En hyllest til bibliotekene

De er ofte støvete, fulle av gamle bøker som selv forfatterne knapt husker at de har skrevet, eller hvor forfatterne har vært døde så lenge at bøkene er stivnet i sine permer, fulle av glemte ord.
Biblioteker er fredelige steder, et slags hvilested for hjernen. Å rusle langs hyller hvor hver eneste bokperm lover historier, er rene terapien. Jeg gjør det samme i en bokhandel, og ender som regel opp med en stabel bøker – som jeg så må betale for. Det er ikke alltid like praktisk – jeg forsøker å kjøpe kun bøker som jeg er sikker på at jeg gidder å lese flere ganger, loftsboden min er så full at jeg må lene meg mot døren for å få lukket den. Mangelen på lagerplass er avgjørende her.
Bokhandlerne sørger for at nye bøker er å få tak i: bestselgerne, nobelprisvinnerne, årets prisvinnere av ymse slag, og resten av dette årets utgivelser. Kanskje kan de også bestille en bok som ble utgitt for fem til ti år siden, i tillegg til de vanlige klassikerne. Men de kan ikke skaffe meg en bok fra 1918 om potetdyrking i fjellskrenter på Vestlandet, eller finne Sjur Lothes romaner – det kan derimot bibliotekene.
Her i Oslo er Deichmanske bibliotek (Hovedbiblioteket eller Majorstuen filial) blant mine yndlingssteder. Det er nesten ikke den bok de ikke klarer å grave frem til meg, uansett hvor obskurt tema, ukjent forfatter, eller alder på boken. I vår digitale computerverden, er det dessuten blitt adskillig mye enklere å lete, enn det var i «gamle dager» hvor jeg tålmodig ventet på at en bibliotekar skulle bla seg gjennom små kartotekkort (de finnes fortsatt – i tilfelle strømbrudd eller krampe på datamaskinen).
Som barn var det Haugesund folkebibliotek som holdt meg forsynt med bøker. Minst en gang i uken, ruslet jeg ned til biblioteket like overfor Vår Frelsers kirke. Skolesekken full av forrige ukes bøker, og klar til å fylle den på nytt. Folkebiblioteket hadde aldersgrense på 12 år for voksenavdelingen. Jeg måtte traske opp en trapp til barneavdelingen mens jeg kastet lange blikk inn til det forjettede land, helt frem til den etterlengtede bursdagen endelig kom, og jeg kunne pile inn til voksenavdelingen og endelig få et ordentlig lånekort. Det var en stor dag.
Bibliotekarene brydd seg aldri med hva jeg lånte. Sangen om den røde rubin før jeg fylte 13, (en stor skuffelse, forresten) førte ikke engang til et løftet øyebryn. Og uansett hvilken bok jeg spurte etter, var aldri noen lurte på om dette var passende lesing for en ung jente. Til tross for at jeg var notorisk sent ute med å levere bøker tilbake, var de like behjelpelige.
Jeg lette stadig etter nye forfattere, nye bøker, og hver gang jeg så en film som jeg likte, fant jeg ut hvem som hadde skrevet boken slik at jeg kunne lese hvordan historien egentlig var. Noe som førte til overraskelser iblant. Dr. Zhivago f.eks. Boris Pasternak tenkte nok på en litt annen måte enn Hollywood ... Lost horizon av James Hilton var en annen overraskelse, (filmen fra 1937 var virkelig dårlig).
Biblioteket var min redning. Jeg slukte 10-12 bøker i uken, jeg leste mens jeg vasket opp, mens jeg dusjet (ikke spesielt vellykket), og på vei fra biblioteket til busstasjonen hadde jeg lest ut den første boken før jeg nådde frem. (Til tross for at jeg var så nærsynt at jeg måtte holde boken tett opp til nesen, klarte jeg å unngå stolper, folk, og biler).
For en som meg, som kom fra et hjem hvor man lesing ikke var spesielt viktig, hvor bokhyllene var mer til pyntesaker enn boktitler, og hvor bøker var en kostbar fornøyelse, var biblioteket den eneste veien inn i bøkenes verden. Det var et fristed fra velmenende lærere med sine faste pensumlister, og alle Bobsybarnabøkene og Nancy Drewbøkene jeg fikk til jul og bursdager.
Så hver gang politikere snakker om at bibliotekene skal ta betalt for sine tjenester (annet enn for kopiering), går det kaldt nedover ryggen min. Bibliotekene er i god bruk over hele landet, de holder leselysten ved like, og sørger for at folk får både opplysning og underholdning. Jeg håper og tror at de får fortsette med det.
Hvor ellers skal jeg få tak i The Jacobite Movement fra 1948?

