Mine helter: Sidney Sheldon

“Constantin Demiris had arranged with the authorities for her body to be buried on the grounds of the cemetery on Psara, his private island in the Aegean. Everyone had remarked on what a beautiful, sentimental gesture it was. In fact, Demiris had arranged for the burial plot to be there so that he could have the exquisite pleasure of walking over the bitch's grave.” 
Memories of Midnight

Jeg vil påstå at alle forfattere formes av det de selv liker å lese. Et av de rådene som går igjen til folk som har lyst til å skrive er at de må lese, lese, lese og lese enda mer. Og de må lese alt; både de gode bøkene, de middelmådige og de dårlige bøkene som man ikke helt orker å lese ferdig. Ellers kan man faktisk ikke vite hva som er bra og dårlig.

På syttitallet, som er mitt tenåringstiår, var det langt mellom vampyrer og varulver i litteraturen – og godt er det så mørkredd som jeg var (ok, er). Derimot var det tiden for romantiske bøker med glamour og skulderputer, bling-bling så det holdt og atmosfæren full av hårspray. Det var også tiden for spionromaner der omtrent alle handlet om informasjonskampen mellom Sovjet og USA. Le Carre skrev om den ensomme spionen som frøs, Robert Ludlum kastet sine helter ut på dypt vann og lot dem svømme – også bokstavelig talt – i blodige klær gjennom haiområder mens kulene sprutet, og Judith Kranz skrev om tøffe heltinner som slet seg til toppen i finansverdenen med skulderputer i de trange jakkene mens de nedla like tøffe helter underveis. Ah, jeg tilbrakte timer og dager i selskap med disse forfatterne, mange av dem glimrende historiefortellere som var opptatt av en ting: skape spenning.

Som forfatter burde jeg sikkert legge vekt på at jeg har blitt formet av de klassiske forfatterne, de store «ordsmedene» som krever mye av sine lesere - jeg har lest de fleste. Men gi meg en skikkelig blockbuster og du kan ha både Dostojevski og Shakespeare for min del (selv om de er spennende nok, det er ikke det).

Etter denne veldig lange innledningen, skal jeg omsider komme til poenget. Jeg har lyst til å presentere dere for noen av disse gamle heltene mine. Noen få av dem er fortsatt aktive forfattere, de fleste er døde, men de har etterlatt seg en skatt i form av noen av de fineste underholdningsromanene som har blitt skrevet. Klassikere i sin egen rett.

Dagens inspirasjonshelt:

Sydney Sheldon – amerikansk forfatter, 1917-2007. Han solgte sitt første dikt som som 10-åring. Sheldon skrev for Hollywood i mange år, for suksessfulle serier som Hart to Hart, The Patty Duke Show, og han er skaperen av I dream of Jeanie. Alt dette var god trening for å skape spenning i bøker, skulle jeg tro.

Han skrev en biografi; The Other Side of Me, som jeg har på loftet ett eller annet sted – og som var rimelig kjedelig.

The Naked Face kom ut i 1969 og gikk rett inn på bestselgerlisten. Han har verdensrekorden i å være oversatt – så langt til 51 språk.

Jeg har lest alle bøkene hans, men mine personlige favoritter er fortsatt The Other side of Midnight (1974), A Stranger in the Mirror (1975), If Tomorrow Comes (1985) og The Sands of Time (1988).

Jeg elsket Sidney Sheldons bøker fordi de holdt på spenningen hele tiden, de er fulle av smarte plot og gode karakterer, elegant og godt skrevet med et språk som aldri kom i veien for det viktigste i alle bøker: historien.

A tribune by Mary Sheldon

"Any talent is a gift," he said. "I think we're obligated to work as hard as we can at whatever talent we're lucky enough to have been given, whether it's writing or music or painting. We should just be grateful." Sidney Sheldon

Fra en serieforfatters dagbok ... CTRL-FY

Dagen i dag ble brukt til manusmøte i hagen på Frogner Hovedgård. Det er jo uhyre passende når Skjebnesøstre finner sted midt i gullalderen, da hovedgården ble brukt til store fester og mottagelser hos selveste Bernt Anker. Jeg burde selvsagt ha tatt bilder, men det glemte jeg ... men et oversiktbilde fant jeg nå. Den innerste plassen er nydelig i solskinnet og kaffen er god. Manuset er mitt ansvar. Det er jo jeg som skrive historien og lager karakterene, men i en serieroman trengs mer enn et hode for å holde tungen rett i munnen ... eller noe sånt.

