Dagens
smakebit kommer fra en gammel bok: Mitt søtappelsintre av
J.M.Vasconcelos. Den ble utgitt i Brasil i 1969 og kom på norsk i
1973.
Jeg leste den tidlig i tenårene, jeg kan ikke huske når, men
jeg har aldri glemt den. Da jeg som tolvåring fikk adgang til
voksenavdelingen på Haugesund folkebibliotek, gikk jeg på
skattejakt hver gang jeg var innom. Enhver bok som virket spennende havnet i skolesekken. Mitt søtappelsintre var en av disse.
Bildet av en liten, alvorlig gutt på forsiden må ha fanget
interessen. Jeg har nok bladd i den, lest et kapittel, tittet på
slutten – og så har den blitt med hjem der jeg er ganske sikker på
at jeg må ha lest den ut på en natt. Jeg er også ganske sikker på at jeg både lo og gråt ...
Hver
gang jeg har vært innom et antikvariat har jeg sett etter den, men
har aldri funnet den.
Jeg
skrev litt om Mitt søtappelsintre på bokelskere.no for et år
siden. Og for knapt en uke siden fikk jeg et tips fra en annen
bokelsker om at boken var å få tak i på Bokbua. Jeg hadde den i
hånden to dager senere.
En
ting er å huske en bok som veldig god, noe annet er å lese den om
igjen over 30 år senere. Det er skummelt. Har den tapt seg? Var min
leseopplevelse som 13-14 åring noe som kanskje tilhørte alderen og
ikke hadde så mye med boken å gjøre?
Jeg
har lest den om igjen nå, og er overlykkelig over at den er like
vakker, morsom og trist som jeg husker den. Og jeg leste med klump i halsen denne gangen også.
Før
jeg roser meg helt bort her ...
Mitt
søtappelsintre er historien om Zezé de Vasconcelos. Selv om han bare er fem
år gammel er han smart, full av funderinger, og med så mye
virketrang at det alltid går galt. Selv når han mener det godt, og kanskje spesielt da. Til
tross for at han har et stort hjerte, får han bestandig juling. Han
bor med sin store og fattige familie i fattigstrøket. Faren har
mistet jobbet og moren må jobbe lange dager på Fabrikken for å
holde liv i dem alle. Den eneste som beskytter ham er storesøsteren
som griper inn når noen går for langt.
Det
høres ut som om dette er en bok om mishandling, men det er det
overhodet ikke. De fleste av pekene Zezé finner på, er fordi han
har en trang til å finne ut hvordan ting er. Han har stor fantasi og gjør den harde hverdagen om til en eventyrverden for seg selv. Lenge er det lille søtappelsintreet nederst i hagen hans beste
venn og den han forteller alt til.
Etterhvert
blir han kjent med en mann som bare kalles «Portugiseren» som er
snill mot ham. Portuga ser
Zezé og forstå hvilken sjelden gutt han er. Han redder også Zezé
fra å miste motet når familien går fo rlag.
Boken
kalles for en roman, men det er nok mer en selvbiografi fra et helt
spesielt møte mellom en fattig og følsom gutt, og en mann som gir
ham livsgleden igjen. Selv om møte med Portuga også fører til at
Zezé må gjennom en stor sorg.
Smakebiten
er fra en dialog mellom Zezé og Portuga et godt stykke uti boken.
Zezé forteller hvordan han har det:
«-
Jeg duger ikke til noe. Jeg er veldig slem. Derfor er det djevelen
fødes for meg på julaften og jeg får ingen gaver. Jeg er en pest
og en plage. En hund. En døgenikt. En av søstrene mine sa at noe så
slemt som meg ikke burde vært født ...
Han
klødde seg i hodet.
-
Bare i denne uken har jeg fått masse stryk. Noen gjorde til og med
ganske vondt. Jeg får også stryk for det jeg ikke gjør. Jeg får
skylden for alt. De er blitt så vant til å slå meg.
-
Men hva er det du gjør som er så slemt?
-
Det er nok djevelen, tror jeg. Jeg får sånn lyst til å gjøre
ting, og ... så gjør jeg det. I denne uka satte jeg fyr på hekken
til Nega Eugenia. Jeg kalte fru Cordelia Tykke And og så ble hun
vill og gal. Jeg sparket en tøyball så den gikk inn gjennom vinduet
til fru Narcisa og knuste storspeilet hennes. Jeg har knust tre
lyspærer med sprettert. Jeg kastet en stein i hodet på sønnen til
hr. Abel.
-
Det rekker, det rekker.
Han
satte handa for munnen for å skjule smilet.
-
Men det er enda mer. Jeg rykket opp alle stiklingene som fru Tentena
nettopp hadde plantet. Jeg fikk katten til fru Rosena til å svelge
en klinkekule.
-
Au, ikke det! Jeg utstår ikke å høre om dyreplageri.
-
Men det var ikke en av de store. Den var ganske liten. De ga den
avføringsmiddel og så kom den ut. Og istedet for å få kula
tilbake, fikk jeg bank.»
Litt
lenger smakebit enn tenkt, men nå har jeg nå skrevet den. Boken er
en av de fineste barneskildringene jeg har lest. Bare for å ha sagt
det igjen ...
Jeg
har ikke klart å finne ut mer om forfatteren enn det som står på
smussomslaget:
Jose
Mauro de Vasconcelos er født i Brasil – i Banga, en forstad til
Rio de Janeiro i 1920. Etter at han gikk ut av gymnaset studerte han
for kortere tid medisin, jus, kunst og filosofi, og en periode
arbeidet han som filmskuespiller. 22 år gammel debuterte han med
boken «Banana Brava». Han er i dag (1973 m.a.) Brasils mest leste
forfatter.
Les og bli inspirert, og legg ut dine egne godbiter!