Oppsummering av første kvartal 2013 ...

Eller hva jeg gjorde de tre første månedene i år.

Vel, januar var jeg syk. Influensavaksine eller ikke, jeg var syk. Det er vanskelig å være kreativ når man hoster seg skakk og har våt ull i hodet. For en frilanser er det å være syk ikke bra. Når jeg er syk, får jeg ikke sykepenger og siden ingen andre kan vikariere for meg, så blir alle prosjekter satt på vent.

I og for seg ville ikke dette vært noe problem, om det ikke hadde vært for at jeg hadde tatt meg fri nesten to uker og feiret jul/nyttår i London .før jeg ble syk ... Resultatet nå er at jeg nå har kort produksjonstid på seriebøkene mine. Dermed blir det ikke så veldig god tid til andre ting.
Det trodde jeg i hvert fall, helt til jeg kikket på hva jeg har gjort de siste to månedene.
Siden slutten av januar har jeg skrevet to Skjebnesøstremanus, gjort ferdig korrekturen (dvs. Korrekturen på nr 10 ligger på printeren ved siden av meg akkurat nå og vil bli levert i morgen kveld.) Okay, så kanskje på to og en halv måned da.
I tillegg har jeg bidratt til å omskrive barneboken som kommer i april/mai, og omsider fått gjort ferdig en føljetong for Hjemmet som jeg har puslet med siden i fjor en gang.
Det eneste jeg ikke har fått tid til er å sove ...
Føljetongen kommer til høsten, barneboken i løpet av april/mai, og historien om Constanse og Karen fortsetter frem til bok 14.

Ikke for å sette listen for høyt, men nå er jeg spent på hva jeg får til i neste kvartal!

Og nå ... korrekturen :D

Ingen tog i fortiden ...

Det er mange ting man støter på når man skriver historiske romaner. Jeg sliter for eksempel mye med avstander av typen: Hvor lang tid tar det for en seilskute å seile fra Bergen til Oslo? Varierer det med årstidene? Hva om skipet har to master, tre master eller fire? Hvilken vei blåser vinden? Sånne ting. Det går ingen tog i fortiden, for å si det sånn. I det jeg holder på med nå, er et av spørsmålene hvor lang tid det vil ta å ri fra Drøbak til Oslo?
Jeg regner jo med at det avhenger av både hest og rytter, for ikke å snakke om veiforholdene - det fantes for eksempel ingen tunneller på den strekningen i fordums tid ...
Minner meg fryktelig om spørsmål jeg slet med i matematikk: hvis bil A kjører femti km i time, og bil B kjører sytti, når kolliderer de i nærmeste tunell? Urk!

Svarene ligger i researchen. Telefoner og internett er gode kilder. Det kan være uhyre interessant å grave i fortiden på den måten, men det kan også være utrolig tidkrevende de gangene jeg er helt blank på det jeg lurer på, for å si det sånn. Hvor mye tid kan jeg bruke på å finne ut hvor fort hesten kan løpe, f.eks? Alt må avveies mot hvor mye tid skal jeg bruke på detaljer kontra hvor mye tid må jeg bruke på selve skrivingen.
Research er et must - det blir dårlige, historiske romaner hvis jeg ikke har noe peiling på tidsperioden, jeg skjønner jo det.
Det er viktig å lese mye og lese bredt for å få inn detaljer nok til å skape stemningen, samtidig er det jo viktig at researchen ikke tvinger seg frem og overtar historien. Bare for at jeg skal få bruk for det jeg har samlet, eller for å skryte av kunnskapen ...

1976 ..

Jeg har møtte meg selv som 14-åring for ikke å se lenge siden. Det var en selsom opplevelse. Det er tross alt noen år siden jeg måtte legge meg på gulvet for å kunne trekke opp glidelåsen på jeansen. For trangt skulle det være. Jeg måtte sy røde hjerter i buksebaken for å skjule revnene ...
Årsaken til møtet var gjensyn med Sandokan. For de av dere som ikke kjenner til navnet, var det en tv-serie, produsert i 1976, av italiensk tv. Den handlet om pirater og det britiske imperiet, med romantikk og sverdslag, om en indisk pirat og en britisk kvinne. En uimotståelig blanding for en romantisk anlagt jentunge.

