Hjemme bra, borte best ... eller omvendt?

Jeg har forsømt min blogg - jeg var faktisk ikke klar over hvor lenge siden det er jeg har skrevet et innlegg. Det er litt som en liten ferie. Jeg har vært i London, og omtrent uten nettilgang - derav forsømmelsen. Men det var igrunnen deilig med så lite nettilgang. Av og til er det godt å ikke bli overveldet av informasjon, som man jo blir av å ha tilgang til nettet hele tiden. Jeg planlegger å fjerne nettet fra arbeidspc'en min, og med tid og stunder skaffe meg en sånn liten pc-sak for den slags. Men ikke ennå ...
London var først kald, så varm som en jungel ved Ekvator, så litt kjøligere, men fuktig og trykkende. Ikke godt arbeidsvær, med andre ord. Jeg skulle levere siste bearbeidet manus, og det var ikke mulig å jobbe - så de siste sidene ble skrevet i kafeen på British Museum. Der var det aircondition og mulig å puste. Hjernen min fungerer ikke i hetevær - hjernecellene mine legger seg pesende på rygg og nekter å gjøre noe som helst.
Så snart manus var levert - via trådløst nett på British Library - hadde jeg fri. Litt shopping, mest bøker - de sendte jeg hjem i posten, så antageligvis dukker de ikke opp før til uken. Det er like greit, siden jeg må levere aller siste korrektur på tirsdag og ikke har tid til å lese noe før etter tirsdag.
Men da må jeg også komme igang med bok nr 10 - så jeg har dårlig tid som alltid.

Sex i bøker ...

Å, hjelpe meg for et tema. Jeg leste bloggen til Bokmerker.org der hun skriver om hvor flaut det kan være å lese om sex i bøker, og ble inspirert. Jeg er rimelig prippen selv, og rødmer og svetter hvis sexscenene blir for eksplisitte, det være seg i film og i bøker.
For meg er det ille nok å lese pinlige sexscener, men det er enda verre å skrive om sex. Det har en sterk tendens til å havne i klisjeenes innarbeidede billedverden ...
Det er sjeldent det gjøres bra. Norah Roberts er ikke så ille, men det kan være fordi hun har lang erfaring - i å skrive sexscener, altså. Margit Sandemo har sagt at hun skriver dem med lukkede øyne og mye rødming.
Jeg skjønner det godt. Det er forferdelig vanskelig å skrive om sex slik at det ikke blir enten for teknisk (med faguttrykk og det hele), eller rett og slett for pinlig. Å lage en humoristisk/ironisk vri på det er selvsagt enklere, men kjærlighetsromansexen, den som gjør at leserne sitter der med svette hender og endelig får den – æh, unnskyld ordbruken – utløsningen de har ventet på de siste tohundre sidene er uhorvelig vanskelig. Jeg har en tendens til å fnise ...
Det er mye lettere i filmer. Regissøren kan filme nærbilder (slik at du lurer på om det er en albue eller et kne du ser på), legge på musikk som bygger opp til ... ja det skjønner dere vel.
Det går liksom ikke an i en bok Der skal ordene bære hele ansvaret og hva slags ord skal man bruke? Hva skiller den heftige kjærlighetsroman (a la Casino) fra ren porno? (Rent bortsett fra at ren porno er ulidelig kjedelig, men det er en annen sak). Kjærlighetsromanen er full av romantiske klisjeer, mens pornoen full av pornografiske klisjeer – kom gjerne med bedre forslag ...
En av mine favorittsexscener på film er fra Hestehviskeren hvor det ikke finnes en sexscene i den tradisjonelle sorten, istedet får vi en scene der Robert Redford og Kristin Scott Thomas danser – det var sex så det holdt, det. Men hvordan skrive noe sånt? I boken finnes også en sexscene, som altså Redford utelot. Jeg synes filmen tjente på det.
Filmene får det ikke alltid til – noen som husker Casino Royale med Daniel Craig og Eva Green? Han sitter i en rullestol, skadet «in the line of duty», og hun kommer på besøk. Så sier hun noe a la dette: If there was only a finger or an eye left of you, I would still love you. (Ikke helt korrekt sitert, men noe sånt). Hele filmsalen stønnet, så pinlig var det. Til og med Eva så litt grønn ut (he, he) – jeg forestilte meg at forfatteren hadde rettet en pistol mot henne for å få henne til å si det. Urgh ...
I riktig gamle dager ble sexscener antydet ved at det f.eks kjørte et tog gjennom en tunnel. I tilfelle man altså ikke kunne legge sammen en og en.
Det kan være en ide å grave frem Jackie Collins Hollywood Wives igjen - det dampet av den, såvidt jeg husker. Det var like før man måtte vise frem aldersbevis og medbrakt gråpapirpose for å få kjøpt den ...

