Hvor kommer ideer fra?

«An original idea. That can't be too hard. The library must be full of them». Stephen Fry.

Forfattere lever av å sette sine ideer på papiret. Det høres så herlig enkelt ut, men det er som regel den største bøygen av dem alle. Kan man overkomme frykten for å få en god ide, så er resten plankekjøring (he,he).
Så hvor kommer ideene fra?
Agatha Christie satt i badekaret og gnasket epler mens hun tenkte ut nye plot, Harlan Coban påstår han får dem fra en hemmelig bankboksadresse, Terry Pratchett blir irritert hvis du spør hvor han får ideene fra (det jeg vet jeg av egen erfaring ...), J.K.Rowlings fikk Harry Potter i hodet på en togreise ... Jeg kan fortsette sånn i hundre år, og det har jeg ikke tid til.
Ideer kommer når man jobber med ideer. Hvis jeg skulle tenke på hvor mange ideer jeg må komme opp med for å kunne skrive 10-20 bøker i en serie, ville jeg ikke ha fått ned et ord. Hvis jeg tenker på det, begynner jeg å svette, så jeg forsøker å ta en side av gangen, et avsnitt av gangen, ett ord av gangen ...
Det er som å gå løs på et fjell med en teskje, og hvem orker vel å tenke på det?

«Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but can make the whole trip that way.» E.L.Doctorow

Hjernen trener seg opp til å få nye ideer, det gjelder bare å ha tillit til at den faktisk gjør det. Det har noe med å være bevisst på hva man er interessert i, og så se seg rundt for å se muligheter i det man ser og sette ting sammen som et puslespill. Hørtes ikke det enkelt ut?
Ildfuglen er et resultat av et sånt puslespill.
Jeg reiste til Toledo for snart 30 år siden og beundret et maleri av El Greco. Mens jeg var der traff jeg blant annet på en prest – og nei, han var ikke som Nico, han var en hyggelig mann fra New Zealand av alle steder. Uansett, den første spiren var sådd. Mange år senere var jeg i Edinburgh og bladde i turistbøker i en bokhandel, da blikket falt på en forseggjort sølvkule. Dessverre har jeg aldri funnet tilbake til den boken, men jeg husker bildet. Det tredje elementet var da jeg gjorde research til en historie fra Haugesund og leste bygdeboken (heter det bygdebok når det angår en by?). Det første avsnittet som omhandlet et lite gjestgiveri som lå i en krok, og som omtrent var alt som var der før 1700-tallet.
Tre vidt forskjellige biter falt langsomt på plass. Underveis lærte jeg å stole på at nye ideer springer ut av det materialet jeg allerede har, så det er ikke så farlig om jeg ikke vet hva bok 10 skal handle om før jeg kommer så langt.

Alle ideer begynner med «Hva om ...». Mitt hode fungerer sånn at når jeg har fått en ny ide, skriver jeg den ikke ned med en gang. Først går jeg lenge og gnager på den. Jeg snur og vender på et jeg har, jeg ser for meg situasjoner, lar dem spille seg ut, og hvis jeg er heldig faller det ikke i fisk med en gang.
Ikke alle ideer er like gode, ikke alle ideer kan bli en serie eller en bok, kanskje ikke en gang en novelle, og det eneste som kan avgjøre det er at man gransker ideen omtrent som en kirurg gransker et røntgenbilde.

"Plommer guddommeliggjør" ... Stephen King's Om å skrive

Jeg har meldt meg på en Stephen King utfordring og skal skrive om seks av hans bøker i løpet av året. Siden vi allerede er i juli, er jeg som vanlig litt bakpå.
Stephen King har skrevet utrolig mye bra (og sikkert noe dårlig også). Jeg har flere favoritter blant bøkene hans (The Stand og Misery for å nevne to), men den boken jeg har hatt mest nytte av er boken hans om å skrive. Så da er det naturlig å begynne med den ...

Jeg har flere eksemplarer av den, både norsk og engelsk. Den engelske er nærmest utslitt, og jeg må nok kjøpe meg en ny om ikke så altfor lenge.
Stephen King sier i Det første forordet (ja, det er flere): Det enkle svaret er at en som har solgt så mange skjønnlitterære bøker som jeg, må ha noe fornuftig å si om håndverket ...
Og så gjør han det.
Han begynner med en kort biografi om seg selv, frem til utgivelsen av Carrie. Han skriver om alkohol- og kokainmisbruket som også nesten tok knekken på ham, og om bilulykken som nesten tok knekken på ham, og om hvordan han klarte å skrive igjen. Så går han over til selve håndverket, og tar for seg språket og alle de andre tekniske finessene forfattere bør han i Verktøykassen sin. (Grunnleggende gramatikk, faren ved passive beskrivelse etc).
Boken er godt skrevet, lett å få med seg og perfekt for meg som trenger et råd her og et råd der når jeg sitter fast. Når jeg virkelig sitter fast, leser jeg gjerne boken fra perm til perm. Det hjelper å se hva andre forfattere sliter med - om ikke annet så slipper jeg å kaste bort tid med å synes synd på meg selv ...
Anbefales med trompetstøt og terningkast seks.

