Kunsten å tåle dårlige anmeldelser ...

Hva gjør man når man får en dårlig anmeldelse?

Ja, den som hadde svaret på det, gitt!
Den eneste dårlige anmeldelsen jeg fortsatt husker, er den aller første anmeldelsen vi fikk for den første boken vi utga. (For I svastikaens skygge).  Det var som om anmelderen hadde sagt at barnet mitt var den styggeste ungen han hadde sett i hele sitt liv. Å, det var fælt. (Til tross for at han også sa at vi kunne fortelle en historie. Det ble med tiden plasteret på såret og det eneste jeg husker fra anmeldelsen).
Senere har jeg tatt det på strak arm. Jeg forteller aldri anmeldere at de har tatt feil (selv om de har det), at de har rotet med faktaene (det gjør de), eller blir forbannet hvis de ikke liker det jeg skriver.
Jeg er veldig «Zen» på den måten.
Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å sende sitater som dette:  Det å spørre en forfatter om hva han synes om kritikere, er som å spørre en gatelykt om hva den synes om hunder.
Men jeg gjør det ikke.
Jeg leser anmeldelsen (mens jeg gnisser tenner, river meg i håret og banner over kaffekoppen), deretter bretter jeg avisen pent sammen og kaster den i søppelet.
I gamle dager var det enden på visen. Avisen med anmeldelsen blir gårsdagens nyheter neste dag. Hvem gidder å grave frem gamle aviser for å lese en anmeldelse? Bortsett fra den sadomasochistiske forfatteren som ikke klarer å la avisen ligge, men må lese anmeldelsen om igjen og om igjen, omtrent som man gjør når man river skorpen av et sår i ett kjør.
Den velsignelsen er jo over nå, selvsagt. (Gårsdagens avis gikk til resirkulering og lever sitt liv nå som juicekartonger). I våre dager ligger anmeldelsen ute på nettet til evig tid, eller i hvert fall til noen skrur av strømmen.
Hva gjør man da, når anmeldelsen står der på svart og hvitt, til evig tid?
Det beste rådet jeg kan gi, er å ikke ta det personlig. Det er nemlig ikke sånn at anmelderen sitter foran sin PC, gnir seg i hendene og skriver det verste han eller hun makter. Ingen er ute etter å «ta» forfattere. (Vel, noen er sikkert det også, men da er de i feil yrke).
Det dummeste man gjør er å bli sint på anmelderen. Du kan gjerne rase i ditt skrivekammer, men aldri klag på verken anmelder eller anmeldelse for «da går det deg ille og du må bli lenge ute på landet».
Et heller grimt eksempel på det er en pågående diskusjon som jeg oppdaget inne på Big Al's blogg. Big Al's Books and Pals. Diskusjonen som utviklet seg etter at hans anmeldelse virkelig gikk innpå forfatteren ble etterhvert stygg og personlig. Et godt eksempel på hva som kan skje hvis du som forfatter blir såret og vil ta igjen. Forfatteren har min fulle medlidenhet, det samme har anmelderen. Når støvet la seg, er jeg ganske overbevist om at begge angret bittert.
Personlig holder jeg meg til Frederick Forsyths råd. Det gir fred i sjelen og hjelper meg så jeg ikke går bananas. Rådet fikk jeg da jeg for mange år siden intervjuet ham på et snobbete hotell i London. Han delte villig av sine gullkorn.
Kort utdrag fra intervju i 2004:  Jeg spør om han leser kritikker av bøkene sine.
Forsyth trekker på skuldrene. - Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier at de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Nuvel. Hvorfor skriver jeg om dette? Ja, si det. Jeg har kastet avisen og sier ikke noe mer. Parken er ute i verden og barnet er vakkert. Noen vil synes den er bra, noen vil synes den er ... mindre bra.
Jeg trekker på skuldrene. Hva kan jeg gjøre med det nå?
Jo, jeg kan konsentrere meg om neste bok og kose meg over alle gode tilbakemeldinger. For den eneste måten jeg garanter kan unngå dårlige anmeldelser på det jeg skriver, er å la være å skrive. Og det kommer jeg jo ikke til å gjøre.
God påske og god skriving!