Go with the flow ...

I dag har jeg vært i forlaget og levert korrektur til bok åtte. Et stort kryss på veggen (Metaforisk ment siden jeg liker veggene mine hvite). Med det har jeg skrevet to bøker på tre og en halv måned (korreksjon må til - jeg glemte februar ...). Det er personlig verdensrekord. Er det noe rart jeg har vondt i fingrene?
Det innebærer at jeg har seks uker på bok ni. Det er jo rene ferien! Tusen ord om dagen er bra for ... for manuskrivingen. Joho!
Resten av dagen har jeg brukt til å skrive på noe helt annet. En helt annen sjanger, en helt annen tidsperiode, et helt annet tema - det er rene ferien, det også. Riktignok skriver jeg til fingrene knirker og øynene ser firdobbelt (veldig morsomt - da ser det ut som om jeg har skrevet masse!), men det kjennes godt. Det kjennes ut som om jeg er inne i en stim av kreatvitet og bør "keep the flow" så lenge det varer. Så får jeg heller sove til neste år.
Forfattere klager ofte på tørke og skrivesperrer - jeg har det motsatte for tiden. Dagen har ikke nok timer og jeg er i dårlig fysisk form, så dårlig at jeg må ta meg kraftig sammen. Mosjon, sunnere kosthold, frisk luft - det er oppskriften på å kunne ri bølgen så lenge den varer. Så jeg har børstet støv av sykkelen min og - til tross for skepsisen - gått på jakt i grønnsakshyllene i butikken. Dessuten har jeg skaffet meg D-vitaminer og jerntilskudd. Det får holde en stund. Kan da ikke bli helt fanatisk heller!
 Good hunting!

Biblioteker og fristelser ...

Jeg kan ikke skrive om skrivingen min i dag – alt som kommer er blæh. Da er det bedre å skrive om noe helt annet. Noe som ikke har med mitt å gjøre.


For eksempel så var jeg på biblioteket i dag. Mitt bibliotek ligger på Majorstuen, i underetasjen på noe jeg tror er en seniorblokk, men det kan være feil. Det er det inntrykket jeg har.
I dag gjaldt det research. Jeg skal skrive fra Edinburgh og innser at min kunnskap om byen på slutten av sekstenhundretallet har store hull. Derfor ventet en stabel Walter Scott bøker på meg, i tillegg til en kriminalroman og en lokalhistoriebok (fra 1929!). Av og til har jeg ingen konsept om tid, så jeg dukket inn døren fem minutter før stengetid. (Hvorfor tror jeg alltid at biblioteker har oppe til klokken seks om kvelden?). Det ble ingen tid til å snuse i hyllene, finne bøker jeg ikke har tid til å lese, men som jeg drar med meg hjem likefullt. Sukk.
Like innenfor døren står en gammeldags sykkel med kurv foran. En telegrambudsykkel – fra veldig gamle dager da internett besto av unge gutter og jenter på sykkel som suste gjennom gatene for å levere telegram til folk. (Dette vet jeg fordi min mor i sin tid hadde dette som jobb – datidens Rema1000 jobb for unge mennesker).
Nå vel. I sykkelkurven ligger det alltid bøker. Ved siden av døren står et bord med et gammelt trau – i trauet ligger også bøker. Det ligger bøker foran trauet også. I pene, ordnede bibliotekhauger, med små, nette prislapper.
Bibliotekets loppekasser!
Rene, skjære gullgruven. Jeg forsøker å unngå å se på disse to fristelsene, men det er et patetisk forsøk på å lure meg selv. Jeg må jo bare se!
Utbytte:
Bind 14, 15 og 16 av Grimberg: Menneskenes liv og historie. Bare tittelen er til å få frydefrysninger av. Grimberg var min inngang til historie, et funn for en som leste døgnet rundt og hadde veldig godt av å lese noe annet enn underholdningsbøker.
Asimov: I, Robot – en sci-fi klassiker. Jeg har hittil klart å unngå å lese Asimov – hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det nå. (Det kan være fordi jeg synes han virker ulidelig kjedelig. Vi får se).
Joan Brady: Fedrenes synder. En sann historie om en liten hvit gutt som ble solgt som slave etter den amerikanske borgerkrigen (dvs e. 1865), og hvordan dette påvirket de neste generasjonene.
Simpson og Burger: Ubåt. En roman med ubåter og spøkelsesbåter. Jeg liker sjø og jeg liker grøssere. Riktignok er jeg ikke alltid like begeistret for bøker fra 70-tallet, men den så spennende ut.
Bing & Bringsværd: Jeg – en maskin. Noveller fra sci-fi forfattere (de klassiske). Tror jeg leser denne før Asimov ...
Doris Lessing: The Sirian Experiment. Det er godt mulig at jeg har denne nedgravd i bokkassene mine på loftet, men jeg tror ikke det. Shikasta har jeg, men ikke denne. Lessings sci-fi bøker er noe av det beste i generen. Jeg leser Shikasta om igjen med et par års mellomrom og blir til min evige lettelse aldri lei av den.

