Siste korrektur, siste punktum ...

Jeg sendte avgårde manus på torsdag, og fikk selvfølgelig korrektur tilbake allerede fredag morgen. Så de siste to dagene har jeg gransket "blåkopien" for skriveleifer og inkonsekvenser. Ikke så mange leifer, men et par rare inkonsekvenser. Som at han la seg på kne i det ene avsnittet og sto oppreist i neste setning ...
Men nå er jeg altså ferdig og skal innom forlaget i morgen med siste korrektur under armen.
For den som har lyst til å lese anmeldelse av Ildfuglen 10 - Oppgjørets time på Tones bokside, så ligger den her: Anmeldelse av Oppgjørets time.
Jeg har vært så fordypet i teksten at jeg ikke har egentlig hatt tid til å reflektere over alt arbeidet som er lagt ned i serien. Ikke bare fra min side, men fra redaktøren, alle på forlaget, illustratøren - alle som har bidratt til at Andrine og hennes vanskeligheter er kommet ut i bokform. Alt jeg gjør, er å hamre i vei på tastaturet og håpe at det blir bra til slutt ...
(Det er dessverre slik at uansett hvor glad forfatteren blir i sin hovedperson, er det nødvendigvis slik at den stakkars jenta må utsettes for tildels harde prøvelser. Ellers ville det ha blitt en innmari kort serie, for å si det sånn ...). Uansett, alle har gjort en kjempejobb - tusen takk!
Og tusen takk til alle som har fulgt serien. Jeg mener, det ville vært uhyre trist hvis ingen hadde lest den ... Men det ser jeg jo at folk gjør, så hurra for dere!

Dimmekalender for manus?

Jeg burde skaffe meg en dimmekalender. En sånn som teller ned dagene til det er over. Jeg må levere manuset, ferdig korrigert og pusset på, til søndag kveld. Altså seks dager til. Hvordan skal jeg rekke å gå gjennom 180 sider - med rettelser og omskrivinger - på seks dager?
Fåglarna vet. Men det går vel det også.
Innimellom finpussen sirkler tankene rundt hva jeg skal gjøre når Ildfuglen er over. Jeg har et manus liggende på vent, et manus jeg har jobbet med noen år sammen med Anan, og som er som et strikketøy som aldri blir ferdig. Det rekkes opp, strikkes, rekkes opp i det uendelige til man enten gir opp hele greia, eller tar seg sammen og gjør det ferdig. Jeg klarer ikke gi opp manus der jeg liker ideen. Og denne ideen har jeg vært forelsket i lenge. Så, manuset har gått fra meg til Anan, og tilbake, og nå ligger det hos meg. Hm.
Og så har jeg et nytt prosjekt som er igang, men som jeg ikke har hatt tid til å gjøre så all verdens med ennå. Jeg har brukt dødtid til å lese resarch, og det er så gøy!
Kanskje det ikke blir så ille å bli ferdig likevel?

Siste innspurt

Siste bok i Ildfuglen må sendes til trykkeriet 27. september. Puh.
Jeg har strevd fælt med historien, og brukt mye lenger tid enn jeg egentlig har. Så i dag har jeg altså 24025 ord. Det er altfor lite. Men sånn er det jo. Jeg har da en ukes tid til å gjøre ferdig alt sammen, og en uke til å rette opp/pusse opp manuset før levering.
Det underlige er at det alltid går bra. Uansett hvor mye jeg stresser, så kommer jeg i mål. Så moralen er kanskje å stresse mindre?
En annen ting jeg må forholde meg til nå: finnes det er liv etter Ildfuglen?

Om siste bok ...

Jeg får dårlig samvittighet når det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg, så noe må jeg få ned. Jeg jobber med siste bok i Ildfuglen, og strever litt med å få alt på plass. Det er løse tråder som skal samles, det er rekvisitter å holde oversikt over, karakterer å få med - rene edderkoppnettet.
Jeg har en masterplan, men den har jeg endret på så mange ganger at jeg har måttet bruke tid på å lage en ny oversikt. Jeg har oppdaget at "mindmapping" fungerer bra til akkurat dette.
Siden jeg ikke har en alldeles klar plotlinje, skriver jeg i masterscener - altså scener jeg vet skal være med, også får jeg fylle inn mellomrommene underveis. Det er en ny måte å skrive på, en fin variant når man står foran noe som virker uoverkommelig, men som ikke er det.
For det er litt skummelt å stå foran den aller siste boken i en serie jeg har jobbet med i lang tid. Det er skumlere enn skattevesenet, majones og de ekle skrekktunnellene på tivoli.

