Ode til en ... vaskemaskin

Når vaskemaskinen ryker må det jo utover noe, denne gangen altså bloggingen. Jeg har nå fått ny og fin maskin i huset – pent brukt, men altså ny for meg – så nå har jeg endelig rene klær igjen. Hurra! Hadde Keats levd i dag, ville han helt sikkert ha skrevet sin ode til «a washing maschine» istedet for en gresk urne. Jeg mener, passer ikke disse strofene til en stillegående vaskemaskin?

Thou still unravish'd bride of quietness!
Thou foster-child of silence and slow time

Ligner på hverandre, gjør de også.

Ellers har jeg travle dager. En serieforfatters arbeid tar aldri slutt. Det er research som skal gjøres (som jeg skulker unna), det er omskrivinger som skal gjøres (for øyeblikket ligger det to manus ved siden av meg som må gjennomgåes), og det er et nytt manus som skal skrives.

Selvsagt er det det nye manuset jeg er opptatt av. Det er den morsomste delen av jobben. To dager har jeg satt av til å plotte den nye historien. Nå er jeg på fjerde boken, og da har jeg noen snøballer som ruller av gårde, blir større og større, og ... ender antageligvis i en snøfonn?
Det er som et strikketøy; jeg plukker opp en tråd her og en tråd der, og etterhvert trer mønsteret frem. Forhåpentligvis. Nå som jeg er i gang med bok fire, er mønsteret i ferd med å bli veldig tydelig og fint. Det er morsomt å skrive, så det går ganske fort unna.

Gratulerer med dagen!

Jeg har tatt på meg syttendemaisokkene og drikker kaffe på formiddagen. Utenfor tuter det i fløyter og hyler i barn. Av og til høres noen fjerne trommeslag. Syttendemai kan være stressende eller fredelig, alt etter som.
Ivar Aasens Mellom bakkar og berg er en av mine favorittsanger fra syttende mai. Den er enkel og vemodig, og forteller egentlig norgeshistorien på en fin måte. Jeg ble overrasket over å se kommentarene på YouTube. Visstnok er denne sangen ansett for å være "for norsk" og er derfor strøket av 17.mai listene mange steder. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Den forteller på sitt enkle vis om det å være norsk, og det kan da ikke være noe galt i det?

Synes jeg må ha med teksten:

Millom Bakkar og Berg ut med Havet heve Nordmannen fenget sin Heim,

der han sjølv heve Tufterna gravet og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa dei steinutte Strender; det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender, og so eiga me Rudningen trygt.»

Han saag ut paa det baarutte Havet; der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet, og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte: Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte, fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar, kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud om havet han stundom laut skrida, der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida, og so vende han atter mot nord.


Lat no andre om storleiken kivast lat deim bragla med rikdom og høgd.
Millom kaksar eg litet kann trivast Millom jamningar helst er eg nøgd

Lat deim hava den æra dei kunna og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna og få rå om min arv som eg vil.



Bokens folk av Geraldine Brooks

Fra den norske bokdatabasen: Sarajevo 1996. Australske Hanna Heath får tilbud om å restaurere Sarajevo-haggadáen, et vakkert illustrert hebraisk manuskript som ble reddet under Balkan-krigen. Hun undersøker dokumentet etter alle kunstens regler, og finner blant annet en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk og saltkrystaller. Funnene er et vitnesbyrd om hva manuskriptet har gjennomgått i løpet av sin eksistens, og fører leseren tilbake til Sarajevo i 1940, Wien i 1894, Venezia i 1609, Tarragona i 1492, Sevilla i 1480 og Jerusalem i 2002. Boken handler om romantikk og kjærlighet, møter mellom religion og kulturer, og ærbødighet overfor bøker og kunst. ****
Stort sett finner jeg raskt ut om jeg liker en bok eller ikke, og i disse tider er det med en viss lettelse jeg legger bort en dårlig bok. Jeg har ikke tid til å lese. Jeg har deadlines og what not, men jeg fikk denne i gave og dum som jeg er, begynte jeg å lese. Jeg kikket på begynnelsen, leste etteordet og slutten - det gjør jeg alltid. Jeg gidder ikke lese hele boken hvis jeg ikke liker slutten (og ja, jeg vet det rart, men sånn er nå jeg).
Historier som svunne skatter av denne typen: En verdifull bok laget i Spania på 1400-tallet, som innimellom har dukket opp i historieske arkiv, for så å forsvinne ut av tiden igjen, er utrolig fascinerende. Og denne historien er inspirert av en ekte bok og denne bokens ekte historie. Forfatteren har diktet fritt- rammehistorien om Hanna Heath er oppdiktet, men troverdig som ramme rundt boken.
Hun skriver godt, oversettelsen er bra, og alle hjerter gleder seg.
Og selv om jeg har mistet en hel arbeidsdag, var det deilig med en dags pause og lese noe av en annen forfatter som inspirerer meg. Jeg regner med å miste flere dager, siden forfatteren har skrevet flere historiske romaner.

