Duma Key av Stephen King

DUMA KEY is the engaging, fascinating story of a man who discovers an incredible talent for painting after a freak accident in which he loses an arm. He moves to a 'new life' in Duma Key, off Florida's West Coast; a deserted strip, part beach, part weed-tangled, owned by a patroness of the arts whose twin sisters went missing in the 1920s. Duma Key is where out-of-season hurricanes tears lives apart and a powerful undertow lures lost and tormented souls. Here Freemantle is inspired to paint the amazing sunsets. But soon the paintings become predictive, even dangerous. Freemantle knows the only way forward is to discover what happened to the twin sisters -- and what is the secret of the strange old lady who holds the key? The story is about friendship, about the bond between a father and his daughter. And about memory, truth and art. It is also is a metaphor for the life and inspiration of a writer, and an exploration of the nature, power and influence of fiction.

Hm, ja, tusen takk. Hvordan kan en anmeldelse overgå det der? Godt spørsmål. Jeg skal ikke si så mye, men jeg kommer nok til å lese denne om igjen på ett eller annet tidspunkt. Dette er en av disse Stephen King bøkene som tipper over i det litterære – selv om jeg likevel ikke ville ha lest den før jeg la meg. Jeg blir fort mørkredd av King ...

Han har helt ødelagt den amerikanske landsbygden for meg, jeg ville aldri ha våget å kjøre bil alene der etter solnedgang. Og nå har han mer eller mindre ødelagt tanken på Florida også. Gud vet hva som finnes i vannet utenfor strendene der.

Etter en bok som dette, opplever jeg som regel et lite anfall av manglende selvtillit i forhold til min egen skriving. Det går som regel over, men det stikker til, gitt.

Det er litt fristende å ta en "Misery" på ham ...

Et sitat:
Don't quit until det picture's complete. I can't tell you that's the cardinal rule of art or not, I'm no teacher, but I believe those six words sum up all I've been trying to tell you. Talent is a wonderful thing, but it won't carry a quitter. An there always comes a time - if the work is sincere, if it comes from that magic place where thought, memory, and emotion all merge - when you will want to quit, when you will think that if you put your pencil down your eye will dull, your memory will lapse, and the pain will end. I know all this from the last picture I drew that day - the one of the gathering on the beach. It was only a sketch, but I think that when you're mapping hell, a sketch is all you need.

Ikke litterær, liksom ...

Smakebit på søndag: Duma Key

Forrige søndag ba jeg om hjelp til å bestemme meg for hvilken bok jeg skulle velge: Ken Folletts World Without End, og George R.R. Martins A Game of Throne. Mange gode råd, og jeg endte opp med - Stephen Kings Duma Key. Jeg leste en setning om den på Bokelskere.no, og da måtte jeg bare lese den.
Og det angrer jeg ikke på. De to andre står på leselisten, men først må jeg gjøre ferdig denne.

Omtale: DUMA KEY is the engaging, fascinating story of a man who discovers an incredible talent for painting after a freak accident in which he loses an arm. He moves to a 'new life' in Duma Key, off Florida's West Coast; a deserted strip, part beach, part weed-tangled, owned by a patroness of the arts whose twin sisters went missing in the 1920s. Duma Key is where out-of-season hurricanes tears lives apart and a powerful undertow lures lost and tormented souls. Here Freemantle is inspired to paint the amazing sunsets. But soon the paintings become predictive, even dangerous. Freemantle knows the only way forward is to discover what happened to the twin sisters -- and what is the secret of the strange old lady who holds the key? The story is about friendship, about the bond between a father and his daughter. And about memory, truth and art. It is also is a metaphor for the life and inspiration of a writer, and an exploration of the nature, power and influence of fiction.

Alt det der, og litt til. Den er altfor spennende, og jeg har vanskelig for å legge den fra meg. Som alltid er jeg litt misunnelig på Stephen King og har øyeblikk der jeg er litt misfornøyd med min egen skriving - i hvert fall så lenge jeg fortsetter å lese  ...

