Smakebit på søndag: Death comes to Pemberley

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese hele denne boken ennå. Jeg har ikke kommet så langt, og jeg er ikke så overvettes begeistret. Problemet er at jeg ikke forstår hvorfor P.D.James har skrevet den. Det er innlysende at hun er en stor Jane Auston fan - hvem er ikke det - og at hun har hatt et ønske om å skrive en historisk krim. Men hvorfor sette seg ned og bruke så mye tid og energi på å skrive som en annen forfatter? Hva er poenget med det? Det blir verken eller, synes jeg. Ikke blir det Jane Auston - det kan aldri bli Jane Auston med mindre P.D.James anser seg for å være reinkarnasjonen hennes (noe jeg stiller meg tvilende til) - heller ikke blir det P.D.James siden hun i realiteten kopierer en annen forfatters stil.

Dette er noe som har dukket opp i det siste. En forfatter skriver enten forsettelsen på en bok de elsker (Scarlet f.eks som er en fortsettelse på Tatt av vinden), eller de tar selve historien og bruker den i en moderne setting (Jane av April Lindner). Så langt har jeg ikke sett et vellykket resultat av det, og jeg tror det har sammenheng med at det forfatterne da skriver ikke er deres eget. Det er i bunn og grunn en form for plagiarisme.

Jeg har gjort det selv da jeg begynte å skrive som barn. Jeg skrev fortsettelsen på Sound of Music og Jane Eyre, jeg tok historien i bøker og laget mine egne miljø rundt dem - det var morsomt og nyttig som skriveøvelser, men det er også alt det var.

Anyway.

Her er dagens smakebit:

Elizabeth tried to give herself over to the music but her eyes and her thoughts were with the couple at the piano. After the first two songs a third was entreated and there was a pause as Georgiana picked up a new score and showed it to Alveston.


Mange flere smakebiter her: Flukten fra virkeligheten

Skjebnesøstre 5: Drømmer og løgner

Det meste av denne sommeren har jeg tilbrakt bak skrivebordet. Når sant skal sier, er det der jeg tilbringer det meste tiden - sånn kjennes det i hvert fall. Der trives jeg godt, så jeg har lite å klage på. En serieforfatter må jobbe fort og effektivt, noe som gir god trening i å skrive ... fort. Seriebøker kommer ca annenhver måned, og siden forrige bok om i slutten av juni, er det allerede tid for neste.

Skjebnesøstre 5 ute i dag, selv om abonennter og ganske mange Narvesenkiosker  allerede har satt den frem. Hurra for det :D

Er det ikke en flott forside? Jeg synes den er så nydelig at jeg for øyeblikket har den som skrivebordsbakgrunn på datamaskinen.

Fra forlaget:

Constanse er i klørne på madam Nilsen og hennes medhjelpere, og etter hvert går det opp for henne at stedet hun har havnet på, er et bordell. Den skruppelløse madammen pleier å presentere nyankomne jenter på en helt spesiell måte – en måte som er verre enn hva Constanse i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg.

- Jeg skal gå. Constanse reiste seg langsomt.
Det kjentes som om noe døde inne i henne, men hun hadde ikke noe valg. Uten et ord lot hun Venus kle seg i de nesten gjennomsiktige gevantene. Hun skalv som et aspeløv da Venus med et fast grep i armen hennes førte henne ned trappen og inn i et dunkelt værelse.
- Stå her, kommanderte Venus. - Og ikke rør så mye som en muskel. Hører du?

 

Karen har ikke fått kontakt med Constanse, og frykter at noe kan ha tilstøtt henne – det går jo en morder løs i Christiania. Men hvordan skal hun klare å finne ut hva som har skjedd?

 

God lesning :D

 

Smakebit på søndag: Odd Apocalypse

For øyeblikket koser jeg med den nyeste boken om Odd Thomas. Dean Koontz er en av forfatterne som jeg alltid leser; hver gang han kommer med en ny bok så gleder jeg meg lang tid i forveien.
Han har skrevet gud vet hvor mange bøker, men bøkene om Odd Thomas er blant mine favoritter.
Odd er en 18 år gammel gatekjøkkenkokk, en beskjeden ung mann med et stort talent: Han kommuniserer med de døde. Dette får ham opp i de farligste og merkeligste situasjoner siden han har en sterk moral og føler et stort ansvar for å hjelpe når noen ber om det. Odd har sin helt egen måte å se verden på, og kommenterer det som skjer med humor og innsikt. Navnet hans er jo et ordspill, mens det på norsk mister noe av den effekten siden Odd er et rimelig vanlig navn her.

Odd Apocalypse er bok fem og så langt helt på høyde med de fire første.

For øyeblikket befinner Odd seg i toppen av et tre. Det er midt på dagen, men likevel svarte natten og mystiske vesener forsøker å få tak i ham.

