Smakebit på søndag: Dean Koontz

Nå er det ikke biter av Dean himself jeg skal dele ut, men en av hans - utallige - bøker. Jeg er en stor fan av Koontz, og oppdaget i går at hans nye bok kommer 11 juni! I seg selv grunn til å feire, ettersom det er bok 5 om Odd Thomas som er en fantastisk karakter. Dean Koontz sammenlignes ofte med Stephen King, hvilket er helt unødvendig siden de begge står støtt på sine respektive talenter og sikkert bryr seg filla om sammenligningene.
Boken jeg skal dele en smakebit fra, er en av mine favorittbøker. Eksemplaret mitt har jeg hatt siden begynnelsen på 90-tallet . Det er ikke det at jeg leser den om igjen i ett kjør, men jeg liker å ha den tilgjengelig - jeg har en egen, liten hylle for denne typen bøker ...

Som dere ser, er boken noget sliten ...

Boken heter Skytsengelen på norsk, Lightning på engelsk.

Fra baksiden:
Laura Shane skulle egentlig død sammen med sin mor den stormnatten hun kom til verden. Men en mystisk fremmed grep inn og reddet henne. Hver gang noe ondt nærmer seg Laura Shane, kommer han og redder henne. Magisk. Uventet. Og uforklarlig. Helt til hennes 30-årsdag. Da er det han som trenger hjelp. Dette er opptakten til en terror som skal ryste dem alle.

Jeg synes ikke baksideteksten sier så mye om hvorfor dette er en god bok. Det er både en science fiction bok og en spenningsroman, men også en alldeles nydelig oppveksthistorie om hvordan Laura overlever alt det som burde ha ødelagt henne, men som skytsengelen redder henne fra så godt han kan.
Tvisten i historien er dessuten både original og ganske så stilig.


Ok - til smakebiten:

fra s. 54
Han hadde reddet Laura fra overfallsmannen i farens kolonialbutikk, men her var hun allerede i ferd med å havne i klørne på enda en pedofil. En av de tingene han hadde lært av eksperimentene på instituttet, var at det å omforme skjebnen ikke alltid var likle lett.  Kanskje det å bli misbrukt og psykisk ødelagt var slik en uunngåelig del av Lauras skjebne at Stefan ikke kunne hindre det i å skje før eller senere. Selv om han skulle lykkes i å redde henne fra (spoiler), kunne en ny voldtektsmann dukke opp i livet hennes. Men han fikk forsøke, likevel.

Flere smakebiter her:

Smakebit på søndag: Kvinner under krigen

Litt ør i hodet etter Grand Prix finalen - av og til er jeg veldig glad for både lydknapp og spoleknapp - men nå er det jo allerede søndag og tid for smakebiter.
Jeg leste ferdig Villette i går, litt lenger ned på siden er mine kommentarer om den. Ikke helt fornøyd. Akkurat nå er jeg inne i en intens arbeidsperiode og får ikke lest særlig skjønnlitteratur - annet enn den jeg skriver selv ...
Men litt tid har jeg alltid og denne boken fanget blikket i en bokhandel for en stund tilbake.
Siri Walen Simonsen har intervjuet 18 kvinner om deres liv under krigen. Det er et tema jeg er interessert i, vokst opp som jeg er med en bestemor som hadde sterke minner om hvor vanskelig det var, og en mor som syntes alt hadde vært moro - hun var 5 år i 1945 og visste ikke om noe annet - men hun husket den vonde tranen!

Baksideteksten: Denne boken inneholder vitnesbyrd fra kvinner i en tid da Norge var i krig. De mange historiene forteller om de norske kvinnenes innsatsvilje, mot og ikke minst troen på seier.
Norske kvinner har ikke fått den anerkjennelsen de fortjener for innsatsen i årene 1940-45.
I denne boken får leseren delta i gripende opplevelser, som viser hvilken utrøttelig kamp også kvinnene var med på å kjempe i krigsårene. Ingen kvinne har ennå mottatt Krigskorset, som regnes som den høyeste utmerkelsen en nordmann kan få etter å ha gjort en innsats i krig.
Sannheten er at det neppe ville ha vært mulig å vinne friheten tilbake uten kvinnenes innsats.
Norske kvinner har mye å være stolt over, men historiene har blitt stående i skyggen. Blant bokas tidsvitner fortelles mange av historiene for første gang.

