We'll meet again

Noen som husker denne? Den gikk på TV i begynnelsen av 80-tallet - jeg aner ikke når, men jeg husker serien veldig godt. Og nå hadde jeg altså gjensyn med den - men noe manglet. Jeg var så sikker på at det fantes en episode til!
Jeg har helt klare bilder i hodet av fortsettelsen av seriene - hvordan det gikk med de forskjellige:
- Peter og Rose finner hverandre
- Chuck og Vy reiser til USA.
- Pat slår seg ned på gården med en passende ektemann.
- Sally og Mac tar med seg barna til USA.
- Stakkars Letty stikker av fra barnet sitt og havner på skråplanet takket være ekle onkel Sid.
- Og selvfølgelig får Jim og Helen hverandre til slutt. Det skulle da bare mangle.
Men altså, det finnes ingen episode som forteller dette her! LWT laget aldri en sesong to, til tross for at serien ble en enorm suksess, og til tross for at det var mye snakk om det. Det rant ut i sanden, som så ofte skjer i TV-verdenen. Men hvordan kan jeg da huske så utrolig godt hvordan det gikk videre?
Nå har jeg alltid for vane å "fortsette" en film eller serie jeg liker i hodet - så dette kan godt være noe jeg har innbilt meg. Litt research gjorde at jeg oppdaget en bok som ble skrevet året etter serien tok slutt. David Butler skrev: We'll meet again. The End of an Era. Denne ble oversatt til norsk, så mest sannsynlig er det den jeg har minnene mine fra. Nåvel, jeg har i hvert fall bestilt boken, for nå ble jeg så nysgjerrig at jeg bare må vite om mine minner stemmer med boken ...

Astrid Lindgrens mesterdetektiv ...

Jeg sitter her og skal redigere manus - av og til føler jeg meg som pjokken i potetåkeren, han som lukte og lukte mens solen skinte på rumpa hans. Det gjør den riktignok ikke på min, her jeg sitter i sofaen med PC'en. Men følelsen er mye den samme, det er jeg ganske sikker på.
 
For å muntre meg selv opp, har jeg lest Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig av Astrid Lindgren. Hva er det med Astrid Lindgren? Boken er like bra i dag som den var da jeg leste den for første gang, en gang på syttitallet. En hel dag gikk jeg rundt og vrøvlet røverspråk til irritasjon for mine omgivelser.
Jeg må jo spørre meg selv hva jeg skulle ha gjort uten bøkene hennes. Jeg elsket dem alle - bortsett fra Karlsson på taket, han syntes jeg ualminnelig guffen og det synes jeg fortsatt - og leste dem i stykker med jevne mellomrom. Alt fra Per pusling, Ronja, Rasmus, Emil, Pippi, Lotta,  til mine absolutte favoritter Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Mesterdetektiven Blomkvist har en stor plass i mitt hjerte, og det gledet meg innmari i dag at den fortsatt er like morsom og godt skrevet nå som den gangen. Jeg må visst lese de andre også ...
Hva er det med Astrid Lindgrens bøker som har sånn appell? Jeg vet ikke - alt jeg vet er at hun skriver knakende godt,  med en innsikt i barnesinn og en kjærlighet til det hun skriver - og det gjør at man følte seg tatt på alvor. Dessuten er hun til tider hylende morsom.
Ah, jeg må tilbake til redigeringen min. Jeg lurer på om Astrid strevde like mye ... Antageligvis mer. Det synes i historiene hennes.

Mer moro ...

Ildfuglen blir på 11 bøker, ikke ti, så da kommer den siste boken i november. Det passet meg i grunnen alldeles utmerket. En bok ekstra til å samle alle løse tråder, det må jo være bra. Det kan gå forskrekkelig fort i svingene mot slutten ...
Så nå sitter jeg her med korrekturen til bok ni, og planlegger de neste to. Det betyr selvfølgelig at jeg må se på planen for bok ti, og legge til alt jeg måtte kaste ut for å få plass.

Litt selvreklame må man ha!