Even over my rough breathing, I could hear thrashing far below, as the infuriated creature tried to ascend by beating the oak into submission. I took comfort that its IQ, while no doubt high enough to allow it to run for elective office, seemed only to be a fraction of mine.





Flere smakebiter her hos Mari: Flukten fra virkeligheten, inkludert en smakebit fra Skjebnesøstre 4: Betraktninger

Resultat av giveaway nummer 1...

Jeg sa jo onsdag, og selv om jeg var overbevist om onsdag var i morgen, så fikk jeg det med meg til slutt. Jeg har brukt Random.org og dette er resultatet:

Astrid Therese får Skin
Bokelskerinnen får Jane
Ole-Martin får Mørke netter i Barcelona
Ida får Sommerdøden
og Julie får Sammen skal vi holde himmelen.

Gratulerer!

Dette var morsomt og siden jeg har en hel eske med bøker, så blir det en ny giveaway ganske snart.

Sender mail om adresser,  folkens!

Smakebit på søndag: The Forbidden Zone

Det ble plutselig enda en første verdenskrig bok på meg. Det hender meg hele tiden; en bok fører til en annen, og sånn går det til jeg ikke finner flere, eller jeg går lei av tematikken.
Jeg trenger ikke finne flere bøker om første verdenskrig enn denne. Når jeg har lest den ferdig, skal jeg begynne på nytt, og sikkert enda en gang etter det bare for å nyte den riktig langsomt. Nyte er muligens feil ord – det er tross alt en krigsbok – men nyte den skal jeg likefullt.

Hvorfor denne boken ikke er en klassiker, må gudene vite. Den ble utgitt samme år som Remarque's Intet nytt fra Vestfronten og Hemingway's A Farewell to Arms. Mulig den forsvant i skyggen av disse to, eller fordi den var skrevet av en kvinne – i 1929 ville vel ikke det være noe rart i det. Den er uansett bedre enn de andre to til sammen. (Og det sier jeg, enda jeg er veldig glad i begge bøker).

The Forbidden Zone er en liten bok på 112 sider, med små historier som illustrerer krigen. De er nærmest en blanding av noveller og dikt. Mary Borden har et språk som er så knapt, så presist og så fullt av bilder at igjen – hvorfor er ikke denne boken en klassiker?

(Nå kan det godt hende at boken er en klassiker i resten av verden, men at jeg ikke har fått det med meg. Det har hendt før ...)

Såvidt jeg kan se er den aldri blitt oversatt til norsk. Det er synd, men samtidig er den så lett – og samtidig tung – å lese på engelsk at det spiller ingen rolle.

Smakebiten er fra historien The Regiment:

There was only one thing they wanted, and this thing they wanted without hope. They wanted to go home, and they knew they were not going home.

Om forfatteren: Mary Borden var en velstående kvinne som i 1914 bodde i England. Hun hadde penger nok og ønsket å opprette sykepleierstasjoner ved den franske fronten, finansiert av henne selv. Mary Borden ble værende ved fronten i fire år. I den tiden førte hun en slags dagbok, inntrykk av det hun så og opplevde.

Om Mary Borden på Wikipedia

Flere smakebiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Loftsrydding = Giveaway # 1

Etter en voldsom rydding på loftet som resulterte i åtte kasser bøker til Fretex, ble det noen til overs. Jeg har alltid vondt for å la bøker gå, men noen ganger må det ryddes opp. Bøkene jeg fisket ut er en blanding av nyere bøker, bøker jeg liker og ikke liker, eller bare fordi de så fine ut. Det blir mer enn en giveaway, så dere får følge med.

Denne første gangen kan dere velge mellom følgende bøker:

Jane: en moderne versjon av Jane Eyre. Grei nok, men mangler originalens originalitet ...

Spennende krim ...

Fenget ikke meg, men jeg ser andre har en helt annen oppfatning og bra er det!

Ah, Mo i fin form. Absolutt verdt å lese hvis man liker krim av den mer groteske sorten. Det gjør jeg ..

Begynte, ga opp. Sikkert topp for noen andre.

Legg igjen en link her, hvis dere legger ut en link på facebook og/eller Twitter og på deres egen blogg, så blir det ett lodd pr. sted. Trekning blir neste onsdag - jeg har  bøker til minst fire runder til, så det blir kort trekningstid mellom hver pulje.

Og ikke glem å si fra hvilken bok dere vil ha!

Jeg lurer på om jeg kan få kvantumsrabatt på postkontoret ...



Smakebit på søndag - Grevens tid

Denne kjøpte jeg som en researchbok: Karsten Alnæs' Grevens tid som handler om Herman Wedel Jarlsberg. Den er over 600 sider lang, men den er veldig interessant. Og selv om den er for sen for meg - "min" tidsperiode er 1793 og boken følger Hermann frem til 1814 - så kommer jeg nok til å lese hele bare fordi jeg koser meg.