9. april - et knippe bøker ...

Jeg tilhører generasjonen etter krigen, ettersom jeg er født i 1962. Det betyr at jeg er vokst opp med historier om krigen, siden alle voksne hadde sine minner som de gjerne ville dele. Det fantes fangeleirer for russiske fanger i Haugesund, på Gard skole, som er min barneskole, var det merker i veggene etter køyesengene til tyske soldater, vi lekte gjemsel i tyske bunkerser og fortalte spøkelseshistorier om tyske soldater som gikk igjen. Min mor som er født i 1939 husket at hun fikk "bom-bom" av tyske soldater som viste henne bilder av sine egne barn og som klappet henne på hodet. Hun var da også blond og blåøyd, et riktig praktbarn av den "germanske" typen. Hennes bror som var fem år eldre, spiste buljongterninger og innbilte seg at det var sjokolade. Hun og hennes søsken gikk til den russiske fangeleiren med mat, og fikk leketøy som russerne laget. Min mor slapp som regel inn i leiren fordi hun var liten og søt, og fordi hun brølte som en luftsirene hvis vaktsoldaten forsøkte å nekte henne.
Lenge hadde jeg inntrykk av krigen var moro fra ende til annen. Det hørtes jo ut som en fem år lang campingferie hele greia.
Men så fant jeg Herman Sachnowitz' bok Det angår også deg og det forandret alt.
Fra forlaget:
Dette er den gripende historien til Herman Sachnowitz som sammen med sin far og sju søsken ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen under den annen verdenskrig. Hermans far og de tre søstrene ble gasset i hjel ved ankomsten til leiren, mens Herman og de fire brødrene hans klamret seg fast til livet ­ en stund. Men én etter én falt brødrene fra i en hverdag preget av vold, fornedrelse, slavearbeid, minimalt med mat, epidemier og kulde. Etter få måneder var det bare Herman og minstebroren Frank igjen av den store familien. De delte alt og ga hverandres tilværelse et snev av menneskelighet. Men så ble også Frank syk, sendt på transport og senere likvidert. Herman var alene igjen av en familie på ni. Og han bestemte seg: Han skulle tilbake til Norge. Han skulle overleve. Og han hadde tilfeldigvis skrevet seg inn som musiker i fangeleiren.

Bare tanken på at nordmenn hadde gjort noe sånt mot andre nordmenn, var nok til å skape en interesse for andre verdenskrig som jeg ikke blir kvitt - jeg skriver til og med bøker om den selv.  Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg leser en krigsbok, men det er et tema jeg vender tilbake til hele tiden. Noe er historiske verk, bøker som tar for seg hva som egentlig skjedde, og mange er underholdninsbøker som tar utgangspunkt i krigen.
Så her følger en liten, uhøytidlig liste over bøker om krigen. Noen er fakta, noen er skjønnlitterære, en har jeg vært med å å skrive selv. 

Denne er en skikkelig oversikt over alt som skjedde 9.  april og en fin introduksjon .

Etterhvert som jeg leste historier fra krigen fikk jeg en følelse av at jeg hadde lest alt før. Historiene om Gutta på skauen lignet uhyre på de islandske sagaene: En mann het ... så ble han drept av en mine (eller skutt, eller tatt til fange etc), så var han ute av soga.  Det var liksom ikke noe mer. Heldigvis har det forandret seg de siste årene. Det har kommet mye spennende krigslitteratur som forsøker å se på denne tidsperioden med et kritisk blikk.

Som en motvekt til "myten om Norge under krigen", er denne veldig interessant og godt skrevet. Fra forlaget: I denne boka skriver forfatteren om sin farfar Toralv Fanebust, som var en av Norges sterkeste kritikere av landssvikoppgjøret. Forfatteren arvet farfarens private arkiv, og med dette som utgangspunkt stiller han her spørsmål rundt det han kaller den norske myten om andre verdenskrig. Har litteraturliste.