Plagiat vs Inspirasjon

Jeg tenkte på plagiering i dag. Ikke fordi jeg planlegger å plagiere noen, men det hender jeg lurer på hvor mye jeg lener meg på forfattere jeg har lest før. Er klisjeer plagiat, for eksempel? Man bruker jo noe som noen andre har funnet på ...
Plagiere er noe helt annet enn å etterligne noens skrivestil, plagiere vil si å ta hele historien og skrive den om til noe som så utgis for å være ens eget.
Oscar Wilde plagiert visstnok Dorian Grey. Det var før det ble forbudt og man holdt nøye oversikt over hvem som forsøkte seg. Men jeg leste en bok for ikke så lenge siden: Jane. Den er en moderne variant av Jane Eyre - plottet og strukturen lå i bunnen, navnene var stort sett de samme. Er det plagiat? (Det fungerte i så fall dårlig, boken var grei som en times underholdning, men manglet fullstendig magien i Jane Eyre).
Regine Deforgiers skrev Piken med den blå sykkelen, og ble beskyldt for å ha plagiert Tatt av vinden.
Det slår meg at skal man først plagiere en forfatter, lønner seg det å velge en som er død for lenge siden. Hm ...
Det er jo mye enklere å plagiere, selvsagt. Man slipper slitet med å finne på et plot, lage struktur, finne på karakterer og alle de irriterende navnene som man må finne på i ett kjør.
Jeg har plagiert selv, og blitt tatt for det. Det var ingen hyggelig opplevelse. Jeg var 13 år og skulle skrive stil, og som vanlig var jeg altfor sent ute (dvs ca en time før sengetid dagen før ...). Jeg hadde akkurat lest en spennende bok - istedet for å skrive stil - og skrev da en rask, og meget forkortet, utgave av den historien. Dette foregikk i Spania, og bassenget lokket adskillig mer enn norsk stil.
Fornøyd som om jeg hadde oppfunnet kruttet, leverte jeg inn stilen. Læreren synes det var både kreativt og bra skrevet, om enn noe fantasifullt (Det forsvever meg at det var en sci-fi bok, dette her). Jeg husker ikke karakteren, men jeg husker at jeg var strålende fornøyd. Helt til han leste opp fra den, og en av de andre ungene i klassen  med glassklar stemme kunne fortelle at den boken hadde han også lest!
Moralen er: skal du plagiere en bok, så ikke bruk en fra skolens meget begrensede skolebibliotek.
Jeg har derfor fått en streng oppdragelse, kan man si. Sånt blir sittende. Av den grunn leser jeg for eksempel ingen serier mens jeg skriver serier - det er så altfor lett å skrive inn en kollegas historie, og det er adskillig mer pinlig enn å bli tatt for å kopiere en biblitoteksbok.
Like sikker på at jeg ikke skal plagiere noen, like sikker er jeg på at det finnes fellestrekk i alle bøker, elementer fra historier man har lest, eller en ubevisst kopiering av en elsket forfatters stil.
Men da kalles det altså inspirasjon ...

Frederick Forsyth i 2004 ...

Jeg har ullent hode, rennende øyne og sår hals. Pollenallergi. Det gjør at selv om jeg sitter samme antall timer foran datamaskinen, så blir det så som så med skrivingen. Normalt klarer jeg ca 1000-1500 ord om dagen, nå er det såvidt jeg klarer å karre meg over 500-ords grensen. Det hender også at jeg sovner med hodet på tastaturet og våkner til X-antall sider fylt med bokstaver fra nederste linje. Sånn, nå skal jeg ikke klage mer.
Men uansett, det er årsaken til at jeg ikke klarer å oppdatere bloggen min så ofte som jeg skulle ønske. Jeg prioriterer søvn ...
Siden jeg siterer Frederick Forsyth i tide og utide, så er det kanskje på tide å legge ut intervjuet jeg hadde med ham i 2004. Forsyth var en drøm å snakke med, og jeg skulle gjerne ha snakket med ham lenger enn den tiden jeg fikk tildelt.  For en thrillerforfatter er Frederick Forsyth virkelig "the godfather". Han har skrevet en haug med bøker, han har hatt kjempesuksess, og da han ble svindlet av agenten sin, satte han seg ned og skrev en ny bok til tross for at han egentlig hadde pensjonert seg. Dessuten vet han hva han driver med, og man vil jo gjerne ha Svaret fra en som ham. Svaret på gåten for enhver strevende forfatter: Hvordan i helsike fikk du det til? Det er i hvert fall det jeg alltid vil vite ...
Thrillerens Gudfar
av
Natalie Normann