Det stemmer at norske kvinners innsats ikke ble regnet med etter krigen og mange av disse kvinnene ville helst ikke fremheve sin egen person. Dessverre for oss som kom etter og som er flasket opp med "Gutta på skauen", når det også fantes en mengde "jenter"  som risikerte alt for samme sak.

Smakebiten er fra intervjuet med forfatterens tante Sissi, født i Vardø.
Sissi på tolv, tretten år sendes til fangeleiren der faren sitter og er livredd for hva som kan skje.

Da hun er nesten ved vakthuset utenfor porten til leiren, føles spenningen ubehagelig, men hun strammer seg opp og husker farens ord: "Tyskerne forstår kommando og høflighet." Så mens hun står i givakt, sier hun kommanderend til vakten: "Ich muss mit mein Vater, Herr Rechtsanvalt Walen, sprechen, bitte, schnell."

Flere smakebiter her

Villette - noen tanker

Villette var Charlotte Brontes siste roman, utgitt i 1853, to år før hun døde, bare 38 år gammel. Jeg er veldig glad i Jane Eyre, det er en roman jeg gjerne leser på nytt med noen års mellomrom. Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene hennes før nå – mest sannsynlig fordi ingen av dem er oversatt til norsk. Etter å ha lest Villette, misunner jeg ikke den oversetter som gir seg i kast med denne!

Boken åpner med at Lucy Snowe er 14 år og på besøk hos sin gudmor. Deretter følger en utrolig lang passiar om de to andre hun treffer der, Graham på 16 som er hennes gudbror, og lille, merkelige Polly på seks. På grunn av uklare familieomstendigheter havner Lucy som selskapsdame for en gammel dame, der hun blir i åtte år. Når den gamle dør, blir Lucy litt sprø – noe alle ville ha blitt etter å ha sittet isolert med en syk, gammel dame i så mange år. Uansett, Lucy reiser på lykke og fromme til en by i Belgia, der hun via tilfeldigheter ender opp med å bli lærer på en pikeskole.

Så langt, så vel. To menn dukker opp i hennes liv, og hun må kjempe mot sine egne følelser før hun finner sin vei.
Eller noe sånt.
Det tok sin tid før jeg kom inn i historien, jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor mye jeg har forstått. Jeg burde ha lest om boken på Wikipedia først, på den måten hadde jeg kanskje fått med meg mer. Det er flere årsaker til dette. Karakterene hadde lange dialoger på fransk, noe jeg forsto lite av. Det var sikkert sånn på 1850-tallet at alle dannede – og lesende – mennesker også mestret fransk. Sånn er det ikke nå, gitt. Min fransk er heller haltende, om ikke direkte fornærmende.
En annen ting er noen høyst overraskende plottsprell i historien som jeg ikke fikk med meg i første omgang. Historien skiftet retning så ofte, at jeg av og til lurte på om jeg hadde hoppet over et kapittel eller leste en helt annen bok. Jeg måtte derfor gå tilbake og lese ting på nytt. Boken er skrevet i første person og Lucy Snowe er ikke den som forteller for mye, så man må følge godt med. Når engelsken er såpass gammeldags og snirklete, blir det fort krevende. Dessuten har Lucy en tendens til å holde lange taler i hodet sitt, noe som ikke akkurat bidro til leselettheten.
Jeg er med andre ord ikke helt sikker hvor mye jeg fikk med meg, men jeg forsto såpass at de siste 100 sidene var adskillig lettere å følge enn resten, og dermed orket jeg å lese hele. Slutten var jeg heller misfornøyd med, men jeg skal ikke røpe hvorfor her!
Så, i utgangspunktet en «ny» bok av en yndlingsforfatter, men langt fra en konkurrent til Jane Eyre. Jeg er ikke så sikker på om jeg våger meg i kast med Shirley eller The Professor, ennå, men en gang i tiden, når jeg har mye bedre tid. Kanskje.

Wikipedia: om Villette, men med spoiler!

Smakebit på en søndag - Villette

Jeg har ikke lest ferdig forrige ukes smakebit, men det kan jeg igrunnen leve med. Det ble vel drøyt etter en stund. Regner med at jeg plukker den opp etter en stund. Muligens.

