Hjemme bra, borte best ... eller omvendt?

Jeg har forsømt min blogg - jeg var faktisk ikke klar over hvor lenge siden det er jeg har skrevet et innlegg. Det er litt som en liten ferie. Jeg har vært i London, og omtrent uten nettilgang - derav forsømmelsen. Men det var igrunnen deilig med så lite nettilgang. Av og til er det godt å ikke bli overveldet av informasjon, som man jo blir av å ha tilgang til nettet hele tiden. Jeg planlegger å fjerne nettet fra arbeidspc'en min, og med tid og stunder skaffe meg en sånn liten pc-sak for den slags. Men ikke ennå ...
London var først kald, så varm som en jungel ved Ekvator, så litt kjøligere, men fuktig og trykkende. Ikke godt arbeidsvær, med andre ord. Jeg skulle levere siste bearbeidet manus, og det var ikke mulig å jobbe - så de siste sidene ble skrevet i kafeen på British Museum. Der var det aircondition og mulig å puste. Hjernen min fungerer ikke i hetevær - hjernecellene mine legger seg pesende på rygg og nekter å gjøre noe som helst.
Så snart manus var levert - via trådløst nett på British Library - hadde jeg fri. Litt shopping, mest bøker - de sendte jeg hjem i posten, så antageligvis dukker de ikke opp før til uken. Det er like greit, siden jeg må levere aller siste korrektur på tirsdag og ikke har tid til å lese noe før etter tirsdag.
Men da må jeg også komme igang med bok nr 10 - så jeg har dårlig tid som alltid.

Fy og fy - inn i skapet med oss!

Jeg leste Trude Brænne Larssens intervju i VG i dag, og ble litt rystet. Trude skal slutte som serieforfatter for å gjøre andre ting, kanskje til og med skrive bøker som ikke er seriebøker. Flotte greier, tenkte jeg – her er en forfatter med lang erfaring, og som har jobbet beinhardt i mange år – hun har sikkert mye å skrive om.
Men Trude vil helst utgi nye ting under pseudonym fordi som hun sier: Det er ikke til å komme fra at min sjanger er stigmatisert og stemplet, det er vanskelig å bli antatt med noe annet. Om noen skulle anta meg, tror jeg det blir fryktelig vanskelig å bli tatt på alvor av anmeldere og lesere.
(Jada, jeg vet at jeg bruker pseudonym på Ildfuglen, men akkurat så veldig hemmelig er det jo ikke ...).
Er det virkelig sånn at Trude - og andre serieforfattere - aldri skal kunne skrive andre bøker uten at disse blir forhåndsdømt som «trashy»? Må vi gjemme seriedelen av forfatterskapet som om det var en skitten hemmelighet? At vi aldri skal bli tatt på alvor hvis vi er så frekke at vi våger å stikke skrivepennen utenfor serieskapet? Kanskje til og med skrive noe seriøst og skjønnlitterært?
To av mine krimromaner og tre barnebøker – som jeg skriver sammen med Anan Singh - er innkjøpt av Norsk Kulturråd. Jeg antar at det gir dem et slags kvalitetsstempel. Betyr det at alt jeg produserer ved siden av Ildfuglen fra nå av er pariastemplet? Det skal bli spennende å se. Nå har jeg ikke fått anmeldelse på de to siste barnebøkene mine (barneboksjanger = hemmelig sjanger), så jeg vet ikke om det at jeg nå skriver serielitteratur plutselig gjør at kvaliteten raser – jeg tviler på det.
Det er jo ikke alltid slik at skjønnlitterær kvalitet blir gjenkjent sånn uten videre heller. Her er et eksempel: http://entertainment.timesonline.co.uk/tol/arts_and_entertainment/books/article2100306.ece
En annen ting er at Charles Dickens og mange av hans samtidige levde av å skrive føljetonger – som i dag er klassikere ...
Forhåpentligvis vil eventuelle bøker som Trude skriver – utenom seriene – bli vurdert for seg selv, og ikke automatisk bli kastet tilside fordi hun er serieforfatter. Så jeg håper virkelig at hun tar sjansen!

Det meste av dagen har jeg brukt på å lage blogg. Noe jeg fant mer frustrerende enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Spesielt siden jeg stavet feil og måtte gjøre alt på nytt igjen. Det er sinnsykt hvor mye tid disse tingene tar ...

Jeg skal levere manus på onsdag, men mangler fortsatt 30 sider. Det finnes en regel for dette. Det går alltid bra. Merkelig nok. Da jeg begynte som serieforfatter kunne jeg ikke begripe hvordan jeg skulle klare å produsere fort nok. Men jeg ser nå at det går bra. Det handler om tilitt. Så lenge jeg stoler på at historien utvikler seg videre, så gjør den det. Et ord om gangen. Noen ganger en bokstav om gangen ...