Smakebit på søndag - litt juks

 



For frilansere kommer ting i puljer, og akkurat nå er jeg inne i en stim. Jeg må rekke et manus før påske, sånn at det kan være rettet og pusset på til 2. april. Det innebærer dårlig med lesetid.

Derfor kommer ukens smakebit fra noe jeg selv har skrevet.

 

En av novellene i Hjemmets påskenummer er min, så smakebiten kommer derfra. 

 

 

Ellen hadde sett for seg et høyfjellshotell med buffet og svømmebasseng, kanskje til og med dansing, da hun sa ja. I stedet hadde det vist seg at seminaret skulle holdes på en hytte som lå langt inne på snaufjellet - uten fremkommelig bilvei.

 

Minner om den lille påskekonkurransen: Skjebnesøstre Påskekonkurranse

 

God palmesøndag, alle sammen!

 

Mengde av gode påskelesetips hos Mari på Flukten fra virkeligheten

 

Livstegn - og en liten konkurranse

27.3. En lille avklaring!

Jeg la ut dette så kjapt at jeg glemte at vi nok trenger en dato for når konkurransen skal avgjøres. Fredag 5 april ca midnatt høres bra ut.
Det trenger ikke være bok 9 - bruk nærmeste Skjebnesøstrebok- og for den sjenerte: det er ikke nødvendig å ta bildet av seg selv sammen med boken. Høres ikke det bra ut?
Jeg gleder meg!


Nesten en hel måned uten å oppdatere bloggen er ganske pinlig, men av og til uunngåelig. Frilansere må regne med at ting kommer i bolker i blant.
Jeg jobber med to prosjekter samtidig, og siden det ene ble levert for to dager siden (jeg tok en halv dag fri - hurra), så tenkte jeg å snike inn en oppdatering før dagens økt. I dag "prokrastinerer" jeg veldig. Av og til tar det en time å komme i gang med noe fornuftig, og dette er altså en av de dagene.

Tid for oppdatering:
Mandag 25 mars er det tid for Skjebnesøstre 9: Gjensyn.  Akkurat i tide til at abonnenter og andre som følger serien rekker å få den med seg på påskeferie. Det hadde vært veldig morsomt å få sett bilder av boken hvis den er på ferie et sted - send dem til meg, enten på Facebookgruppen (linken er rundt på siden her et sted)  eller her (bruk denne e-mail adressen: natnorm1@online.no ) Vi kan trekke lodd og se om ikke vinneren kan få en fin etter-påske presang?

Gjensyn ser sånn ut:

 
 Er den ikke fin?

Med Lukas som trofast reisefølge er Constanse endelig i København, der hun håper å treffe igjen sin elskede Ulrik. Men lappen med adressen hun fikk fra Ulrik forsvant under forliset, så hvordan skal hun greie å finne ham?

 

Lukas nikket mot døren til verthuset. - Gå inn nå. Se om han er der.
- Du blir med inn, ikke sant? Constanse så på ham.
- Jeg er like bak deg.
Constanse åpnet den tunge inngangsdøren.
Hun nølte på dørstokken, og saumfarte hvert ansikt. Var han her?

Karen går innom doktor Lande med en beskjed fra Tork, men doktoren er ikke hjemme. Karen bestemmer seg for å vente på ham, og dermed havner hun midt oppi et nytt drama.






Det andre prosjektet er barneboken som jeg regner med kommer i løpet av april. Den trengte sårt en ny omskriving, og da ble det plutselig veldig mye å gjøre på en gang!

Ellers vil det senere denne våren komme en liten overraskelse fra min side. Nærmere informasjon når vi - ehm - nærmer oss ... Jeg må bare få tid til å gjøre ting ferdig først.

 

