På Mammutsalg med skjelvende lommebok

Jeg liker ikke mammutsalget. Overhodet ikke. Jeg har ikke plass i bokhyllene, og jeg kjøper så mange bøker uansett at jeg snart ikke har råd til noe annet. (Det er forsåvidt ikke noe nytt). Men en ting har jeg oppdaget og det er at for en forfatter som skriver historiske romaner, kan Mammutsalget være ganske så fantastisk ...
Jeg kjøper ingen romaner, ingen kokebøker eller bøker om hvordan jeg skal pusse opp vinduskarmer. Men jeg snuser rundt etter bøker om spesielle temaer som fanger min interesse ...
Og i år fant jeg to bøker.

Et oppslagsverk om en krig jeg vet lite om, men som jeg er ganske fascinert av likevel. Det finnes en sånn bok om Andre verdenskrig også, men den skippet jeg.
Første verdenskrig er jo utgangspunktet for alt som skjedde på 1900-tallet. Her lå frøene til Nazi-Tyskland, Den kalde krigen, kommunismen, Forente Nasjoner, kvinnefrigjøring, til og med EU - og sikkert masse annet som ikke har greie på. Hvilket er årsaken til at jeg kjøpte boken ...
De som døde kalles ofte for The Lost Generation - og i Storbritannia kan du ikke besøke den minste landsby uten at det finnes et monument med navn på de falne.
Det siste året har jeg lest flere fantastiske bøker fra denne tiden, og det gjorde meg nysgjerrig.

Og så kan dere jo lure på hvorfor jeg er så nysgjerrig ...

Ørnulf Hodne har skrevet en masse bøker om norsk historie, som jeg akkurat såvidt har oppdaget. Jeg har gått til det skritt å bestille flere av hans bøker, men da på antikvariat. Det blir spennende!
Denne her handler som tittelen sier, om overtro i Norge. Alltid interessant for en serieromanforfatter. Jeg synes sånt er kjempespennende.

 

Og så ble det en liten roman likevel, en gave til et lesende mini-menneske - selv om jeg nok kommer til å sniklese den selv først ... Jeg elsket Disneyfilmen om Mary Poppins, men det tok litt tid før jeg oppdaget at den var basert på bøker! Oh, herliga London, bøkene er mye bedre enn filmen - selv om mangelen på musikk er veldig trist ...


Det var det. Ark har en bok til som jeg har snust på, men den er så stor og tungt at jeg så langt har unngått å ta den med meg. Enda en faktabok, om krigen i Norge - fortalt med bilder. Jeg må nok bare rusle ned og krype til kassen, regner jeg med ...

Astrid Lindgrens mesterdetektiv ...

Jeg sitter her og skal redigere manus - av og til føler jeg meg som pjokken i potetåkeren, han som lukte og lukte mens solen skinte på rumpa hans. Det gjør den riktignok ikke på min, her jeg sitter i sofaen med PC'en. Men følelsen er mye den samme, det er jeg ganske sikker på.
 
For å muntre meg selv opp, har jeg lest Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig av Astrid Lindgren. Hva er det med Astrid Lindgren? Boken er like bra i dag som den var da jeg leste den for første gang, en gang på syttitallet. En hel dag gikk jeg rundt og vrøvlet røverspråk til irritasjon for mine omgivelser.
Jeg må jo spørre meg selv hva jeg skulle ha gjort uten bøkene hennes. Jeg elsket dem alle - bortsett fra Karlsson på taket, han syntes jeg ualminnelig guffen og det synes jeg fortsatt - og leste dem i stykker med jevne mellomrom. Alt fra Per pusling, Ronja, Rasmus, Emil, Pippi, Lotta,  til mine absolutte favoritter Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Mesterdetektiven Blomkvist har en stor plass i mitt hjerte, og det gledet meg innmari i dag at den fortsatt er like morsom og godt skrevet nå som den gangen. Jeg må visst lese de andre også ...
Hva er det med Astrid Lindgrens bøker som har sånn appell? Jeg vet ikke - alt jeg vet er at hun skriver knakende godt,  med en innsikt i barnesinn og en kjærlighet til det hun skriver - og det gjør at man følte seg tatt på alvor. Dessuten er hun til tider hylende morsom.
Ah, jeg må tilbake til redigeringen min. Jeg lurer på om Astrid strevde like mye ... Antageligvis mer. Det synes i historiene hennes.

Tidlig om morgenen ...

Det er utrolig hvor mye jeg får gjort når jeg er displinert! Den siste uken har jeg vært ute av seng halv ni og foran datamaskinen en halvtime senere. Etter et par timer har jeg 1000 ord på bok ni - og da har jeg kvelden åpen for å skrive mer, eller skrive noe helt annet. Årsaken til denne voldsomme morgenaktiviteten er at jeg skriver på et annet bokmanus ved siden av - et manus som heldigvis skal være mye kortere og liksom enklere å skrive. Det er bare tull, selvsagt. Jeg klarer ikke engang å skrive noveller på enkelt vis ...
Barnebøker krever helt andre sider enn en serieroman. Språket skal være enkelt, men ikke nedlatende, historien skal være spennende, men ikke seriemorderspennende, og selv om bøkene jeg skriver er grøssere for barn, er det ikke meningen å skremme vettet av dem heller. Bare litt, sånn at de kanskje ser en ekstra gang under sengen eller vil ha nattlys på noen netter ... Selv leste jeg Eksorsisten under sofaen, men så var ikke den beregnet for trettenåringer. Vanskeligheten består i å avslutte et sånt manus på noenlunde troverdig vis. Jeg er opp som en løve, ned som en skinnfell når det gjelder enkelte historier, heldigvis skriver jeg ikke denne alene, og det gjør alt så utrolig mye lettere!
Jeg har til og med tid til å gå en tur i det (grøsskalde) vårværet...