Ny bok ...

Jeg synes det er like morsomt hver gang det kommer en ny bok. Vanligvis tar det lang tid fra jeg er ferdig med en bok til den er å finne i bokhandelen, men med seriebøker så ramler det ut nye bøker annenhver måned. Nå er det bare to bøker til igjen før serien er over. Det blir vemodig, men samtidig er jeg klar for nye ting, så da er det kanskje like greit.

Ildfuglen 9 - Lys i mørket

Baksideteksten:

Andrine leter etter svar på gåten om familien sin. Hun møter endelig mennesker som har kjent moren hennes, og som forhåpentligvis kan gi henne svarene hun så desperat ønsker seg.


«Smertene overveldet Andrine, og hun klarte ikke å holde tilbake et stønn. Hun falt på kne igjen. Hva i himmelens navn var dette? Det var så vidt hun la merke til at signore Bernardino kom nærmere. Andrine famlet med hånden etter sølvkulen. Kanskje den kunne hjelpe henne!»

Men Andrine har også mektige fiender, som for enhver pris vil hindre at hun finner frem til sannheten.
Erkebiskop Nico Loyola er på vei mot Skottland. Jo nærmere han kommer, desto mer sikker er han på å få tilbake rubinen som ble stjålet fra ham. Og han kommer ikke alene ...

I salg fra mandag 19. juli.

Mer moro ...

Ildfuglen blir på 11 bøker, ikke ti, så da kommer den siste boken i november. Det passet meg i grunnen alldeles utmerket. En bok ekstra til å samle alle løse tråder, det må jo være bra. Det kan gå forskrekkelig fort i svingene mot slutten ...
Så nå sitter jeg her med korrekturen til bok ni, og planlegger de neste to. Det betyr selvfølgelig at jeg må se på planen for bok ti, og legge til alt jeg måtte kaste ut for å få plass.

Litt selvreklame må man ha!

Ord: 36783/s. 167
Jeg skal levere ferdig manus i morgen, så da blogger jeg selvsagt istedet for å skrive. Anyway - jeg skulle ikke klage på verken tidsfrister eller vanskelige manus - selv om begge deler forekommer - men reklamere litt for eget verk.
Ildfuglen avsluttes etter bok 10 - så nå er det bare tre bøker igjen!

Ildfuglen 8 - Mot fremmede kyster er i salg fra i dag. Jeg er litt usikker på om den egentlig er å få tak i fra i morgen, siden det er 2. pinsedag i dag. Uansett - den er ute i verden!
Om boken:
Andrine bestemmer seg for å reise til Skottland. Hun har funnet ut at det er der hun muligens kan få svar på alle spørsmålene hun stadig stiller seg.

- Hva betyr initialene i bøkene hun arvet etter sin ukjente mor?
- Har hun noen slektninger i live?
- Og ikke minst: Hva er sølvkulens hemmelighet?

Utdrag: "Andrine trakk kjedet over hodet og slapp kulen ned i den åpne hånden han holdt frem. De kraftige fingrene lukket seg om smykket.
– Rødt, som lys eller tåke. Nei, det er noe annet. Torkel klemte hardere rundt kulen. – Det virker som om mørkemannen din er på reise, Andrine.
– Å, herregud. Agni bet seg i leppen. – Hva mener du?
– Jeg tror han er på vei nordover."

God lesning!

Assosiasjoner og lufteturer ...

Det er et av mange steder i Oslo som gir meg assosiasjoner til filmer og bilder fra førti- og femtitallet. Kafeen på Glasmagasinet er et sånt sted. De kan kalle den hva de vil, og ha så mye muffins og baguetter som de kan selge - men jeg forventer at Wenche Foss og Per Aabel skal svinge innom og snakke Nationalteatersk med ultrakorrekt uttale og stor vekt på r-ene. Og alt i sort-hvitt, selvfølgelig.
Glasmagasinet var dagens luftetur. Jeg er i innspurten på bok ni - må levere ferdig til tirsdag - og jeg bare surrer. Det høres jo lovende ut for den som følger med Ildfuglen, men jeg regner med at det går seg til. Det gjør som regel det. En teknikk som fungerer når jeg står fast, er å gå tilbake i historien. Se om jeg har mistet noen masker underveis, og så før jeg vet ordet av det, er jeg ute på motorveien igjen. Men det har altså ikke skjedd enda.
Jeg får skylde på varmen ...

