2012

21 desember går verden under. Jaha ...
Verden skulle også gå under i år 1000 og år 2000 - alle blir redde for at himmelen skal falle i hodet på oss. Det er ikke måte på hvor ille det skal bli, alt sammen. Det finnes utallige teorier om hva som kan komme til å skje – det er finnes ingen grenser for hvor ille det muligens, kanskje, kan komme til å bli.
Og alt fordi en kalender, laget av leire, slutter på denne datoen.
Jeg har en teori om den kalenderen. Det er fortellingen om en mayanerd som etter utallige beregninger, studier av stjernene, utregninger og kalkulasjoner, satte seg ned og laget en vakker, rund leirtavle – nemlig den berømte mayakaldenderen.
Min kunnskap om mayaene er full av hull, men såvidt jeg husker fantes det kalendre før denne her. Så min teori er at mayanerden gjorde ferdig kalenderen, la den til side, og begynte å regne ut den neste. Han hadde jo god tid, siden den han akkurat hadde laget skulle vare helt til 2012. Det var jo ikke sånn at det hastet så voldsomt. Så han tok seg sikkert god tid, målte stjerner og månens stilling i forhold til Sirus A og B (hva vet vel jeg), planla utformingen av leirtavlen, kanskje laget flere forsøkstavler som han så forkastet.
Men så kom atzekerne eller conquistadorene, eller hvem det nå var – kanskje var det tørke eller flom – som gjorde at mayanerden og alle de andre mayaene måtte rømme, og da var det jo vanskelig å ta pyramidene med seg. Akkurat det var jo kinkig, siden all kunnskapen befant seg der inne. (Litt som om Silicon Valley måtte forlate alle datamaskinene sine ...).
Vår mayanerd fikk det sikkert fryktelig travelt. Han måtte hente kona og ungene, sørge for at muldyrene (eller oksene, hestene og geitene) ble lastet med alt hva de eide av mat og ting, han måtte ikke glemme igjen svigermor, og heller ikke den fine kniven sin, den som var så fin å bruke når han skulle streke opp beregningene.
I alt oppstyret glemte han den siste leirtavlen som viste den nye, fine kalenderen han hadde jobbet med, den som begynte 22 desember 2012 - eller kanskje han var så uheldig å knuse den da han måtte flykte hals over hodet fra pyramidene, eller han hadde ikke laget den enda. Uansett, så var den borte.
Han hadde sikkert hodet fullt av tall der han kavet seg gjennom jungelen, med familien på slep, og han trodde nok at han skulle få tid senere, når ting hadde roet seg litt. Det er vanskelig å teller stjerner når livet står på spill.
Men noe må ha skjedd – kanskje han ikke maktet å gjøre de kompliserte utregningene uten pyramidene og de tidligere beregningene, de fra den gamle kalenderen. Kanskje ingen brydde seg om kalendre siden de var på flukt, eller kanskje han ble drept da han flyktet, og han var den eneste som forsto de vanskelige beregningene. Ting skjer, selv for mayanerder.
Uansett så er kalenderen forsvunnet i historiens skodde på samme måte som resten av Platons historie om Atlantis (og vi vet jo hva som har skjedd med den ...). Vår nysgjerrighet og fantasi fyller inn de blanke feltene ... og jordens undergang er mye mer spennende enn en knust leirtavle.
Dette er altså min teori og jeg liker den mye bedre enn all katastrofetenkingen. Ikke at det vil stanse meg fra å se filmen – jeg elsker katastrofefilmer!