Alle feil og mangler i manuset tilhører  meg, men uten min dyktige - og årvåkne redaktør og flinke språkvaskere ville det ha vært uhorvelig mange flere.

En av de tingene jeg får hjelp til er det som på engelsk kalles for "tics" - på godt norsk "uvaner". Det vil si at jeg skriver så fort og er så opptatt av å drive historien videre, at jeg glemmer å variere språket.

Min liste ser omtrent sånn ut - den utvikler seg til stadighet (les øker). Det er nemlig sånn at for hver uvane jeg blir kvitt, sprettet to nye frem. Sånne uvaner er viktige å bli kvitt, det må bare til. Leseren blir irritert hvis noe kommer om igjen i ett kjør. Jeg gjør i hvert fall det ...

CTRL-FY - listen pr juni 2012:

pilte (ca 6 ganger)

alt hun måtte ... (minst 10)

løftet hode (mer enn 8)

annet valg (he, he)

lente seg (puh)

kjøttfull (fem ganger)

blikk (på s.29 kom jeg ut av tellingen. Det aner meg at elleve og førti er dekkende).

Også skriver jeg konsekvent i mot!!

Det fine er at det finnes en CTRL-F knapp man kan bruke!

 Nå kommer selvfølgelig alle som leser Skjebnesøstre til å lete etter uvanene mine ... det tenkte jeg ikke på.

Smakebit på søndag: Skjebnesøstre 4 ...

Dette er ingen reklamefri sone i dag - ny bok i min nye serie Skjebnesøstre kommer ut på mandag. (Ja, jeg kaller den ny, selv om dette altså er bok nummer fire). Mange har fått den allerede og mange har lest den allerede - deriblant jeg!

Skjebnesøstre er årsaken til at jeg ikke har hatt tid til å lese noe annet denne uken, deadlines står i kø og noen ganger må man legge moroa til side. Jeg skjeler til haugen med sommerbøker som ligger på vent - og istedet for å dele med dere noe av den - utrolig - kjedelige boken jeg leser for researchens skyld, blir dere altså utsatt for Skjebnesøstre fire: Tatt til fange

Fra baksideteksten (med smakebit):

Constanse insisterer på å bli med da Lukas og Mattias drar til Pipervika for å finne ut hva som har skjedd med Mari. Pipervika er et beryktet sted, og Constanse havner i en situasjon hun ikke i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg.

- Jeg er så redd, mumlet Mari. - Når de kommer, så ...
- Hva mener du? Constanse så på henne. Noe i Maris stemme skremte henne. - Hva har de tenkt å gjøre med oss?
Mari ristet på hodet og snudde seg vekk. - Det er ingenting.
- Jeg ser at du vet hva det er. Fortell meg.
- Nei. Mari vred hånden løs. - Nei, jeg vil ikke.
- Du må! Jeg vil vite hva som skal skje.
Maris ansikt falt sammen, og hun begynte å gråte. - Til å begynne med trodde jeg det bare var rykter. Det var for ... fryktelig.
- Hva er det du snakker om? Constanse kjente redselen sildre nedover ryggen.



Min smakebit er fra s. 165
Batseba sa ingetning, men flyttet seg fra trappen slik at de kunne smette forbi. Karen kastet et raskt blikk på ansiktet hennes idet hun passerte henne. De grå øynene målte henne opp og ned, og et smil lekte i munnviken hennes.

Andre fine smakebiter finnes her: Flukten fra virkeligheten
Del også dine egne smakebiter!

Besatt bokkjøper jeg? Næ ...

Det er Silje på Siljes skriblerier som har sparket igang denne bloggposten - det finnes allerede flere som har latt seg inspirere. Dette er min "versjon"...

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?

Jeg synes ikke det selv, men i årenes løp har det blitt påpekt at jeg kanskje ikke nødvendigvis må kjøpe bøker bare fordi jeg er i en bokhandel. Eller i en kiosk. Eller på en flyplass. Eller i matvarebutikken ... Så kanskje litt besatt? Jeg klarer uansett ikke gå forbi noe sted der det står bøker i vinduet, uten å titte innom.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker og pleier du å handle sammen med andre eller alene?

