I august i fjor startet jeg en diskusjonstråd på Bokelskere.no. Akkurat denne var inspirert av Stephen King som i sin bok Om skriving sier at hans forestilling om helvete var et rom fylt med bare Danielle Steele bøker.
Det måtte jeg jo bare spørre bokelskerne om!
Så langt har 114 stykker fundert over dette spesielle forværelset. Det morsomme ville jo være om alle kunne ha sine bøker på samme forværelse - på den måten ville skjærsilden blir riktig så levelig, men det er kanskje mot hensikten. Hva vet jeg.
Folks mareritt spenner fra gamle, utslitte ukeblader (Se og hør), Isfolket, helsekostbøker, ingen bøker (den var flere innpå), Knausgård, Erlend Loe, Coehlo var en "vinner" hos flere (bl.a. meg selv, det innrømmer jeg gladelig), legeromaner, kokebøker og ingen tilgang til råvarer - eller en annen favoritt: En velfylt bokhandel, men alle bøkene var på russisk - eller et annet språk man absolutt ikke kan!
Det som er helt klart er at en lesers helvete er en annen lesers himmel. Så kanskje man kunne få til en byttehandel mens man satt der og ventet på beskjed om man skal opp eller ned ...
Mitt helvete er bare bøker av Ørstavik og Solstad. Jeg skulle nok ha klart å pløye meg gjennom deres samlede verker - i valget mellom disse bøkene som lesestoff, eller ingenting i det hele tatt, ville nok bøkene ha vunnet. Men jeg hadde ikke likt det - og kanskje det er hensikten med skjærsilden?
Nu vel: her er i hvert fall linken.
Lesestoff i helvete ...
“Outside of a dog, a book is man's best friend. Inside of a dog it's too dark to read.”
Groucho Marx
Groucho Marx
mandag 28. februar 2011
mandag 21. februar 2011
VG-intervju ...
Tirsdag morgen - grytidlig, sånn ca 11. 30, ble jeg vekket av telefonen. VG ringer og vil vite hvordan det er å skrive sammen med noen. Ja, ja. Ikke så lett å si noe glitrende når man knapt har fått øynene opp for at en ny dag vaker i vannskorpen ...
Alltid moro å komme i avisen, selv om det var øverst i et hjørne og uten bilde. Synes derfor jeg må ha med bilde her ... dette ble tatt da VG intervjuet oss i 1996 - (tror jeg).
(Det var noen andre folk med i dette oppslaget, men de får legge ut sine intervjuer på sine blogger!)
VG Søndag 20. februar2011
– Utfyller hverandre
Natalie Normann (48) og Anan Singh (49) har skrevet syv spenningsbøker sammen, de siste fire for ungdom. Nå er de aktuelle med «Parken» på Aschehoug.
– Vi jobber frem ideene sammen og planlegger så selve storyen. Ofte skriver vi samme scenen begge to,
før vi møtes og ser hva som funker. Vi bruker mye tid på å arbeide frem én stemme i boken, forklarer Natalie Normann.
Styrken ved samarbeidet er at de er forskjellige.
– Jeg er opptatt av fremdrift, og er nok litt knapp i stilen. Anan derimot er indisk, har et mer frodig språk og er bedre på karaktertegning. Det er en fin kombinasjon. Vi utfyller hverandre, sier Normann.
Alltid moro å komme i avisen, selv om det var øverst i et hjørne og uten bilde. Synes derfor jeg må ha med bilde her ... dette ble tatt da VG intervjuet oss i 1996 - (tror jeg).
(Det var noen andre folk med i dette oppslaget, men de får legge ut sine intervjuer på sine blogger!)
VG Søndag 20. februar2011
– Utfyller hverandre
Natalie Normann (48) og Anan Singh (49) har skrevet syv spenningsbøker sammen, de siste fire for ungdom. Nå er de aktuelle med «Parken» på Aschehoug.
– Vi jobber frem ideene sammen og planlegger så selve storyen. Ofte skriver vi samme scenen begge to,
før vi møtes og ser hva som funker. Vi bruker mye tid på å arbeide frem én stemme i boken, forklarer Natalie Normann.
Styrken ved samarbeidet er at de er forskjellige.