Jane Eyre - hurra!

Enda en filmatisering av Jane Eyre - min absolutt favorittbok gjennom alle tider. Jeg tror jeg har sett alle tidligere filmer/TV-serier av Jane Eyre, og har aldri vært helt fornøyd ... så nå gleder jeg meg innmari!

At the movies ...

Denne helgen har vært en filmhelg. Jeg ser mye film, som regel film jeg har sett ørten ganger før, siden jeg lar dem rulle i høyre hjørne på PC'en mens jeg skriver. Men av og til ser da også jeg nye filmer. Jeg var til og med på kino! To av de beste stedene jeg kan være på når jeg trenger å være kreativ er enten bakerst i en forelesningssal, eller i en kinosal. Så nå jeg trenger å hvile hodet og leke med nye historier, er kinosalen et utmerket sted å gjøre det på.

Første film: Source Code med Jake Gyllenhaal. Hm.
En grei thriller med en noe sørgelig historie. Stakkars Jake må gjenoppleve de siste åtte minuttene av en død manns liv for å forhindre et terrorangrep. Pen jente på toget, moralske dilemmaer i kø. Litt kvantefysikk kastet inn for effektens skyld. Ganske fiffig, i grunnen.

X-men First Class. The prequel. Altså, jeg liker ikke prequels, jeg synes det tyder på at regissøren har sluppet opp for gode ideer, og må gå tilbake til utgangspunktet for å finne ut hva han egentlig burde ha fortalt før.
Jeg har likt de tre X-men filmene med Hugh Jackman med kinnskjegg og kniver i fingrene. Konflikten ble drever fremover og kom til et slags sluttpunkt.
Men en prequel? Vi vet alle at Magneto er slem, at han var venner med Charles da de var unge, at han vil - taramtaram - ødelegge verden. Filmen var grei nok, men hvorfor i all verden bruke tid og penger på å fortelle oss noe vi allerede vet?
Bare for å ha sagt det: Jeg er av dem som enda ikke har sett de nye Star Wars-filmene - av samme grunn. Jeg gir da vel blaffen i hvorfor Magneto eller Darth Vader er slemme! Når jeg har sett en film jeg liker, så spinner jeg videre på historien. Jeg vil vite hva som skjer etterpå, ikke hva som skjedde før. Det kan gjerne dukke opp i  en backstory, men ikke i en hel film.

De neste filmene havnet i DVD-spilleren, og for en gang skyld ikke i PC'en ...

 The Tourist. Denne gledet jeg meg til lenge. Johnny Depp og Angelina - smoking hot! Bare at det var det ikke. Det var like tamt som at glass Farris uten bobler. Det var fryktelig synd og jeg lurer på om det kan ha med historien å gjøre. Den er heller tynn - en god ide, men når man gjennomskuer plottet omtrent etter tre scener er det noe som skurrer. Mulig at kjemien forsvant av den grunn. Det var da også en debatt om dette var en komedie eller et drama - eller var det kanskje en thriller?
Men jeg må si at navnet på regissøren er inspirerende: Florian Henckel von Donnersmarck ...  

 Morning Glory. Jeg gjemte konfekten til slutt. En ung produser får jobb i et morgenshow hvor det meste er galt og hvor hun altså må rydde opp i galskapen. Den var akkurat som en god og gjennomført komedie skal være, med Harrison Ford i fin stil, Diane Keaton feide de fleste av banen og Rachel McAdams var en entusiastisk energizerbunny av en produser som jobber døgnet rundt.
Kritikere hevdet at den ikke presenterte nyheter alvorlig nok - men altså, det er en komedie, og som sådan fungerte den alldeles utmerket.

Forlagsfest!