Kommentar til: Fy og Fy, inn i skapet med oss.

Beatelill og Anne Marie Meyer har kommentert innlegget, og det gjorde at jeg fikk lyst til å si noe mer.
Å skamme seg over den jobben man gjør, er en forferdelig tanke. Det synes jeg er så trist. Jeg legger ingen begrensninger på hva jeg skal skrive, men følger ideen dit den tar meg. Det blir som regel best sånn.
Jeg håper serieforfattere tar sjansen på sine andre ideer, for, som jeg sa i innlegget, er dette forfattere med mye erfaring og fortellerglede. Vi har ingenting å bevise for noen - og ihvertfall ikke overfor kritikere og andre forfattere.
Serieromanene gir glede til mange, de leses av alle slags folk, og de fungerer ofte som en inngangsportal til annen litteratur. Det ligger utrolig mye arbeid i hver serie, hver eneste bok er en kjempejobb. Sånt står det respekt av.

Ville veier ...

Hvordan gikk det med de 30 manglende sidene? Godt spørsmål. Det er litt som å kjøre på en vei, glad og fornøyd, og så plutselig oppdage litt for sent at den bare slutter i tomme luften. (Omtrent som i en tegnefilm, med andre ord).
Jeg har noen scener og vet hvor jeg skal – men har møtt veggen: den veggen som er laget av hverdagsting-som-går-i-dass og medfører turer til IKEA, innkalling av rørlegger – veien til forfatternes helvete er brolagt med praktiske småting som må gjøres. Vi må ha mat, rene klær, sørge for at hybelkaninene ikke overtar verden (hvorfor har ingen skrevet en grøsser om hybelkaniner?), litt sosial omgang med venner og familie, slik at man ikke glemmer hvordan en vanlig samtale foregår. Sukk.
Dessuten har jeg rotet meg bort på researchens ville veier. Det hender av og til. Når jeg bør researche bryllupstradisjoner eller fiskebåter anno 1685, leser jeg om de engelske jacobitterne, selv om det altså ikke er aktuelt i den boken jeg må gjøre ferdig først.
Så snart jeg har gjort unna de nødvendige sistesidene, skal jeg gi meg i kast med neste bok. Målet er et førsteutkast før jul ...

2012

21 desember går verden under. Jaha ...
Verden skulle også gå under i år 1000 og år 2000 - alle blir redde for at himmelen skal falle i hodet på oss. Det er ikke måte på hvor ille det skal bli, alt sammen. Det finnes utallige teorier om hva som kan komme til å skje – det er finnes ingen grenser for hvor ille det muligens, kanskje, kan komme til å bli.
Og alt fordi en kalender, laget av leire, slutter på denne datoen.
Jeg har en teori om den kalenderen. Det er fortellingen om en mayanerd som etter utallige beregninger, studier av stjernene, utregninger og kalkulasjoner, satte seg ned og laget en vakker, rund leirtavle – nemlig den berømte mayakaldenderen.
Min kunnskap om mayaene er full av hull, men såvidt jeg husker fantes det kalendre før denne her. Så min teori er at mayanerden gjorde ferdig kalenderen, la den til side, og begynte å regne ut den neste. Han hadde jo god tid, siden den han akkurat hadde laget skulle vare helt til 2012. Det var jo ikke sånn at det hastet så voldsomt. Så han tok seg sikkert god tid, målte stjerner og månens stilling i forhold til Sirus A og B (hva vet vel jeg), planla utformingen av leirtavlen, kanskje laget flere forsøkstavler som han så forkastet.
Men så kom atzekerne eller conquistadorene, eller hvem det nå var – kanskje var det tørke eller flom – som gjorde at mayanerden og alle de andre mayaene måtte rømme, og da var det jo vanskelig å ta pyramidene med seg. Akkurat det var jo kinkig, siden all kunnskapen befant seg der inne. (Litt som om Silicon Valley måtte forlate alle datamaskinene sine ...).
Vår mayanerd fikk det sikkert fryktelig travelt. Han måtte hente kona og ungene, sørge for at muldyrene (eller oksene, hestene og geitene) ble lastet med alt hva de eide av mat og ting, han måtte ikke glemme igjen svigermor, og heller ikke den fine kniven sin, den som var så fin å bruke når han skulle streke opp beregningene.
I alt oppstyret glemte han den siste leirtavlen som viste den nye, fine kalenderen han hadde jobbet med, den som begynte 22 desember 2012 - eller kanskje han var så uheldig å knuse den da han måtte flykte hals over hodet fra pyramidene, eller han hadde ikke laget den enda. Uansett, så var den borte.
Han hadde sikkert hodet fullt av tall der han kavet seg gjennom jungelen, med familien på slep, og han trodde nok at han skulle få tid senere, når ting hadde roet seg litt. Det er vanskelig å teller stjerner når livet står på spill.
Men noe må ha skjedd – kanskje han ikke maktet å gjøre de kompliserte utregningene uten pyramidene og de tidligere beregningene, de fra den gamle kalenderen. Kanskje ingen brydde seg om kalendre siden de var på flukt, eller kanskje han ble drept da han flyktet, og han var den eneste som forsto de vanskelige beregningene. Ting skjer, selv for mayanerder.
Uansett så er kalenderen forsvunnet i historiens skodde på samme måte som resten av Platons historie om Atlantis (og vi vet jo hva som har skjedd med den ...). Vår nysgjerrighet og fantasi fyller inn de blanke feltene ... og jordens undergang er mye mer spennende enn en knust leirtavle.
Dette er altså min teori og jeg liker den mye bedre enn all katastrofetenkingen. Ikke at det vil stanse meg fra å se filmen – jeg elsker katastrofefilmer!