Dessuten gikk Kabir Bedi uten skjorte i flere scener ... sukk.
Jeg satt klistret til TV-skjermen gjennom seks episoder. Uten å forstå mer enn et og annet ord. I 1976 bodde jeg nemlig i Spania, og i Spania dubber man alt! Mine spanskkunnskaper var heller spartanske. Ikke at det stanset meg. Jeg laget dialogen selv, og følte meg overbevist om at jeg forsto alt. Jeg "oversatte" til og med for venninnen min som ikke hadde bodd der like lenge som meg.
Og nå har jeg altså sett hele serien på nytt. Gud bedre. Det var trasige greier. Overraskende nok snakket de engelsk, og ikke italiensk som jeg alltid har trodd. Replikkene hadde en dubbet klang, men det var greit.
Hovedproblemet var et elendig manus og regi! Nøkkelscener – viktige scener som binder historien fra et sted til et annet – manglet, det var ulidelig lange strekk med folk som enten satt i vogner, satt på hester eller satt i badekar (ja!). Skuespillerne var uinspirerte, og direkte dårlige det meste av tiden, og dialogene var, for å si det pent, sørgelig dårlige.
Jeg gjennomskuer jo nå alt som er galt med serien. Noe har jeg da lært de siste 30 årene. Og jeg er ganske sikker på at min dialog allerede den gangen var bedre enn mye av det jeg hørte på filmen.
Allikevel var magien i historien tilstede midt i all elendigheten. Jeg forstår hvorfor jeg ble så fascinert - og ikke bare meg. Det fantes knapt en spanjol som ikke satt hjemme når serien gikk. Turistene ble overlatt til seg selv og lurte sikkert fælt på om borgerkrigen hadde begynt igjen.
Jeg fikk inderlig lyst til å skrive om hele greia. Plukke den fra hverandre, skjære bort alt det elendige, og kanskje til og med få en ordentlig sammenheng i historien!
Hadde det ikke vært for sånne kjedelige ting som plagiat og what not.
Men Kabir var like flott uten skjorte ...

Adventstid i skriveland

Jeg har vanskelig for å konsentrere meg i disse dager. Mitt nyeste manus er sendt til redaktør og der får jeg tilbakemelding fredag. Det er med andre ord en slags adventstid det også ...
Det er jo ikke sånn at jeg sender av gårde et manus  og samtlige i redaksjonen slipper alt de har mellom hendene og styrter til printeren. Det hadde selvsagt vært hyggelig, men viss realisme må jeg dessverre forholde meg til. (Jeg er sikker på at de gjør det hos Stephen Kings forleggere, men han er en helt annen vektklasse. Han skriver blant annet mye tykkere bøkere enn hva jeg gjør ...). Så jeg må dessverre la folk få lov til å lese i fred og gjøre seg opp en mening. I sitt eget tempo. Uten at jeg peser i telefonrøret.
I mellomtiden planlegger jeg neste bok, lager synopsis, graver frem gamle manus og tar en titt på dem for å se hvor langt jeg var kommet sist jeg la det vekk, og skriver en liten novelle eller to.
Jeg har bare godt av å slappe av en ukes tid, det er ingen tvil om det.
Dessuten har jeg julepynting som må ordnes, et flatt batteri som trenger lading, småfugler som skal mates og en liten researchtur å forberede meg til.
Med andre ord - jeg har nok å gjøre. Manuset er som det er, jeg kan ikke forandre på det nå, så jeg forsøker å la være å tenke på alt jeg ikke lenger er helt fornøyd med ... det er når jeg våkner om natten og har drømt om ... ja, det kan forresten være det samme.