Alt dette for under hundrelappen!

Det er noe med lukten av gamle bøker som gjør meg lykkelig. Med tiden kommer jeg nok til å lese bøker på Kindle eller en annen form for lesebrett, venne meg til lydbøker og hva de nå måtte finne på – men det blir nok ikke slutt på bøkene for min del. En sånn lykke kan jeg ikke bare slippe sånn uten videre.
Jeg planlegger å samle mine bøker i lader og loft, og en gang i fremtiden, når jeg ikke orker å skrive mer, når jeg ikke har flere røverhistorier på gang, så skal jeg lage mitt eget antikvariat. Der skal jeg sitte som en gammel burugle, med kaffe (da er jeg så gammel at jeg ikke trenger så mye søvn), masse sjokolade i alle varianter (who cares!), et ullsjal rundt skuldrene, og beina på en katt. Og alt jeg skal gjøre er å lese ...

Antikvariater og shopping

På vei tilbake fra forlaget i dag, ruslet jeg liksom tilfeldig forbi Norlis antikvariat i Universitetsgaten. Jeg kan ikke fordra å shoppe - jeg kjeder meg etter fem minutter - med mindre det er snakk om en bokhandel. Så med resten av manuset i ryggsekken - med kommentarer, rettelser og en hel haug med "Skriv om"-er, åpnet jeg døren til anikvariatet og hoppet inn. Jeg skulle ikke kjøpe noe. Jeg skulle bare snuse.
Det lukter så godt i antikvariater, de har den samme litt støvete lukten som i et bibliotek. I fremtiden, når alle bøker er digitaliserte, så kommer de sikkert til å sørge for at den lukten følger med filen du laster ned. (Det bør de gjøre).
Jeg får fred i sjelen av gå inn i et antikvariat, mye mer enn om jeg besøker det beste spa.
På Norli har de salg i annenetasje for tiden. Etter å ha snust i vestlandshyllen uten å finne noe, ruslet jeg inn i salgsavdelingen og begynte med første hylle. Helt systematisk. Gransket hver  bokrygg som om de skjulte førsteutgaver av Shakespeares verk. (Dessverre, nei).
Det er noe med gamle bokinnbindinger. De ser så lesbare ut! Jeg fant en nydelig innbundet bok, med gullskrift på bokryggen og sånne tykke permer som omfavner innholdet. Det kan stå hva som helst i en sånn bok - det kan være ord som beriker, spennende historier, dikt som svever - uheldigvis inneholdt akkurat dette eksemplaret noe sånt som "Øversikt over Rugavlinga i Indre Hutaheiti i 1903". Så mye arbeid for å noe så kjedelig - de kunne i det minste slengt på en advarsel. Obs: må ikke leses mens man håndterer tunge maskiner, eller fare for innsovning!
Ellers kunne antikvariatet tilby general Ruges oversikt over Verdenskrigen. I fem bind. Må ha vært kjedelig å være general etter krigen, tydeligvis. Et stort utvalg av By og bygd - om husbygging på gamalmåten og den beste måten å svi grauten på.
Jeg endte opp med en bok om den norske kirken 1600-1750 - som er midt i den tidsepoken jeg skriver om. Riktignok er boken utgitt av Luthermisjonen så jeg må lese den med et noget skeptisk blikk. Jeg har da også den katolske versjonen her ett eller annet sted - de får stå ved siden av hverandre i bokyllen, tror jeg. Den andre boken var en tykk bok om Telavåg og det som skjedde under krigen. Den har jeg aldri lest før, så den var verdt å ta med seg. Man finner skatter også, innimellom bygdesladderen og skattereglene fra 1952.