Jeg kjøper ikke så mange bøker lenger siden jeg ikke har like mye tid til å lese som før. Normalt har jeg kjøpt et par bøker i uken, nå er det kanskje to-tre bøker i måneden. Jeg foretrekker å kjøpe bøker alene. På den måten kan jeg nyte letingen. Det er ingen som orker å være sammen med meg inn i en bokhandel, siden jeg fort kan bruke noen timer der inne.

Hva er det som gjør at du bli tiltrukket av en bok?

Ja, si det. Ofte tiltrekkes jeg av et interessant cover, eller det kan være en ny bok av en forfatter jeg liker, eller en spennende tittel - det kan igrunnen være hva som helst. Når jeg er i en bokhandel, streifer jeg fra hylle til hylle, og vet aldri hva jeg ser etter før jeg finner det. Akkurat det kan nok aldri erstattes av en e-bokhandler ...

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?

Jeg liker tykke bøker, sånne som varer en stund. Grøssere er fine, krimbøker er topp og finner jeg en skikkelig romantisk murstein er jeg i himmelen. Får jeg kombinasjon av disse tre, er det enda bedre. Det jeg leser mest av for tiden er research fra 1700-tallet, eller gjerne en klassiker siden de er billige eller gjerne gratis på kindelen. Litt økonomisk kan jeg jo være.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?

Det spiller ingen rolle for meg. Jeg kjøper den boken jeg liker og kan få tak i.

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke i måneden?

Jeg bruker en del på research til Skjebnesøstre for øyeblikket, så underholdningsbudsjettet er mindre. Bruker vel et par hundre kroner, kanskje litt mer? Jeg tenker som så at da bruker jeg i hvert fall penger på noe fornuftig, istedet for sjokolade ...

Har du noensinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

Det er for lett å kjøpe bøker på min lille Kindle, og jeg må virkelig passe meg. Begrensingen kommer av seg selv, siden jeg ikke har så mye tid til overs. Når jeg får tid, derimot ... ah. (Jeg har laget meg en pensjonistliste - så muligens om en tjue års tid?)

Når du har kjøpt en bok – hvor lang tid tar det før du leser den?

Som regel er jeg igang med boken mens jeg står i kø for å betale den.

Billige eller dyre – innbundet eller paperback?

Jeg liker paperback fordi de er små og lette å ta med seg. Når jeg kjøper innbundet er det som regel fordi jeg ikke orker å vente til paperbackutgaven kommer i salg.

Smakebit på søndag - Kongens nei

Forrige ukes smakebit var Daphne du Mauriers Jamaica Inn, som jeg elsket bare för å ha sagt det. (Anmeldelsen er å finne lenger nede på siden).
Denne uken har jeg ikke begynt på noen ny skjønnlitterær bok - jeg klarer ikke helt å bestemme meg - så ukens smakebit kommer fra Alf R. Jacobsens Kongens nei.

Om boken:
Senkningen av krysseren Blücher i morgentimene 9. april 1940 innledet et kappløp uten sidestykke i nyere norsk historie. Hitlers dristige plan om en rask okkupasjon av Norge hadde mislyktes, og i et forsøk på å unngå et tilbakeslag i Oslo iverksatte der Führer og hans medsammensvorne en kynisk kriseplan: Kongefamilien og regjeringen skulle tvinges til kapitulasjon gjennom morderiske anslag av Nazi-Tysklands elitestyrker. I en forrykende skildring med basis i nye og tidligere ubrukte kilder beskriver forfatteren Alf R. Jacobsen kongen og regjeringens flukt fra Oslo - forfulgt av topptrente fallskjermjegere og bombefly. Kongens nei forteller om kong Haakons og kronprins Olavs ranke holdning i de mørkeste timene da mange ville gi opp. Boken gir også den første beskrivelsen av Hitlers elitesoldater i fallskjermjegerbataljonen, som fikk sin ilddåp i Norge.

Nuvel - den er veldig spennende og Jacobsen skriver godt, så jeg - om ikke akkurat koser meg - er fanget av historien. Masse nytt om de første krigsdagene, veldig mye jeg ikke ante noe om eller bare vet brokker og biter om, så absolutt nyttig også.

Smakebiten er fra Kapittel 5: Kampen om Fornebu (som er så langt som jeg har kommet), s. 46

Klokken var blitt omlag 07.45, og de sju flygerne kastet seg mot en totalt overlegen fiende med et mot som for alltid har sikret dem en fremskutt plass i den norske krigshistorien.
De tyske angriperne kom i bølge etter bølge i et antall som den neste halvtimen vokste til mellom 50 og 100 maskiner.