Jeg leste om tyskerungen i Jens Bjørneboes bok, han som ble drept av trikken, og kunne ikke fatte at det var mulig. Skulle tyskerungene få lide for hva mødrene hadde gjort? Du skal ikke lese mye om behandlingen av disse barna før du begynner å lure på hva slags land du lever i. En bok som forteller godt om tyskerjentene er denne:

Fra forlaget: Den offisielle norske krigshistorien forteller lite om vår behandling av de norske tyskerjentene. De brøt ingen lov, men de valgte fiendens menn. Straffen var knallhard. Mange ble skamklippet av mobben, og langt flere ble utsatt for grove statlige overgrep. I denne boken møter vi Else som ble internert og deportert til Tyskland, Gudrun som ble lobotomert, Therese som måtte gi bort datteren, og Ellen som fikk barn hos naziorganisasjonen Lebensborn og deretter ble ansatt samme sted.

Denne har kommet ut i år, og er interessant også for folk utenfor Haugesund. Den er godt skrevet og ganske så spennende. Og det er faktisk sant at "alle i Haugesund har en klesehengar fra Rabinowitz".

Fra forlaget: Moritz Rabinowitz kom til Norge fra Polen som 14 åring i 1901. Etter hvert etablerte han seg i Haugesund, og med moderne forretningsmetoder og dristige markedsføringsideer opplevde han stor suksess som handelsmann. I mellomkrigstiden bygde Rabinowitz opp et forretningsimperium med klesforretninger langs helse sørvestlandskysten, fra Haugesund via Stavanger og Egersund til Kristiansand.

Rabinowitz var en sann lokalpatriot, men også en visjonær verdensborger. Fra sitt kontor i den lille fiskerbyen Haugesund arbeidet han på rvers av grenser, og skrev utallige artikler i lokal og nasjonal presse om utenrikspolitikk og næringsliv. Etter hvert som situasjonen i Europa ble verre for jødene, bønnfalt han i personlige telegrammer statsmenn som Roosevelt og Chamberlain om å gjøre noe før det var for sent.
Da tyskerne invaderte Norge, var Rabinowits en av de første de var ute etter. Etter å ha holdt seg i dekning ble han funnet og tatt til fange i desember 1940. Han ble deportert til Tyskland og døde i fangenskap 27. februar 1942. Denne biografien bygger på et omfattende kildemateriale, og gir et helhetlig portrett av et menneske som fortjener en plass i norsk historie.

Så - over til det mer skjønnlitterære. Jeg gidder ikke liste opp alt jeg har lest, da ville jeg ikk fått gjort noe annet i dag, og kanskje i natt ...
Dette er derfor bare et par favoritter, så litt skryt og selvreklame ...
 

Sigurd Hoels Møte ved Milepælen er uhyre spennende og en klassiker i norsk litteraturhistorie. Hm. Jeg burde nok lese den om igjen om ikke så altfor lenge, tror jeg. Fra Deichmanske: I Møte ved milepelen (1947) forsøkte Hoel - i et uforsonlig etterkrigsklima - uredd å forstå hvorfor enkelte mennesker valgte nazismen under 2. verdenskrig.

En favoritt er Rebeccakoden av Ken Follett. Spennende og en av hans bedre, etter min mening. Fra forlaget: Nord-Afrika, 1942. Feltmarskalk Rommel, kjemper mot britene. Han får hjelp fra mesterspionen med den flerdobbelte identitet, Alex Wolff. Wolffs viktigste motstander er briten William Vandam. I Kairos gater jakter de på hverandre. Målet er å få tak i nøkkelen til koden de tyske spionene bruker for å informere Rommel
Råspennende!
Andre Follettbøker er selvsagt Nålen, Fluktens vinger, Krigens kaier - for å ta noen.
 