Fy og fy - inn i skapet med oss!

Jeg leste Trude Brænne Larssens intervju i VG i dag, og ble litt rystet. Trude skal slutte som serieforfatter for å gjøre andre ting, kanskje til og med skrive bøker som ikke er seriebøker. Flotte greier, tenkte jeg – her er en forfatter med lang erfaring, og som har jobbet beinhardt i mange år – hun har sikkert mye å skrive om.
Men Trude vil helst utgi nye ting under pseudonym fordi som hun sier: Det er ikke til å komme fra at min sjanger er stigmatisert og stemplet, det er vanskelig å bli antatt med noe annet. Om noen skulle anta meg, tror jeg det blir fryktelig vanskelig å bli tatt på alvor av anmeldere og lesere.
(Jada, jeg vet at jeg bruker pseudonym på Ildfuglen, men akkurat så veldig hemmelig er det jo ikke ...).
Er det virkelig sånn at Trude - og andre serieforfattere - aldri skal kunne skrive andre bøker uten at disse blir forhåndsdømt som «trashy»? Må vi gjemme seriedelen av forfatterskapet som om det var en skitten hemmelighet? At vi aldri skal bli tatt på alvor hvis vi er så frekke at vi våger å stikke skrivepennen utenfor serieskapet? Kanskje til og med skrive noe seriøst og skjønnlitterært?
To av mine krimromaner og tre barnebøker – som jeg skriver sammen med Anan Singh - er innkjøpt av Norsk Kulturråd. Jeg antar at det gir dem et slags kvalitetsstempel. Betyr det at alt jeg produserer ved siden av Ildfuglen fra nå av er pariastemplet? Det skal bli spennende å se. Nå har jeg ikke fått anmeldelse på de to siste barnebøkene mine (barneboksjanger = hemmelig sjanger), så jeg vet ikke om det at jeg nå skriver serielitteratur plutselig gjør at kvaliteten raser – jeg tviler på det.
Det er jo ikke alltid slik at skjønnlitterær kvalitet blir gjenkjent sånn uten videre heller. Her er et eksempel: http://entertainment.timesonline.co.uk/tol/arts_and_entertainment/books/article2100306.ece
En annen ting er at Charles Dickens og mange av hans samtidige levde av å skrive føljetonger – som i dag er klassikere ...
Forhåpentligvis vil eventuelle bøker som Trude skriver – utenom seriene – bli vurdert for seg selv, og ikke automatisk bli kastet tilside fordi hun er serieforfatter. Så jeg håper virkelig at hun tar sjansen!

