Julenovelle - gammel årgang

Jeg koser meg med julenovellene i ukebladene og er så heldig å få lov til å skrive noen av dem selv. Denne er noen år gammel, men riktig så julekoselig.
De av dere som leser Hjemmet neste uke (uke 52), får derimot gleden av å lese noe helt nytt ...
Hvis den er vanskelig å lese på skjermen, så kan den også leses her: Skipperungens julaften på Scribd
Novellen er "nesten" selvopplevd. Jeg har ikke tilbrakt en julaften på et skip, men jeg er skipperunge, så jeg har vært til sjøs i min barndom. (Og nei, jeg hadde ikke blondt hår og musefletter med sløyfer).

Jakten på julestemningen - smakebit på søndag

Mari på Flukten fra virkeligheten har tatt julefri, men gammel vane vond å vende eller gammel dame vond å vende - det går ofte ut på det samme ...
Jeg jakter på julestemningen med julestjerner og nisser. (Er det forøvig ikke litt underlig at julestjerner verken tåler kulde eller trekk?)
En av de tingene jeg liker er å lese koselige julehistorier, og nå er jeg så heldig at jeg har funnet en alldeles nydelig julebok. Verdens fineste julefortellinger er samlet sammen av Anne Bull-Gundersen, min alldeles dyktige og kreative redaktør i Schibsted. Så da må jeg jo reklamere for boken hennes!
Her finnes sytten historier fra store forfattere som Selma Lagerløft, Brødrene Grimm, Leo Tolstoj, Astrid Lindgren og mangeflere.
Jeg har funnet et lite utdrag fra Hanna Winsnes Julegaven som er alldeles nydelig.

Jomfruen og lille Anne hjalp tjenestegutten med å få treet inn døren og lukket den etter ham. Så satte han treet midt i stuen på en firkantet, grønnmalt fot, og så gikk han ut og hentet gardintrappen. På denne steg han opp og bandt fast tre flagg på høye stenger i toppen av treet, og Anne sprang med hyssing og saks imellom ham og damene som bandt vokslys på grenene. Så ble det hengt opp gule og røde epler, kaker og små papirkurver. Rosiner og mandler ble tredd på tråder og hang i lange girlandere innimellom, og det hele så nydelig ut. 

En riktig kosebok som egner seg for å lese høyt, med andre ord.

Fredag 13 ...

Jeg fryser på tærne, men det spørs vel om det telles som uflaks. Tross alt kan jeg jo alltids ta på meg sokker ... personlig synes jeg fredag den trettende har fått et ufortjent dårlig rykte.
Julesteminingen siger på, merker jeg. Jeg har julesanger på øret, julepynt i huset og i går bakte jeg jammen meg rundstykker for første gang på flere år. De forsvant før jeg fikk sukk for meg, så de var nok gode!
Faren med sånt er selvsagt at man skaper forventninger hos omgivelsene. Får vi ikke rundstykker i dag også? blir er julekvad, det også.
Omtrent sånn er det også med lesere.  Man skriver i en bestemt sjanger, og skaper forventninger hos leserne om at man alltid skal skrive på samme måten. Noen forfattere klarer det med glans, andre går på trynet og må finne på noe nytt. Jeg har skrevet mye forskjellig, alt etter hva slags ide som faller meg inn.  Når jeg er ferdig med noe - i dette tilfelle Skjebnesøstre - er det på tide å rote rundt i ideskuffen i bakhodet og se hva som popper opp. En ide må gransker fra alle vinkler, tygges på, kastes rundt og rives i fra hverandre for å se om det er hold i den.
Omtrent som dette:

Årets julesang

Så selv om det blir  mye  kosing og daffing i julen, blir det nok også mye jobb, håper jeg. En frilanser kan ikke hvile på sine laurbær i all evighet, om jeg ikke produserer, får jeg heller ingenting å leve av. Dermed kvesses blyanten, (eller printeren),  og hjernecellene fores med marsipan, og kanskje en gulrot innimellom.
Og så skal jeg lese!

Smakebit på søndag: Song for Eirabu 2: Vargtid

 

 

Årets siste smakebit er en bok jeg har spart på. Kristine Toftes bok: Song for Eirabu. Vargtid. Jeg har lest den første og har gledet meg til denne. Den er så tjukk at jeg ikke har våget å begynne på den før nå. Nå er serien over, og jeg skal ha litt juleferie (sånn innimellom, i hvert fall). Og da er det på tide å finne frem skattene i bokhyllen, synes jeg.

