I 2007 fikk jeg mulighet til å intervjue Harlan Coben. Dette intervjuet sto i bladet Thriller (Jeg husker ikke hvilket nummer). Jeg har stor sans for Harlans bøker. De er velskrevne, gode historier med god driv og gjennomtenkte tvister underveis. Cappelen Damm utgir Harlan Cobens bøker på norsk.
En litterær kjempe
London
Covent Garden hotell er akkurat så lite og snobbete at det er vanskelig å få øye på. To livrékledde dørvakter rasler med gullsnorene, og viser frem den lille neserynken når en journalist – med ryggsekk – banker på døren. Navnet Harlan Coban er det magiske passordet som skal til for å slippe inn over dørterskelen.
En litt forvirret presseagent fra forlaget svever gjennom resepsjonen, fulgt av en mann som tårner over henne. Den amerikanske bestselgerforfatteren Harlan Coban er på turné i Europa, og kom fra Frankrike kvelden før. Han er som en stor, sliten kjempe der han står.
Vi blir vist inn en liten salong med små sittegrupper. De tre engelskmennene som sitter der fra før av, ignorerer oss. Jeg har fått tildelt en liten time, før Harlan må løpe rundt hjørnet for å signere bøker i bokhandelen Murder One.
- Jeg håper alltid at jeg skal få skrevet noe når jeg er på disse reisene, sukker han. - Men jeg blir helt utslitt. Jeg orker ikke konsentrere meg om noe mer komplisert enn å komme frem.
Bøkene hans selger over hele verden. Hva er hemmeligheten?
- Jeg forsøker å skrive det jeg kaller for ”books of immersion”, hvor målet er å gripe folk fra første setning, og holde på dem, forklarer Harlan. - Det jeg prøver å få til er den typen bok du kjøper på flyplassen for å lese i ferien, og så klarer du ikke forlate hotellrommet før du har lest den ferdig.
Stolen han sitter i er ikke beregnet for to meter amerikaner, og han har problemer med å finne plass til beina. - Vel, det er det jeg håper jeg skal få til. Jeg forsøker å være bedre for hver bok. Det kan være lammende.
Han har aldri vært intervjuet i Norge før. - Ikke så vidt jeg kan huske. Så dette er veldig eksklusivt, ler han.
To bøker
Han er aktuell med to bøker i høst. Når noen bare forsvinner, hans fjerde roman på norsk, og Promise me, den trettende boken hans.
I Når noen bare forsvinner henter Grace Lawson familiefotografier i fotobutikken, og finner ett fotografi hun ikke kjenner igjen. Funnet fører til at alt hun har trodd på, hele livet hennes, kastes om kull.
- Jeg bladde gjennom familiebildene mine i fotobutikken, og kjente ikke igjen et av fotografiene, sier Harlan. - Og da var ideen der med en gang. Hva om det skjedde med noen? Hva om noen hadde lagt inn et fotografi som førte til at min verden falt i grus?
Han liker det hverdagslige, folk som lever sine liv og som plutselig mister fotfeste.
- Ja, jeg skriver ikke om seriemordere og konspirasjoner som fører til det hvite hus. Jeg skriver om vanlige mennesker som får livene sine snudd opp ned. Folk som deg og meg som opplever noe de ikke forstår.
Han gliser. - Jeg liker det.
Myron Bolitar
Han skrev sin første bok før han var tjue – den var forferdelig, påstår han selv – men fikk så utgitt et par kriminalromaner noen få år senere.
- Den første kom ut i Skandinavia. Jeg kan ikke huske om det var Norge eller Danmark, sier han.
Det ramler en rekke ubegripelig ord ut av ham. - Ikke? Vent litt.
Han får låne penn og papir. Døda … Svensk.
- Å, er det svensk? Nå vel, de utga min aller første bok. Men du vet, de to første solgte ikke noe. Og jeg visste jeg måtte finne på noe annet, eller gi opp.
”Noe annet” var Myron Bolitar, sportsagenten som løser kriminalgåter som klientene hans roter seg inn i. Den første boken i denne serien kom i 1995, og ble en umiddelbar suksess i USA.
- Det var agenten min som foreslo en sportsagent. På den tiden var det veldig populært med kvinnelige heltinner, og han syntes jeg burde skrive om en kvinnelig sportsagent, sier Harlan. - Men uansett hvor mye jeg strevde, fikk jeg det ikke til. Det ble ikke noe orden på det før Myron dukket opp. Fordi det var sportstemaer i de første bøkene, trodde alle at de handlet om sport, men de gjorde jo ikke det. Sporten var bare et bakteppe.
Selv er han ikke noe sportsmenneske.
- Jeg spilte basketball på college, men det var ikke noe for meg.
Han tenker seg om, spiser en kjeks, drikker litt vann før han fortsetter. - Ta en basketballspiller, nei, en skiløper, for eksempel. I stedet for å gjøre tilbringe tid med familien sin, eller gjøre noe som gagner menneskeheten, velger han å bruke all sin tid på noe som bare er egennyttig, for å få en haug med medaljer, og vi synes han er en helt! Helt utrolig. Det er jo ikke bare det at vi liker disse menneskene, vi dyrker dem. Jeg mener, kommer de til din jobb og heier på deg? Jeg tror neppe det.