Obs, holdt på å glemme smakebiten!

"Now, looking at it with what I hoped was a dispassionate eye, I realized disturbing was probably the wrong word; that baby was fucking terrifying. Looking at it was like looking at a mind turned sideways."

( "it" er i dette tilfelle et maleri. Min anm).

Andre gode smakebiter: Flukten fra virkeligheten: godsaker i fleng

Smakebit på søndag #2

Jeg er fryktelig glad i The Stand av Stephen King og har lest den mer enn en gang. Derfor ble jeg innmari fornøyd da jeg oppdaget Under the Dome. En av de virkelig svære bøkene hans, 877 sider lang. (Ikke like lang som The Stand, den er på drøye 1500 sider, men dog). Foreløpig er jeg på s. 82, og så langt ser det bra ut. (Og ja, jeg har lest slutten ...).
Den godeste Stephen liker å stresse folk. Denne gangen sørger han for at en liten by blir lukket inne i en usynlig osteklokke (eller dome som han kaller det for). Ingen kommer ut, ingen kommer inn, og jeg regner med at fæle ting begynner å skje snart. Foreløpig er handlingen bare noen timer gammel inne i osteklokken.

Smakebit:

Barbie's first thought was that he was looking at an afterimage from the exploding plane - the way you sometimes see a big blue floating dot after someone triggers a flash camera close to your face. Only this wasn't a dot, it wasn't blue, and instead of floating alongwhen he looked in a different direction - in this case, at his new acquaintance - the smutch hanging in the air stayed excactly where it was.

S. 32

Det kan jo være greit å la ham snakke selv:



"Plommer guddommeliggjør" ... Stephen King's Om å skrive

Jeg har meldt meg på en Stephen King utfordring og skal skrive om seks av hans bøker i løpet av året. Siden vi allerede er i juli, er jeg som vanlig litt bakpå.
Stephen King har skrevet utrolig mye bra (og sikkert noe dårlig også). Jeg har flere favoritter blant bøkene hans (The Stand og Misery for å nevne to), men den boken jeg har hatt mest nytte av er boken hans om å skrive. Så da er det naturlig å begynne med den ...

Jeg har flere eksemplarer av den, både norsk og engelsk. Den engelske er nærmest utslitt, og jeg må nok kjøpe meg en ny om ikke så altfor lenge.
Stephen King sier i Det første forordet (ja, det er flere): Det enkle svaret er at en som har solgt så mange skjønnlitterære bøker som jeg, må ha noe fornuftig å si om håndverket ...
Og så gjør han det.
Han begynner med en kort biografi om seg selv, frem til utgivelsen av Carrie. Han skriver om alkohol- og kokainmisbruket som også nesten tok knekken på ham, og om bilulykken som nesten tok knekken på ham, og om hvordan han klarte å skrive igjen. Så går han over til selve håndverket, og tar for seg språket og alle de andre tekniske finessene forfattere bør han i Verktøykassen sin. (Grunnleggende gramatikk, faren ved passive beskrivelse etc).
Boken er godt skrevet, lett å få med seg og perfekt for meg som trenger et råd her og et råd der når jeg sitter fast. Når jeg virkelig sitter fast, leser jeg gjerne boken fra perm til perm. Det hjelper å se hva andre forfattere sliter med - om ikke annet så slipper jeg å kaste bort tid med å synes synd på meg selv ...
Anbefales med trompetstøt og terningkast seks.