- Det var bare flaks, egentlig, forklarer Frederick Forsyth på mitt spørsmål om hvorfor han begynte å skrive. – Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et freelanceoppdrag i Vest-Afrika. Jeg hadde ingen jobb, ingen penger, ingen leilighet og ingen fremtidsutsikter. Jeg sov på sofaen til en kamerat. Noe må jeg jo finne på, tenkte jeg.

 Det han fant på var Sjakalen og ble ferdigskrevet i midten av februar 1970. Den femte forleggeren kjøpte boken i september samme år.
- Jeg visste jo ikke at det var kort tid i forlagsbransjen. Det virket som veldig lang tid på meg, ler han.
Over tretti år og mer enn 60 millioner solgte bøker senere, treffer jeg Frederick Forsyth på det lille, fasjonable hotellet Montcalm like bak turistflommen på Oxford Street.
Forsyth er mye lavere enn jeg innbilte meg, og atskillig gråere, nesten usynlig der han forsvinner i hotellets blomsterprydete stol. Helten i Hevneren, hans siste bok, er en mann som ingen legger merke til, som så mange av Forsyths karakterer. Ikke så ulik sin skaper med andre ord …
’Hvordan jobber du med en bok? spør jeg.
Han løfter øyebrynene litt spørrende. ’Mener du arbeidsmetoden min eller med akkurat denne boken?
Begge deler, sier jeg. Trangen til research gir seg utslag i presisering. Forsythe forklarer ting i detaljer, oppdager jeg fort.
Han folder hendene i fanget og ser opp i lysekronen som for å se om det gnistrer noe fornuftig svar der.
- Jeg får en idé, en veldig grunnleggende idé. Når det gjaldt Hevneren var det to ting. Først oppdaget jeg – jeg har glemt om jeg leste det eller hørte det, sier han og ser nesten unnskyldende ut. Han henter seg fort inn igjen.
– Nå vel, på åttitallet under Reagan laget amerikanerne en veldig hemmelig liten lov som sa at enhver som drepte en amerikaner, uansett hvor i verden, så gjaldt amerikansk lov. Jeg spurte dem hva det betydde. Vel, sa de, hvis det skjedde i Storbritannia for eksempel, hvor rettssystemet kan ta seg av det og få vedkommende dømt, da var det greit. Men hvis det skjedde et sted hvor tilstandene var ganske lovløse, da forbeholder vi oss retten til å sende et team inn og hente vedkommende tilbake til Statene for å stille ham for amerikansk domstol.
Forsyth ser skarpt på meg som om han vil forsikre seg om at jeg følger med. Jeg nikker automatisk. På spørsmål om hvem de er, hører han ikke, eller later som han ikke hører kanskje. Han lar seg i hvert fall ikke distrahere.
- Det var rart, tenkte jeg, men det er en historie her, fortsetter han. - Det andre som kom inn i bildet var avgjørelsen om å lage krigsforbryterdomstolen i Haag for å dømme massemordere og folk som drev med etnisk rensing i Bosnia. Jeg tenkte at hva hvis en av dem drepte en amerikansk hjelpearbeider? Og det var den grunnleggende historien. Det kommer alltid flere spørsmål som driver historien videre; hva hvis, også videre.
- Kommer ideen av researchen eller omvendt?
Han sender meg et skolelærerblikk.
- Ideen identifiserer researchen, aldri omvendt. Denne ideen gjorde at jeg måtte gjøre research på Bosniakrigen. For eksempel ante jeg ikke at over 300 hjelpeorganisasjoner reiste inn i Bosnia, jeg trodde det bare var tre-fire stykker. Etter hvert innså jeg at jeg måtte gjøre research på underverdenen i Beograd og dro dit. Drapsmennene kom fra underverdenen, de var ikke soldater. Og det bare vokste og vokste. Tunnelrottene var en ekstrabonus som kom da jeg måtte finne på en mann som kunne ta disse drapsmennene. Jeg kom over denne historien og tenkte jeg gjør ham til en tunnelrotte. Jeg intervjuet tre av dem i Statene og de fortalte meg hvordan det var. Veldig få av dem kom ut av det med hodet på riktig plass.
Etter den tiraden smiler han bredt og konsentrer seg litt om kaffen. En slurk ser ut til å gi ham energien tilbake.
- Jeg leste et sted at du hater å skrive, sier jeg. - Stemmer det?
- Ja, sier han litt motvillig. – Hva angår å sette ord ned på papiret. Det må gjøres, men det er en veldig kjedelig jobb. Jeg skriver bare historien en gang, det er fordi alt er planlagt i detalj på forhånd. Jeg kunne ikke skrive hvis jeg ikke visste hva som skulle skje.
Forsyth husker Hevneren i detalj og ramser opp data og årstall fortere enn jeg kan følge med. Jeg har ikke pugget boken og sliter litt med å følge med i detaljene.