Lange dager og nytt manus ferdig ...

Det blir lange dager for tiden. Jeg har kommet inn i en rytme i løpet av året som innebærer lite dagslys og mye sitting. Det merkes på halebeinet, gitt.
Siste del av det nye manuset er oversendt to redaktører - det kan bli spennende neste uke, med andre ord. Jeg liker at flere leser manuset. Det er f.eks veldig greit å sammenligne rødblyanter. Hvis begge er enige om noe, så er det mye enklere å rette. Er de ikke enige, så er det lettere å ignorere forslagene.
Jeg er rimelig selvtilfreds. Jeg begynte på denne boken i begynnelsen av oktober og er ferdig med førsteutkastet - jeg har begynt omskrivingen fra første side. Det er ikke sånn at jeg omskriver side opp og side ned, jeg har gnikket og rettet underveis. Men jeg må innrømme at jeg liker å skrive bedre enn jeg liker å omskrive. Jeg er en utålmodig sjel - noe som er en fordel når man skrive serier. Det skal være skikkelig tempo på produksjonen og da passer det jo godt å ha det travelt.
Omskriving har selvsagt høyepunkter; når ting faller på plass, for eksempel. Det er stort. Det hender at jeg utsetter løsninger på ting til gjennomgangen for å få tid til å tenke over hva som er best, og da kan gjennomgangen være perfekt for å få den tiden.
Jeg har virkelig kost meg med denne boken. Historien er annerledes enn Ildfuglen, de nye karakterene er utfordrende og interessante, og jeg liker tidsperioden min fantastisk godt. Så da er det kanskje ikke så rart at det går unna.
Nå er det sånn at jeg ikke kan kaste meg over bok 2 uten videre. Først må serien bli antatt og det skjer ikke i morgen. Men jeg var så inni historien på siste side, at jeg måtte fortsette noen scener inn i bok 2. Hodet mitt er jo der, og jeg kan jo risikere å miste noe hvis jeg venter ...
I mellomtiden ser jeg at det snør i Oslo. Og da setter jeg stor pris på min arbeidsdag som ikke medfører at jeg må ut i snøen i gryningen.
Da sover jeg ...

Siste bok og løse tråder ...

Den aller siste boken i Ildfuglen kom ut i går  - eller i dag for de av oss som ikke har vært i seng ennå. Da jeg la ut melding om dette på Ildfuglens Facebook side, ba jeg folk fortelle meg hva de synes. Det er allerede dukket opp et fint svar med spørsmål om løse tråder. Hm.
Løse tråder i en serieroman? Ja, det blir nok noen sånne, skulle jeg tro. Jeg strevde fælt med å få med meg alt, men har nok mistet noen masker underveis, ja. Det har sammenheng med flere ting. Når jeg bruker en person i en historie, så tenker jeg flerbruk - kan jeg bruke vedkommende flere ganger, i andre sammenhenger istedet for å introdusere enda en karakter - jeg mener, jeg er ikke akkurat Tolstoi og Ildfuglen er ikke Krig og fred.
Problemene oppstår når jeg tenker meg at jeg kan bruke en person senere, i en annen bok, i en annen plottråd, også blir det ingen oppklaring med hva som egentlig skjedde med ham/hun fordi vedkommende kanskje skulle vært med i bok 15 - som altså ikke vil bli skrevet.
Da blir han/hun hengende litt i luften, stakkar.
På det tidspunktet er forfatteren, dvs jeg,  forvirret som en humle og tenker bare på å få samlet hovedtrådene i en pen sløyfe uten å sende en tanke til stakkars bipersoner.
Ja, ja. Blir det flere sånne spørsmål, så får jeg kanskje lage en oversikt over hvem, hva, hvor og håpe at det er greit. Men først må folk få tid til å lese den ferdig ... Så om en måneds tid eller så, kanskje.
Men det er noe å tenke på i neste serie, ja.

Inspirert igjen!