Dagens smakebit er fra Charlotte Brontes siste bok: Villette. Jeg er veldig glad i Jane Eyre, men har ikke lest andre bøker av samme forfatter. Siden jeg oppdaget at jeg får klassikere gratis på min lille Kindle, så har jeg hamstret noen titler.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker boken ennå. Foreløpig er Lucy Snow ganske irriterende med sin ganske så selvgode oppfatning av seg selv, og jeg får ikke så veldig mye inntrykk av hvem hun er. Hun mangler Jane Eyres voldsomme lidenskap, hun er veldig mye mer innesluttet. Hun observerer, men engasjerer seg ikke i menneskene rundt seg.
Igrunnen er det forståelig siden kvinner på den tiden ofte havnet i umulige situasjoner. Om hun ikke hadde familie eller gode forbindelser, eller i det minste utsikt til en god arv, var valgmulighetene rimelig begrenset. Lucy har ingen av delene, og etter å ha vært selskapsdame for en gammel dame, reiser hun på lykke og fromme til Frankrike, hvor hun snubler inn i en pikeskole og klarer å overtale bestyrerinnen til å ansette henne som guvernante.

Noe av det jeg synes er vanskelig er språket som er gammeldags og snirklete. En av de fine tingene med Kindlen er at det følger med en ordbok, men å bruke ordbok mens jeg leser er veldig forstyrrende. En annen ting som jeg blir litt sprø av er at karakterene rett som det er kaster seg ut i lange dialoger på fransk. Og det eneste jeg kan på fransk egner seg ikke på trykk ...
(Og bare for å ha sagt det; I 1853 betydde gay lover en glad elsker, ikke en homofil elsker)

Smakebiten er som følger:
On rising that morning, had I anticipated that before night I should have acted he part of a gay lover in a vaudeville; and an hour later, frandly discussed with Dr. John the question of his hapless suit, and ralliodn himo on his illusions? I had no more preseaged such feats than I had looked forward to an ascent in a ballooon, or a voyage to Cape Horn.  

Jeg leser trøstig videre, men som sagt er jeg ikke helt sikker på hva som foregår ... det kan jo være interessant i seg selv, det. Men noen Jane Eyre er Lucy ikke!

Flere spennende smakebiter hos Mari!

Smakebit på søndag

Dette er den dyreste boken jeg har kjøpt på år og dag, og det er ikke fordi den er vanskelig å få tak i. Prisen er et resultat av at den er så liten og tynn at den gjemte seg så godt i bokhyllen (den gjorde det, helt av seg selv), at da biblioteket ville ha den tilbake, så fant jeg den ikke. Regningen lød på 400 og noe ... ca to dager etter at jeg hadde betalt regningen, dukket boken opp igjen.
Den ble stående i hyllen i snart to år, jeg ble irritert hver gang jeg så på den, men nå har jeg altså omsider tatt tak i den.
Det er som sagt en tynn bok, skrevet i 1866 av H.G.Wells  (1866-1946), en av Sci-Fi litteraturens tre fedre (de andre to er Jules Verne og Hugo Gemsback(som jeg ikke har hørt om før)). H.G.Wells har skrevet The Time Machine og The War of the World (da Orson Welles' radioversjon ble sendt i 1938, trodde mange amerikanere at de ble angrepet av Marsboere. Det tok flere dager å roe gemyttene). (Spielbergs film fra 2005 er det bare en ting å si om: Blæ). Richard Burton spilte inn en musicalversjon som er helt fantastisk, ikke filmet, men spilt inn som musikk. Den er bare en ting å si om: WOW.

Smakebiten er ikke fra War of the Worlds (hvis noen trodde det), men fra The Island of Moreau. Altså en liten tynn sak om Edward som havner på en underlig øy etter et skipsforlis. Der oppdager han at det bor rare vesener; halv mennesker, halvt dyr. Den gale, men geniale doktor Moreau har eksperimentert med dyr - nei, genspleising og kloning var ikke oppfunnet, den gode doktor bruker metoden viviseksjon. Dvs at han skjærer i levende dyr ... ugh. Eward treffer både Dog-Man og Leopard-Man, f.eks.

Jeg har ikke kommet så langt ennå, Edward er så vidt blitt plukket opp av et skip etter sitt skipsforlis.
Smakebiten er fra kapittel 2: The Man who was Going Nowhere.

The cabin which I found myself was small, and rather untidy. A youngish man with flaxen hair, a bristly straw-coloured moustache, and a dropping nether lip was sitting and holding my wrist. He had watery grey eyes, oddly void of expression.