”The Godfather of Faction”
Allerede da Sjakalen kom ut i 1971, ble Forsyth døpt for ”Gudfaren av faksjon”. (Da jeg er så uheldig å bruke ordet ”factional” retter han godmodig på engelsken min. Det heter faction, får jeg vite.)

- Er det på grunn av den grundige researchen du er så berømt for?
Han nikker litt og tenker seg om.
- Det stammer fra Sjakalen. Jeg forsto ikke da jeg skrev Sjakalen at jeg gjorde noe spesielt merkelig eller nytt, det var bare sånn boken kom ut. Men jeg var blitt venner med en av sjefsredaktørene i forlaget og han inviterte meg på lunsj en dag.
Forsyth fordyper seg i minner som ligger mer enn tretti år tilbake i tid.
- Du har gjort tre ting jeg aldri har sett før, og jeg har lest mange bøker, forklarte redaktøren. Jeg har aldri før lest en bok hvor hovedpersonen ikke har et navn, verken i begynnelsen eller i slutten. For det andre har jeg aldri sett en bok hvor personer du vet virkelig har levd, har konversasjoner med oppdiktede karakterer og for det tredje har du gjort en utrolig mengde research. Du sier ikke bare at han får et falsk pass, du beskriver nøyaktig hvordan han får tak i passet. Dette har aldri vært gjort før i den grad. Hvorfor gjorde du det?
- Fordi jeg er subjektiv, forklarte jeg. Fordi jeg ville lure på hvordan han fikk tak i det passet. Hvordan får en forsikringsansatt tak i et falskt pass? Så jeg fant ut hvordan.
Forsyth humrer. Det skarpe blikket slår for første gang sprekker i det godmodige førsteinntrykket.
Den grundige researchen er da også blitt Forsyths varemerke.
- Ja, sukker han. - Det er blitt en forpliktelse etter hvert. Nå må jeg gjøre det. Jeg har lesere som sitter og leter etter feil og som skriver brev om det når de finner dem.
Jeg kan ikke dy meg.
- Hva er den største feilen du har gjort i en bok?
- Å, jeg har ikke gjort så mange, sier han og virker litt unnvikende.
Jeg venter på et svar. Han ser litt forvirret ut.
- Vel, det var den gangen i Dobbeltspill hvor jeg brukte Kypros og lot en person fly inn til hovedstaden Nikosia. Som du vet ble Kypros delt i 1976 og jeg lar historien skje fem år senere. Problemet var bare at da var flyplassen stengt. Den ble stengt like etter delingen. Noen var så vennlige å skrive til meg om det, humrer han. - De elsker sånt.