– Jeg er opptatt av fremdrift, og er nok litt knapp i stilen. Anan derimot er indisk, har et mer frodig språk og er bedre på karaktertegning. Det er en fin kombinasjon. Vi utfyller hverandre, sier Normann.
søndag 13. februar 2011
Ingen tog i fortiden ...
Det er mange ting man støter på når man skriver historiske romaner. Jeg sliter for eksempel mye med avstander av typen: Hvor lang tid tar det for en seilskute å seile fra Bergen til Oslo? Varierer det med årstidene? Hva om skipet har to master, tre master eller fire? Hvilken vei blåser vinden? Sånne ting. Det går ingen tog i fortiden, for å si det sånn. I det jeg holder på med nå, er et av spørsmålene hvor lang tid det vil ta å ri fra Drøbak til Oslo?
Jeg regner jo med at det avhenger av både hest og rytter, for ikke å snakke om veiforholdene - det fantes for eksempel ingen tunneller på den strekningen i fordums tid ...
Minner meg fryktelig om spørsmål jeg slet med i matematikk: hvis bil A kjører femti km i time, og bil B kjører sytti, når kolliderer de i nærmeste tunell? Urk!
Svarene ligger i researchen. Telefoner og internett er gode kilder. Det kan være uhyre interessant å grave i fortiden på den måten, men det kan også være utrolig tidkrevende de gangene jeg er helt blank på det jeg lurer på, for å si det sånn. Hvor mye tid kan jeg bruke på å finne ut hvor fort hesten kan løpe, f.eks? Alt må avveies mot hvor mye tid skal jeg bruke på detaljer kontra hvor mye tid må jeg bruke på selve skrivingen.
Research er et must - det blir dårlige, historiske romaner hvis jeg ikke har noe peiling på tidsperioden, jeg skjønner jo det.
Det er viktig å lese mye og lese bredt for å få inn detaljer nok til å skape stemningen, samtidig er det jo viktig at researchen ikke tvinger seg frem og overtar historien. Bare for at jeg skal få bruk for det jeg har samlet, eller for å skryte av kunnskapen ...
Jeg regner jo med at det avhenger av både hest og rytter, for ikke å snakke om veiforholdene - det fantes for eksempel ingen tunneller på den strekningen i fordums tid ...
Minner meg fryktelig om spørsmål jeg slet med i matematikk: hvis bil A kjører femti km i time, og bil B kjører sytti, når kolliderer de i nærmeste tunell? Urk!
Svarene ligger i researchen. Telefoner og internett er gode kilder. Det kan være uhyre interessant å grave i fortiden på den måten, men det kan også være utrolig tidkrevende de gangene jeg er helt blank på det jeg lurer på, for å si det sånn. Hvor mye tid kan jeg bruke på å finne ut hvor fort hesten kan løpe, f.eks? Alt må avveies mot hvor mye tid skal jeg bruke på detaljer kontra hvor mye tid må jeg bruke på selve skrivingen.
Research er et must - det blir dårlige, historiske romaner hvis jeg ikke har noe peiling på tidsperioden, jeg skjønner jo det.
Det er viktig å lese mye og lese bredt for å få inn detaljer nok til å skape stemningen, samtidig er det jo viktig at researchen ikke tvinger seg frem og overtar historien. Bare for at jeg skal få bruk for det jeg har samlet, eller for å skryte av kunnskapen ...
onsdag 9. februar 2011
Anmeldelser ...oppdatering 18. mars
Dette har vært en utrolig morsom opplevelse, og vi kommer nok til å fortsette på denne måten med senere bøker!
Her er de som har anmeldt den så langt:
Hilde: Hildes ting & tang - Hilde har lagt ut sin anmeldelse og vi rødmer ...
Lokki: Lev livet lett - Lokki har lagt ut sin - rødmingen fortsetter ...
Guiritana: Betraktninger fra en veranda
Fra en Cathrine: Fantasider Cathrine sparer ikke på konfekten ...
Dette synes Sije på Siljeblomst om Parken: Siljeblomst. Enda mer ros ...
Ann Christin anmelder den her: Bokelskere: Parken Det er særlig hyggelig å høre at representanter for målgruppen synes det er spennende lesing!
Anne Severine: Draumen, tankane ... og vegen dit Anne Severines anmeldelse er fantastisk bra!