Adventstid i skriveland

Jeg har vanskelig for å konsentrere meg i disse dager. Mitt nyeste manus er sendt til redaktør og der får jeg tilbakemelding fredag. Det er med andre ord en slags adventstid det også ...
Det er jo ikke sånn at jeg sender av gårde et manus  og samtlige i redaksjonen slipper alt de har mellom hendene og styrter til printeren. Det hadde selvsagt vært hyggelig, men viss realisme må jeg dessverre forholde meg til. (Jeg er sikker på at de gjør det hos Stephen Kings forleggere, men han er en helt annen vektklasse. Han skriver blant annet mye tykkere bøkere enn hva jeg gjør ...). Så jeg må dessverre la folk få lov til å lese i fred og gjøre seg opp en mening. I sitt eget tempo. Uten at jeg peser i telefonrøret.
I mellomtiden planlegger jeg neste bok, lager synopsis, graver frem gamle manus og tar en titt på dem for å se hvor langt jeg var kommet sist jeg la det vekk, og skriver en liten novelle eller to.
Jeg har bare godt av å slappe av en ukes tid, det er ingen tvil om det.
Dessuten har jeg julepynting som må ordnes, et flatt batteri som trenger lading, småfugler som skal mates og en liten researchtur å forberede meg til.
Med andre ord - jeg har nok å gjøre. Manuset er som det er, jeg kan ikke forandre på det nå, så jeg forsøker å la være å tenke på alt jeg ikke lenger er helt fornøyd med ... det er når jeg våkner om natten og har drømt om ... ja, det kan forresten være det samme.

Samhain og forkjølelse

Jeg hadde store planer for Halloween - eller Samhain som vi som har gjort litt for mye hekseresearch kaller det - men alt gikk i vasken. Jeg har pådratt meg en blomstrende forkjølelse som heldigvis ser ut til å være på vikende front - det stikker i ørene, men halsen er bra. Regner det som gode tegn.
Siden forkjølesen også har gått utover skrivingen - når hodet er tett, fungerer kreativiteten dårlig. Med mindre jeg skal skrive en tæringsscene? Hm. Kanskje jeg burde skrive notater om sykdomsforløpet?
Jeg drikker Lemsip som jeg hamstrer hver gang jeg er i England og føler meg bedre. Så jeg overlever nok. En dag kommer tollerne til å arrestere meg for hypokonderi ...
Altså, tilbake til Halloween. Jeg er veldig glad for at vi ikke hadde Halloween da jeg var barn. Jeg var den mest mørkredde ungen i Haugesund, det er jeg sikker på. Jeg sov med lyset på til lenge etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, og gjør det fortsatt hvis det midtvintersmørkt og vinden uler rundt hushjørnene. Ikke kan jeg se skrekkfilmer, og tanken på spøkelsestunneller er nok til å gjøre meg kvalm. Jeg leste Eksorsisten (Legion av William Blatty, utgitt på norsk 1984) under sofaen da jeg var fjorten. Jeg må ha lest den på engelsk, siden dette var i Spania. Det kan godt være at boken ikke var så ille som jeg innbilte meg, siden jeg ikke var spesielt stødig i engelsk. Jeg hadde sett biter av filmen på drive-in kino, med spansk dubbing, så minnene er litt forvirrende.
Til tross for dette, var lesingen av The Exorsist begynnelsen på et langt kjærlighetsforhold til grøssere. Jeg elsker grøssere, men jeg kan ikke lese dem på sengekanten før jeg sover. Jeg får de mest praktfulle mareritt.
Prøv: Stephen King: The Cell, Salem's Lot, Tommyknockers og It for å nevne noen. Dean Koontz: Lightening, Relentless og The Good Guy, for å nevne noen andre.
Happy Halloween!