Det er utrolig hvor inspirert jeg blir av å prate om mitt eget manus i to timer. Det høres kanskje litt selvsentrert ut, men det handler ikke om meg, men historien jeg jobber med. Masse positiv feedback, mye ros og masse rødblyant - det er klart det letter når jeg sitter her og stirrer på skjermen. Bare i løpet av to dager har jeg hamret ned nesten fem tusen ord!
Jeg har derfor bestemt meg for å gjøre ferdig boken - første utkast, i det minste - til neste uke. Det betyr noe sånt som femti sider på fem dager.
No worries ... jeg har en plan.

Hvor mange ord pr dag? Hm ...

Stephen King skriver i sin bok On Writing om James Joyce som fikk besøk av en venn. Vennen oppdager at Joyce henger med hodet og ser rimelig fortvilet ut. Som den gode venn han er (jeg aner ikke hvem han var), spør han hva problemet er. Jeg har skrevet syv ord i dag, svarer Joyce. Vennen nikker imponert. Men det er vel bra? (sier vennen). Nei, det er ikke bra. Jeg aner ikke hvilken rekkefølge de skal være. (svarer Joyce). Bare for ordens skyld: jeg har aldri klart å fullføre Ulysses.
Forfattere teller ord eller sider, eller begge deler. Jeg aner ikke, jeg bare gjetter.

Når jeg skriver, teller jeg ikke sider, jeg teller ord. Jeg har en fiksering på hvor mange ord jeg kan klare pr dag. Dagens ord: 13013. Ikke helt etter planen, men likevel ganske bra.
Jeg har en plan. En ambisiøs plan som innebærer hvor mange ord pr dag. Målet er å nå 2000 ord. Det har jeg gjort akkurat nok ganger til at jeg synes jeg er kjempeflink når jeg kommer så langt. Stort sett ligger dagsformen på et sted mellom 1000 og 1500 ord.
Det er ingenting i veien med den produksjonen. Det er når dagens ord faller under 1000 at jeg begynner å svette. Av og til tar det hele dagen å få ned 500 ord, av og til tar det tre timer å få på plass 1500.
Mye avhenger av dagsform og dagsplan.
Man må alltid regne med avbrytelser, dårlig dagsform, turer til Ikea som suger hjernebarken ut av deg, bursdagsselskaper eller et intenst behov for et kinobesøk. Akutte tilfeller av latskap overvelder meg i blant.
Det er bare det at jeg sammenligner meg med alle andre og innbiller meg at de skriver mange flere ord enn meg - hver dag ... og jeg bruker tid på å undre meg over hvordan de får det til!
Noe som går utover antall ord ...

Dimmekalender for manus?

Jeg burde skaffe meg en dimmekalender. En sånn som teller ned dagene til det er over. Jeg må levere manuset, ferdig korrigert og pusset på, til søndag kveld. Altså seks dager til. Hvordan skal jeg rekke å gå gjennom 180 sider - med rettelser og omskrivinger - på seks dager?
Fåglarna vet. Men det går vel det også.
Innimellom finpussen sirkler tankene rundt hva jeg skal gjøre når Ildfuglen er over. Jeg har et manus liggende på vent, et manus jeg har jobbet med noen år sammen med Anan, og som er som et strikketøy som aldri blir ferdig. Det rekkes opp, strikkes, rekkes opp i det uendelige til man enten gir opp hele greia, eller tar seg sammen og gjør det ferdig. Jeg klarer ikke gi opp manus der jeg liker ideen. Og denne ideen har jeg vært forelsket i lenge. Så, manuset har gått fra meg til Anan, og tilbake, og nå ligger det hos meg. Hm.
Og så har jeg et nytt prosjekt som er igang, men som jeg ikke har hatt tid til å gjøre så all verdens med ennå. Jeg har brukt dødtid til å lese resarch, og det er så gøy!
Kanskje det ikke blir så ille å bli ferdig likevel?