Moon Star: MoonStar's Bokverden
Fred: Huvenes : God anmeldelse med interessant diskusjon om Lesehestformatet!
Her er de som har anmeldt den så langt:
Hilde: Hildes ting & tang - Hilde har lagt ut sin anmeldelse og vi rødmer ...
Lokki: Lev livet lett - Lokki har lagt ut sin - rødmingen fortsetter ...
Guiritana: Betraktninger fra en veranda
Fra en Cathrine: Fantasider Cathrine sparer ikke på konfekten ...
Dette synes Sije på Siljeblomst om Parken: Siljeblomst. Enda mer ros ...
Ann Christin anmelder den her: Bokelskere: Parken Det er særlig hyggelig å høre at representanter for målgruppen synes det er spennende lesing!
Anne Severine: Draumen, tankane ... og vegen dit Anne Severines anmeldelse er fantastisk bra!
Moon Star: MoonStar's Bokverden
Fred: Huvenes : God anmeldelse med interessant diskusjon om Lesehestformatet!
lørdag 5. februar 2011
Invitasjon og gratis bok ...
Vår nye grøsser er nå ute i verden. Boken inngår i Aschehougs serie: Den svarte lesehesten og passer for barn fra 9 og oppover.
Fra ide til ferdig bok i butikken går det uker og måneder - og når boken først dukker opp i butikkene er den nesten som en annens bok. Men altså bare nesten. Marius Renberg lager forsidene til våre grøssere - og denne her er både vakker og skummel.
Ingen av våre grøssere har blitt anmeldt, men de blir nå lest allikevel.
Derfor vil vi invitere bloggere til å anmelde den. Vi har allerede en påmelding - takk til Lokki!
Altså, for å komme til poenget, vi har fem eksemplarer til bloggere som har lyst til å anmelde boken. Hvis flere melder seg på, håper vi å kunne få noen anmeldereksemplarer til ... man vet aldri.
Så, har du lyst til å anmelde Parken, så meld deg på! Her gjelder prinsippet om at førstemann til mølla ...
Les mer om Parken på Aschehougs sider
Vi krysser fingrene! Glemte jeg å si at boken er gratis? Til odel og eie - med signaturer?
Fra ide til ferdig bok i butikken går det uker og måneder - og når boken først dukker opp i butikkene er den nesten som en annens bok. Men altså bare nesten. Marius Renberg lager forsidene til våre grøssere - og denne her er både vakker og skummel.
Ingen av våre grøssere har blitt anmeldt, men de blir nå lest allikevel.
Derfor vil vi invitere bloggere til å anmelde den. Vi har allerede en påmelding - takk til Lokki!
Altså, for å komme til poenget, vi har fem eksemplarer til bloggere som har lyst til å anmelde boken. Hvis flere melder seg på, håper vi å kunne få noen anmeldereksemplarer til ... man vet aldri.
Så, har du lyst til å anmelde Parken, så meld deg på! Her gjelder prinsippet om at førstemann til mølla ...
Les mer om Parken på Aschehougs sider
Vi krysser fingrene! Glemte jeg å si at boken er gratis? Til odel og eie - med signaturer?
torsdag 3. februar 2011
For trøtt ...
Jeg er for trøtt til å skrive et innlegg her også. Sånn blir det når man har mer enn en blogg. På vår andre blogg står en liten epistel om valg og skriving: Singh and Normann
God natt!
God natt!
onsdag 2. februar 2011
1976 ..
Jeg har møtte meg selv som 14-åring for ikke å se lenge siden. Det var en selsom opplevelse. Det er tross alt noen år siden jeg måtte legge meg på gulvet for å kunne trekke opp glidelåsen på jeansen. For trangt skulle det være. Jeg måtte sy røde hjerter i buksebaken for å skjule revnene ...
Årsaken til møtet var gjensyn med Sandokan. For de av dere som ikke kjenner til navnet, var det en tv-serie, produsert i 1976, av italiensk tv. Den handlet om pirater og det britiske imperiet, med romantikk og sverdslag, om en indisk pirat og en britisk kvinne. En uimotståelig blanding for en romantisk anlagt jentunge.
Dessuten gikk Kabir Bedi uten skjorte i flere scener ... sukk.