Min anmerkning: de  norske flyverne satt i fly av seilduk  og tynne aluminiumsplater ...

Hvis du vil være med, eller lese flere smakebiter finnes de her: Fllukten fra virkeligheten

Jamaica Inn - en leseropplevelse

Jamaica Inn av Daphne du Maurier

Handlingen er ikke så voldsomt komplisert. Mary er 23 år gammel og arbeider på familiens farm i Sør-Cornwall. Faren er død og moren sliter seg ut. Hun dør til slutt og Mary mister gården. Den eneste hun har igjen er tante Patience som sammen med sin mann Joss driver vertshuset Jamaica Inn. Mary husker tanten som en kvinne full av latter og glede, og har ikke noe imot å reise til henne.

Reisen er lang og slitsom, og jo nærmere hun kommer Jamaica Inn, jo mer forstår hun at det er noe galt med vertshuset. Alle advarer henne med å dra dit.

Når hun endelig kommer frem, får hun sjokk. Vertshuset er nedslitt og rene spøkelseshuset, onkelen er en fyllebølle av format og tanten er en patetisk skygge av seg selv.

Mary er ingen pusling og ville helst ha reist med en gang, men hun har ikke samvittighet til å la tanten være igjen. Hun blir værende i håp om å kunne redde både seg selv og tanten. Onkelen får en motvillig respekt for henne fordi hun ikke er redd for ham.

Det viser seg snart at driften av Jamaica Inn langtfra er stueren, og skikkelige folk skyr stedet som pesten.

Mary treffer på presten i nabolandsbyen som er vennlig og hjelpsom, hun faller også etterhvert for onkelens bror, Jem – noe hun ikke er udelt begeistret for siden han ikke akkurat er en hederlig mann. Hestetyver er sjeldent det. Men det som plager henne mest er han ligner på broren ...

Historien har en snedig slutt, høyst uventet og du Maurier skriver så det er en fornøyelse å lese. Jeg får lyst til å reise til Cornwall med en gang selv om de høres både forblåst og regnfullt ut så det holder.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli så oppslukt at det gikk utover nattesøvnen, men det gjorde det, flere netter på rad ... Jamaica Inn er en spenningsroman som holder på spenningen fra første side. Det er godt det finnes sånne bøker!

Tror nesten jeg må lese Rebecca igjen snart, eller prøve med på Frenchman's Creek.

Smakebit på søndag: Jamaica Inn

Dagens smakebit kommer fra Daphne du Maurniers Jamaica Inn. Jeg leste den i mine tenåringsdager, så en miniserie med Jane Seymour i 1985 - det var virkelig mens dinosaurene tutlet rundt - og har alltid hatt lyst til å lese den igjen. Med min lille kindle - jeg kan ikke la være å kalle den for " min lille" - har jeg boken i løpet av sekunder, til den nette pris av 46 kroner!

Siden jeg akkurat har fått den, så er smakebiten den første linjen (!) ...

It was a cold grey day in late November. The weather had changed overnight, when a backing wind brought a granite sky and a mizzling rain with it, and although it was now only a little after two o'clock in the afternoon the pallor of a winter evening seemed to have closed upon the hills, cloaking them in the mist.

Det er nok til å få meg til å lese videre i hvert fall. Daphne kan det med åpne en historie!

Kort fortalt handler Jamaica Inn om 23 år gamle Mary som i 1810 kommer for å bo hos sin tante og onkel i Cornwall. De har et vertshus som er noe merkelig; det kommer aldri noen gjester. Mary oppdager fort at tanten er helt ødelagt av den voldelige mannen sin, og at underlige ting foregår om natten. Heldigvis har onkelen en kjekk, yngre bror som riktignok er en småtjuv, men dog  ...