Deadlines og cliffhangere

Jeg er to dager fra gjøre ferdig manuset mitt. Det kan hende jeg blir ferdig før, hvis jeg bare kan finne ut hva som blir siste scene. Noen som husker filmen Wonderboy? Michael Douglas spiller en sliten collegeprofessor som har skrevet en bestselger, og som nå strever med bok nr 2. Dette har tatt flere år, og han har nå et manus på 2500 sider - fordi han ikke vet hvordan han skal avslutte boken. Jeg ser meg selv sitte her med et dokument som vokser og vokser i det uendelige mens det gror mose på både meg og datamaskinen.
Heldigvis er deadline på søndag absolutt siste frist, og det er ingenting som får kreativiteten min til å jobbe som stramme tidsfrister. Jeg har ikke annet valg. Hvilket er noe av problemet. Slutten på siste bok i en serie, bør være avrundet og tilfredsstillende, alle tråder samlet, alle gode personer glade, alle slemme personer i fengsel eller døde - og jeg kommer stadig opp med nye cliffhangere ... Det er grenser for hva jeg kan trøkke inn på 250 sider.
Jeg har en mistanke om at denne boken har gått ekstra tregt siden det er den siste. Det har litt med å slippe taket. Jeg har jobbet med serien i flere år, og det er litt paniske tilstander innimellom. Hva om jeg aldri kan skrive noe annet? Hva om hodet mitt kollapser når siste ord er på plass? Hva om ...
Bare tull, selvsagt. Jeg har jobbet med nye prosjekter ved siden av hele tiden, så jeg blir ikke arbeidsledig med det første.
 Anthony Trollope (1815-1882) skrev bøker så det holdt. (Han jobbet også i Royal Mail og er ansvarlig for alle de fine, røde postkassene som står rundt omkring i England). Han satte seg klare mål for hvor mye han skulle skrive pr dag. Hvis han ble ferdig med et manus før han skulle på jobb, la han manuset til side, og begynte på et nytt. Han rakk å skrive 47 romaner, så det har tydeligvis fungert for ham.
Jeg planlegger å gjøre som ham. Jeg har allerede et nytt manus liggende på maskinen, og jeg er ivrig etter å sette igang. På den måten blir det forhåpentligvis ingen panikk "mellom" prosjektene.
Finnes det forresten gode norske ord for Deadlines og Cliffhangere? Tidsfrister er litt tamt, og klippehengere høres ikke spesielt dramatisk ut.

Siste innspurt

Siste bok i Ildfuglen må sendes til trykkeriet 27. september. Puh.
Jeg har strevd fælt med historien, og brukt mye lenger tid enn jeg egentlig har. Så i dag har jeg altså 24025 ord. Det er altfor lite. Men sånn er det jo. Jeg har da en ukes tid til å gjøre ferdig alt sammen, og en uke til å rette opp/pusse opp manuset før levering.
Det underlige er at det alltid går bra. Uansett hvor mye jeg stresser, så kommer jeg i mål. Så moralen er kanskje å stresse mindre?
En annen ting jeg må forholde meg til nå: finnes det er liv etter Ildfuglen?

Korrekturens kunst ...

Jeg klager alltid på korrektur og omskriving - det kan være et ork - men i virkeligheten er det jo den siste finpussen. Man lar ikke huset stå igjen halvmalt og påstår det er bra nok - ikke hvis man ønsker å være stolt av sitt arbeid, i hvert fall. Dessuten, hva er vitsen med å jobbe som en gærning med å bli ferdig med et manus, for så så slakke av i siste runde? Det blir som om en maratonløper skulle snu like før hun kom inn på stadion ...
 Så akkurat nå jobber jeg meg møysommelig gjennom manus med kommentarer og rettelser. Det går tregt, det er mye frem og tilbake, det er mye som må skrives på nytt, og ja, det kan være kjedelig. Jeg har jo lest boken før!
Dessverre er jeg ikke en av disse forfatterne som skriver manus uten skrivefeil og logiske brister, glemte karakterer og alle andre "galskaper" som kan oppstå underveis. Blant annet så glemmer jeg ting hele tiden - Hva skjedde med ham? Hvor ble det av henne? Hva med stokken - eller presten? Hvorfor er det sommer i en scene og midtvinter i den neste?
(Dette er vanlige spørsmål fra redaktøren ...).
Jeg skriver manuset så ferdig som jeg kan, så fingnikker jeg på det i siste omgang. Og forhåpentligvis får jeg rettet opp alt så det ser bra ut til slutt. Jeg leser aldri bøkene mine om igjen etter at de har kommet fra trykkeriet ...