Zen and the art of writing

I bokhyllen min står et utvalg bøker om det å skrive, samlet sammen i årenes løp. Iblant - spesielt når jeg er frustrert over min egen skriving - blar jeg i disse bøkene på leting etter inspirasjon og trøst.
Jeg har aldri gått på skrivekurs. (Nei, det er ikke helt sant, jeg har tatt et faglitterært forfatterkurs). Men jeg har aldri tatt et kurs i skjønnlitterær skriving, og disse bøkene gir meg litt input når jeg står fast. Om ikke annet så minner de meg på at skriving ikke er noe du blir ferdig med, at det går an å komme forbi skrivesperrer, og at det kommer en ny skrivedag imorgen. (Ikke alltid like beroligende etter en dårlig dag).
Ray Bradburys bok Zen in the art of writing er en av disse bøkene, den er også en favoritt. Den handler ikke spesielt mye om skrivehåndverket, men mer om det kreative, om entusiasmen og viljen som må være der for at man skal orke å fullføre det lange løpet som en roman faktisk er – for ikke å snakke om en hel serie!
Hans credo er: WORK. RELAX. DON'T THINK. Jeg har det på veggen for å minne meg på at hvis jeg tenker for mye på det jeg skal skrive, så blir fingrene hengende i luften like over tastaturet.

Ferdinando d'Adda

For en stund tilbake sendte jeg en e-mail til Vatikanets ambassade i London. Ikke akkurat dagligkost tatt i betraktning at jeg ikke er katolikk, ikke engang en frafallen sådan. Ønsket er å komme i kontakt med en historiker som har spesialisert seg pavelige ambassadører, helst en som vet noe om Ferdinando d'Adda, 1649-1719.
Hvorfor jeg trenger en katolsk historiker? Det blir noe klarere i bok sju, tror jeg. Eller kanskje bok seks. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå.
Jeg har søkt etter d'Adda en stund, lett på nettet, i bøker - uten å finne mer enn et fragment om ham på Wikipedia. Så jeg tror jeg trenger litt hjelp. Hvis nå noen skulle vite noe om Ferdinando d'Adda, ville jeg bli uhyre takknemlig - og ikke så lite imponert.
Vatikanets ambassade har ikke kommet tilbake til meg. Enten fordi de har lest Ildfuglen, eller så nekter de å svare meg fordi jeg ikke er katolikk ...

Research kan være morsomt, spennende og iblant ganske så kjedelig. Jeg har på mitt skrivebord boken Imprimatura som handler om pave Innocens XI, han som styrer Roma i Andrines tid. I utgangspunktet burde det være fascinerende lesing. Forfatterne ble omtrent kastet ut av Italia etter at boken kom ut, i tillegg er boken faktisk forbudt i Italia! (Det sier litt om hvilken makt Vatikanet har selv i våre dager, men det er en annen historie).
Hvorfor så sterke reaksjoner på en bok om en pave som døde for omtrent firehundre år siden? Vel, det har seg slik at en pave som regel blir saliggjort etter sin død, enkelte til og med gjort til helgener.
Innocens XI er kontroversiell på mange måter. Boken Imprimatura hevder at årsaken til at han aldri ble saliggjort er at han personlig finansierte Wilhelm av Oraniens kamp for å bli kongen av England. Det høres forsåvidt ikke så spennende ut, helt til man innser at Wilhelm var svoren protestant. Med andre ord: en katolsk pave lånte penger til en protestantisk konges krigføring, og var dermed direkte årsak til at England en gang for alle gikk tapt for katolisismen. Og ikke nok med det – han støttet Wilhelm mot James II - en katolsk konge!
Er det så sant? Forfatterne hevder at de har dokumentasjon for alt. Jeg vet ikke. Av den enkle årsak at jeg ikke har lest boken ferdig ennå. Det er ikke fordi temaet er uinteressant, eller ikke er inspirerende for Ildfuglen – men fordi boken er så utrolig kjedelig!

Det meste av dagen har jeg brukt på å lage blogg. Noe jeg fant mer frustrerende enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Spesielt siden jeg stavet feil og måtte gjøre alt på nytt igjen. Det er sinnsykt hvor mye tid disse tingene tar ...

Jeg skal levere manus på onsdag, men mangler fortsatt 30 sider. Det finnes en regel for dette. Det går alltid bra. Merkelig nok. Da jeg begynte som serieforfatter kunne jeg ikke begripe hvordan jeg skulle klare å produsere fort nok. Men jeg ser nå at det går bra. Det handler om tilitt. Så lenge jeg stoler på at historien utvikler seg videre, så gjør den det. Et ord om gangen. Noen ganger en bokstav om gangen ...