Jeg er akkurat tolv minutter for sen med min bursdagshilsen. Det er ikke noe å gjøre med det, men jeg tenker at det ikke er noen unnskyldning for å la være å si gratulerer med dagen.
Som serieromanforfatter er jeg evig takknemlig for Margit Sandemo. Uten hennes
Isfolket, ville det ikke ha fantes en egen sjanger av denne typen. Noen vil sikkert synes at det ville ha vært bedre, men dem om det. De vet ikke hva de går glipp av.
Alle som skriver serier og alle som leser dem, er nok veldig glade for at det gikk som det gikk, tenker jeg.
Mitt første møte med Margits bøker var ikke Isfolket. Derimot var det en av hennes små romaner;
Bergtatt som kom ut i 1968. Jeg leste den tidlig på syttitallet. Det var som en åpenbaring.
Da denne boken havnet foran mine lesesultne øyne, bodde jeg i Spania. Vi var der fra 1973-76, og det spilte liten rolle at man kunne bade og sole seg, når det ikke fantes lesestoff å oppdrive. For en som meg, som da vi kom var 12 og en noe besatt lesehest, var det fryktelig vanskelig. Lesebøker fra skolen leste jeg alltid ut på en time - og hva skulle jeg lese da, liksom? Det ble å jakte i folks bokhyller, tigge de hjemme om å sende meg lesestoff, låne fra andre - og da jeg virkelig ble desperat, stavet jeg meg gjennom tyske legeromaner oversatt til dårlig engelsk. Jeg har en mistanke om at de var dårlig skrevet i utgangspunktet - de var fryktelige - men jeg hadde ikke tilgang til noe annet. Jeg begynte ikke å skrive selv i Spania, men det var like før.
Men så dukket altså
Bergtatt opp. Jeg kan ikke lenger huske hvor den kom fra, jeg tror det var fra venninnen min - vi leste den i hvert fall i filler. Boken handlet om en forvillet syttenåring med en grusomt slem storesøster. Liv havner i et skikkelig uføre da hun bli vitne til et drap - og ingen tror på henne, bortsett fra en mann. Romantisk som ville h*** med andre ord.
Og for en forvirret fjortenåring i et fremmed land, var den virkelig gudesendt. Nå var ikke min storesøster som Livs søster, men hva spilte det for noen rolle? Man hadde da fantasi!
Etter det var det ingen vei tilbake. Alle Margits bøker ble nitidig samlet og lest, om igjen og om igjen. Da min far kjøpte inn
Isfolket, ble jeg en hyppig gjest og lånte bøkene så sant det var mulig. (Han drev utlån til halve slekten, så det hendte jeg måtte stå i kø).
Noen av bøkene hennes husker jeg ikke lenger, andre stråler i litteraturminnet som små soler.
Bergtatt er for meg fortsatt en av de virkelig store leseopplevelsene - selv nå, over 35 år senere.
Det er ikke så mange forfattere jeg kan si det samme om.
Gratulerer med dagen, Margit. Tusen takk for alle bøkene dine - og for inspirasjonen du har gitt meg i årenes løp.
Noen som har hatt samme opplevelsen med Margits bøker? Det hadde vært veldig hyggelig å få høre om det!