Skrivelogg - dag 22 ...

Ha - endelig en superdag! 1766 ord - totalen er nå på 30704 ord og 140 sider. Noen dager er bare til å danse av.
I dag fikk jeg en så fin hilsen på Ildfuglens nettside fra Jorunn som skriver Fossefall. Ingenting er hyggeligere enn å få ros for det man skriver - forfattere elsker sånt - de kan gjerne si at de ikke liker det, men det tror jeg ikke noe på. Dette er jo det vi lever av - hvem vil ikke har ros for jobben sin? Jeg blir ihvertfall glad når sånt skjer!
Min step-outline for de siste kapitlene fungerer bra, ser det ut til. Det gir meg en viss trygghet når jeg skriver, merker jeg. Jeg blir ikke sittende med fingrene hengende over tastaturet mens jeg lurer på hva som kommer nå. Da virker ikke den blanke skjermen så avskrekkende.
Det eneste jeg kan snuble i nå, er at jeg ikke utnytter materialet godt nok og at jeg raser for fort frem - igjen. Sukk.

Skrivelogg - dag 19 ...

1510 ord gir en total på 27106 og 124 s. Det er ikke verst, spesielt siden jeg idag måtte jobbe med et annet prosjekt noen timer. Noen arbeidsdager går lettere enn andre.
Manus skal leveres til redaktør på onsdag, sånn at hun kan lese det jeg har skrevet, mens jeg gjør ferdig resten. Så bytter vi igjen. Forhåpentligvis trenger jeg ikke omskrive så til de grader - jo bedre arbeid jeg gjør underveis, jo mindre blir det.
Jeg må bare få sagt at jeg er så fornøyd med denne serieskrivingen. Å skrive Ildfuglen er litt av en skriveskole.
Jeg har aldri tatt et skrivekurs, og selv om jeg har lest en god del "How to write"- bøker, er det sjelden jeg har tatt rådene som står der så veldig alvorlig. Det er mest for moro og inspirasjon - og fordi jeg liker å lese om hvordan andre jobber.
Noe har jeg selvsagt plukket opp, men stort sett har jeg skrevet og skrevet og skrevet og skrevet - på den måten har jeg lært dramaturgi: hva som fungerer og hva som ikke fungerer, jeg har trent opp språk og grammatikk, (får ikke helt dreisen på kommareglene, men jeg lever i håpet), og funnet min egen rytme, om du vil. Serieskrivingen gir meg disiplin, merker jeg. Jeg blir nødt til å tenke på manus hele tiden, til å vurdere nye vinkler, se på utvikling av scener, pusse på språket - og jeg føler meg som en svamp som trekker til seg alt av verdi.
Det er gøy!