Skj-Sj-Kj - en kommentar til jungelen av vanskelige lyder

Tatt i betraktning Dagsrevyens lille tasteleif her om dagen – Skjøttdisken i stedet for Kjøttdisken, så innså jeg at dette fenomenet faktisk kan være veldig uheldig for unge mennesker. Det er derfor en oppgave den eldre generasjon – som hører forskjell og derfor vet hva de driver med – å opplyse om konsekvensene av denne praksisen.
Det er nemlig en vesensforskjell mellom Kj- Tj- Skj og Sj – lyder. Brukt på forskjellige ord, får de forskjellig betydning ...
Kjell – Sjell. Okay, det går sikkert greit. Kjell er sikkert lei av å bli kalt for et amøbete sjødyr, men han kan nok forsvare seg selv, eventuelt dukke opp på nærmeste Shell-stasjon og være ufin.
Sjylling – Kylling. To vidt forskjellige ting, også definert ved at det første er et verb, det andre et substantiv. (Tulling er et forøvrig et nærliggende ord her på den som ikke vet forskjell).
Skjønn, kjønn og tjønn. Igjen, kanskje ikke de helt store konsekvensene selv om en skjønn dame kanskje vil bli noe sur over å bli kalt for en kjønn dame – hva nå det måtte bety.
Å si: Jeg sjører bil betyr at du ikke er istand til å kjøre bil. Tvertimot, det betyr at du ikke bør kjøre noe mer avansert enn en trehjulssykkel.
Sjære og Kjære er det verre med. Å kalle sin kjære for en skjære kan tære på forholdet ... særlig hvis det blir gjentatt konsekvent. Tjære hører jo også inn her med alt hva det kan brukes til. Fjær kommer meg i hu.
En ung mann som ikke hører forskjell på en kjede og en skjede ... vel, det kan fort bety forskjellen på au og gøy. Det kan fort bli fryktelig sjedelig ... jeg mener kjedelig.
Dessuten ødelegger dette her hele moroa med å le av folk som ikke kan uttale norsk ordentlig. Det er vanskelig å argumenter for «Lær deg norsk», når halve befolkningen lesper som treåringer, og ikke hører forskjell på ord.
Forslag til øvelse for de lydsvake: Jeg skjærer min kjære skjære, og ruller den i tjære.
Stort lenger strekker ikke mine poetiske evner seg, så kom gjerne med forslag. Vi kan presenter en «reglebok for korrekt uttale» inn for Undervisningsdepartementet og be om at den blir obligatorisk på alle skoler – inkludert universitetene.

På Mammutsalg med skjelvende lommebok

Jeg liker ikke mammutsalget. Overhodet ikke. Jeg har ikke plass i bokhyllene, og jeg kjøper så mange bøker uansett at jeg snart ikke har råd til noe annet. (Det er forsåvidt ikke noe nytt). Men en ting har jeg oppdaget og det er at for en forfatter som skriver historiske romaner, kan Mammutsalget være ganske så fantastisk ...
Jeg kjøper ingen romaner, ingen kokebøker eller bøker om hvordan jeg skal pusse opp vinduskarmer. Men jeg snuser rundt etter bøker om spesielle temaer som fanger min interesse ...
Og i år fant jeg to bøker.

Et oppslagsverk om en krig jeg vet lite om, men som jeg er ganske fascinert av likevel. Det finnes en sånn bok om Andre verdenskrig også, men den skippet jeg.
Første verdenskrig er jo utgangspunktet for alt som skjedde på 1900-tallet. Her lå frøene til Nazi-Tyskland, Den kalde krigen, kommunismen, Forente Nasjoner, kvinnefrigjøring, til og med EU - og sikkert masse annet som ikke har greie på. Hvilket er årsaken til at jeg kjøpte boken ...
De som døde kalles ofte for The Lost Generation - og i Storbritannia kan du ikke besøke den minste landsby uten at det finnes et monument med navn på de falne.
Det siste året har jeg lest flere fantastiske bøker fra denne tiden, og det gjorde meg nysgjerrig.

Og så kan dere jo lure på hvorfor jeg er så nysgjerrig ...

Ørnulf Hodne har skrevet en masse bøker om norsk historie, som jeg akkurat såvidt har oppdaget. Jeg har gått til det skritt å bestille flere av hans bøker, men da på antikvariat. Det blir spennende!
Denne her handler som tittelen sier, om overtro i Norge. Alltid interessant for en serieromanforfatter. Jeg synes sånt er kjempespennende.

 

Og så ble det en liten roman likevel, en gave til et lesende mini-menneske - selv om jeg nok kommer til å sniklese den selv først ... Jeg elsket Disneyfilmen om Mary Poppins, men det tok litt tid før jeg oppdaget at den var basert på bøker! Oh, herliga London, bøkene er mye bedre enn filmen - selv om mangelen på musikk er veldig trist ...


Det var det. Ark har en bok til som jeg har snust på, men den er så stor og tungt at jeg så langt har unngått å ta den med meg. Enda en faktabok, om krigen i Norge - fortalt med bilder. Jeg må nok bare rusle ned og krype til kassen, regner jeg med ...