Omtale fra forlaget:

"Grevens tid" skildrer første del av livet til Herman Wedel Jarlsberg, en av de toneangivende eidsvollsmennene i 1814. Den unge greven var frihetssøkende og opprørsk i en urolig tid. Flere ganger trosset han engelske krigsskip og storm i Skagerrak for å skaffe korn til sultende nordmenn, og han mønstret et frivillig jegerkorps for å slåss mot svenskene. Romanen følger grevens usedvanlige og spenningsfylte liv og skildrer samtidig en dramatisk tid i Norge med nødsår, blokader, krig og det politisk spill før 1814. Boken by  gger på brev, skriv, dagbøker, protokoller og beretninger og er farget av Alnæs' innlevelse og fantasi.




Smakebiten er fra s. 145. Hermann og broren har rømt fra faren som ikke er helt god:

Dette betyr at far har varslet politiet. Vi er ettersøkt, Ferdinand. Snart finnes beskrivelsen av oss, samt etterlysningen, på alle politistasjoner i London. Forstår du?


Flere smakebiter hos Mari på Flukten fra virkeligheten

Min opplevelse av Kjære, jeg må fortelle deg

Silke forlag
2011
349 sider


Jeg fikk tak i denne før helgen og har lest den ut. Det gikk rimelig fort, jeg ble så fascinert at jeg ikke klarte å la den ligge i ro lenge av gangen.

Historien begynner i 1907 ved at Riley Purefoy får en snøball i hodet av Nadines Waveneys bror. Nadines mor insisterer på at Riley må bli med dem hjem for å tørke klærne sine. Riley er fra arbeiderklassen, men Waveneyfamilien er kunsteriske og holder ikke så stramt på formene. Familievennen sir Alfred blir fascinert av gutten, og ønsker å bruke ham som modell i maleriene sine. Riley skjønner fort at her får han en unik mulighet til å ta del i et liv som er totalt fremmed for ham, men som kan gi ham en mulighet for et bedre liv. Han blir en del av sir Arthurs husholdning. Sir Alfred sørger for at han går på skolen og han får opplæring i malekunsten. Dette går bra til Riley er 18 år og forelsker seg i Nadine. Da blir det stopp, for uansett hvilken flott gutt Riley er, så er han tross alt ikke egnet som ektemann for Nadine. Hun på sin side synes det er noe tøv, men i 1914 betydde klasseforskjellene alt. Riley blir dypt såret og melder seg til tjeneste i krigen. Han får valget mellom å binde seg for ett år eller hele krigen, og siden alle er overbevist om at keiseren vil bli slått «før jul», så binder han seg for hele krigen.

Resten av boken handler om hvordan forholdet mellom Riley og Nadine utvikler seg, med alle forviklinger som oppstår. Vi følger også tre andre personer; Riley's sjef i hæren: major Locke, Julia som er majorens kone og Rose, majorens kusine. Locke takler ikke krigen i det hele tatt, det gjør heller ikke Julia som svever gjennom krigsårene uten helt å klare å ta innover seg hva som skjer. Rose er den ugifte kusinen som jobber som sykepleier og som tar seg av Riley når han blir skadet.

Denne boken forsøker å fange hvor grusom denne krigen var, uten å pøse på med grafiske detaljer – det er ikke nødvendig. Som historien fremstå nå, er den stillferdig og nydelig skrevet. (Oversetter Truls Holst Kopperud har gjort en utmerket jobb m.anm). Det er som å se akvareller av krigsscener, utydelige og flytende i konturene, men vakre og skremmende på samme tid. Karakterene er levende og interessante. Researchen er bra – hvem ante vel at plastisk kirurgi var kommet så langt på denne tiden? Noe som dessverre var et direkte resultat av de forferdelige skadene de unge soldatene kom hjem med.

Da boken var slutt, ønsket jeg meg mer. Hva mer kan man ønske seg?

Jeg har et noe vagt inntrykk av første verdenskrig. Norge var nøytralt og folk tjente gode penger her. Men vi vet jo at første verdenskrig la grunnlaget for den neste krigen, og bare derfor er det interessant å lese om den. Det meste av det jeg har lest, er fra England, og de har sitt eget, vemodige preg på tidsperioden. De kaller den «the Great War», de unge mennene som døde i skyttergravene kalles for«the lost generation», og hvert år når de minnes sine falne, pyntes alt med røde valmuer som er et symbol på slagmarkene i Belgia og Frankrike. Den eneste boken jeg har lest fra tysk side om krigen er Erich Maria Remarques bok Intet nytt fra vestfronten som er et forsøk på å fortelle hvor ille krigen var. HemingwaysFarewell to Arms, er en annen bok om denne krigen som er verdt å få med seg.