Siste bok og løse tråder ...

Den aller siste boken i Ildfuglen kom ut i går  - eller i dag for de av oss som ikke har vært i seng ennå. Da jeg la ut melding om dette på Ildfuglens Facebook side, ba jeg folk fortelle meg hva de synes. Det er allerede dukket opp et fint svar med spørsmål om løse tråder. Hm.
Løse tråder i en serieroman? Ja, det blir nok noen sånne, skulle jeg tro. Jeg strevde fælt med å få med meg alt, men har nok mistet noen masker underveis, ja. Det har sammenheng med flere ting. Når jeg bruker en person i en historie, så tenker jeg flerbruk - kan jeg bruke vedkommende flere ganger, i andre sammenhenger istedet for å introdusere enda en karakter - jeg mener, jeg er ikke akkurat Tolstoi og Ildfuglen er ikke Krig og fred.
Problemene oppstår når jeg tenker meg at jeg kan bruke en person senere, i en annen bok, i en annen plottråd, også blir det ingen oppklaring med hva som egentlig skjedde med ham/hun fordi vedkommende kanskje skulle vært med i bok 15 - som altså ikke vil bli skrevet.
Da blir han/hun hengende litt i luften, stakkar.
På det tidspunktet er forfatteren, dvs jeg,  forvirret som en humle og tenker bare på å få samlet hovedtrådene i en pen sløyfe uten å sende en tanke til stakkars bipersoner.
Ja, ja. Blir det flere sånne spørsmål, så får jeg kanskje lage en oversikt over hvem, hva, hvor og håpe at det er greit. Men først må folk få tid til å lese den ferdig ... Så om en måneds tid eller så, kanskje.
Men det er noe å tenke på i neste serie, ja.

Skrivelogg - dag 14 ...

Ord: 1598. Total: 20170 og 93 sider. Jeg begynner å nærme meg midten av boken for alvor. Og de første 100 sidene! Da må jeg nok feire, tror jeg.
Kastet alle hemninger overbord i dag og brydde meg filla om plotting og planlegging. Istedet fulgte jeg inspirasjonens lokkende røst og kom i mål, likevel. Ha!(Jeg må nok tilbake til planleggingsbordet i morgen, så jeg ikke skriver meg opp i et hjørne).
Leon Uris sa engang at forfatteren må få helten opp i et tre, for så å skjære av grenen han sitter på. Det hender jeg har det så travelt at jeg glemmer at de må opp i treet først ... Jeg har opplevd et par ganger å levere inn manus, bare for å høre at jeg har gått så fort frem at det egentlig er halvparten av to bøker jeg har! Det har jeg absolutt ikke tid til, så jeg må holde meg selv i ørene.
Serieskriving krever mye sjonglering, det er mye som skjer og historielinjene må flettes sammen på en slik måte at det gir mening. INgen må glemmes (jeg har gjort det også). Det er uhyre lett å introdusere en ny karakter når jeg står litt fast - altfor lett - og så irriterende hvis jeg må kutte fordi jeg etter noen kapitler ikke vet hva jeg skal gjøre med vedkommende. Ofte er det sånn at en av de "gamle" karakteren kan fylle en bestemt rolle mye bedre. Det handler om å utnytte det potensialet historien har.
Jeg har skrevet andre bøker før Ildfuglen, men dette er krever en helt annen arbeidsmetode. Det er en fantastisk skriveskole for meg. Jeg hadde aldri innbildt meg at jeg kunne skrive så fort som jeg gjør nå, for eksempel. I tillegg må jeg skjerpe alle dramaturgiske sanser for å få det sspennende nok. Heldigvis har jeg ingen problemer med å drive historien videre. Det hadde vært et problem!