 
 
 
 

Biografien om Inger Gulbrandsen her er populær blant de som reiser med de hvite bussene, og også populær blant skoleungdommer. Boken vant biografikonkurransen i Gyldendal. Jeg må få lov til å skryte av den, siden jeg vel kan kalles med-redaktør (med lit fantasi, i hvert fall), og Maria er en av mine beste venner. Maria gjorde grundig research til denne, og tilbrakte timer sammen med Inger. Hun reiste også til Auschwitz for å ha sett det selv.  Dessuten er den god skrevet! Fra forlaget: Inger Gulbrandsen var 17 år da krigen kom til Norge. Som mange andre valgte hun å kjempe mot nazismen. Etter to år med motstandsarbeid ble hun tatt til fange. Først satt hun ett år i den norske fangeleiren Grini, og deretter ett og et halvt år i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Boka gir et varmt og nært portrett av en ung og engasjert jente som ble utsatt for noe av det verste man kan tenke seg, men likevel overlevde med humøret og viljen i behold, mye takket være gode minner fra barndom og ungdom. Den dramatiske og medrivende historie om en ung kvinnes opplevelser i fangenskap, blir nå, over 50 år senere, fortalt i denne boka. Historien er bygd opp delvis retrospektivt, der vi først møter den tjue år gamle Inger i konsentrasjonsleiren Ravensbrück og får livet hennes før den tid presentert i bilder som nøster opp hennes barndoms- og ungdomstid og forklarer hvorfor hun er havnet der hun er. Hun ble født inn i en arbeiderfamilie, vokste opp i Tøyengata på Oslos østkant i et radikalt politisk miljø, og kom tidlig i kontakt med flyktninger fra Hitlerregimet som kom til Norge. Også oppveksten er levende skildret. Miljøene på Tøyen med gråbeingårdene, utedoene, rottene og de trange leilighetene forteller om vår nære fortid.

Nå må jeg dessverre komme i gang med dagens skriveøkt - helst før dagen er over, så en siste bok og det er det.

Den siste er da til gjengjeld min egen, og ikke lenger tilgjengelig andre steder enn på biblioteket og antikvariat. Den vant faktisk delt andreplass i Grøndahl og Dreyes konkurranse om "Norges beste underholdningsroman" i 1994 (delte med Frid Ingulstad, men det er ikke så viktig. Dessuten ble det ikke delt ut en førsteplass. Så da så ...). Dette er den første boken Anan og jeg skrev sammen, og den ble skrevet nesten som et veddemål. Vi hadde sett på en utrolig dårlig film, og ble skjønt enige om at vi kunne da komme på noe bedre enn det der! (Og nei, jeg husker ikke hvilken film det var). Men jeg husker at det var utrolig morsomt å skrive den.  Historien er bra, men den hadde trengt større armslag. Jeg liker veldig godt hovedpersonene, og jeg synes tvisten er holder mål. I dag skulle jeg ønske at vi hadde fått anledning til å skrive den om slik den egentlig burde ha vært. Jeg lurer på om jeg skal skrive det på ønskelisten til julenissen i år ...

God lesning!

Ken Follett på Ritz ...

Dagens intervju er fra en eller annen gang i 2004. Jeg traff Ken Follett på Ritz i London. Jeg spurte ham om baren var hans "local". Det syntes han var morsomt, men han var altså ikke så glad i øl. For en brite er vel det å ikke drikke øl, det samme som for en nordmann å ikke gå på ski, eller like kaffe? Hm. Du vil aldri få se meg i løypa med Kvikk Lunsjen i baklomma og en appelsin i ullvotten (grøss), men jeg drikker kaffe som om det skal bli slutt på kaffebønnene i morgen, så da får jeg vel beholde statsborgerskapet en stund til.
Anyway. Ken Follett var hyggelig og meget tålmodig. En utmerket egenskap for en berømt forfatter som blir intervjuet av noen som later som om de er journalist.
Og jeg hadde ikke lest katedralbøkene hans da jeg intervjuet ham, men det våget jeg ikke fortelle. (Jeg har fortsatt ikke lest dem). Uansett så er Follett er en av de virkelig gode thrillerforfatterne. Nålen holder mål den dag i dag, og det er ikke verst bare det.