Ord: 36783/s. 167
Jeg skal levere ferdig manus i morgen, så da blogger jeg selvsagt istedet for å skrive. Anyway - jeg skulle ikke klage på verken tidsfrister eller vanskelige manus - selv om begge deler forekommer - men reklamere litt for eget verk.
Ildfuglen avsluttes etter bok 10 - så nå er det bare tre bøker igjen!

Ildfuglen 8 - Mot fremmede kyster er i salg fra i dag. Jeg er litt usikker på om den egentlig er å få tak i fra i morgen, siden det er 2. pinsedag i dag. Uansett - den er ute i verden!
Om boken:
Andrine bestemmer seg for å reise til Skottland. Hun har funnet ut at det er der hun muligens kan få svar på alle spørsmålene hun stadig stiller seg.

- Hva betyr initialene i bøkene hun arvet etter sin ukjente mor?
- Har hun noen slektninger i live?
- Og ikke minst: Hva er sølvkulens hemmelighet?

Utdrag: "Andrine trakk kjedet over hodet og slapp kulen ned i den åpne hånden han holdt frem. De kraftige fingrene lukket seg om smykket.
– Rødt, som lys eller tåke. Nei, det er noe annet. Torkel klemte hardere rundt kulen. – Det virker som om mørkemannen din er på reise, Andrine.
– Å, herregud. Agni bet seg i leppen. – Hva mener du?
– Jeg tror han er på vei nordover."

God lesning!

Pinseknask?

I anledning pinsen har jeg et spørsmål: hvorfor finnes det ingen pinseknask?
Vi har julekaker og julemarsipan, vi har appelsinkaker, påskemarsipan og kvikk lunsj til påske, vi har fastelavnsboller til Fastelavn, og vi har pølser i brød og iskrem til 17.mai. Stort sett alle våre høytider forbindes med noe godt vi stapper i oss tonnevis av i løpet av den tiden høytiden varer. Men altså ikke noe til pinse? Ingenting?
Det sto i Bergens Tidende at kirken ikke hadde vært så flink til å markedsføre pinsen, og det er jo innlysende hvorfor. De mangler godteriet!
Kanskje burde vi ha en landsomfattende konkurranse - iscenesatt av Freia eller Nidar Bergene, eller de med hvalsjokoladen som jeg akkurat nå ikke husker hva heter- for å finne ut hva som skal være Pinsens godteri.
Utfordringen er gitt: finn Pinsesnopet eller dropp hele helgen ...

Assosiasjoner og lufteturer ...

Det er et av mange steder i Oslo som gir meg assosiasjoner til filmer og bilder fra førti- og femtitallet. Kafeen på Glasmagasinet er et sånt sted. De kan kalle den hva de vil, og ha så mye muffins og baguetter som de kan selge - men jeg forventer at Wenche Foss og Per Aabel skal svinge innom og snakke Nationalteatersk med ultrakorrekt uttale og stor vekt på r-ene. Og alt i sort-hvitt, selvfølgelig.
Glasmagasinet var dagens luftetur. Jeg er i innspurten på bok ni - må levere ferdig til tirsdag - og jeg bare surrer. Det høres jo lovende ut for den som følger med Ildfuglen, men jeg regner med at det går seg til. Det gjør som regel det. En teknikk som fungerer når jeg står fast, er å gå tilbake i historien. Se om jeg har mistet noen masker underveis, og så før jeg vet ordet av det, er jeg ute på motorveien igjen. Men det har altså ikke skjedd enda.
Jeg får skylde på varmen ...

Creepy crawlies - Bombiniangrep

Ord 31796/sider 141

Dagen begynte skremmende. Jeg sto ved siden av vannkokeren for å lage morgenkaffe og hørte en brummende, skrapende lyd - som jeg med en gang gikk ut ifra kom fra vannkokeren. For alt hva jeg visste kunne den være i ferd med å gå i luften.
Lyden var irriterende - som en motor i akkurat feil toneleie. Og den kom fra en blå bolle med sitroner og lime. Dum som jeg er, stakk jeg nesen over bollen og holdt på å falle bakover. En diger humle, den største jeg har sett på år og dag, brummet for livet nedi der. Som den modige insektsdreper jeg er, slengte jeg et håndkle over den.