Idebanken AS

Stephen King kaller dem fossiler og hevder at forfatterens arbeid er å grave dem frem så komplette som mulig. Det derier seg selvfølgelig ikke om dinosaurer, men ideer. Han har et godt poeng. Det er ikke vanskelig å få ideer, det som er vanskelig er få dem frem i lyset, grave dem frem og se helheten.
Mine ideer dukker opp hele tiden, men det er sjelden jeg kaster meg over notisblokken og skriver dem ned. Jeg ignorerer dem for det meste. Lar dem surre i utkanten av bevisstheten til de modner. Noen ganger forsvinner de fullstendig - jeg er fortsatt irritert på den gangen jeg drømte den perfekte slutt på en bok jeg jobbet med, og ikke husket den neste morgen. (Nei, jeg har likevel ikke en skrivebok liggende på nattbordet).
Andre ganger kan jeg se hvordan ideene knyttes sammen. Ildfuglen går for eksempel langt tilbake. Jeg skrev en historie om en gutt som lette etter foreldrene sine på havet da jeg var 14. Da jeg var 18 togloffet jeg i Europa og havnet i Toledo der El Greco har et stort maleri i en kirke - Begravelsen til Greven av Orgaz - og ble fascinert av  ansiktene. Ingenting av dette hadde jeg noen klar plan for - det lå bare der og murret. Av og til kom jeg borti noe som vekket tanken, men så forsvant det igjen. Mange år senere var jeg en tur i Edinburgh for å intervjue Alexander McCall Smith og Ian Rankin, og stakk innom en bokhandel - som jeg alltid gjør. Muligens en Waterstone, mest sannsynlig en Ottakar - nåvel, jeg bladde i bøker om Skottland og i en av disse bøkene var et stort bilde av et sølvsmykke - en sølvkule. Det sto kort at slike smykker ble brukt til vern mot ondskap. Jeg satte boken inn i hyllen igjen og glemte den. Men bilde av sølvsmykket hektet seg fast i hjernevinningene. Omtrent samtidig gjorde jeg research til en helt annen bok og leste i den forbindelse Reidar Østensjøs bok om Haugesund. Tiden frem til 1800-tallet tar omtrent en halv side - litt sånn sagastil - om at det knapt bodde folk der, men at det fantes rettspapirer angående et vertshus som nok hadde ligget der lenge før angjeldende arveoppgjør.
Jeg tror det sa klikk da alle bitene fant hverandre. Jeg innbiller meg i hvert fall det. 
Andre bøker har enklere forhistorier. Loftet er noe så enkelt som loftet i gården der jeg bor. Jeg kan ikke utstå å gå opp der, og klarer å skremme meg selv like mye hver gang. Anan syntes det måtte kunne bli en utmerket historie. En faktahest om å skrive historier fikk vi i gave fra Maria som mente det kunne bli bra. Og det ble det jo!
Det jeg jobber med nå er fortsettelsen på Ildfuglen, der jeg i dag skal begynne på bok 9 og derfor kom til å tenke på utviklingen av ideer. Så istedet for faktisk å begynne på boken, skriver jeg om ideer - det er jo innlysende!
Ellers er det bare å skrive til Idebanken AS, betale en sum under bordet og få tilsendt en anonym konvolutt ...

Underlige skrivevaner?

Jeg er mye inne på bokelskere.no - det nærmeste jeg kommer en hobby for tiden - og der hadde vi en tråd som gikk på underlige lesevaner. (Visstnok er det litt rart at jeg leser slutten på en bok før jeg leser hele).
For noen år tilbake skrev jeg en liten bok for barn om det å skrive egne historier (Singh og Normann: En faktahest om å skrive historier) - og i researchen dukket det opp ting som dette:
Agatha Christie spiste epler i badekaret mens hun jobbet med sine plot. James Joyce brukte melkemannfrakk i håp om at det ville reflektere lyset bedre - visstnok så han dårligere med alderen. Stephen King spiller hardrock musikk på full guffe, (det forklarer jo en del ting ...).
Selv har jeg en dvd-film surrende i øverste høyre hjørnet av datamaskinen når jeg skriver. Helst må det være en film jeg har sett så mange ganger at jeg ikke blir sittende og se på den, men kan la den surre for seg selv. Før i tiden var det musikk, men jeg opplever nå at en film fungerer mye bedre.
På den måten stenger jeg ute verden samtidig som jeg distraherer meg selv. Min kritiske røst - som ikke er det samme som en muse, heller en antimuse - blir så opptatt av det visuelle at den glemmer å pirke meg i skulderen og påpeke alt som er galt med teksten. Den kan være utrolig plagsomt, spesielt på dårlige dager.
Finnes det andre med helt absolutt nødvendige skrivevaner der ute?