Coban ler så engelskmennene rundt oss rasler med avisene for å vise sin irritasjon.
De første Myron Bolitar-bøkene fikk også et annet merkenavn. Han skjærer en liten grimase ved det minnet. - Ja, de ble kalt bøkene med ballene, sier han. - Det henger sammen med at forsidene bommet litt. Den første viste en fotball dekket av blod, den andre en tennisball dekket av blod.
Han vifter det bort. - Nå, ja, forsidene er finere nå. Vet du, de trodde ikke at Myron bøkene kom til å selge til kvinner. Siden det var sport. Bare tull. Massevis av kvinner leser dem, og det bare beviser mitt poeng. De handler ikke om sport i det hele tatt.
Litterær stjerne
Etter syv bøker med Myron Bolitar kom det internasjonale gjennombruddet i 2001 med Ikke et ord. Harlan Coban ble en litterær stjerne over natten.
- Jeg fikk en idé som ikke passet for Myron, sier han. - Den handlet om en gift mann som mister kona, og Myron er ikke gift, så det gikk bare ikke.
Suksessen har vært større enn han noen gang våget å håpe på.
- Jeg hadde jo aldri trodd det skulle bli som dette, sier Harlan Coban. - Da jeg begynte håpet jeg å komme inn på bestselgerlisten i USA, men det slo meg aldri at jeg skulle bli så stor i Frankrike. Absolutt ikke. Bøkene mine selger jo i land som Israel, Frankrike, Storbritannia, til og med Norge.
Franskmennene anser ham for å være i verdensklasse, og bøkene hans selges ut nesten før de rekker å komme fra trykkeriet.
- Jeg leser aldri bøkene mine om igjen når jeg er ferdig med dem. Jeg vet jo hvordan det ender. Men i Frankrike har de akkurat filmet Ikke et ord. Jeg fikk lov til å være på settet, og er med som fotgjenger i en scene. Jeg snakker ikke et ord fransk, og de viste meg filmen uten undertekster, men jeg kunne likevel følge hele historien. Jeg har jo skrevet den!
På spørsmål om han leser anmeldelser, nikker han.
- Absolutt. Jeg leser alle, men jeg bryr meg ikke om dem. Det er jo sånn at de gode anmeldelsene er skrevet av folk som virkelig vet hva de snakker om, og de dårlige av folk som ikke har peiling, forklarer han med et smil. - Det er som på high school. De jentene som sa ja til å gå ut med meg, var vakre og smarte, de andre var det ikke.
Han gliser. - Så det betyr at alle jentene på min high school var stygge som juling!
Mer rasling med avisene. En av engelskmennene forsvinner ut døren.
New Jersey og ellevte september
Promise Me er Myron Bolitars comeback, etter seks års taushet.
- Jeg fant bare ikke noen historier som passet for Myron, sier han. - I Promise me får Myron to tenåringsjenter til å love at de aldri skal sette seg inn i en bil med en full sjåfør. De skal ringe ham, når som helst på døgnet. Historien begynner der. Da jeg fikk ideen til Promise me, spurte jeg meg selv hvem som ville ha fått to tenåringsjenter til å komme med et sånt løfte, også holde det. Svaret var Myron.
Også denne sprang frem fra noe han selv opplevde. - Ja visst. Jeg fikk to jenter til å gi meg akkurat det løftet.
Han gliser. - De ringte aldri, heldigvis, men i boken gjør de det.
Harlan er født og oppvokst i New Jersey, hvor han fortsatt bor. Ellevte september påvirket også ham, selv om han ikke mistet noen som sto ham nær.
- Vi er et lite samfunn, og mange ble rammet. Det er som når du mister en arm eller et bein. Du kommer deg, du klarer å gå igjen, du ler, du lever, men alt er forandret. Sånn kjennes det ut. Livet er forandret.
Promise Me er første gang han tar med ellevte september i en bok. Han lar Myron forelske seg i enken etter en brannmann. Før han begynte, spurte han to av enkene om de syntes det var greit.
- Jeg måtte spørre om lov først, sier han. - Det er noe jeg aldri gjør ellers. Hvis folk forteller meg noe, bruker jeg det uten å blunke, men denne gangen måtte jeg spørre. Jeg håper jeg har klart å vise både det triste og det morsomme i forholdet mellom Allison og Myron. Jeg håper det.
Han faller litt i tanker. - Du vet, at selv om jeg ikke bruker det som skjedde med tvillingtårnene direkte, så er det alltid der. Det er som om du skulle skrevet om syttitallet og latt som om Vietnamkrigen ikke foregikk. Det gjorde den jo, og det preget alt. Sånn er det nå også. Alt er forandret.
XXX
Les mer om Harlan her: Harlan Coben på norsk
God søndag!