Skumle greier. Jeg er irrasjonell hysterisk når det gjelder insekter som kan stikke meg - vepser og bier kan hjernevaske meg med trusler om stikking. Vepsetortur ville fungert hvis jeg hadde spiontendenser.
Mens den tingsten brummet i vei, sjekket jeg wikipedia. Det burde jeg ikke ha gjort. I hvert fall ikke før jeg hadde fått den greia ut av huset.
Jeg har nemlig levd i den faste overbevisning at humler ikke stikker. Dette er noe jeg har fortalt andre folk i åresvis. Ingen fare, humler stikker ikke. Bare bier og vepser.
Ikke bare stikker humler, men de kan stikke flere ganger!
Verden er brått blitt et farligere sted - spesielt om sommeren.
Det interessante er at frykten over hodet ikke står i forhold til smerten fra et stikk. Overhodet ikke. Jeg har blitt stukket av veps og ikke døde jeg, ikke ble jeg gal av smerte eller fikk livsfarlige allergier. Jeg hadde vondt i fingeren en liten stund.
Det fikk meg til å lure på hva annet jeg har en fobi mot som overhodet ikke står i forhold til virkeligheten. Jeg husker bare en: dyner over hodet. Jeg får hetta hvis jeg får dynen over hodet. Fullstendig klaustrofobi, veiving med armer og bein, og hysteriske utbrudd ... you name it.
Ifølge wikipedia heter humler bombini. Noe så søtt for noe så creepy!

Gratulerer med dagen!

Denne her snublet jeg over i dag og syntes den passet godt: Kong Haakons tale 17.mai 1940. Noe til ettertanke i vår tid, kanskje.
Nå kan det skyldes at jeg er veldig krigsfokusert for tiden, men meg om det.
Gratulerer med dagen til alle!

Også denne her er flott: 17 mai 1940 Nordahls Grieg leser så jeg fryser nedover ryggen. Det er noe med skarringen ...

Å Zonke

Ord: 26621.
Det går tregt for tiden. Av og til blir ting hengende i luften. Så jeg er ørlite grann på etterskudd med den nye boken. Bare en dag - og en halv. Personlig tror jeg hjernen trenger pauser av og til, og min bare zonker helt ut hvis jeg ikke passer på.
Som i dag - da jeg faktisk glemte Kristi Himmelfarts dag. Jeg glemte også 1.mai, så nå har jeg skrevet huskelapp for at jeg skal huske på 17 mai og pinsen. Får være grenser hva jeg skal holde rede på. De hadde ikke helligdager - ikke fridager, i hvert fall - på sekstenhundretallet. Dessuten trenger jeg ikke bry meg om sånne ting når jeg skriver.
Jeg har vært flittig med andre ting. Meldt meg som anmelder på Litteratur i Vestfold, så nå går jeg og venter på spennende bokpakke! Som ville ha blitt sendt idag, men nå var altså postkontoret stengt. Hadde det ikke vært fint hvis andre fylker også laget sånne flotte opplegg? Rogaland, for eksempel?
Ordnet "ny" sykkel til våren, den er litt rusten og trengte nye dekk, (det ene dekket eksploderte så vinduene klirret), men den er fin for det!
Ryddet i bokkasser på loftet - jeg lette etter joggeskoene mine - og fant masse bra bøker som jeg ikke vil ha lenger. Så enten kan jeg selge dem, eller gi dem bort. Det dukker sikkert opp et håpefullt loppemarked om ikke så altfor lenge. Joggeskoene fant jeg altså ikke ...

Hvor er den enkle løsningen?