Skrivelogg - dag 9

Litt fredagsfølelse idag, selv om jeg lenge innbilte meg at det var torsdag av en eller annen grunn.
Idag: 606 ord. Total: 13061 ord, 61 sider. Det betyr ikke at jeg har ligget på latsiden, jeg har brukt det meste av dagen til å plotte. Hver scene skal følges av noe som skjer senere, eller drive handlingen videre, eller fortelle noe om karakterene ...
Jeg rotet fælt en stund. Plutselig virket alt bare dumt, og har jeg ikke skrevet dette før ... men det tok seg heldigvis opp etter at jeg flyttet gule lapper rundt på arket, strøk, forkastet og fant på nye ting. Til slutt satt jeg igjen med en fin outline for de neste fire kapitlene.
Nå har det gått noen uker (i historien) siden første del sluttet - og ting har forandret seg litt i personenes liv. Ingen har dødd ennå, men et liv henger i en tynn tråd ...
Den nye delen må drive handlingen fremover igjen, og øke spenningen. Det tror jeg nok at den gjør. I hvertfall omtrent frem til midten av hele boken.
Digresjon: Det fantes en fyr på attenhundretallet som tok patent på et hjul man kunne snurre på, omtrent som en tombolaskive (?). På de forskjellige kortene sto det ting som: tar selvmord, skyter presten o.l. (Jeg husker ikke nøyaktig, men det var noe i den dur). Så hvis man var forfatter og sto fast i handlingen, var det bare å snurre på hjulet og skrive om det som dukket opp. De solgte visstnok som varmt hvetebrød (Kilde: King: On writing). Agatha Christie lå i badekaret og spiste epler mens hun spant historiene sine - det er ikke praktisk for meg. Ikke har jeg badekar og ikke spiser jeg noe særlig epler.
Uansett må jeg regne med at helgen blir fylt av jobb, enten det nå blir på pc eller papir. (Vel, PC blir det uansett - jeg må ha minst 3000 ord til søndag!)
GOd natt!

Skrivelogg - dag 3 ...

Jeg nådde målet i dag, også. 1500 ord. Det er mellom syv og åtte A4 sider, og det høres kanskje ikke så mye ut. Men noen dager går det fort, andre dager er det som å skrive med tastaturet i sirup. Som regel ligger det et sted midt i mellom.
Mens jeg skrev, innså jeg at min step outline er altfor liten. Jeg må gå grundigere til verks i utbygging av scener, se mer på forholdet mellom scenene slik at jeg kan bygge ut på en mer fornuftig måte. Det kan også være lurt å dele scenene i kapitler.
Ser også at det må bli på mandag - i morgen går det meste av tiden til å fullføre korrektur av bok seks. Det er ikke så mye jeg endrer i korrekturen, men det tar tid å lese. Jeg retter opp litt her og litt der, endrer på setninger og tasteleifer, og synes jeg har vært riktig så flink - helt til jeg får se språkvaskers versjon! Mer om det på mandag.
Det er spesielt en ting jeg må være bevisst på nå - tiden. Når på dagen, når på året ... Oppdaget i korrekturen at et kapittel der jeg kryssklipper mellom to hendelser som skjer samtidig, men på helt forskjellige steder, var det måne på et ene stedet og høylys dag på det andre ... Det er liksom greiest hvis jeg passer på sånt underveis. Årsaken er at scener bytter plass og da må også tiden tilpasses den nye plasseringen. Sukk.
En ting til: Elizabeth Georges bok heter Write Away. On Writing er skrevet av Stephen King. Det er jo så lett å ta feil av disse to forfatterne ...