Mari på bloggen Flukten var virkeligheten har av og til et innlegg om noe hun er misfornøyd med - det er fornøyelig lesing. Masse spennende temaer for meg som er forfatter og leser. I dag tar hun for seg forfattere som promoterer sine bøker så voldsomt at leserne blir lei.
Jeg måtte selvsagt kommentere - man har da meninger om det man selv gjør ...
Maris innlegg finner du her - med flere interessante innlegg:
Flukten fra virkeligheten
Her er mitt bidrag:
Tusen takk for interessant innlegg og
for at jeg havnet på "god"-listen din.
Jeg er helt enig med Geir når han
sier at det "er kjempevanskelig å vite hvor grensen går mellom
det å være interessant og det å være en plage". Man vil
gjerne at boken skal være synlig, en så var det det med å ikke
plage livet av folk.
Samtidig så har jeg som en forfatter
dette produktet som jeg har jobbet med i lang tid, og som jeg gjerne
vil skal nå flest mulig potensielle lesere. Jeg lever av dette og
det betyr at jeg må forsøke å nå ut til de som leser min type
bøker ellers må jeg finne noe annet å betale strømregningen med.
Forlagene har sine begrensninger når det gjelder markedsføring, de
har mange bøker på sine lister, og de gjør en kjempejobb, men
forfatteren må også ta sin del. Noe av det første en forlegger
spør om etter at boken er antatt er hva kan du som forfatter bidra
med. I våre dager går det mye i sosiale medier, blogger og
hjemmesider.
Det er ikke lenger mulig å lukke seg
inne på kontoret og overlate boken til «skjebnen». Man kan
selvsagt gjøre det, men da går det som det går med strømmen,
skulle jeg tro ...
Jeg startet bloggen min for å skrive
om min egen skriving og mine egne bøker - det skal ikke være tvil
om at jeg er forfatter og hvilke bøker jeg utgir når man klikker
seg inn på en av mine blogger (jeg har tre stykker ...), og det er
helt bevisst fra min side. Samtidig bruker jeg bloggene mine til å
anmelde bøker jeg leser, skrive om litteratur, skrive om min egen
skriving, eller legge ut kattebilder ... Jeg ser på bloggen min mer
som en hobby enn som et promoteringsverktøy selv om den selvsagt
også er det.
Å nevne bøkene mine i kommentarfelt
hos andre gjør jeg aldri - med mindre det er relevant. Og det er
ikke ofte, for å si det sånn. Jeg tenker som så at hvis noen synes
det jeg sier er interessant og de blir nysgjerrige, så klikker de
seg inn på navnet mitt. Jeg har ikke tenkt å sette opp et stort,
blinkende neon-lys, for å si det sånn – selv om det hadde vært
litt gøy, det også .
Twitter har jeg for å være ærlig
problemer med å forstå, jeg synes den er mer forvirrende enn
interessant. Facebook bruker jeg mye, men jeg promoterer ikke bøkene
mine der før det er relevant, dvs før noe skjer, dvs i forbindelse
med en ny utgivelse eller hvis noen anmelder en av bøkene mine. Når
jeg legger ut ting om bøkene mine så velger jeg å gjøre det på
steder der mine lesere befinner seg, dvs at hvis det gjelder
seriebøkene mine, så bruker jeg Seriebokgruppa på Facebook osv.
Det hender jeg er bekymret for om jeg er for lite aktiv, om jeg
burde går rundt med en virtuell t-skjorte der det står «kjøp meg,
kjøpe meg», men om en annen forfatter hadde gjort det, så ville
jeg ha styrtet i motsatt retning ... Når jeg har sånne øyeblikk,
så tenker jeg på frisører og hudpleiere som alltid vil selge meg
produkter. Det er det verste jeg vet, så akkurat det bildet holder
meg i tømmene, håper jeg.
Men det er en vanskelig balansegang.
På den ene siden vil jeg at bøkene mine skal være «der ute», på
den andre siden vil jeg helst ikke slå folk i hodet med dem.
Jeg skjønner at det kan være
irriterende for de som har hørt mye om en bestemt bok, men det er
alle de andre potensielle leserne, de som ikke har fått med seg
boken, vi gjerne vil nå. Så får vi håpe at folk ikke blir så lei
at boken blir boikottet istedet ...