Ord: 25039
Jeg skulle ønske det fantes et magisk verktøy som kunne holde styr på scener, utvikling, elementer, gjentakelser og de uunngåelige blindgatene - og da mener jeg ikke de bra blindgatene som lurer leserne, men de blindgatene der jeg står med nesen mot veggen og lurer på om det er trygt å rygge - uten at jeg må bruke for mye tid på det, selvsagt.
Jeg tok med meg blokken ut i dag - min bærbare er ikke spesielt bærbar - og havnet etterhvert på Ark på Solli. Omgitt av fargerike bokrygger og inspirasjon/hånlatter fra publiserte verk, forsøkte jeg å skaffe meg en oversikt over et manus som har vokst og vokst og vokst, og som nå er et monster i en rød ryggperm. Derav tanken om et magisk verktøy. Det finnes selvfølgelig et uttall dataprogram som lover nettopp dette, men det krever så mye ekstraarbeid og som regel er det bortkastet tid.
Den enkleste løsningen er som regel å ikke gi seg, å hamre i vei, klippe og lime, og snu opp ned både på meg selv og på manuset. På ett eller annet tidspunkt går hjernen lei, og sier at sånn gjør vi det!  Det er litt som å løse flokene på juletrelysene.
Noen enkel løsning fant jeg ikke, men noen gode innfall dukket opp. Det innebærer å flytte halve boken fremover, men det kan hende det må til. Vi får se. Jeg får bare fikle videre til det løsner.

Anmeldelse: The Last Kingdom

Ord: 24000 på bok 9.
Når jeg er på besøk hos folk foter jeg i bokyllene deres, ganske usjenert, spesielt hvis jeg kjeder meg. Påsken tilbrakte jeg i leiligheten til en kollega, og hennes bokhyller var heldigvis stappfulle av litteratur. Det blir det jo når man besøker en forfatter som skriver historisk krim. En av de mange spennende bøkene hun hadde, var denne her: Bernard Cornwell: The Last Kingdom

Historien handler om Uhtreds liv fra han som 10 åring blir tatt til fange av danenes Ragnvald jarl til han 10 år senere er med på kong Alfred den stores kamp for å beholde makten i England. Historien fengslet fra første side. Cornwell skriver drivende godt om en tidsperiode jeg ikke har peiling på, noe som bare er en bonus.
Jeg måtte ha med meg boken overalt i ferien – til stor irritasjon for mine medturister – men den var for spennende til at jeg kunne la den ligge - all den t-banekjøringen er utmerket lesetid. Dessuten var det ikke min bok, og jeg kunne ikke ta den med meg hjem. Jeg måtte bare lese den ferdig!
Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at dette var den første av tre bøker om Uthred - jeg regner med å få tid til de to andre om ikke så altfor lenge – til tross for det faktum at dette er en jeg-roman!
Anbefales!

Sex i bøker ...

Å, hjelpe meg for et tema. Jeg leste bloggen til Bokmerker.org der hun skriver om hvor flaut det kan være å lese om sex i bøker, og ble inspirert. Jeg er rimelig prippen selv, og rødmer og svetter hvis sexscenene blir for eksplisitte, det være seg i film og i bøker.
For meg er det ille nok å lese pinlige sexscener, men det er enda verre å skrive om sex. Det har en sterk tendens til å havne i klisjeenes innarbeidede billedverden ...
Det er sjeldent det gjøres bra. Norah Roberts er ikke så ille, men det kan være fordi hun har lang erfaring - i å skrive sexscener, altså. Margit Sandemo har sagt at hun skriver dem med lukkede øyne og mye rødming.
Jeg skjønner det godt. Det er forferdelig vanskelig å skrive om sex slik at det ikke blir enten for teknisk (med faguttrykk og det hele), eller rett og slett for pinlig. Å lage en humoristisk/ironisk vri på det er selvsagt enklere, men kjærlighetsromansexen, den som gjør at leserne sitter der med svette hender og endelig får den – æh, unnskyld ordbruken – utløsningen de har ventet på de siste tohundre sidene er uhorvelig vanskelig. Jeg har en tendens til å fnise ...
Det er mye lettere i filmer. Regissøren kan filme nærbilder (slik at du lurer på om det er en albue eller et kne du ser på), legge på musikk som bygger opp til ... ja det skjønner dere vel.
Det går liksom ikke an i en bok Der skal ordene bære hele ansvaret og hva slags ord skal man bruke? Hva skiller den heftige kjærlighetsroman (a la Casino) fra ren porno? (Rent bortsett fra at ren porno er ulidelig kjedelig, men det er en annen sak). Kjærlighetsromanen er full av romantiske klisjeer, mens pornoen full av pornografiske klisjeer – kom gjerne med bedre forslag ...
En av mine favorittsexscener på film er fra Hestehviskeren hvor det ikke finnes en sexscene i den tradisjonelle sorten, istedet får vi en scene der Robert Redford og Kristin Scott Thomas danser – det var sex så det holdt, det. Men hvordan skrive noe sånt? I boken finnes også en sexscene, som altså Redford utelot. Jeg synes filmen tjente på det.
Filmene får det ikke alltid til – noen som husker Casino Royale med Daniel Craig og Eva Green? Han sitter i en rullestol, skadet «in the line of duty», og hun kommer på besøk. Så sier hun noe a la dette: If there was only a finger or an eye left of you, I would still love you. (Ikke helt korrekt sitert, men noe sånt). Hele filmsalen stønnet, så pinlig var det. Til og med Eva så litt grønn ut (he, he) – jeg forestilte meg at forfatteren hadde rettet en pistol mot henne for å få henne til å si det. Urgh ...
I riktig gamle dager ble sexscener antydet ved at det f.eks kjørte et tog gjennom en tunnel. I tilfelle man altså ikke kunne legge sammen en og en.
Det kan være en ide å grave frem Jackie Collins Hollywood Wives igjen - det dampet av den, såvidt jeg husker. Det var like før man måtte vise frem aldersbevis og medbrakt gråpapirpose for å få kjøpt den ...