Om Daphne på HistoryNet

Og Jamica Inn? Bygget i 1750 - eksisterer fortsatt:

Flere smakebiter hos Flukten fra virkeligheten:

Ray Bradbury er død ... verden er fattigere

Min lille hyllest til en av de store: Ray Bradbury 1920-2012

Jeg har et eksemplar av Ray Bradburys essays om skriving i hyllen min: Zen in the Art of Writing (1990). Når jeg er lei av å skrive, lei av å finne på noe nytt, lei av å lete etter "den gode ideen", så tar jeg den frem. Det er en liten bok på 174 sider, proppfull med inspirasasjon.
I essayene skriver han sånne ting som dette: Your Thing at the top of your stairs in your own private night ... may well come down.
Den første av Bradburys bøker som jeg leste var Den illustrerte mannen. Han som lå ved siden av et flammende bål, full av tatoveringer som levde sitt eget liv og fortalte historier (ingen nålevende tattooist er i nærheten av å være så interessant). Fahrenheit 451 var en fantasisk leseopplevelse. Hvilken bok ville jeg velge å pugge utenat hvis jeg bodde i et land som brente bøker? (For meg var det Jane Eyre den gangen og Jane Eyre i dag).
Bøkene hans fant jeg passende nok på biblioteket ...


Eksempler på inspirasjonen:

“I have never listened to anyone who criticized my taste in space travel, sideshows or gorillas. When this occurs, I pack up my dinosaurs and leave the room.” 

“Don't think. Thinking is the enemy of creativity. It's self-conscious and anything self-conscious is lousy. You can't "try" to do things. You simply "must" do things.”  
Et innlegg mot e-bøker:
“I still love books. Nothing a computer can do can compare to a book. You can't really put a book on the Internet. Three companies have offered to put books by me on the Net, and I said, 'If you can make something that has a nice jacket, nice paper with that nice smell, then we'll talk.' All the computer can give you is a manuscript. People don't want to read manuscripts. They want to read books. Books smell good. They look good. You can press it to your bosom. You can carry it in your pocket.” Fahrenheit 451

Det var fra ham jeg lærte at hvis jeg ville bli forfatter, måtte jeg skrive hver dag- jeg gjorde det den gangen, og jeg gjør det i dag: på julaften, nyttårsaften og alle andre aftener som finnes. Hvis jeg ikke skriver mine sider hver dag, blir jeg rastløs og glefser til folk. Som regel kommer noen og stikker en notisblokk og en blyant under nesen min, eller styrer meg inn på kontoret, skrur på datamaskinen og lukker døren stille etter seg ...

“If you want to write, if you want to create, you must be the most sublime fool that God ever turned out and sent rambling. You must write every single day of your life. You must read dreadful dumb books and glorious books, and let them wrestle in beautiful fights inside your head, vulgar one moment, brilliant the next. You must lurk in libraries and climb the stacks like ladders to sniff books like perfumes and wear books like hats upon your crazy heads. I wish you a wrestling match with your Creative Muse that will last a lifetime. I wish craziness and foolishness and madness upon you. May you live with hysteria, and out of it make fine stories — science fiction or otherwise. Which finally means, may you be in love every day for the next 20,000 days. And out of that love, remake a world.”  

Jeg må nok lese bøkene hans igjen, tror jeg.

Gode, gamle favoritter: Vestover til Østen

Utfordringen kommer fra Kristines skriblerier, som synes det er fint om man deler sine gamle bokopplevelser med andre. Det må jeg bare si meg enig med, så er her er en av mine favoritter!

Hild Henriksen (1919-94) skrev Vestover til Østen i 1959, og deretter ikke noe mer. Noe som er et tap for oss som elsker denne boken. Jeg vet ingenting om henne, dessverre, annet enn de to linjene som står på Wikipedia. Så om noen vet noe mer, så del gjerne!

Vestover til Østen handler om Line som er sjømannsbarn og som forelsker seg i en styrmann. Da styrmann Storm (han heter så) reiser ut på langtur, bestemmer Line seg for at hun ikke skal sitte og vente som en annen dott. Hun tar telegrafistskolen og skaffer seg hyre for å følge sin Storm. For hvordan kan hun være sjømannsbrud om hun ikke kjenner det livet han lever? Dessuten er det slitsom å være den som sitter igjen hjemme og venter. Line er ganske så tøff, og klarer seg bra på sin førstereistur, til tross for at miljøet mildt sagt er mannsdominert. Ett eller annet sted i østen, krysser skipene deres hverandre og Line og Storm møtes igjen.