Smakebit på søndag - Cross Stitch

Og for den som tror det betyr at jeg leser om korssting, så tar de veldig feil ....

 

 

Denne har flere snakket entusiastisk om, så jeg "kindlet" den første. Det er en lang serie, og Diana Gabaldon skriver visstnok på den fortsatt. Foreløpig er jeg fascinert. Claire Randall er på en veldig forsinket bryllupsreise - avbrutt av andre verdenskrig. Mannen var i krigen, og hun arbeidet som sykepleier. De har sett hverandre to-tre ganger i løpet av disse årene. De reiser til et avsides sted i Skottland. Året er 1946.

Mannen er opptatt av slektshistorien sin, og særlig av kaptein John Randall som var i Skottland i 1741. Claire er botanisk interessert og plukker planter. Hun finner en gammel steinsirkel og før hun vet ordet av det, har hun gått gjennom en sprekk i en av steinene - og befinner seg i 1741!

Der treffer hun blant andre Jamie.

 

Bare det utgangspunktet er jo spennende nok, synes nå jeg. Gabaldon skriver godt og levende - og historien er spennende og dramtisk til det fulle. Om hun klarer å holde steamen opp gjenstår å se. (Jeg håper jo det, selvfølgelig).

 

Smakebiten er litt over halveis inne i boken.

Rationality did not appear to be helping much. I turned to emotion, and began, shrinking from the task, to reconstruct the details of my married lives - first with Frank, then with Jamie. The only result of this was to leave me shattered and weeping, the tears forming icy trails on my face. Well, if  not reason nor emotion, what of duty? I had given Frank a wedding vow, and had meant it with all my heart. I had given Jamie the same, meaning to betray it as soon as possible. And which of them would I betray now? I continued to sit as the sun sank lower in the sky.

 

Resten må dere lese selv!

 

Flere smakebiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten



Post-manus blues ... eller hva gjør denne forfatteren når manus er levert?

Ikke så veldig mye, når sant skal sies. Så etter at manus til Skjebnesøstre 9 gikk for aller siste gang til forlag og derfra til trykkeri, hadde jeg jo forsåvidt fri. Denne gangen er jeg også ganske sliten siden jeg var syk en stund og dermed kom altfor sent i gang.
Men hva gjør man så?

Vel, jeg har nok å gjøre, og kort tid å gjøre det på, så så veldig mange fridager kan jeg ikke ta. Nå må jeg bruke noen dager til å plotte nye ting mine heltinner kan rote seg inn i - ikke så veldig vanskelig egentlig, siden trådene er der. Det er bare å plukke dem opp ...

 

Dessuten hadde jeg et genialt øyeblikk i forrige uke som jeg gleder meg til å følge opp. Og så er det barneboken som nå er utsatt til etter påske. Samt andre småting som opptar mitt hode.



Ellers er det jo alt husarbeidet som har ligget brakk de siste ukene. Hybelkaniner rydder ikke opp etter seg!

I min rastløse - og ikke alltid vise - fritid, så har jeg en tendens til å fikle. Og siden min gamle Toshiba har begynt å tulle - nå sist var det noe som mystisk som heter ATI control center som gikk berserk, fjernet jeg programmet ... og dermed også driveren til videoen på nevnte pc. Dermed gikk mesteparten av min selvbevilgede fridag med til å forsøke å rette på skaden. Det gikk ikke i orden før i dag, og nå lurer jeg på jeg ikke også har fikset flimringen! Aldri så galt også videre med andre ord!

 

Nå må jeg sette i gang.

Men jeg ønsker meg et sånt:

 

Valentinsdagen - kjærlighetsromaner ...