Tastaturalbue ...

 Jeg har av forskjellige årsaker begynt å jobbe mye tidligere på dagen. Nå sitter jeg ved skrivebordet kl. 9 og klarer som regel å hamre ned 1000 ord før jeg tar lunsj. Dermed kan jeg også jobbe om kvelden. Resultatet er oppløftende  - jeg skriver i overkant av 2000 pr. dag, noe som er veldig bra siden jeg jobber med to prosjekt samtidig. Det gjør jeg forsåvidt hele tiden, men da er det mest ideutvikling kontra prosjekt med deadline - nå er det to prosjekt med hver sin deadline.
Og i natt våknet jeg med tennisalbue! Det riktige ordet må jo være tastaturalbue?
Det er utrolig frustrende, siden jeg må bli ferdig, men det innebærer flere pauser og hjernen min kjennes ut som om den blir overopphetet - jeg misunner Barbara Cartland som kunne sitte i sengen sin og diktere bøkene sine til en stakkars sekretær. Jeg tror hun slet ut en i året, om ikke oftere.
Hva man ikke må lide for sin kunst ...

Anmeldelse: The Time Traveler''s Wife

av Audrey Niffenegger

Jeg gir opp – jeg kaster inn håndkleet og lukker boken. Det går langt mellom hver gang jeg finner en bok jeg absolutt ikke liker; som regel helgarderer jeg meg ved å lese de to første sidene, og de to siste – ofte blar jeg tilfeldig gjennom sidene og leser litt her, litt der for å få en følelse av stemningen og stilen. Det gjorde jeg alstå ikke med denne, og da kan jeg i grunnen ha det så godt.
Boken er rost opp i skyene av mange – jeg lot meg forføre av de lyriske beskrivelsene, jeg innrømmer det gjerne, da jeg sto i butikken og snuste etter noe å lese.

Jeg liker gode kjærlighetsromaner og jeg liker science-fiction. Utgangspunktet for historien om en tidsreisende og hans kone virket spennende. Jeg er alltid åpen for en hybridbøker som leker med genrer.
Det fantes ingen historie i boken – ikke som jeg fant – bare en strøm av pludring og ubehag ved å befinne seg naken på ukjente steder. Jeg leste 80-90 sider for å se om det ble noe bedre, men det ble det ikke. Deretter hoppet jeg litt frem og tilbake, leste en scene her, et avsnitt der, før jeg endelig leste siste kapittel, og da måtte jeg legge den fra meg. 600 sider med endeløse gjentakelser, uendelige beskrivelser av hvor man er og hvordan det ser ut der, lange tekster om hvor fælt det var å være igjen alene – det ble for mye rett og slett. Den kom aldri til poenget, ikke brydde jeg meg nevneverdig om karakteren heller. Så jeg innrømmer det. Jeg har ikke tid til å lese bøker som ikke tenner meg.
For den som liker tidsreiser og gode historier med en dash romantikk, vil jeg heller anbefale Dean Koontz Lightening fra 1988. Så bra kan det gjøres!