(Les Forfattere i stedet for Cats)
Et par ganger i året står kontorene tomme, skrivehusene forlatte og pc'ene kalde på skrivebordene. Forfatterne er på fest!
Det  er ikke det at vi har tenna i tapeten og hæla i taket, men det er en gyllen mulighet til å skravle fag og tull - ikke alltid i like deler, men nok til at ord får være ord. Da strømmer de til fra alle kanter av landet: Inger-Lise med tog fra Trøndelag ( tror jeg, det var i hvert fall via Tangen, hvor nå det er), Margit med bil fra Skåne, Kate-Helen med fly fra Haugesund, og resten av med trikk og tog og buss - og jeg på sykkel. Veteraner og nybegynnere om hverandre.
God mat og vin, masse hyggelige og omtenksomme forlagsfolk og ellers ingen andre forpliktelser enn å ha det morsomt. Og det er jo ikke noe vanskelig når det er så mange "kjekke" folk å snakke med!
Jeg ser på det som et frynsegode, et av de bedre. Så tusen takk til dere alle for en hyggelig kveld - jeg mistet stemmen, men fant veien hjem. Solen skinte og uansett hvor mye skyene forsøkte, ble det ikke en dråpe regn over Hovedøya i kveld.  Ingen gikk seg bort, og alle rakk båten til Vippetangen. (Hvor ble det av konditoriet på Vippetangen forresten?). Vi sees igjen i desember!

Uten mat og drikke ...

Av og til må man gjøre noe annet enn å skrive. I gamle dager strikket jeg, men det har jeg ikke fingre til lenger. Så noe må jeg jo finne på. Jeg skulle gjerne ha bakt - men da ville jeg har trillet under skrivebordet til slutt - så jeg unngår det etter beste evne. (Jeg leser derimot kakeoppskrifter med stor interesse, og har en liste over kaker jeg gjerne skulle ha bakt: Sachertorte, Prince Regent kake, Verdens beste kake, Hvit dame, Dronning Mauds dessert, etcetera, etcetera ...)
Matlaging kan godt kalles en hobby. Noe som jo også er praktisk siden jeg liker å spise og ikke er spesielt begreistret for ferdigmiddager. Jeg har masse kokebøker og liker å eksperimentere. Det er ikke alltid like vellykket, men i blant blir det veldig vellykket. Jeg har også sansen for matprogrammene på BBC - Masterchef er morsomt!
Jeg liker koteletter, men uansett hva jeg gjør, så blir de gymnastikk for tennene! Men av og til kan TV være ganske så nyttig.

Dagens oppskrift: Koteletter i ovnen.
(Oppskriften tilpasses antall spisere).
Sett ovnen på 200 grader.

X antall svinekoteletter
Masse små poteter eller poteter i biter.
En god kvast frisk rosmarin
En god bunt gressløk
En håndfull hvitløkbåter, skrelt
Masse små sopp - gjerne forskjellige typer
Knust chilli (Jeg kjøper den ferdigknust på glass - det er tryggest sånn)

Legg grønnsaker og urter i smurt form. Brun kotelettene i pannen, salt og legg på toppen i formen. Smør på chili på begge sider. Dekk formen med aluminiumsfolie og plonk i ovnen ca 1 times tid. (Det avhenger av potetene. Jo større poteter, jo lengre tid, tydeligvis ...).
Jeg har aldri lagetkoteletter på denne måten før, og det ble faktisk fantastisk godt. Kanskje fordi jeg ikke gjorde annet enn å slenge dem i ovnen? Hm.

Bildet er etter middagen, etter at alle hadde forsynt seg to ganger. Så da blir resten lunsj i morgen.

Skriveråd

Skriveråd kan være så ymse. I denne artikkelen i The Guardian har en hel haug forfattere blitt spurt om sine beste råd til skrivelystne. Ta en titt: Ten rules for writing fiction. Noen av rådene er opplagte - skriv og les - andre er mer av den humoristiske sorten som : Aldri dra til London. Aldri dra noen steder.
Jeg er alltid nysgjerrig på hvordan andre forfattere jobber. Så akkurat det spørsmålet har jeg stilt mange forfattere. Noen har en klar oversikt over hvordan de jobber, andre tar det som det kommer. Det forfattere har til felles er at ingen av dem jobber på samme måte. Det handler jo ikke om stolen og skrivebordet, hvilken PC de bruker, lykketrollet på bokhyllen, eller hvor mange ord de skriver per dag. (Det vil alltid være noen som skriver raskere enn deg ... meg). Det handler heller ikke om hvordan man organiserer plottet, finpusser karakterer eller forteller historien.
Det handler om å skrive til fingrene verker. Deretter skriver man mer.
Det er den eneste måten å få sin egen "voice" på, og ikke alle verdens skrivekurs, bøker om skriving eller gode råd kan erstatte det å skrive.
Men de er hyggelige å lese, jeg blir alltid inspirert av andres råd - siden det forteller meg at alle strever med det samme og alle skulle så inderlig gjerne ha funnet en lettere måte å gjøre dette på. Men det skal jo ikke være lett. Det skal være krevende, utfordrende, inspirerende og fingerverkende. Ellers hadde ingen av oss giddet å jobbe med det.