En hyllest til bibliotekene

De er ofte støvete, fulle av gamle bøker som selv forfatterne knapt husker at de har skrevet, eller hvor forfatterne har vært døde så lenge at bøkene er stivnet i sine permer, fulle av glemte ord.
Biblioteker er fredelige steder, et slags hvilested for hjernen. Å rusle langs hyller hvor hver eneste bokperm lover historier, er rene terapien. Jeg gjør det samme i en bokhandel, og ender som regel opp med en stabel bøker – som jeg så må betale for. Det er ikke alltid like praktisk – jeg forsøker å kjøpe kun bøker som jeg er sikker på at jeg gidder å lese flere ganger, loftsboden min er så full at jeg må lene meg mot døren for å få lukket den. Mangelen på lagerplass er avgjørende her.
Bokhandlerne sørger for at nye bøker er å få tak i: bestselgerne, nobelprisvinnerne, årets prisvinnere av ymse slag, og resten av dette årets utgivelser. Kanskje kan de også bestille en bok som ble utgitt for fem til ti år siden, i tillegg til de vanlige klassikerne. Men de kan ikke skaffe meg en bok fra 1918 om potetdyrking i fjellskrenter på Vestlandet, eller finne Sjur Lothes romaner – det kan derimot bibliotekene.
Her i Oslo er Deichmanske bibliotek (Hovedbiblioteket eller Majorstuen filial) blant mine yndlingssteder. Det er nesten ikke den bok de ikke klarer å grave frem til meg, uansett hvor obskurt tema, ukjent forfatter, eller alder på boken. I vår digitale computerverden, er det dessuten blitt adskillig mye enklere å lete, enn det var i «gamle dager» hvor jeg tålmodig ventet på at en bibliotekar skulle bla seg gjennom små kartotekkort (de finnes fortsatt – i tilfelle strømbrudd eller krampe på datamaskinen).
Som barn var det Haugesund folkebibliotek som holdt meg forsynt med bøker. Minst en gang i uken, ruslet jeg ned til biblioteket like overfor Vår Frelsers kirke. Skolesekken full av forrige ukes bøker, og klar til å fylle den på nytt. Folkebiblioteket hadde aldersgrense på 12 år for voksenavdelingen. Jeg måtte traske opp en trapp til barneavdelingen mens jeg kastet lange blikk inn til det forjettede land, helt frem til den etterlengtede bursdagen endelig kom, og jeg kunne pile inn til voksenavdelingen og endelig få et ordentlig lånekort. Det var en stor dag.
Bibliotekarene brydd seg aldri med hva jeg lånte. Sangen om den røde rubin før jeg fylte 13, (en stor skuffelse, forresten) førte ikke engang til et løftet øyebryn. Og uansett hvilken bok jeg spurte etter, var aldri noen lurte på om dette var passende lesing for en ung jente. Til tross for at jeg var notorisk sent ute med å levere bøker tilbake, var de like behjelpelige.
Jeg lette stadig etter nye forfattere, nye bøker, og hver gang jeg så en film som jeg likte, fant jeg ut hvem som hadde skrevet boken slik at jeg kunne lese hvordan historien egentlig var. Noe som førte til overraskelser iblant. Dr. Zhivago f.eks. Boris Pasternak tenkte nok på en litt annen måte enn Hollywood ... Lost horizon av James Hilton var en annen overraskelse, (filmen fra 1937 var virkelig dårlig).
Biblioteket var min redning. Jeg slukte 10-12 bøker i uken, jeg leste mens jeg vasket opp, mens jeg dusjet (ikke spesielt vellykket), og på vei fra biblioteket til busstasjonen hadde jeg lest ut den første boken før jeg nådde frem. (Til tross for at jeg var så nærsynt at jeg måtte holde boken tett opp til nesen, klarte jeg å unngå stolper, folk, og biler).
For en som meg, som kom fra et hjem hvor man lesing ikke var spesielt viktig, hvor bokhyllene var mer til pyntesaker enn boktitler, og hvor bøker var en kostbar fornøyelse, var biblioteket den eneste veien inn i bøkenes verden. Det var et fristed fra velmenende lærere med sine faste pensumlister, og alle Bobsybarnabøkene og Nancy Drewbøkene jeg fikk til jul og bursdager.
Så hver gang politikere snakker om at bibliotekene skal ta betalt for sine tjenester (annet enn for kopiering), går det kaldt nedover ryggen min. Bibliotekene er i god bruk over hele landet, de holder leselysten ved like, og sørger for at folk får både opplysning og underholdning. Jeg håper og tror at de får fortsette med det.
Hvor ellers skal jeg få tak i The Jacobite Movement fra 1948?