Hundresidersmaraton ...

Fingrene er såre - jeg er en tastaturhamrer - albuen verker, øynene er tørre, sommernatten fyker forbi som om den har dårlig tid, og jeg er på side 101! Å, det er som å komme i mål etter et utrolig slitsomt maraton. Eller i mitt tilfelle, et halvmaraton. Jeg har fortsatt omtrent hundre sider igjen å skrive, give or take a few. Men hvem bryr seg om det akkurat nå?

Det er en helt spesiell følelse når jeg runder 100 sider. Da er jeg omtrent halvveis, og den siste halvdelen er så uendelig mye enklere å skrive enn den første. Jeg tror det henger sammen med at i første delen settes historien opp, og i andre del samles tråder mot en - forhåpentligvis - spennende cliffhanger.
Jeg er et nattmenneske på min hals. Natten gir meg ro; det kommer ingen telefoner, ingen e-mailer, ingen støvsuger som brummer påminnelser i skapet, ingen åpningstider som må rekkes, ingenting annet enn stillheten og datamaskinen.
Ah, lykke.

Go with the flow ...

I dag har jeg vært i forlaget og levert korrektur til bok åtte. Et stort kryss på veggen (Metaforisk ment siden jeg liker veggene mine hvite). Med det har jeg skrevet to bøker på tre og en halv måned (korreksjon må til - jeg glemte februar ...). Det er personlig verdensrekord. Er det noe rart jeg har vondt i fingrene?
Det innebærer at jeg har seks uker på bok ni. Det er jo rene ferien! Tusen ord om dagen er bra for ... for manuskrivingen. Joho!
Resten av dagen har jeg brukt til å skrive på noe helt annet. En helt annen sjanger, en helt annen tidsperiode, et helt annet tema - det er rene ferien, det også. Riktignok skriver jeg til fingrene knirker og øynene ser firdobbelt (veldig morsomt - da ser det ut som om jeg har skrevet masse!), men det kjennes godt. Det kjennes ut som om jeg er inne i en stim av kreatvitet og bør "keep the flow" så lenge det varer. Så får jeg heller sove til neste år.
Forfattere klager ofte på tørke og skrivesperrer - jeg har det motsatte for tiden. Dagen har ikke nok timer og jeg er i dårlig fysisk form, så dårlig at jeg må ta meg kraftig sammen. Mosjon, sunnere kosthold, frisk luft - det er oppskriften på å kunne ri bølgen så lenge den varer. Så jeg har børstet støv av sykkelen min og - til tross for skepsisen - gått på jakt i grønnsakshyllene i butikken. Dessuten har jeg skaffet meg D-vitaminer og jerntilskudd. Det får holde en stund. Kan da ikke bli helt fanatisk heller!
 Good hunting!

Ode til våren!

Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ord pr dag. Det er litt irriterende, så jeg må skjerpe meg.
Ord og sider så langt: 15289 og 74. Det var mer, men noe forsvant i vasken.

I dag har jeg vært utenfor døren! Helt til biblioteket og tilbake. Det var nesten litt voldsomt, så det var godt å kommer hjem til pc'en igjen. Ikke akkurat Shelley ... eller var det Keats?

Ode til våren
Det er vår i Oslo.