So, here we go:

Ville bli rik og berømt


Av

Natalie Normann

Etter fem år og ti bøker fikk Ken Follett endelig i 1978 det store gjennombruddet han hadde drømt om da han som 24 åring fikk antatt sin første bok. Siden den gangen har han solgt millioner av bøker over hele verden.
VG treffer Ken Follett i London like i nærheten av der han bor.
- Karriereplanen min var å bli en suksessfull journalist og redaktør, men jeg har alltid skrevet og jeg ville bli rik og berømt. Så da en kollega fikk antatt en bok, tenkte jeg at hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Og sånn begynte det.
Hvordan visste du at Nålen var annerledes enn de tidligere bøkene?
- Det var den første boken jeg planla, den første jeg gjorde research til, og jeg lot historien få tid til å utfolde seg. Jeg husker jeg sa dette blir helt fantastisk allerede mens jeg skrev.
Ideen til Nålen kom da han leste om de dramatiske, nesten komiske tingene de allierte fant på for å skjule hvor invasjonen skulle skje i 1944.
- Du vet, de laget fly av kryssfiner for å lure fienden fra luften, men fra bakken var det helt opplagt at alt var falskt. Så jeg tenkte at hva skjer hvis en tysk spion rekker å fortelle sine overordnede hva han hadde sett? Resten av historien fortalte seg selv.

Kampen mellom godt og ondt
Du har skrevet flere bøker med handlingen lagt til annen verdenskrig, hvorfor denne fascinasjonen?

Det må han tenke over.
- Jeg tror det må være fordi den er det største dramaet i menneskets historie, den krigen hvor flere mennesker ble drept, såret eller bombet enn i noen tidligere krig og vi tenker fortsatt på den som kampen mellom godt og ondt. Vi tenker ikke på andre kriger på samme måte.
Hvitt på Hvitt
Ken Folletts siste bok handler om dødelige virus og Skottland i en snøstorm. Hvor kom den ideen fra?
- Det begynte det med at jeg fikk et bilde av et stort, isolert hus i hodet. Noe som er helt uvanlig for meg, vanligvis får jeg ideene mine fra aviser eller historiebøker. Jeg ville ha en stor familie og et isolert hus, og en gjeng med kriminelle som kunne ha gjort hva som helst, ranet en bank for eksempel, men jeg ville ha en moderne vri på historien. Derfor kom jeg frem til virustrusselen.
Han bruker to år på hver bok. Det første året går med til research og planlegging av boken, det andre året bruker han til å skrive.
Hvor mye research gjorde du til Hvitt på Hvitt?
- Jeg begynte med å lese bøker om emnet før jeg besøkte to laboratorier som driver med livsfarlige virus. Ett er her i London, men der sto de med hansker inne i store bokser. Det var ikke sexy nok, så jeg fant et i Winnipeg, Canada, hvor de har på seg astronautdrakter. Jeg intervjuet tre sikkerhetsfolk om hvordan de ville forsvart stedet mot et angrep. Deretter snudde jeg det på hodet og spurte hvordan de ville gå frem for å bryte sikkerheten.
Han ler så han rister. - De likte ikke det, vet du. Bare tanken er jo skremmende. Jeg ønsket at politiets reaksjon skulle være så autentisk som mulig og intervjuet også politiet i Skottland om hvordan de ville reagere på en slik trussel.
Forholdet til Tony Blair
Ken Follett har vært en engasjert støttespiller for det britiske arbeiderpartiet i mange år, men i 2000 skrev han en kronikk der han kritiserte Tony Blair kraftig.
Er forholdt til Tony Blair blitt bedre?
Han humrer. - Jeg har aldri hatt et særlig godt forhold til Tony Blair, men jeg støttet lederkampanjen hans i 1997. Problemet er at Tony Blair aldri har hatt særlig sterke røtter i den sosialistiske bevegelsen. Nå slår det tilbake på ham selv.
Du har skrevet fra både Afghanistan og Iran. Tror du Irakkrigen kan gi deg inspirasjon til nye bøker?
- Kanskje. Det måtte da om noen smarte irakere klarer å lure CIA og MI6 til å tro at Saddam Hussein var en mye større trussel enn det han egentlig var. Det kunne jo bli en ganske god historie. Og det måtte være en mann som visste sannheten, men han ville jo bli drept, selvfølgelig.
Ville du dratt dit for å gjøre research?
- Nei, jeg dro verken til Afghanistan eller Iran, det var for farlig. Og jeg ville nølt med å dra dit nå.
Var det riktig å gå inn i Irak, tror du?
- Det er jo klart nå at avgjørelsen ble basert på en feil. Og hvem som gjorde den feilen og om det var med vilje, får vi vel aldri vite. Det finnes de som hevder det var verdt det bare for å bli kvitt Saddam Hussein. Tross alt drepte han tusenvis av sine egne. Vi vet jo nå at man ikke kan løse problemene i et sånt land ved å innvadere det. Så Gud vet hva vi skal gjøre nå, det er et forferdelig rot.
Han tenker seg om. - Det ville selvfølgelig vært bedre om vi helt fra begynnelsen av ikke hadde hjulpet ham til å bygge opp sin styrke. Det var vår største feil, men det er ikke så mange som snakker om det.