Jeg har ikke noe forhold til Valentinsdagen, og heldigvis for det. Hadde den eksistert da jeg var tenåring, så hadde den bidratt til mye sorg og elendighet. (Jeg var en veldig dramatisk og innadvendt tenåring). Hvem husker ikke Charlie Browns kvaler hver eneste valentinsdag når han sto der med hodet lent mot postkassen og gremmet seg over at han ikke fikk kort fra noen?
Nå skulle ikke jeg skrive om tenåringers kvalfulle kjærlighetsliv – det overlater jeg med glede til andre.
Det jeg ville skrive om var kjærlighetsromaner. Det må da være passende for Valentinsdagen?
Som serieforfatter så skriver jeg kjærlighetsromaner. Hver serie handler jo i bunn og grunn om det store spørsmålet: får de elskende hverandre til slutt? Uansett hva historien er, så er jo det utfallet vi alle forventer. (Med mindre man leser tragiske romaner som Emily Brontes Stormfulle høyder – men så synes heller ikke jeg den boken er en kjærlighetsroman).
For å skrive kjærlighetsromaner, må man også ha lest kjærlighetsromaner – man må jo vite hva man liker! Jeg har lest mange, mange, mange, noen gode, noen fantastiske, noen dårlige, og noen så grøssende dårlige at det er et mirakel de i det hele tatt kom på trykk.
De få fantastiske er enkle: Tatt av vinden, Jane Eyre, Jamaica Inn – for å nevne tre av mine personlige favoritter.
Siden jeg er født på seksti-tallet, så begynte min store kjærlighetsromanperiode sånn midt på syttitallet. Den perioden er fortsatt ikke over. Ingenting gjør meg gladere enn en skikkelig god kjærlighetsroman.
Ja, jeg kommer til poenget!
Jeg har lyst til å dele mine personlige favoritter – både enkeltbøker og forfatterskap - med dere. Noen av dem er gamle som alle hauger, andre er nyere.
Vi tar de eldste først.

Angeliqueserien av Sergeanne Golon var den første serien jeg leste. Den sluttet midt i historien, det tok mange år før jeg oppdaget at det fantes flere enn de syv som ble oversatt til norsk. Jeg har ikke lest de siste enda.
Theresa Charles og Catherine Cookson leste jeg mye av, jeg husker ikke egentlig noen titler, men de var store på 70-80-tallet. Jeg tror Cookson fortsatt ligger på listen over mest lånte bøker på britiske bibliotek.

Judith Krantz er en favoritt den dag i dag: hennes Mistrals datter er en av disse uforglemmelige kjærlighetsromanene. Og hun har flere ...

Sidney Sheldon skårer høyt – jeg har skrevet om ham her på bloggen tidligere. Hans bøker er filmatiske og har høy glamour-faktor (80-tallets bøker hadde gjerne det). Kommer morgendagen er både morsom og romantisk, for ikke å snakke om spennende! Sheldon kunne dette her med å fortelle en skikkelig spennings/actionhistorie uten å glemme romantikken.




En av de jeg beundrer mest er Danielle Steel. Hun har en imponerende produksjon og selv om det kan variere stort, så har hun noen historier som har festet seg hos meg. Jeg skal ikke påstå at jeg har lest alt hun har skrevet – det er noe ambisiøst. Vi skal møtes igjen er en yndling fra hennes penn.
En svensk forfatter som fantes i mange norske bokhyller er Margit Söderholm. Hun skrev bøker som i dag antageligvis ville ha blitt kalt romanserier – svensk bonderomantikk fra gamle dager. Sååå fine bøker! Hellestadserien, Driver dugg faller regn – og andre jeg ikke husker tittelen på. Antageligvis kan jeg fortsatt sortere bøkene hennes i riktig rekkefølge hvis jeg hadde sett dem i en bokhylle ...

Vår egen Margit må ikke glemmes. Margit Sandemo som skrev så sårt om den keitete ungpiken som forsøkte å finne sin plass i verden. Jeg identifiserte meg totalt med Liv i Bergtatt. Jeg leste alle bøkene hennes flere ganger, men denne var min favoritt.

Nora Roberts utgir bøker fortsatt, hun er flink! Mine personlige favoritter er søstrene Concannon: Født til ild, født til håp og født til liv. (de engelske titlene er bedre: Born i Fire, Born in Ice og Born in Shame).

En av de kjærlighetsromanene som ikke har sluppet taket er denne: Simon Wiesenthals fortelling om Max og Helen. To overlevende fra konsentrasjonsleirene som fant hverandre under krigen. Dette er en sann og sterk historie, og nydelig fortalt av Wiesenthal.






Fjorårets herlige kjærlighetsroman er: Guernsey Literary and Potatoe Piel Society. Herlig, herlig, herlig – og tragisk fordi forfatteren er død og ikke kan skrive flere ...
Jeg kunne fortsatt noen timer til, men jeg har min egen kjærlighetsroman som må fullføres til søndag, så jeg har ikke tid til mer!
Jeg tar gjerne imot tips til gode kjærlighetsromaner!