Min opplevelse av Kjære, jeg må fortelle deg

Silke forlag
2011
349 sider


Jeg fikk tak i denne før helgen og har lest den ut. Det gikk rimelig fort, jeg ble så fascinert at jeg ikke klarte å la den ligge i ro lenge av gangen.

Historien begynner i 1907 ved at Riley Purefoy får en snøball i hodet av Nadines Waveneys bror. Nadines mor insisterer på at Riley må bli med dem hjem for å tørke klærne sine. Riley er fra arbeiderklassen, men Waveneyfamilien er kunsteriske og holder ikke så stramt på formene. Familievennen sir Alfred blir fascinert av gutten, og ønsker å bruke ham som modell i maleriene sine. Riley skjønner fort at her får han en unik mulighet til å ta del i et liv som er totalt fremmed for ham, men som kan gi ham en mulighet for et bedre liv. Han blir en del av sir Arthurs husholdning. Sir Alfred sørger for at han går på skolen og han får opplæring i malekunsten. Dette går bra til Riley er 18 år og forelsker seg i Nadine. Da blir det stopp, for uansett hvilken flott gutt Riley er, så er han tross alt ikke egnet som ektemann for Nadine. Hun på sin side synes det er noe tøv, men i 1914 betydde klasseforskjellene alt. Riley blir dypt såret og melder seg til tjeneste i krigen. Han får valget mellom å binde seg for ett år eller hele krigen, og siden alle er overbevist om at keiseren vil bli slått «før jul», så binder han seg for hele krigen.

Resten av boken handler om hvordan forholdet mellom Riley og Nadine utvikler seg, med alle forviklinger som oppstår. Vi følger også tre andre personer; Riley's sjef i hæren: major Locke, Julia som er majorens kone og Rose, majorens kusine. Locke takler ikke krigen i det hele tatt, det gjør heller ikke Julia som svever gjennom krigsårene uten helt å klare å ta innover seg hva som skjer. Rose er den ugifte kusinen som jobber som sykepleier og som tar seg av Riley når han blir skadet.

Denne boken forsøker å fange hvor grusom denne krigen var, uten å pøse på med grafiske detaljer – det er ikke nødvendig. Som historien fremstå nå, er den stillferdig og nydelig skrevet. (Oversetter Truls Holst Kopperud har gjort en utmerket jobb m.anm). Det er som å se akvareller av krigsscener, utydelige og flytende i konturene, men vakre og skremmende på samme tid. Karakterene er levende og interessante. Researchen er bra – hvem ante vel at plastisk kirurgi var kommet så langt på denne tiden? Noe som dessverre var et direkte resultat av de forferdelige skadene de unge soldatene kom hjem med.

Da boken var slutt, ønsket jeg meg mer. Hva mer kan man ønske seg?

Jeg har et noe vagt inntrykk av første verdenskrig. Norge var nøytralt og folk tjente gode penger her. Men vi vet jo at første verdenskrig la grunnlaget for den neste krigen, og bare derfor er det interessant å lese om den. Det meste av det jeg har lest, er fra England, og de har sitt eget, vemodige preg på tidsperioden. De kaller den «the Great War», de unge mennene som døde i skyttergravene kalles for«the lost generation», og hvert år når de minnes sine falne, pyntes alt med røde valmuer som er et symbol på slagmarkene i Belgia og Frankrike. Den eneste boken jeg har lest fra tysk side om krigen er Erich Maria Remarques bok Intet nytt fra vestfronten som er et forsøk på å fortelle hvor ille krigen var. HemingwaysFarewell to Arms, er en annen bok om denne krigen som er verdt å få med seg.