Jeg satt klistret til TV-skjermen gjennom seks episoder. Uten å forstå mer enn et og annet ord. I 1976 bodde jeg nemlig i Spania, og i Spania dubber man alt! Mine spanskkunnskaper var heller spartanske. Ikke at det stanset meg. Jeg laget dialogen selv, og følte meg overbevist om at jeg forsto alt. Jeg "oversatte" til og med for venninnen min som ikke hadde bodd der like lenge som meg.
Og nå har jeg altså sett hele serien på nytt. Gud bedre. Det var trasige greier. Overraskende nok snakket de engelsk, og ikke italiensk som jeg alltid har trodd. Replikkene hadde en dubbet klang, men det var greit.
Hovedproblemet var et elendig manus og regi! Nøkkelscener – viktige scener som binder historien fra et sted til et annet – manglet, det var ulidelig lange strekk med folk som enten satt i vogner, satt på hester eller satt i badekar (ja!). Skuespillerne var uinspirerte, og direkte dårlige det meste av tiden, og dialogene var, for å si det pent, sørgelig dårlige.
Jeg gjennomskuer jo nå alt som er galt med serien. Noe har jeg da lært de siste 30 årene. Og jeg er ganske sikker på at min dialog allerede den gangen var bedre enn mye av det jeg hørte på filmen.
Allikevel var magien i historien tilstede midt i all elendigheten. Jeg forstår hvorfor jeg ble så fascinert - og ikke bare meg. Det fantes knapt en spanjol som ikke satt hjemme når serien gikk. Turistene ble overlatt til seg selv og lurte sikkert fælt på om borgerkrigen hadde begynt igjen.
Jeg fikk inderlig lyst til å skrive om hele greia. Plukke den fra hverandre, skjære bort alt det elendige, og kanskje til og med få en ordentlig sammenheng i historien!
Hadde det ikke vært for sånne kjedelige ting som plagiat og what not.
Men Kabir var like flott uten skjorte ...
Årsaken til møtet var gjensyn med Sandokan. For de av dere som ikke kjenner til navnet, var det en tv-serie, produsert i 1976, av italiensk tv. Den handlet om pirater og det britiske imperiet, med romantikk og sverdslag, om en indisk pirat og en britisk kvinne. En uimotståelig blanding for en romantisk anlagt jentunge.
Dessuten gikk Kabir Bedi uten skjorte i flere scener ... sukk.
Jeg satt klistret til TV-skjermen gjennom seks episoder. Uten å forstå mer enn et og annet ord. I 1976 bodde jeg nemlig i Spania, og i Spania dubber man alt! Mine spanskkunnskaper var heller spartanske. Ikke at det stanset meg. Jeg laget dialogen selv, og følte meg overbevist om at jeg forsto alt. Jeg "oversatte" til og med for venninnen min som ikke hadde bodd der like lenge som meg.
Og nå har jeg altså sett hele serien på nytt. Gud bedre. Det var trasige greier. Overraskende nok snakket de engelsk, og ikke italiensk som jeg alltid har trodd. Replikkene hadde en dubbet klang, men det var greit.
Hovedproblemet var et elendig manus og regi! Nøkkelscener – viktige scener som binder historien fra et sted til et annet – manglet, det var ulidelig lange strekk med folk som enten satt i vogner, satt på hester eller satt i badekar (ja!). Skuespillerne var uinspirerte, og direkte dårlige det meste av tiden, og dialogene var, for å si det pent, sørgelig dårlige.
Jeg gjennomskuer jo nå alt som er galt med serien. Noe har jeg da lært de siste 30 årene. Og jeg er ganske sikker på at min dialog allerede den gangen var bedre enn mye av det jeg hørte på filmen.
Allikevel var magien i historien tilstede midt i all elendigheten. Jeg forstår hvorfor jeg ble så fascinert - og ikke bare meg. Det fantes knapt en spanjol som ikke satt hjemme når serien gikk. Turistene ble overlatt til seg selv og lurte sikkert fælt på om borgerkrigen hadde begynt igjen.
Jeg fikk inderlig lyst til å skrive om hele greia. Plukke den fra hverandre, skjære bort alt det elendige, og kanskje til og med få en ordentlig sammenheng i historien!
Hadde det ikke vært for sånne kjedelige ting som plagiat og what not.
Men Kabir var like flott uten skjorte ...
Abonner på:
Innlegg (Atom)