"Toffs"
Jeg er fascinert av konflikten mellom by og land i Storbritannia, illustrert av TV bilder som viser storming av parlamentet, folk som gyver løs på hverandre og på politiet og de ellers så sedate britene som truer med å bryte loven. Alt fordi regjeringen har bestemt at det skal bli ulovlig å drive med revejakt.
Forsyth bor selv på en gård i Hertfordshire et stykke utenfor London, og tilhører vel egentlig både overklassen og godseierne, eller ”toffs” som de kalles her.
- Betyr dette slutten på landsbygda?
Han retter seg opp i stolen og skjærer en grimase. Jeg misforstår og håper ikke det var årets dummeste spørsmål.
- Nei, det gjør ikke det, sier han. - Men motivasjonen bak forbudet har ingenting med rever å gjøre. Alle tror at revejakt bare er for overklassen. Det er den store løgnen. Det handler egentlig om klassekamp.
Han sukker. - Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne kvitte oss med å være så hengt opp i klasser. Du vet jo at de fleste land i Europa har hatt en revolusjon. Se på Frankrike, Portugal, den spanske borgerkrigen.
Han får glød i blikket og roser i kinnene. Jeg kan liksom ikke forestille meg denne milde, distingverte gentlemanen som brennende revolusjonær. (Kan konservative være revolusjonære?)
- Grovt sagt så tok hver revolusjon knekken på klasseskillene, sier han før han stanser og ser på meg med rynket panne. - Har Norge et aristokrati?
Jeg ender med å forklare om hvordan man i 1905 sa ja til monarkiet, men stemte bort aristokratiet. - Så vi har en konge, men ingen titler, avslutter jeg.
- Skjønner, skjønner. Veldig klokt av dere, sier han før han rister på hodet. - Men du vet, vi kunne jo ikke gjøre noe sånt her i landet. Vi har ikke hatt noen revolusjon.
Han kaster seg inn i en lang forelesning som innebærer årstall og historiske fakta som ender med at han med et skjevt smil sier; - Vi kvittet oss aldri med hertugene og jarlene våre og de har alle gods på landet. Og derfor hater venstresiden revejakt.
Etter denne lange forklaringen, synker han sammen i stolen og ser litt utmattet ut.
For å snakke om noe helt annet, spør jeg om han leser kritikker av bøkene sine. Forfattere har like forskjellige holdninger til kritikk av egne verk, som de har skrivemetoder. Forsyth trekker på skuldrene.
- Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?

Han ser på meg for bekreftelse og jeg må jo gi ham rett i det.
- Hva leser du selv?
- For det meste fagbøker må jeg innrømme. Jeg har en stabel på fem, seks mursteiner liggende på nattbordet. Det er ofte der jeg finner ideene mine.
Det skarpe blikket rettes brått mot meg igjen. - Det hender jo jeg kjøper en bok på flyplassen når jeg skal på ferie, Tom Clancy eller John Grisham, vet du. De er så kjekke å lese ved bassengkanten eller noe, og hvis jeg mister dem, spiller det jo mindre rolle. Jeg kan søle vann på dem eller kaffe.
Han betaler kaffen med kredittkort og reiser seg møysommelig ut av stolen.
- Jeg har ødelagt ryggen min i dag, betror han. - Forbannede greier.
Utenfor hotellet stiller han velvillig opp til fotografering, før han uhyre forsiktig går inn i en anonym bil og forsvinner i den travle Londontrafikken.
Først da oppdager jeg at jeg har glemt å få ham til å signere mitt eksemplar av Hevneren og jeg banner stygt der jeg står på hotelltrappen. Vel, det får heller være til neste gang.
(Pics by me)

Kunsten å tåle dårlige anmeldelser ...

Hva gjør man når man får en dårlig anmeldelse?

