Julenovelle - gammel årgang

Jeg koser meg med julenovellene i ukebladene og er så heldig å få lov til å skrive noen av dem selv. Denne er noen år gammel, men riktig så julekoselig.
De av dere som leser Hjemmet neste uke (uke 52), får derimot gleden av å lese noe helt nytt ...
Hvis den er vanskelig å lese på skjermen, så kan den også leses her: Skipperungens julaften på Scribd
Novellen er "nesten" selvopplevd. Jeg har ikke tilbrakt en julaften på et skip, men jeg er skipperunge, så jeg har vært til sjøs i min barndom. (Og nei, jeg hadde ikke blondt hår og musefletter med sløyfer).

Jakten på julestemningen - smakebit på søndag

Mari på Flukten fra virkeligheten har tatt julefri, men gammel vane vond å vende eller gammel dame vond å vende - det går ofte ut på det samme ...
Jeg jakter på julestemningen med julestjerner og nisser. (Er det forøvig ikke litt underlig at julestjerner verken tåler kulde eller trekk?)
En av de tingene jeg liker er å lese koselige julehistorier, og nå er jeg så heldig at jeg har funnet en alldeles nydelig julebok. Verdens fineste julefortellinger er samlet sammen av Anne Bull-Gundersen, min alldeles dyktige og kreative redaktør i Schibsted. Så da må jeg jo reklamere for boken hennes!
Her finnes sytten historier fra store forfattere som Selma Lagerløft, Brødrene Grimm, Leo Tolstoj, Astrid Lindgren og mangeflere.
Jeg har funnet et lite utdrag fra Hanna Winsnes Julegaven som er alldeles nydelig.

Jomfruen og lille Anne hjalp tjenestegutten med å få treet inn døren og lukket den etter ham. Så satte han treet midt i stuen på en firkantet, grønnmalt fot, og så gikk han ut og hentet gardintrappen. På denne steg han opp og bandt fast tre flagg på høye stenger i toppen av treet, og Anne sprang med hyssing og saks imellom ham og damene som bandt vokslys på grenene. Så ble det hengt opp gule og røde epler, kaker og små papirkurver. Rosiner og mandler ble tredd på tråder og hang i lange girlandere innimellom, og det hele så nydelig ut. 

En riktig kosebok som egner seg for å lese høyt, med andre ord.

Fredag 13 ...

Jeg fryser på tærne, men det spørs vel om det telles som uflaks. Tross alt kan jeg jo alltids ta på meg sokker ... personlig synes jeg fredag den trettende har fått et ufortjent dårlig rykte.
Julesteminingen siger på, merker jeg. Jeg har julesanger på øret, julepynt i huset og i går bakte jeg jammen meg rundstykker for første gang på flere år. De forsvant før jeg fikk sukk for meg, så de var nok gode!
Faren med sånt er selvsagt at man skaper forventninger hos omgivelsene. Får vi ikke rundstykker i dag også? blir er julekvad, det også.
Omtrent sånn er det også med lesere.  Man skriver i en bestemt sjanger, og skaper forventninger hos leserne om at man alltid skal skrive på samme måten. Noen forfattere klarer det med glans, andre går på trynet og må finne på noe nytt. Jeg har skrevet mye forskjellig, alt etter hva slags ide som faller meg inn.  Når jeg er ferdig med noe - i dette tilfelle Skjebnesøstre - er det på tide å rote rundt i ideskuffen i bakhodet og se hva som popper opp. En ide må gransker fra alle vinkler, tygges på, kastes rundt og rives i fra hverandre for å se om det er hold i den.
Omtrent som dette:

Årets julesang

Så selv om det blir  mye  kosing og daffing i julen, blir det nok også mye jobb, håper jeg. En frilanser kan ikke hvile på sine laurbær i all evighet, om jeg ikke produserer, får jeg heller ingenting å leve av. Dermed kvesses blyanten, (eller printeren),  og hjernecellene fores med marsipan, og kanskje en gulrot innimellom.
Og så skal jeg lese!

Smakebit på søndag: Song for Eirabu 2: Vargtid

 

 

Årets siste smakebit er en bok jeg har spart på. Kristine Toftes bok: Song for Eirabu. Vargtid. Jeg har lest den første og har gledet meg til denne. Den er så tjukk at jeg ikke har våget å begynne på den før nå. Nå er serien over, og jeg skal ha litt juleferie (sånn innimellom, i hvert fall). Og da er det på tide å finne frem skattene i bokhyllen, synes jeg.

Smakebiten er fra s. 15, første kapittel, første avsnitt!

Grå stein sto støtt kring vergenes øvste og eldste fyrste. Fyrst Roka vandra aleine mot hjartet av berget i Durinn. Steinveggene kring han var pryda frå golvet og heilt opp i himlinga av uthogne bilete av planter, frå tida var ny og fram til no, slik alle steinflater i Durinns berg fortalde soger om vekstar og dyr, alt liv som var og hadde vore.

