nå er det Iskyss av Alf R. Jacobsen. En overraskende bra bok om norske spioner under den kalde krigen.
Forhåpentligvis får hjernen da fri lenge nok fra vestlandet på 1600-tallet til at den kan komme opp med noe som både er spennende og relatert til selve historien! For jeg har ikke peiling!