Invitasjon til bokprat ...

Norske Romanserier og Schibsted forlag inviterer til bokprat om underholdnings- og serieromaner. Kaffe og kake, og 400 kroner - høres ikke det bra ut? Jeg sier som Bente Pedersen; det skal bli interessant å se hva folk sier, men jeg kan ikke love at jeg kommer til å skrive noe annerledes enn hva jeg gjør nå ...

Mer informasjon kommer her etterhvert:

Norske romanserier på Facebook

Norske romanserier på Schibsteds sider

Skrivelogg - dag 12 ...

Først tall: ord i dag: 1362. totalt: 17533 og 82 sider. Det kryper fremover, med andre ord. 138 ord for lite er ikke så mye å skryte av, men det er slik forfallet begynner ...
Ble litt mindre skriving på bok syv i dag fordi jeg trengte litt forandring. Jeg har et annet manus som jeg flikker på innimellom seriebøkene, et manus som har fulgt meg i noen år. En vakker dag blir jeg nok ferdig med det. (Jeg har jo klart å skrive ferdig bøker før ...). Mitt andre manus nærmer seg 400 sider, noe som er bra, men det er fryktelig ustrukturert, spesielt mot slutten. Nå er vi to stykker på det manuset, så det går frem og tilbake mellom oss. Og hver gang blir det flere forandringer. (Jeg husker vagt en film med Michael Douglas hvor han skrev på et bokmanus, men ikke klarte å sluttføre det - han var oppe i noen tusen sider. Jeg håper vi klarer å stanse før det). Av og til er det bra å være to, andre ganger kan det være mindre bra. Men vi er begge fast bestemt på å gjøre det ferdig - vi er blitt enige om å ikke jobbe med nytt barnegrøsserbok før jobben er gjort - og det er noe vi synes er så morsomt at da blir det nok gjort!
Dessuten fikk jeg en ide til en annen serie som jeg måtte tygge litt på. Jeg tror jeg er inne på noe brukbart. En serie medfører jo at man jobber med den samme historien gjennom mange bøker - og da må ideen være en som jeg kan knytte meg til, som jeg kan glede meg til å jobbe med hver eneste dag. Ellers kan det bli fryktelig tungt og vanskelig, tror jeg.
Når jeg skriver på et prosjekt, har jeg hele tiden andre prosjekt ved siden av, ellers risikerer jeg å bli sittende med hendene i fanget og må begynne fra scratch. Da setter panikken inn ...
Det ser ikke ut til at Elizabeth George har det problemet. Hun løper rundt og gjør research med sitt lille kamera, går hjem og lager karakterskjemaer og outlines til den store gullmedaljen og haler massive bøker i land. Sukk.

Kommentar til: Fy og Fy, inn i skapet med oss.

Beatelill og Anne Marie Meyer har kommentert innlegget, og det gjorde at jeg fikk lyst til å si noe mer.
Å skamme seg over den jobben man gjør, er en forferdelig tanke. Det synes jeg er så trist. Jeg legger ingen begrensninger på hva jeg skal skrive, men følger ideen dit den tar meg. Det blir som regel best sånn.
Jeg håper serieforfattere tar sjansen på sine andre ideer, for, som jeg sa i innlegget, er dette forfattere med mye erfaring og fortellerglede. Vi har ingenting å bevise for noen - og ihvertfall ikke overfor kritikere og andre forfattere.
Serieromanene gir glede til mange, de leses av alle slags folk, og de fungerer ofte som en inngangsportal til annen litteratur. Det ligger utrolig mye arbeid i hver serie, hver eneste bok er en kjempejobb. Sånt står det respekt av.

Fy og fy - inn i skapet med oss!

Jeg leste Trude Brænne Larssens intervju i VG i dag, og ble litt rystet. Trude skal slutte som serieforfatter for å gjøre andre ting, kanskje til og med skrive bøker som ikke er seriebøker. Flotte greier, tenkte jeg – her er en forfatter med lang erfaring, og som har jobbet beinhardt i mange år – hun har sikkert mye å skrive om.
Men Trude vil helst utgi nye ting under pseudonym fordi som hun sier: Det er ikke til å komme fra at min sjanger er stigmatisert og stemplet, det er vanskelig å bli antatt med noe annet. Om noen skulle anta meg, tror jeg det blir fryktelig vanskelig å bli tatt på alvor av anmeldere og lesere.
(Jada, jeg vet at jeg bruker pseudonym på Ildfuglen, men akkurat så veldig hemmelig er det jo ikke ...).
Er det virkelig sånn at Trude - og andre serieforfattere - aldri skal kunne skrive andre bøker uten at disse blir forhåndsdømt som «trashy»? Må vi gjemme seriedelen av forfatterskapet som om det var en skitten hemmelighet? At vi aldri skal bli tatt på alvor hvis vi er så frekke at vi våger å stikke skrivepennen utenfor serieskapet? Kanskje til og med skrive noe seriøst og skjønnlitterært?
To av mine krimromaner og tre barnebøker – som jeg skriver sammen med Anan Singh - er innkjøpt av Norsk Kulturråd. Jeg antar at det gir dem et slags kvalitetsstempel. Betyr det at alt jeg produserer ved siden av Ildfuglen fra nå av er pariastemplet? Det skal bli spennende å se. Nå har jeg ikke fått anmeldelse på de to siste barnebøkene mine (barneboksjanger = hemmelig sjanger), så jeg vet ikke om det at jeg nå skriver serielitteratur plutselig gjør at kvaliteten raser – jeg tviler på det.
Det er jo ikke alltid slik at skjønnlitterær kvalitet blir gjenkjent sånn uten videre heller. Her er et eksempel: http://entertainment.timesonline.co.uk/tol/arts_and_entertainment/books/article2100306.ece
En annen ting er at Charles Dickens og mange av hans samtidige levde av å skrive føljetonger – som i dag er klassikere ...
Forhåpentligvis vil eventuelle bøker som Trude skriver – utenom seriene – bli vurdert for seg selv, og ikke automatisk bli kastet tilside fordi hun er serieforfatter. Så jeg håper virkelig at hun tar sjansen!