Vakkert. Poesi i prosa. 

Flere godbiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Smakebit - med mimring - på søndag: Hjemkomsten av Victoria Hislop

 

Jeg har akkurat lest boken ferdig og er litt midt på treet fornøyd, egentlig. Den delen som handlet om borgerkrigen i Spania var fascinerende og jeg leste den med stor interesse. Noe som har mer med at jeg bodde i Spania da Franco døde, enn med at boken var så innmari godt skrevet. Rammehistorien var grei nok, men ikke så veldig overraskende at det gjorde noe. Heldigvis var det ikke for mye av den. Beskrivelsene fra Spania, Granada, flyktningstrømmene var fascinerende lesing. Vel verdt å lese hele boken på grunn av den historien. Hislop har også noen fantastiske beskrivelser av spansk dans. Det er nesten så man tramper takten mens man leser …

Smakebiten:

Nå var all hans oppmerksomhet rettet mot henne, som en lysstråle. Hun slo håndflatene sammen for å følge takten hans, og straks hun merket at hans og hennes rytme var synkronisert til fullkommenhet, begynte hun å bevege seg. Hun hamret frem et mønster av slag mot gulvet, først temmelig langsomt, så løftet hun armene over hodet og foldet sammen hendene til de lå nesten flatt bakover mot håndleddene.

Flere godbiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Jeg er rimelig bevandret i krigshistorie, men vet fint lite om borgerkrigen i Spania. Sånn overordnet har jeg fått med meg at den spanske borgerkrigen fungerte som en treningsøvelse for Tyskland og Italia, og etterpå forsvant den i kjølevannet av andre verdenskrig.

Fra 1974 til 1976 bodde jeg i Alfaz del Pi – midt i en viktig historisk periode i Spania. Vi visste at Franco styrte Spania, og at det i realiteten var et diktatur, men vi merket ikke noe til det. Mens vi var der, døde Franco, og jeg kan huske at begravelsen ble sendt på TV – alle andre programmer ble avlyst og alt som var å se var prosesjonen med kisten i time etter time. Deretter kom kroningen av Juan Carlos – som også varte i det uendelige. I ettertid har jeg fått med meg at det var mye engstelse rundt kongens overtagelse. Han var Francos ”kronprins”, og mange spanjoler tvilte på at han ville bli sittende mer enn et år før hæren tok over. Det skjedde jo ikke. Dvs det var et kuppforsøk, men det ble slått ned. Selv om Juan Carlos overtok som eneveldig konge, ga han fra seg all makt til en demokratisk valg regjering – så i dag er han mer som kong Harald.

Jeg må innrømme at alt dette gikk over mitt trettenårige hode. Undervisningen på den norske skolen var ikke spesielt rettet inn på spansk historie – de var mer opptatt av nynorske verb og vikingtiden. 

En av mine spanske venner fortalte meg en gang at Spania fortsatt var delt i to, og at det var nesten umulig å få folk til å snakke sammen. Ofte var det også snakk om generasjonskløfter av de helt store.

Jeg har selv gått i Valle de los Caidos, og spasert over Francos grav – den er nedfelt i gulvet og ikke gjerdet inn, så det var ikke fordi jeg skulle demonstrere noe. Jeg så bare ikke hvor jeg gikk … at det hadde tatt 20 år og 20.000 arbeidere å fullføre var nytt. Heller ikke visste jeg at de hadde brukt republikanere - ”los rojos” – de røde – til å bygge mausoleet. Jeg husker at stemningen inne i fjellet var dyster og ganske så guffen. Hvilket ikke er så rart med tanke på alle de som døde for å få bygget stedet. Det ligger massegraver i området rundt fjellet. Inne i fjellet ligger soldater fra begge sider i konflikten begravet.

Altså, dette skulle være en smakebit og ble mer til en stil av typen ”Hva jeg gjorde da Franco døde”. Vi skrev ingen sånne stiler på den norske skolen. Det gikk mer i temaer a la: ”Hva jeg savner fra Norge”.