Skrivelogg - dag 1

1 januar 2010

Jeg har en måned på meg til å skrive bok nr syv i Ildfuglen. Det kan virke som en veldig kort tid – og det er det da også.
Vanligvis er min skriveprosess ganske rotete – jeg jobber med en ide, jeg har en løs tanke om hvor historien skal og hva den skal handle om, jeg finner karakterer, tid, setting – alle ting som gjør at jeg til slutt ender opp med en ferdig historie.
Det er ikke noe galt med den metoden, annet enn at den er tidkrevende. Det blir mye omskrivinger, mye som må forkastes, mye som legges i en mappe på datamaskinens skrivebord og glemmes like fort – jeg har mange, mange, mange dokumenter på maskinen som aldri blir åpnet igjen - mye skriving i blindgater og tuneller, for å si det sånn.
Det har jeg ikke tid til lenger. Jeg må produsere et manus på en måned, et manus jeg så har en uke eller to på å bearbeide, før det skal til trykkeriet. En helt annen ballgame, med andre ord.
Så jeg har brukt siste del av desember – mens jeg har språkvasket og jobbet med den sjette boken i Ildfuglen – til å tenke over hvordan jeg skal gå frem.
Å skrive et manus på så kort tid, krever planlegging og disiplin. Av natur er jeg er makelig anlagt (les: lat) ... så jeg er splittet mellom panikk og euforia.
Jeg tror dette blir gøy, jeg tror det blir spennende, og jeg er helt sikker på at jeg skal komme i mål, men jeg har nok av indre tvil som himler med øynene og ler rått ...
Så hva jeg gjort for å forberede meg på dette her?
Det første jeg bestemte meg for var å føre en skrivelogg. På den måten holder jeg oversikt over hvor langt jeg har kommet og hvordan historien utvikler seg. (Det blir ingen detaljer fra historien her – les boken når den kommer ut 30 mars!).
Det andre var å hente frem Elizabeth George's On Writing fra bokhyllen. (Jeg liker å lese bøker om det å skrive, selv om jeg sjelden følger de rådene jeg ser der. Så jeg har en samling med denne typen bøker).
George's bok er en pirkete, petimetete og gjennomgrundig presentasjon av hennes metode. (Hun er tidligere engelsklærer og hun holder skrivekurs ...).
Hun skriver skikkelige mursteiner, med kompliserte plot og mye research. Før hun begynner å skrive på selve boken, har hun laget side opp og side ned med karakterstudier, grundig researchet settingen, og laget ark på ark med plotlines og scener.
Jeg leste hele boken i forbindelse med et intervju jeg hadde med henne, og bare tanken på å jobbe på den måten gjorde meg matt. Så jeg la den i hyllen og der har den stort sett fått stå i fred.
Men hun skrev altså sin gjennombruddsroman, A Great Deliverance, på 45 dager – og den er på 332 sider. (Da skrev hun også mellom åtte og seksten timer pr dag). Så jeg har blåst støvet av boken hennes og er iferd med å teste ut metoden i praksis.
I første omgang har jeg konsentrert meg om hennes metode for å plotte historien – dette er noe som lett kan bli mekanisk og tvungent, jeg har i hvert fall ikke klart å bruke det så nøye før. Men jeg ser nå at det hjelper meg her.
Jeg lager en liste over alle scener jeg kan komme på, uavhengig av rekkefølge i handlingen, men som et utgangspunkt for historien. Dette gjør jeg til jeg ikke klarer å finne på noe mer – deretter leker jeg med scenene, setter dem i sammenheng, fjerner noen, legger til andre – og voila – jeg har så langt halve boken planlagt!
Nå er det sånn at ting skjer – underveis i en historie dukker det opp ideer og tanker som sender historien i en helt annen retning. Jeg må passe meg for det denne gangen ... kanskje passer sånne svinseturer best i neste bok?

Research kan være morsomt, spennende og iblant ganske så kjedelig. Jeg har på mitt skrivebord boken Imprimatura som handler om pave Innocens XI, han som styrer Roma i Andrines tid. I utgangspunktet burde det være fascinerende lesing. Forfatterne ble omtrent kastet ut av Italia etter at boken kom ut, i tillegg er boken faktisk forbudt i Italia! (Det sier litt om hvilken makt Vatikanet har selv i våre dager, men det er en annen historie).
Hvorfor så sterke reaksjoner på en bok om en pave som døde for omtrent firehundre år siden? Vel, det har seg slik at en pave som regel blir saliggjort etter sin død, enkelte til og med gjort til helgener.
Innocens XI er kontroversiell på mange måter. Boken Imprimatura hevder at årsaken til at han aldri ble saliggjort er at han personlig finansierte Wilhelm av Oraniens kamp for å bli kongen av England. Det høres forsåvidt ikke så spennende ut, helt til man innser at Wilhelm var svoren protestant. Med andre ord: en katolsk pave lånte penger til en protestantisk konges krigføring, og var dermed direkte årsak til at England en gang for alle gikk tapt for katolisismen. Og ikke nok med det – han støttet Wilhelm mot James II - en katolsk konge!
Er det så sant? Forfatterne hevder at de har dokumentasjon for alt. Jeg vet ikke. Av den enkle årsak at jeg ikke har lest boken ferdig ennå. Det er ikke fordi temaet er uinteressant, eller ikke er inspirerende for Ildfuglen – men fordi boken er så utrolig kjedelig!

Det meste av dagen har jeg brukt på å lage blogg. Noe jeg fant mer frustrerende enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Spesielt siden jeg stavet feil og måtte gjøre alt på nytt igjen. Det er sinnsykt hvor mye tid disse tingene tar ...

Jeg skal levere manus på onsdag, men mangler fortsatt 30 sider. Det finnes en regel for dette. Det går alltid bra. Merkelig nok. Da jeg begynte som serieforfatter kunne jeg ikke begripe hvordan jeg skulle klare å produsere fort nok. Men jeg ser nå at det går bra. Det handler om tilitt. Så lenge jeg stoler på at historien utvikler seg videre, så gjør den det. Et ord om gangen. Noen ganger en bokstav om gangen ...