Det er en interessant historie, og jeg blir fascinert av at den er skrevet i 1896. Jeg lurer på hva H.G.Wells ville ha sagt om en mann som Josef Mengele, for eksempel. Doktor Moreaus laboratorium kalles House of Pain ...

Baksideteksten: A sombre fantasy in which Wells, on the eve of the twentieth century, issues a resonant warning against scientific obsessiveness, and the Faustian pursuit of evolutionary control.

Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv!


Flere smakebiter: Follow this link!

En zombie eller to i gave - frister det?

Julie på Julies bokbabbel har det hun kaller for en Apokalyptisk giveaway: Alt du trenger hvis zoombier overtar verden. Hvem kan vel si nei til noe sånt? Jeg er stor fan av The Walking Dead, så jeg lar meg friste veldig. Jeg er ikke så voldsom vampyrfan, men zoombier er moro. Bare for å ha sagt det, jeg går ikke forbi kirkegårder om kvelden...

Julies fine gaver finnes her: Julies bokbabbel - Apokalyptiske premier

Fristen er 25. mai!

Smakebit på søndag

Ukens smakebit kommer fra en av mine viktigste researchbøker. Jeg var overlykkelig da jeg fant den, og måtte øyeblikkelig bestille mitt eget eksemplar. Som den er nå, er den full av post-it lapper og undersktrekinger og jeg leser den vel for tredje eller fjerde gang, tenker jeg. Skjebnesøstre er lagt til 1793, en periode som er en kortvartig gullalder i norsk historie. Det er forsåvidt lett å finne informasjon om tidsperioden - tross alt var dette midt i den franske revolusjonen - men det er utrolig vanskelig å finne personlige ting, godbiter som avslører hvordan folk tenkte, hva de opplevde og hvordan de så på sin egen verden. Denne boken er derfor en sjelden skatt.

Conradine Dunker (f. 1792, d. 1866, i Christiania) var datter av konsumptionsdirekteur Johannes Hansteen  (er ikke det en fantastisk tittel?) - og søster av Christopher Hansteen, en av våre store vitenskapsmenn.
Så langt fakta. Men Conradine er så mye mer enn det. Hun er aktiv i Det dramatiske selskap, hun er lærer og hun har sine klare oppfatninger av ting. Dette er ingen smålåten husfrue som ikke tør snakke i forsamlinger. Hun er talentfull, godt utdannet (noe som ikke var noen selvfølge for kvinner på denne tiden), og full av pågangsmot og humor.
Boken "Gamle Dage: Erindringer og tidsbilleder" består av en samling brev. Da faren døde i 1792 var Conradine 12 år og broren åtte. I 1850-52 er hun over sytti, men bestemmer se for å skrive ned alt hun husker fra sin barndom for at broren skal få høre om faren.
Brevene ble utgitt første gang i 1871, siste gang i 1985 - og heldigvis har de ikke forandret et ord, eller modernisert språket. Det kan være vanskelig å lese innimellom, men det gir også en helt spesiell stemning å lese det slik Conradine skrev det.
Hun er full av humor og er ganske skarp i beskrivelsene noen ganger. Hun legger ikke fingrene i mellom når hun forteller om folk hun ikke liker. Hun må ha vært ganske spesiell. For eksempel så forteller hun med stolthet at det ble sagt om henne at det eneste hun dugde til var å lese bøker!
Boken er full av portretter av folk hun hun husker, sladder i brokker og biter, og en god del om hennes egen noe ustabile oppvekst etter at faren dør. Det finnes kjedelige partier, men jeg har blitt så glad i Conradine, at jeg tilgir henne det meste ...

Smakebiten er fra første avsnittet av boken:

7de Marts 1852
Min kjere gode Broder! Det har ofte faldet meg i Tankerne, at du kun var syv og et halvt år gammel, da vor agt- og elskværdige Fadet ved Døden måtte forlate oss, og at Du maaske derfor neppe erindrer ham og veed kun lidet eller intet om ham, medens jeg, der er fire Aar ældre, erindrer og veed meget om ham, der nu kunde være Dig kjert at erfare. Jeg har derfor længe tænkt paa at opsætte skrivtlig disse mine Erindringer og at meddele Dig dem. Jeg har meddeelt Lisette og Vilhelmine (hennes døtre min anm.) denne min Plan, og de havde opmuntret mig til at udføre den. Altsaa vil jeg, i Guds navn, gaae lige til Sagen.


Flere herlige smakebiter her!!