Ja, den som hadde svaret på det, gitt!
Den eneste dårlige anmeldelsen jeg fortsatt husker, er den aller første anmeldelsen vi fikk for den første boken vi utga. (For I svastikaens skygge).  Det var som om anmelderen hadde sagt at barnet mitt var den styggeste ungen han hadde sett i hele sitt liv. Å, det var fælt. (Til tross for at han også sa at vi kunne fortelle en historie. Det ble med tiden plasteret på såret og det eneste jeg husker fra anmeldelsen).
Senere har jeg tatt det på strak arm. Jeg forteller aldri anmeldere at de har tatt feil (selv om de har det), at de har rotet med faktaene (det gjør de), eller blir forbannet hvis de ikke liker det jeg skriver.
Jeg er veldig «Zen» på den måten.
Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å sende sitater som dette:  Det å spørre en forfatter om hva han synes om kritikere, er som å spørre en gatelykt om hva den synes om hunder.
Men jeg gjør det ikke.
Jeg leser anmeldelsen (mens jeg gnisser tenner, river meg i håret og banner over kaffekoppen), deretter bretter jeg avisen pent sammen og kaster den i søppelet.
I gamle dager var det enden på visen. Avisen med anmeldelsen blir gårsdagens nyheter neste dag. Hvem gidder å grave frem gamle aviser for å lese en anmeldelse? Bortsett fra den sadomasochistiske forfatteren som ikke klarer å la avisen ligge, men må lese anmeldelsen om igjen og om igjen, omtrent som man gjør når man river skorpen av et sår i ett kjør.
Den velsignelsen er jo over nå, selvsagt. (Gårsdagens avis gikk til resirkulering og lever sitt liv nå som juicekartonger). I våre dager ligger anmeldelsen ute på nettet til evig tid, eller i hvert fall til noen skrur av strømmen.
Hva gjør man da, når anmeldelsen står der på svart og hvitt, til evig tid?
Det beste rådet jeg kan gi, er å ikke ta det personlig. Det er nemlig ikke sånn at anmelderen sitter foran sin PC, gnir seg i hendene og skriver det verste han eller hun makter. Ingen er ute etter å «ta» forfattere. (Vel, noen er sikkert det også, men da er de i feil yrke).
Det dummeste man gjør er å bli sint på anmelderen. Du kan gjerne rase i ditt skrivekammer, men aldri klag på verken anmelder eller anmeldelse for «da går det deg ille og du må bli lenge ute på landet».
Et heller grimt eksempel på det er en pågående diskusjon som jeg oppdaget inne på Big Al's blogg. Big Al's Books and Pals. Diskusjonen som utviklet seg etter at hans anmeldelse virkelig gikk innpå forfatteren ble etterhvert stygg og personlig. Et godt eksempel på hva som kan skje hvis du som forfatter blir såret og vil ta igjen. Forfatteren har min fulle medlidenhet, det samme har anmelderen. Når støvet la seg, er jeg ganske overbevist om at begge angret bittert.
Personlig holder jeg meg til Frederick Forsyths råd. Det gir fred i sjelen og hjelper meg så jeg ikke går bananas. Rådet fikk jeg da jeg for mange år siden intervjuet ham på et snobbete hotell i London. Han delte villig av sine gullkorn.
Kort utdrag fra intervju i 2004:  Jeg spør om han leser kritikker av bøkene sine.
Forsyth trekker på skuldrene. - Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier at de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Nuvel. Hvorfor skriver jeg om dette? Ja, si det. Jeg har kastet avisen og sier ikke noe mer. Parken er ute i verden og barnet er vakkert. Noen vil synes den er bra, noen vil synes den er ... mindre bra.
Jeg trekker på skuldrene. Hva kan jeg gjøre med det nå?
Jo, jeg kan konsentrere meg om neste bok og kose meg over alle gode tilbakemeldinger. For den eneste måten jeg garanter kan unngå dårlige anmeldelser på det jeg skriver, er å la være å skrive. Og det kommer jeg jo ikke til å gjøre.
God påske og god skriving!

9. april - et knippe bøker ...

Jeg tilhører generasjonen etter krigen, ettersom jeg er født i 1962. Det betyr at jeg er vokst opp med historier om krigen, siden alle voksne hadde sine minner som de gjerne ville dele. Det fantes fangeleirer for russiske fanger i Haugesund, på Gard skole, som er min barneskole, var det merker i veggene etter køyesengene til tyske soldater, vi lekte gjemsel i tyske bunkerser og fortalte spøkelseshistorier om tyske soldater som gikk igjen. Min mor som er født i 1939 husket at hun fikk "bom-bom" av tyske soldater som viste henne bilder av sine egne barn og som klappet henne på hodet. Hun var da også blond og blåøyd, et riktig praktbarn av den "germanske" typen. Hennes bror som var fem år eldre, spiste buljongterninger og innbilte seg at det var sjokolade. Hun og hennes søsken gikk til den russiske fangeleiren med mat, og fikk leketøy som russerne laget. Min mor slapp som regel inn i leiren fordi hun var liten og søt, og fordi hun brølte som en luftsirene hvis vaktsoldaten forsøkte å nekte henne.
Lenge hadde jeg inntrykk av krigen var moro fra ende til annen. Det hørtes jo ut som en fem år lang campingferie hele greia.
Men så fant jeg Herman Sachnowitz' bok Det angår også deg og det forandret alt.
Fra forlaget:
Dette er den gripende historien til Herman Sachnowitz som sammen med sin far og sju søsken ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen under den annen verdenskrig. Hermans far og de tre søstrene ble gasset i hjel ved ankomsten til leiren, mens Herman og de fire brødrene hans klamret seg fast til livet ­ en stund. Men én etter én falt brødrene fra i en hverdag preget av vold, fornedrelse, slavearbeid, minimalt med mat, epidemier og kulde. Etter få måneder var det bare Herman og minstebroren Frank igjen av den store familien. De delte alt og ga hverandres tilværelse et snev av menneskelighet. Men så ble også Frank syk, sendt på transport og senere likvidert. Herman var alene igjen av en familie på ni. Og han bestemte seg: Han skulle tilbake til Norge. Han skulle overleve. Og han hadde tilfeldigvis skrevet seg inn som musiker i fangeleiren.