Knirk har også anmeldt boken - følg linkene videre hvis du vil lese om andre - som liker boken bedre enn meg ...

Er det første mai ... i dag? .

Jeg visste at det var første mai da jeg kjørte hjemmefra i dag for et av mine sjeldne besøk på et shoppingsenter. I dette tilfellet Vinterbro som ligger en halvtimes kjøring utenfor Oslo. Da jeg kjørte gjennom den fine tunnellen i Bjørvika, ble jeg så distrahert av de hvite flisveggene at jeg a) ikke så avkjørselen til E-18, eller b) at veitilsynet eller vegvesenet ikke har åpnet nevnte avkjørsel. Jeg er ganske sikker på at den var stengt - hvis den da finnes, for alt hva jeg vet så kan de ha planlagt det sånn. Okkesom, jeg havnet da i Ekebergtunnellen, snurret rundt i et par rundkjøringer (hvorfor skilter de ikke med E-18 i hver rundkjøring, bare annenhver? Hvordan i .... skal jeg vite hvilken vei jeg skal ut?), kjørte til slutt gjennom Gamlebyen og fant omsider trafikkmaskinen igjen ved Operaen. Ah ...
Så langt gikk det strålende. Omveien gjorde kjøreturen tjue minutter lenger, men vi var ved godt mot da vi var ute på Mosseveien igjen, på vei sørover.
Køen inn til Oslo var massiv. Hm - tenkte vi - men så begynte vi å diskutere nytt plott, og dermed forsvant all bevissthet på mundane ting.
Ved Tusenfryd oppdaget vi at de hadde åpent. Ja - sier jeg - det har de sikkert fordi det er første mai.
Ut av E-18, opp mot Vinterbro sentrum ... å, pokker er det første mai dag? Jamen da er jo alt stengt!
Litt flaue - les veldig - snudde vi for å vende tilbake til Oslo. Trafikken gled fint og greit innover - ingen køer, ingen underlige sprell av førnevnte vegvesen, bortsett fra en liten innstramming ved Kolbotn.
Til vi kom til bomringen. Da sto køen massivt fast - punkterte traktorer fast.
En liten U-sving (i lovlig felt, men på "feil" side av bomringen), tok oss tilbake til avkjørselen til Nordstrand.
I det hele tatt tok selve kjøreturen nesten halvannen time. Jeg har da bedre ting å gjøre!
Tror jeg skal unngå Bjørvikatunnellen til de bestemmer seg for hvor den skal gå - ellers havner jeg vel på villeste veier igjen ...

Første mai ...

Det beste med mai er at det blir mildere, for det blir det jo, etterhvert ... forhåpentligvis ... Første vinteren i Oslo trodde jeg at våren aldri skulle komme. Det lå snø i gatene til langt ute i april og jeg vasset i snø i gummistøvler og regntøy. Min bestemor sendte meg en gave som jeg aldri har glemt. Et nydelig brev og inni konvolutten lå en liten pakke med aluminiumsfolie - inni folien lå tre-fire snøklokker. Dette kom i februar for den gangen - i begynnelsen av 80-tallet - kom våren til Haugesund på den tiden. Da fikk jeg hjemlengsel ...
Men våren kommer - utenfor vinduene mine kvitrer fuglene seg hese og trærne har fått et grønt slør som lover at med bare en eller to varmere netter så blir det så grønt at jeg slipper å se naboens brune hus og medtatte hage (Ikke akkurat øverst på vakkerlisten).
Som arbeiderklasse barn har jeg stor respekt for 1 mai - arbeiderbevegelsen førte til samfunnsendringer som jeg nyter godt av i dag. Det viser jo at politikk kan forandre verden og gir i hvert fall meg håp.
Men det morsomste med 1 mai var når alle disse velfødde, velkledde, velutdannede arbeiderpartipampene sang Internasjonalen og kom til strofen: Opp alle jorden bundne trelle, I som sulten knuget har ... Det var liksom ikke så treffende lenger ...
God første mai til alle! Selv skal jeg bruke dagen til å jobbe. Jeg har krysset 15000 ord på bok ni, og er skikkelig i siget.