Stormenes tid
Hva jobber du med nå?
- Nå jobber jeg med en fortsettelse på Stormenes tid. Arbeidstittelen er Verden uten ende. Den kommer til å bli lang, så jeg har gitt meg selv tre år.
Folletts store bok om katedralbygging i middelalderen er for mange hans beste.
Men de fleste av hovedpersonene i den boken er jo døde, hvordan løser du det?
- Jeg har lagt denne historien til samme byen, men tohundre år senere og lar den handle om slektningene deres, forklarer han.
- Det er en utfordring å skrive en så lang bok, men det er fryktelig morsomt.
Så da har vi det å se frem til.

(Bildene har jeg selv tatt, jeg kan ikke skylde på noen andre. Det skulle også ha vært med bilder av bøkene her, men det vil ikke bloggen laste opp. Så får det bare være).

Jeg er fortsatt her ...

Det er utrolig for fort det går å falle av bloggevognen, få bloggtørke, bloggsperre - you name it. Jeg jobber for øyeblikket med omskriving av to manus - samtidig - og det tar all min tid og energi. Jeg har knapt vært utenfor døren i det siste. Hvilket er like greit, siden jeg synes det fryktelig kaldt ute. Men i dag gikk jeg faktisk tur i parken og oppdaget at våren ikke var kommet særlig langt, dessverre. Bilder følger, men ikke i dag.
Peanuts, derimot ...

Skjærsildens forværelse ...

I august i fjor startet jeg en diskusjonstråd på Bokelskere.no. Akkurat denne var inspirert av Stephen King  som i sin bok Om skriving sier at hans forestilling om helvete var et rom fylt med bare Danielle Steele bøker.

Det måtte jeg jo bare spørre bokelskerne om!
Så langt har 114 stykker fundert over dette spesielle forværelset. Det morsomme ville jo være om alle kunne ha sine bøker på samme forværelse - på den måten ville skjærsilden blir riktig så levelig, men det er kanskje mot hensikten. Hva vet jeg.
Folks mareritt spenner fra gamle, utslitte ukeblader (Se og hør), Isfolket, helsekostbøker, ingen bøker (den var flere innpå), Knausgård, Erlend Loe, Coehlo var en "vinner" hos flere (bl.a. meg selv, det innrømmer jeg gladelig), legeromaner, kokebøker og ingen tilgang til råvarer - eller en annen favoritt: En velfylt bokhandel, men alle bøkene var på russisk - eller et annet språk man absolutt ikke kan!