Bare tanken på at nordmenn hadde gjort noe sånt mot andre nordmenn, var nok til å skape en interesse for andre verdenskrig som jeg ikke blir kvitt - jeg skriver til og med bøker om den selv.  Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg leser en krigsbok, men det er et tema jeg vender tilbake til hele tiden. Noe er historiske verk, bøker som tar for seg hva som egentlig skjedde, og mange er underholdninsbøker som tar utgangspunkt i krigen.
Så her følger en liten, uhøytidlig liste over bøker om krigen. Noen er fakta, noen er skjønnlitterære, en har jeg vært med å å skrive selv. 

Denne er en skikkelig oversikt over alt som skjedde 9.  april og en fin introduksjon .

Etterhvert som jeg leste historier fra krigen fikk jeg en følelse av at jeg hadde lest alt før. Historiene om Gutta på skauen lignet uhyre på de islandske sagaene: En mann het ... så ble han drept av en mine (eller skutt, eller tatt til fange etc), så var han ute av soga.  Det var liksom ikke noe mer. Heldigvis har det forandret seg de siste årene. Det har kommet mye spennende krigslitteratur som forsøker å se på denne tidsperioden med et kritisk blikk.

Som en motvekt til "myten om Norge under krigen", er denne veldig interessant og godt skrevet. Fra forlaget: I denne boka skriver forfatteren om sin farfar Toralv Fanebust, som var en av Norges sterkeste kritikere av landssvikoppgjøret. Forfatteren arvet farfarens private arkiv, og med dette som utgangspunkt stiller han her spørsmål rundt det han kaller den norske myten om andre verdenskrig. Har litteraturliste.

Jeg leste om tyskerungen i Jens Bjørneboes bok, han som ble drept av trikken, og kunne ikke fatte at det var mulig. Skulle tyskerungene få lide for hva mødrene hadde gjort? Du skal ikke lese mye om behandlingen av disse barna før du begynner å lure på hva slags land du lever i. En bok som forteller godt om tyskerjentene er denne:

Fra forlaget: Den offisielle norske krigshistorien forteller lite om vår behandling av de norske tyskerjentene. De brøt ingen lov, men de valgte fiendens menn. Straffen var knallhard. Mange ble skamklippet av mobben, og langt flere ble utsatt for grove statlige overgrep. I denne boken møter vi Else som ble internert og deportert til Tyskland, Gudrun som ble lobotomert, Therese som måtte gi bort datteren, og Ellen som fikk barn hos naziorganisasjonen Lebensborn og deretter ble ansatt samme sted.

Denne har kommet ut i år, og er interessant også for folk utenfor Haugesund. Den er godt skrevet og ganske så spennende. Og det er faktisk sant at "alle i Haugesund har en klesehengar fra Rabinowitz".

Fra forlaget: Moritz Rabinowitz kom til Norge fra Polen som 14 åring i 1901. Etter hvert etablerte han seg i Haugesund, og med moderne forretningsmetoder og dristige markedsføringsideer opplevde han stor suksess som handelsmann. I mellomkrigstiden bygde Rabinowitz opp et forretningsimperium med klesforretninger langs helse sørvestlandskysten, fra Haugesund via Stavanger og Egersund til Kristiansand.

Rabinowitz var en sann lokalpatriot, men også en visjonær verdensborger. Fra sitt kontor i den lille fiskerbyen Haugesund arbeidet han på rvers av grenser, og skrev utallige artikler i lokal og nasjonal presse om utenrikspolitikk og næringsliv. Etter hvert som situasjonen i Europa ble verre for jødene, bønnfalt han i personlige telegrammer statsmenn som Roosevelt og Chamberlain om å gjøre noe før det var for sent.
Da tyskerne invaderte Norge, var Rabinowits en av de første de var ute etter. Etter å ha holdt seg i dekning ble han funnet og tatt til fange i desember 1940. Han ble deportert til Tyskland og døde i fangenskap 27. februar 1942. Denne biografien bygger på et omfattende kildemateriale, og gir et helhetlig portrett av et menneske som fortjener en plass i norsk historie.