Snøen ligger skittengrå og tårnhøy på gatehjørner og åpne plasser. Veivesenets monsterbiler durer rundt med digre kjever, og velter snø over fortauer og parkerte biler. Bilen min holdes som gissel til varmegradene kommer. Hver gang jeg går til butikken, får jeg en  følelse av å være eksremsportutøver. Fortauene klumper seg under glatte støvler og istappene drypper sine advarsler før de faller som tause bomber og knuses – enten mot noens hode eller mot bakken så splintene fyker.Vinden ligger på lur ved hvert hushjørne, på jakt etter naken hud. Stakkars meg som i yr vårkåthet la igjen både hansker og skjerf når den kaster seg over meg som en frossen vampyr.
Men det er vår!
På vei ned en såpeglatt bakke hørte jeg småfuglene synge for første gang i år. Folk ventet på busstopp og trikkestopp, med oppvendte ansikt. Alt for å kjenne et skinn av sol. Hustakene dukker frem fra snøfonnene som har ligget som en klam hånd over dem de siste månedene. Mitt glade tre utenfor kjøkkenvinduet strutter prøvende med sine nakne greiner og ser ut som om det vurderer å skyte knopper når som helst.
Det er vår!

Nysnø og nytt manus

Dagens økt: 1550 ord. Det er da også hele manuset på Ildfuglen 8 så langt. Jeg har ikke spesielt bedre tid på denne boken enn hva jeg hadde på forrige. Noe av årsaken er at jeg skal på en ukes ferie, så jeg vil gjerne ha manuset ferdig før jeg drar. Ellers blir det ikke mye ferie. (Selv om jeg den ferieuken kommer til å jobbe med bok 9, så er ikke det helt det samme).
Kan man så skrive et helt manus på 38 dager? Godt spørsmål.
Anne Rice skriver bøker på tre uker, det samme gjør Frederick Forsythe. Det betyr jo at jeg har hele 17 dager mer enn de to - rene luksusen, med andre ord. Kan de, så kan jeg.
Det handler til syvende og sist om god planlegging og plenty med bumglue - og det har jeg jo.
Dessuten er det fortsatt snø ute, så hva skal jeg utenfor døren etter? Ikke går jeg på ski, ikke kjører jeg bil når det snør, ikke liker jeg kulde - nei, min tid er bedre brukt her foran datamaskinen mens jeg hamrer i vei på tastaturet som om det var et praktorgel.

Ferdig!

Ha - der var siste punktum på plass. Manus går rett til trykkeriet i morgen, og da får jeg det tilbake som trykkeklar korrektur, med en siste mulighet til å rette opp feil og pinligheter ... Forsiden dukket også opp i går - så flott! Jeg har vært så heldig å få en virkelig dyktig illustratør.
Det blir noen punktum til - jeg må unne meg å ta en siste titt over enkelte scener før jeg sender det fra meg. Men jeg kan ikke bruke for lang tid, da kommer de vel innom og river manuset ut av mine svette hender. 
Da har jeg faktisk brukt 45 dager (46 med korrekturlesingen) på årets første bok. Det må jeg jo si meg fornøyd med.
Hm.
Jeg skal ta noen dager fri - dvs jobbe med noe helt annet - før jeg setter i gang med bok nr åtte. Jeg vil gjerne ha den ferdig før påske som er .... jeg må sjekke kalenderen.
Som begynner første april! Det vil si at jeg har 31 dager i mars + 14 dager i februar - noe som gir 45 dager!
Men det betyr altså at jeg må begynne i morgen ... Uff da.
Er det mulig å søke om utsettelse på påskeferien? Kanskje til midten av mai - så kan vi slå den sammen med 17 mai ... Problemet er at med den metoden så kommer julaften i år til å havne langt ut våren neste år.
Æh, jeg tror jeg må sove litt på denne her.

Morgenstund ...