Det som er helt klart er at en lesers helvete er en annen lesers himmel. Så kanskje man kunne få til en byttehandel mens man satt der og ventet på beskjed om man skal opp eller ned ...
Mitt helvete er bare bøker av Ørstavik og Solstad. Jeg skulle nok ha klart å pløye meg gjennom deres samlede verker - i valget mellom disse bøkene som lesestoff, eller ingenting i det hele tatt, ville nok bøkene ha vunnet. Men jeg hadde ikke likt det - og kanskje det er hensikten med skjærsilden?

Nu vel: her er i hvert fall linken.
Lesestoff i helvete ...

VG-intervju ...

Tirsdag morgen - grytidlig, sånn ca 11. 30, ble jeg vekket av telefonen. VG ringer og vil vite hvordan det er å skrive sammen med noen. Ja, ja. Ikke så lett å si noe glitrende når man knapt har fått øynene opp for at en ny dag vaker i vannskorpen ...
Alltid moro å komme i avisen, selv om det var øverst i et hjørne og uten bilde. Synes derfor jeg må ha med bilde her ... dette ble tatt da VG intervjuet oss i 1996 - (tror jeg).
(Det var noen andre folk med i dette oppslaget, men de får legge ut sine intervjuer på sine blogger!)


VG Søndag 20. februar2011
– Utfyller hverandre

Natalie Normann (48) og Anan Singh (49) har skrevet syv spenningsbøker sammen, de siste fire for ungdom. Nå er de aktuelle med «Parken» på Aschehoug.

– Vi jobber frem ideene sammen og planlegger så selve storyen. Ofte skriver vi samme scenen begge to,
før vi møtes og ser hva som funker. Vi bruker mye tid på å arbeide frem én stemme i boken, forklarer Natalie Normann.

Styrken ved samarbeidet er at de er forskjellige.

– Jeg er opptatt av fremdrift, og er nok litt knapp i stilen. Anan derimot er indisk, har et mer frodig språk og er bedre på karaktertegning. Det er en fin kombinasjon. Vi utfyller hverandre, sier Normann.

Ingen tog i fortiden ...

Det er mange ting man støter på når man skriver historiske romaner. Jeg sliter for eksempel mye med avstander av typen: Hvor lang tid tar det for en seilskute å seile fra Bergen til Oslo? Varierer det med årstidene? Hva om skipet har to master, tre master eller fire? Hvilken vei blåser vinden? Sånne ting. Det går ingen tog i fortiden, for å si det sånn. I det jeg holder på med nå, er et av spørsmålene hvor lang tid det vil ta å ri fra Drøbak til Oslo?
Jeg regner jo med at det avhenger av både hest og rytter, for ikke å snakke om veiforholdene - det fantes for eksempel ingen tunneller på den strekningen i fordums tid ...
Minner meg fryktelig om spørsmål jeg slet med i matematikk: hvis bil A kjører femti km i time, og bil B kjører sytti, når kolliderer de i nærmeste tunell? Urk!

Svarene ligger i researchen. Telefoner og internett er gode kilder. Det kan være uhyre interessant å grave i fortiden på den måten, men det kan også være utrolig tidkrevende de gangene jeg er helt blank på det jeg lurer på, for å si det sånn. Hvor mye tid kan jeg bruke på å finne ut hvor fort hesten kan løpe, f.eks? Alt må avveies mot hvor mye tid skal jeg bruke på detaljer kontra hvor mye tid må jeg bruke på selve skrivingen.
Research er et must - det blir dårlige, historiske romaner hvis jeg ikke har noe peiling på tidsperioden, jeg skjønner jo det.
Det er viktig å lese mye og lese bredt for å få inn detaljer nok til å skape stemningen, samtidig er det jo viktig at researchen ikke tvinger seg frem og overtar historien. Bare for at jeg skal få bruk for det jeg har samlet, eller for å skryte av kunnskapen ...