Smakebiten er fra s. 15, første kapittel, første avsnitt!

Grå stein sto støtt kring vergenes øvste og eldste fyrste. Fyrst Roka vandra aleine mot hjartet av berget i Durinn. Steinveggene kring han var pryda frå golvet og heilt opp i himlinga av uthogne bilete av planter, frå tida var ny og fram til no, slik alle steinflater i Durinns berg fortalde soger om vekstar og dyr, alt liv som var og hadde vore.

Vakkert. Poesi i prosa. 

Flere godbiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Smakebit - med mimring - på søndag: Hjemkomsten av Victoria Hislop

 

Jeg har akkurat lest boken ferdig og er litt midt på treet fornøyd, egentlig. Den delen som handlet om borgerkrigen i Spania var fascinerende og jeg leste den med stor interesse. Noe som har mer med at jeg bodde i Spania da Franco døde, enn med at boken var så innmari godt skrevet. Rammehistorien var grei nok, men ikke så veldig overraskende at det gjorde noe. Heldigvis var det ikke for mye av den. Beskrivelsene fra Spania, Granada, flyktningstrømmene var fascinerende lesing. Vel verdt å lese hele boken på grunn av den historien. Hislop har også noen fantastiske beskrivelser av spansk dans. Det er nesten så man tramper takten mens man leser …

Smakebiten:

Nå var all hans oppmerksomhet rettet mot henne, som en lysstråle. Hun slo håndflatene sammen for å følge takten hans, og straks hun merket at hans og hennes rytme var synkronisert til fullkommenhet, begynte hun å bevege seg. Hun hamret frem et mønster av slag mot gulvet, først temmelig langsomt, så løftet hun armene over hodet og foldet sammen hendene til de lå nesten flatt bakover mot håndleddene.

Flere godbiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Jeg er rimelig bevandret i krigshistorie, men vet fint lite om borgerkrigen i Spania. Sånn overordnet har jeg fått med meg at den spanske borgerkrigen fungerte som en treningsøvelse for Tyskland og Italia, og etterpå forsvant den i kjølevannet av andre verdenskrig.

Fra 1974 til 1976 bodde jeg i Alfaz del Pi – midt i en viktig historisk periode i Spania. Vi visste at Franco styrte Spania, og at det i realiteten var et diktatur, men vi merket ikke noe til det. Mens vi var der, døde Franco, og jeg kan huske at begravelsen ble sendt på TV – alle andre programmer ble avlyst og alt som var å se var prosesjonen med kisten i time etter time. Deretter kom kroningen av Juan Carlos – som også varte i det uendelige. I ettertid har jeg fått med meg at det var mye engstelse rundt kongens overtagelse. Han var Francos ”kronprins”, og mange spanjoler tvilte på at han ville bli sittende mer enn et år før hæren tok over. Det skjedde jo ikke. Dvs det var et kuppforsøk, men det ble slått ned. Selv om Juan Carlos overtok som eneveldig konge, ga han fra seg all makt til en demokratisk valg regjering – så i dag er han mer som kong Harald.

Jeg må innrømme at alt dette gikk over mitt trettenårige hode. Undervisningen på den norske skolen var ikke spesielt rettet inn på spansk historie – de var mer opptatt av nynorske verb og vikingtiden. 

En av mine spanske venner fortalte meg en gang at Spania fortsatt var delt i to, og at det var nesten umulig å få folk til å snakke sammen. Ofte var det også snakk om generasjonskløfter av de helt store.

Jeg har selv gått i Valle de los Caidos, og spasert over Francos grav – den er nedfelt i gulvet og ikke gjerdet inn, så det var ikke fordi jeg skulle demonstrere noe. Jeg så bare ikke hvor jeg gikk … at det hadde tatt 20 år og 20.000 arbeidere å fullføre var nytt. Heller ikke visste jeg at de hadde brukt republikanere - ”los rojos” – de røde – til å bygge mausoleet. Jeg husker at stemningen inne i fjellet var dyster og ganske så guffen. Hvilket ikke er så rart med tanke på alle de som døde for å få bygget stedet. Det ligger massegraver i området rundt fjellet. Inne i fjellet ligger soldater fra begge sider i konflikten begravet.

Altså, dette skulle være en smakebit og ble mer til en stil av typen ”Hva jeg gjorde da Franco døde”. Vi skrev ingen sånne stiler på den norske skolen. Det gikk mer i temaer a la: ”Hva jeg savner fra Norge”.