Smakebit på søndag - Marens lille ugle

Da jeg var liten (på sekstitallet) hendte det at vi reiste til London for å  reise med pappas båt - det var ikke hans båt, men han var kaptein, så litt hans båt var det jo - og da sørget vi alltid for å få noen dager i storbyen. Å komme fra lille Haugesund til gedigne London var stort, selv om jeg på det tidspunktet ikke helt forsto hvor stor London var. Men jeg husker at jeg fikk noen mynter og beskjed om å kjøpe "snop". Jeg sto med pengestykket klemt i hånden mellom to rader av sukkertøybokser i to høyder; det var sukkertøy i så mange varianter og farger at jeg trodde jeg hadde havne i himmelen. Jeg husker ikke lenger hva jeg kjøpte, men jeg husker følelsen av ærefrykt.
I dag blir jeg ikke lenger så imponert av sukkertøy, men jeg får akkurat samme følelsen når jeg kommer inn i en bokhandel, og særlig antikvariater. I mitt nabolag ligger et liten antikvariat. Det er ikke mer enn to rom, stappfulle av bøker, de ligger i hauger på gulvet, på bordene og i vinduet. En riktig snopebutikk for bibliofile. Det er ikke alltid jeg går forbi, det er ikke alltid jeg har råd til å snuse rundt der inne, men jeg har hatt stor nytte av den når det gjelder bøker som er for gamle til at de er å få i e-bok - researcbøker av typen Conradine Dunker f.eks.
Eller som her om dagen da de hadde en utstilling av gamle barnebøker og særlig en bok lyste mot meg.
Marens lille ugle. Noen husker sikkert filmatiseringen med Grethe Kausland, og sikkert enda flere husker boken. Jeg elsket den. Den er morsom og spennende - og med et sånt herlig språk at jeg aldri har glemt den. Den kom ut første gang i 1957, men er en klassiker som har blitt utgitt på nytt flere ganger.

Smakebiten er fra begynnelsen:

"Morgenen var den verste tiden på døgnet, syntes han, da måtte man stå opp - og dermed var man utslitt for resten av dagen. Ja, ja, det gikk så lenge man var ung og hadde krefter til å krype til sengs igjen, tenkte Sebaldus, han gruet seg til alderdommen."










Mange gode smakebiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten

Skjebnesøstre 13 - nest siste bok i serien.

Jeg har kommet så langt i Skjebnesøstre nå at jeg er en uke fra å levere "ferdig-til-trykk"- manus på nummer 14, som blir siste bok. Det er alltid vemodig å nærme seg avslutningen på et prosjekt. Når det gjelder serieromaner så innebærer det slutten på noe jeg har holdt på med i flere år - og da blir det merkelig når det plutselig er over.
Men planer legges, plot bearbeides og noe nytt er i startgropen. Det er synd det ikke finnes forfattersteroider - av og til kunne man  trengt noe sånt! Hvis da ikke kaffe kommer under den kategorien?
Jeg satser på det!

I "Høyt spill" stiger dramatikken. Det bygger seg opp mot finalen - som kommer 6 januar 2014 ...

Conrad og Malene har mistanke om at noe er galt fatt, og har reist til Christiania for å finne ut hva som egentlig skjedde da skipet forliste. Men da de ankommer familien Torks hus, blir de virkelig engstelige: Hermine kan nemlig fortelle at Constanse er forsvunnet!

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis … hvis ingen finner henne, Hermine. Hva skal jeg gjøre? Malenes øyne ble fulle av tårer.
Den åpenbare fortvilelsen rørte ved Hermine. Hun lente seg frem og la en hånd rundt skulderen hennes. – Jeg er sikker på at de finner henne hvert øyeblikk. La oss ikke ta sorgene på forskudd.
Malene ristet på hodet og skrek i fortvilelse: – De MÅ finne henne!

Karen frykter for hva som vil skje hvis hun blir avslørt som svindler av Malene og Conrad, og derfor rømmer hun fra familien Tork. Men det skal vise seg at det stedet hun flyktet til, huser flere farer enn det stedet hun flyktet fra …

Masse mer om Skjebnesøstre

Smakebit på søndag: Reaping the Harvest av Michael R. Hicks

Herremoses som tiden flyr! Jeg har jobbet så intenst med siste bok i Skjebnesøstre at det knapt har vært tid til å få med seg at oktober er over - men nå er førsteutkastet levert, og jeg kan ta inn siste rester av høsten.
Det første man gjør er selvsagt å cruise Amazon for å se om det er noen bøker der jeg har ønsket meg - og det var det! Tredje og siste del av Havest Trilogy, om Jack og Naomi - som altså ikke spiser genmanipulert mais (ikke gjør det, vær så snill - lev GMO fritt!). Spiser man GMO-mat blir man alien, så det så.
Hicks er en spennende forteller, og jeg gleder meg til å lese resten! Og så alltid stilig når noe av handlingen er lagt til Norge ...

Smakebit (andre avsnitt, første kapittel):
"Mr. Dawson, can you hear me?"
He nodded. His tongue was a flap of dry leather that he had to pry from the roof of his mouth. "Where am I?"
She smiled. "You are in Bodø. Now hold still for a moment, please."


Fra baksiden:

Jack Dawson awakens from the terrifying nightmare of the events in BITTER HARVEST to find his world under siege. Millions of people have died while he's lain in a coma in a Norwegian hospital, and the threat of humanity's total annihilation looms closer with every passing day.

As Jack and his companions face the enemy on the ground, brilliant geneticist Naomi Perrault is forced to strike a bargain with the devil as she races against time to develop a super-weapon that could win the war.

Flere smakebiter hos Mari: Flukten fra virkeligheten