Så - over til det mer skjønnlitterære. Jeg gidder ikke liste opp alt jeg har lest, da ville jeg ikk fått gjort noe annet i dag, og kanskje i natt ...
Dette er derfor bare et par favoritter, så litt skryt og selvreklame ...
 

Sigurd Hoels Møte ved Milepælen er uhyre spennende og en klassiker i norsk litteraturhistorie. Hm. Jeg burde nok lese den om igjen om ikke så altfor lenge, tror jeg. Fra Deichmanske: I Møte ved milepelen (1947) forsøkte Hoel - i et uforsonlig etterkrigsklima - uredd å forstå hvorfor enkelte mennesker valgte nazismen under 2. verdenskrig.

En favoritt er Rebeccakoden av Ken Follett. Spennende og en av hans bedre, etter min mening. Fra forlaget: Nord-Afrika, 1942. Feltmarskalk Rommel, kjemper mot britene. Han får hjelp fra mesterspionen med den flerdobbelte identitet, Alex Wolff. Wolffs viktigste motstander er briten William Vandam. I Kairos gater jakter de på hverandre. Målet er å få tak i nøkkelen til koden de tyske spionene bruker for å informere Rommel
Råspennende!
Andre Follettbøker er selvsagt Nålen, Fluktens vinger, Krigens kaier - for å ta noen.
 
 
 
 
 

Biografien om Inger Gulbrandsen her er populær blant de som reiser med de hvite bussene, og også populær blant skoleungdommer. Boken vant biografikonkurransen i Gyldendal. Jeg må få lov til å skryte av den, siden jeg vel kan kalles med-redaktør (med lit fantasi, i hvert fall), og Maria er en av mine beste venner. Maria gjorde grundig research til denne, og tilbrakte timer sammen med Inger. Hun reiste også til Auschwitz for å ha sett det selv.  Dessuten er den god skrevet! Fra forlaget: Inger Gulbrandsen var 17 år da krigen kom til Norge. Som mange andre valgte hun å kjempe mot nazismen. Etter to år med motstandsarbeid ble hun tatt til fange. Først satt hun ett år i den norske fangeleiren Grini, og deretter ett og et halvt år i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Boka gir et varmt og nært portrett av en ung og engasjert jente som ble utsatt for noe av det verste man kan tenke seg, men likevel overlevde med humøret og viljen i behold, mye takket være gode minner fra barndom og ungdom. Den dramatiske og medrivende historie om en ung kvinnes opplevelser i fangenskap, blir nå, over 50 år senere, fortalt i denne boka. Historien er bygd opp delvis retrospektivt, der vi først møter den tjue år gamle Inger i konsentrasjonsleiren Ravensbrück og får livet hennes før den tid presentert i bilder som nøster opp hennes barndoms- og ungdomstid og forklarer hvorfor hun er havnet der hun er. Hun ble født inn i en arbeiderfamilie, vokste opp i Tøyengata på Oslos østkant i et radikalt politisk miljø, og kom tidlig i kontakt med flyktninger fra Hitlerregimet som kom til Norge. Også oppveksten er levende skildret. Miljøene på Tøyen med gråbeingårdene, utedoene, rottene og de trange leilighetene forteller om vår nære fortid.

Nå må jeg dessverre komme i gang med dagens skriveøkt - helst før dagen er over, så en siste bok og det er det.

Den siste er da til gjengjeld min egen, og ikke lenger tilgjengelig andre steder enn på biblioteket og antikvariat. Den vant faktisk delt andreplass i Grøndahl og Dreyes konkurranse om "Norges beste underholdningsroman" i 1994 (delte med Frid Ingulstad, men det er ikke så viktig. Dessuten ble det ikke delt ut en førsteplass. Så da så ...). Dette er den første boken Anan og jeg skrev sammen, og den ble skrevet nesten som et veddemål. Vi hadde sett på en utrolig dårlig film, og ble skjønt enige om at vi kunne da komme på noe bedre enn det der! (Og nei, jeg husker ikke hvilken film det var). Men jeg husker at det var utrolig morsomt å skrive den.  Historien er bra, men den hadde trengt større armslag. Jeg liker veldig godt hovedpersonene, og jeg synes tvisten er holder mål. I dag skulle jeg ønske at vi hadde fått anledning til å skrive den om slik den egentlig burde ha vært. Jeg lurer på om jeg skal skrive det på ønskelisten til julenissen i år ...

God lesning!