Jeg leser to bøke ri dag, men jeg tror jeg skal slå et slag for en gammel bok. Den er fra 1952 (noe som gjør den eldre enn meg, bare for å ha sagt det). Catherine Cookson er en forfatter jeg leste mye da jeg var ung, men på ett eller annet tidspunkt blir man lei av regnvær og fattigdom i Nord-England. Så jeg skiftet beitemarker.
Den siste tiden har jeg hatt litt Sean Bean-dilla, og en av filmene han har spilt i, er nettopp flimatiseringen av boken Fifteen streets. Siden jeg har fått meg fin Kindle, sjekket jeg den opp der og som ved et skjebnens innfall, trykket jeg på feil knapp og vips, lå hele boken på brettet.
Vel, det er en forklaring ...
Uansett, boken var der og jeg har lest den med stor glede. Jeg hadde glemt hvilken dyktig historieforteller Cookson er. Det var et velykket gjensyn, med andre ord.
Smakebiten:
It seemed to be worse when the sun was shining ... That was an odd thing he hadn't entirely grown out of - he didn't like the sunshine. For years this feeling vaguely puzzled him. Then one day the reason was made known to him. The sunshine, he discovered, showed up his surrounding. It brought a queer kind of pain to him. On a dull day, the docks, the coal dust, the houses, the rattling trams, and the people all seemed to merge into one background; but when the sun shone, there they all were, standing out in relief, dirty, startk ,tired; and in some odd way it hurt him ...