Jada, jeg vet at klokken er tolv, men noen ganger begynner ikke morgenen foran datamaskinen før det.
I bøker om skriving anbefaler ofte forfatteren at man skal la det gå en tid mellom førsteutkast og ny lesing - for å få en avstand til teksten.
Ingen av disse folkene har tydeligvis skrevet en serie! Her har vi ikke tid til denslags luksus, nei!
Jeg sitter her med tilbakelevert manus - de første 125 sidene - som må være klar til mandag. Det burde gå utmerket. (Det hjelper å være optimist i dette yrket, har jeg skjønt). 25 sider oppretting/språkvask/omskriving pr dag? Piece of cake!
Dessuten ser ikke manuset avskrekkende ut - mye pirkefeil; jeg er ikke spesielt opptatt av kommaer og bommer fælt på ord som idet, igår og iform - jeg kan aldri huske om det skal være mellomrom mellom i'en og ordet. En dårlig vane, med andre ord.
Et par scener må ut - de mangler mål og mening - og i hvert fall en scene må inn for å få sammenhengen på plass. Pluss en som jeg oppdaget da jeg kikket gjennom i går (igår?). Men stort sett bra, med andre ord. Ikke verst for et manus som er skrevet på så kort tid!
Dessuten er historien spennende! Hva mer kan man forlange!
Mer kaffe!

Hjemmelekse

Jeg får ikke manus idag. Av rent praktiske årsaker vil overleveringen skje i morgen - sikkert over en utmerket kopp kaffe.
Men jeg har altså fått hjemmelekse. Samtalen foregikk omtrent som dette:
- Du vet den karakteren (navn nevnes)?
- Ja, æh? (Jeg håper inderlig ikke at jeg må ta vedkommende ut av historien - ser for meg en kjempejobb).
- Hvor ble hun av?
(Febrilsk tenking). - Æh. Hun dukker opp igjen i den delen du ikke har lest ennå.
- Det er bra, men hun kom inn på vertshuset, men gikk aldri ut igjen. Hva skjedde? Hun ble jo ikke værende der inne i all evighet. Da må du si det, i så fall.
(Jeez - er det så nøye?). - Tja, hun gikk vel hjem, antar jeg.
- Jamen da må du skrive det, da, vet du. Ellers sitter folk og lurer på det. Da blir de irritert.
(Akker og stønner innvendig). - Ja, ja. Jeg kan vel sette inn noe.
- Da er det hjemmeleksen til imorgen.

GLemte karakterer - finnes det noe mer irriterende? Raymond Chandler gjorde det i The Big Sleep - han skrev om en død taxisjåfør, men fulgte det aldri opp. Da han ble spurt om det senere, så sa han bare: Å, han. Nei, han glemte jeg.
Jeg tenker redaktøren hans ble flau! All ære til redaktører - de er første og siste skanse på veien til ferdig bok. Det finnes gode og dårlige redaktører, det finnes uinteresserte og det finnes overarbeidede (mange av de siste) - de beste er de som ikke gir seg før manuset holder mål, uansett hvor mye forfatteren sutrer.
Min lar meg ikke slippe unna med noe som helst - og selv om jeg brummer i (mitt manglende) skjegg, så vet jeg jo at det blir bedre til slutt.

Skrivelogg - dag 28 ...

Ord: 689. Totalt: 38723, 177 sider.
Kanskje det var fordi det ble mange ord igår (vel, nesten), kanskje fordi jeg har et snev av skrivetrøtthet (tilsvarer metalltrøtthet i fly). Har bare ikke fått opp dampen idag.
Av og til er det vanskeligs å holde oppe steamen når det nærmer seg slutten på et prosjekt. Jeg skal levere resten av manuset på mandag - og få tilbake den halvparten som er levert. Det blir spennende.
Så idag har jeg lest litt, puslet med andre prosjekt, skuflet ut bilen fra snøfonnen den har stått begravd i siden før jul, gått på visning og sett på bokhyllene til fremmede mennesker (alltid interessant).
Hm.
Nei, jeg tror jeg går og legger meg. Dessuten er boken jeg leser nå, ganske spennende og av og til er det deilig å være leser.