Jeg har møtte meg selv som 14-åring for ikke å se lenge siden. Det var en selsom opplevelse. Det er tross alt noen år siden jeg måtte legge meg på gulvet for å kunne trekke opp glidelåsen på jeansen. For trangt skulle det være. Jeg måtte sy røde hjerter i buksebaken for å skjule revnene ...
Årsaken til møtet var gjensyn med
Sandokan. For de av dere som ikke kjenner til navnet, var det en tv-serie, produsert i 1976, av italiensk tv. Den handlet om pirater og det britiske imperiet, med romantikk og sverdslag, om en indisk pirat og en britisk kvinne. En uimotståelig blanding for en romantisk anlagt jentunge.
Dessuten gikk Kabir Bedi uten skjorte i flere scener ... sukk.
Jeg satt klistret til TV-skjermen gjennom seks episoder. Uten å forstå mer enn et og annet ord. I 1976 bodde jeg nemlig i Spania, og i Spania dubber man alt! Mine spanskkunnskaper var heller spartanske. Ikke at det stanset meg. Jeg laget dialogen selv, og følte meg overbevist om at jeg forsto alt. Jeg "oversatte" til og med for venninnen min som ikke hadde bodd der like lenge som meg.
Og nå har jeg altså sett hele serien på nytt. Gud bedre. Det var trasige greier. Overraskende nok snakket de engelsk, og ikke italiensk som jeg alltid har trodd. Replikkene hadde en dubbet klang, men det var greit.
Hovedproblemet var et elendig manus og regi! Nøkkelscener – viktige scener som binder historien fra et sted til et annet – manglet, det var ulidelig lange strekk med folk som enten satt i vogner, satt på hester eller satt i badekar (ja!). Skuespillerne var uinspirerte, og direkte dårlige det meste av tiden, og dialogene var, for å si det pent, sørgelig dårlige.
Jeg gjennomskuer jo nå alt som er galt med serien. Noe har jeg da lært de siste 30 årene. Og jeg er ganske sikker på at min dialog allerede den gangen var bedre enn mye av det jeg hørte på filmen.
Allikevel var magien i historien tilstede midt i all elendigheten. Jeg forstår hvorfor jeg ble så fascinert - og ikke bare meg. Det fantes knapt en spanjol som ikke satt hjemme når serien gikk. Turistene ble overlatt til seg selv og lurte sikkert fælt på om borgerkrigen hadde begynt igjen.
Jeg fikk inderlig lyst til å skrive om hele greia. Plukke den fra hverandre, skjære bort alt det elendige, og kanskje til og med få en ordentlig sammenheng i historien!
Hadde det ikke vært for sånne kjedelige ting som plagiat og what not.
Men Kabir var like flott uten skjorte ...