Jeg lånte denne på biblioteket da jeg var tenåring og leste den omtrent ihjel. Det eksemplaret jeg har nå, fant jeg på et antikvariat etter mye leting. Det er en nydelig skrevet bok, og for meg fikk den en ekstra dimensjon siden jeg var et sjømannsbarn selv. Min far var styrmann, senere kaptein, og han reiste mye. Ofte var han borte i månedsvis – første gang han så meg, hadde jeg rukket å bli 18 måneder. Det var vanlig for sjøfolkene og familiene deres den gangen. Dette var på 60-70 tallet, den siste gullalderen for norske sjøfolk.

Min siste tur med ham var i 1973. Da var jeg nesten 11 og det var min første tur uten moderlig oppsyn - jeg nøt det i full drag. Leonardo og Kates lille stunt i baugen? Det gjorde jeg allerede den gangen. Det var et under at jeg ikke falt uti havet annenhver dag. Jeg hadde også litt av en leseropplevelse da jeg var der. Skipet hadde et lite bibliotek, beregnet på et publikum som for det meste var voksne menn. Bøkene var deretter. Blant annet fant jeg noen «pornografiske» bøker – sammenlignet med en alminnelig kjærlighetsroman i dag, var de heller puslete, derimot var de fryktelig morsomme. (Jeg aner ikke hva de het, men tror de var danske). For meg var de utrolig spennende, særlig siden det ante meg at de var forbudt for meg. Jeg tilbrakte en hel dag på toppen av skipet, liggende på magen i solen mens jeg leste med stor spenning. Jeg hadde vett nok til å dekke hodet og ryggen med et håndkle, men jeg glemte beina ... noe så solbrent har jeg aldri vært siden.

Vi reiste frem og tilbake til Jamaica, og jeg har sterke og gode minner om turen. Men de er alle sett gjennom øynene til en ti-åring som koste seg glugg. Hild Henriksens bok fortalte meg mer om hvordan det var for de voksne, de som jobbet på

Det er synd at det ikke finnes så mange bøker fra sjømannslivet på denne tiden - kanskje jeg burde utfordre meg selv ...

Kristines skriblerier: Andre favoritter finnes her!

Smakebit på søndag: Dean Koontz

Nå er det ikke biter av Dean himself jeg skal dele ut, men en av hans - utallige - bøker. Jeg er en stor fan av Koontz, og oppdaget i går at hans nye bok kommer 11 juni! I seg selv grunn til å feire, ettersom det er bok 5 om Odd Thomas som er en fantastisk karakter. Dean Koontz sammenlignes ofte med Stephen King, hvilket er helt unødvendig siden de begge står støtt på sine respektive talenter og sikkert bryr seg filla om sammenligningene.
Boken jeg skal dele en smakebit fra, er en av mine favorittbøker. Eksemplaret mitt har jeg hatt siden begynnelsen på 90-tallet . Det er ikke det at jeg leser den om igjen i ett kjør, men jeg liker å ha den tilgjengelig - jeg har en egen, liten hylle for denne typen bøker ...

Som dere ser, er boken noget sliten ...

Boken heter Skytsengelen på norsk, Lightning på engelsk.

Fra baksiden:
Laura Shane skulle egentlig død sammen med sin mor den stormnatten hun kom til verden. Men en mystisk fremmed grep inn og reddet henne. Hver gang noe ondt nærmer seg Laura Shane, kommer han og redder henne. Magisk. Uventet. Og uforklarlig. Helt til hennes 30-årsdag. Da er det han som trenger hjelp. Dette er opptakten til en terror som skal ryste dem alle.

Jeg synes ikke baksideteksten sier så mye om hvorfor dette er en god bok. Det er både en science fiction bok og en spenningsroman, men også en alldeles nydelig oppveksthistorie om hvordan Laura overlever alt det som burde ha ødelagt henne, men som skytsengelen redder henne fra så godt han kan.
Tvisten i historien er dessuten både original og ganske så stilig.


Ok - til smakebiten:

fra s. 54
Han hadde reddet Laura fra overfallsmannen i farens kolonialbutikk, men her var hun allerede i ferd med å havne i klørne på enda en pedofil. En av de tingene han hadde lært av eksperimentene på instituttet, var at det å omforme skjebnen ikke alltid var likle lett.  Kanskje det å bli misbrukt og psykisk ødelagt var slik en uunngåelig del av Lauras skjebne at Stefan ikke kunne hindre det i å skje før eller senere. Selv om han skulle lykkes i å redde henne fra (spoiler), kunne en ny voldtektsmann dukke opp i livet hennes. Men han fikk forsøke, likevel.

Flere smakebiter her: