Ode til en ... vaskemaskin

Når vaskemaskinen ryker må det jo utover noe, denne gangen altså bloggingen. Jeg har nå fått ny og fin maskin i huset – pent brukt, men altså ny for meg – så nå har jeg endelig rene klær igjen. Hurra! Hadde Keats levd i dag, ville han helt sikkert ha skrevet sin ode til «a washing maschine» istedet for en gresk urne. Jeg mener, passer ikke disse strofene til en stillegående vaskemaskin?

Thou still unravish'd bride of quietness!
Thou foster-child of silence and slow time

Ligner på hverandre, gjør de også.

Ellers har jeg travle dager. En serieforfatters arbeid tar aldri slutt. Det er research som skal gjøres (som jeg skulker unna), det er omskrivinger som skal gjøres (for øyeblikket ligger det to manus ved siden av meg som må gjennomgåes), og det er et nytt manus som skal skrives.

Selvsagt er det det nye manuset jeg er opptatt av. Det er den morsomste delen av jobben. To dager har jeg satt av til å plotte den nye historien. Nå er jeg på fjerde boken, og da har jeg noen snøballer som ruller av gårde, blir større og større, og ... ender antageligvis i en snøfonn?
Det er som et strikketøy; jeg plukker opp en tråd her og en tråd der, og etterhvert trer mønsteret frem. Forhåpentligvis. Nå som jeg er i gang med bok fire, er mønsteret i ferd med å bli veldig tydelig og fint. Det er morsomt å skrive, så det går ganske fort unna.

Gratulerer med dagen!

Jeg har tatt på meg syttendemaisokkene og drikker kaffe på formiddagen. Utenfor tuter det i fløyter og hyler i barn. Av og til høres noen fjerne trommeslag. Syttendemai kan være stressende eller fredelig, alt etter som.
Ivar Aasens Mellom bakkar og berg er en av mine favorittsanger fra syttende mai. Den er enkel og vemodig, og forteller egentlig norgeshistorien på en fin måte. Jeg ble overrasket over å se kommentarene på YouTube. Visstnok er denne sangen ansett for å være "for norsk" og er derfor strøket av 17.mai listene mange steder. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Den forteller på sitt enkle vis om det å være norsk, og det kan da ikke være noe galt i det?

Synes jeg må ha med teksten:

Millom Bakkar og Berg ut med Havet heve Nordmannen fenget sin Heim,

der han sjølv heve Tufterna gravet og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa dei steinutte Strender; det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender, og so eiga me Rudningen trygt.»

Han saag ut paa det baarutte Havet; der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet, og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte: Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte, fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar, kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud om havet han stundom laut skrida, der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida, og so vende han atter mot nord.


Lat no andre om storleiken kivast lat deim bragla med rikdom og høgd.
Millom kaksar eg litet kann trivast Millom jamningar helst er eg nøgd

Lat deim hava den æra dei kunna og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna og få rå om min arv som eg vil.



Bokens folk av Geraldine Brooks

Fra den norske bokdatabasen: Sarajevo 1996. Australske Hanna Heath får tilbud om å restaurere Sarajevo-haggadáen, et vakkert illustrert hebraisk manuskript som ble reddet under Balkan-krigen. Hun undersøker dokumentet etter alle kunstens regler, og finner blant annet en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk og saltkrystaller. Funnene er et vitnesbyrd om hva manuskriptet har gjennomgått i løpet av sin eksistens, og fører leseren tilbake til Sarajevo i 1940, Wien i 1894, Venezia i 1609, Tarragona i 1492, Sevilla i 1480 og Jerusalem i 2002. Boken handler om romantikk og kjærlighet, møter mellom religion og kulturer, og ærbødighet overfor bøker og kunst. ****
Stort sett finner jeg raskt ut om jeg liker en bok eller ikke, og i disse tider er det med en viss lettelse jeg legger bort en dårlig bok. Jeg har ikke tid til å lese. Jeg har deadlines og what not, men jeg fikk denne i gave og dum som jeg er, begynte jeg å lese. Jeg kikket på begynnelsen, leste etteordet og slutten - det gjør jeg alltid. Jeg gidder ikke lese hele boken hvis jeg ikke liker slutten (og ja, jeg vet det rart, men sånn er nå jeg).
Historier som svunne skatter av denne typen: En verdifull bok laget i Spania på 1400-tallet, som innimellom har dukket opp i historieske arkiv, for så å forsvinne ut av tiden igjen, er utrolig fascinerende. Og denne historien er inspirert av en ekte bok og denne bokens ekte historie. Forfatteren har diktet fritt- rammehistorien om Hanna Heath er oppdiktet, men troverdig som ramme rundt boken.
Hun skriver godt, oversettelsen er bra, og alle hjerter gleder seg.
Og selv om jeg har mistet en hel arbeidsdag, var det deilig med en dags pause og lese noe av en annen forfatter som inspirerer meg. Jeg regner med å miste flere dager, siden forfatteren har skrevet flere historiske romaner.

Plagiat vs Inspirasjon

Jeg tenkte på plagiering i dag. Ikke fordi jeg planlegger å plagiere noen, men det hender jeg lurer på hvor mye jeg lener meg på forfattere jeg har lest før. Er klisjeer plagiat, for eksempel? Man bruker jo noe som noen andre har funnet på ...
Plagiere er noe helt annet enn å etterligne noens skrivestil, plagiere vil si å ta hele historien og skrive den om til noe som så utgis for å være ens eget.
Oscar Wilde plagiert visstnok Dorian Grey. Det var før det ble forbudt og man holdt nøye oversikt over hvem som forsøkte seg. Men jeg leste en bok for ikke så lenge siden: Jane. Den er en moderne variant av Jane Eyre - plottet og strukturen lå i bunnen, navnene var stort sett de samme. Er det plagiat? (Det fungerte i så fall dårlig, boken var grei som en times underholdning, men manglet fullstendig magien i Jane Eyre).
Regine Deforgiers skrev Piken med den blå sykkelen, og ble beskyldt for å ha plagiert Tatt av vinden.
Det slår meg at skal man først plagiere en forfatter, lønner seg det å velge en som er død for lenge siden. Hm ...
Det er jo mye enklere å plagiere, selvsagt. Man slipper slitet med å finne på et plot, lage struktur, finne på karakterer og alle de irriterende navnene som man må finne på i ett kjør.
Jeg har plagiert selv, og blitt tatt for det. Det var ingen hyggelig opplevelse. Jeg var 13 år og skulle skrive stil, og som vanlig var jeg altfor sent ute (dvs ca en time før sengetid dagen før ...). Jeg hadde akkurat lest en spennende bok - istedet for å skrive stil - og skrev da en rask, og meget forkortet, utgave av den historien. Dette foregikk i Spania, og bassenget lokket adskillig mer enn norsk stil.
Fornøyd som om jeg hadde oppfunnet kruttet, leverte jeg inn stilen. Læreren synes det var både kreativt og bra skrevet, om enn noe fantasifullt (Det forsvever meg at det var en sci-fi bok, dette her). Jeg husker ikke karakteren, men jeg husker at jeg var strålende fornøyd. Helt til han leste opp fra den, og en av de andre ungene i klassen  med glassklar stemme kunne fortelle at den boken hadde han også lest!
Moralen er: skal du plagiere en bok, så ikke bruk en fra skolens meget begrensede skolebibliotek.
Jeg har derfor fått en streng oppdragelse, kan man si. Sånt blir sittende. Av den grunn leser jeg for eksempel ingen serier mens jeg skriver serier - det er så altfor lett å skrive inn en kollegas historie, og det er adskillig mer pinlig enn å bli tatt for å kopiere en biblitoteksbok.
Like sikker på at jeg ikke skal plagiere noen, like sikker er jeg på at det finnes fellestrekk i alle bøker, elementer fra historier man har lest, eller en ubevisst kopiering av en elsket forfatters stil.
Men da kalles det altså inspirasjon ...

Frederick Forsyth i 2004 ...

Jeg har ullent hode, rennende øyne og sår hals. Pollenallergi. Det gjør at selv om jeg sitter samme antall timer foran datamaskinen, så blir det så som så med skrivingen. Normalt klarer jeg ca 1000-1500 ord om dagen, nå er det såvidt jeg klarer å karre meg over 500-ords grensen. Det hender også at jeg sovner med hodet på tastaturet og våkner til X-antall sider fylt med bokstaver fra nederste linje. Sånn, nå skal jeg ikke klage mer.
Men uansett, det er årsaken til at jeg ikke klarer å oppdatere bloggen min så ofte som jeg skulle ønske. Jeg prioriterer søvn ...
Siden jeg siterer Frederick Forsyth i tide og utide, så er det kanskje på tide å legge ut intervjuet jeg hadde med ham i 2004. Forsyth var en drøm å snakke med, og jeg skulle gjerne ha snakket med ham lenger enn den tiden jeg fikk tildelt.  For en thrillerforfatter er Frederick Forsyth virkelig "the godfather". Han har skrevet en haug med bøker, han har hatt kjempesuksess, og da han ble svindlet av agenten sin, satte han seg ned og skrev en ny bok til tross for at han egentlig hadde pensjonert seg. Dessuten vet han hva han driver med, og man vil jo gjerne ha Svaret fra en som ham. Svaret på gåten for enhver strevende forfatter: Hvordan i helsike fikk du det til? Det er i hvert fall det jeg alltid vil vite ...
Thrillerens Gudfar
av
Natalie Normann

- Det var bare flaks, egentlig, forklarer Frederick Forsyth på mitt spørsmål om hvorfor han begynte å skrive. – Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et freelanceoppdrag i Vest-Afrika. Jeg hadde ingen jobb, ingen penger, ingen leilighet og ingen fremtidsutsikter. Jeg sov på sofaen til en kamerat. Noe må jeg jo finne på, tenkte jeg.

 Det han fant på var Sjakalen og ble ferdigskrevet i midten av februar 1970. Den femte forleggeren kjøpte boken i september samme år.
- Jeg visste jo ikke at det var kort tid i forlagsbransjen. Det virket som veldig lang tid på meg, ler han.
Over tretti år og mer enn 60 millioner solgte bøker senere, treffer jeg Frederick Forsyth på det lille, fasjonable hotellet Montcalm like bak turistflommen på Oxford Street.
Forsyth er mye lavere enn jeg innbilte meg, og atskillig gråere, nesten usynlig der han forsvinner i hotellets blomsterprydete stol. Helten i Hevneren, hans siste bok, er en mann som ingen legger merke til, som så mange av Forsyths karakterer. Ikke så ulik sin skaper med andre ord …
’Hvordan jobber du med en bok? spør jeg.
Han løfter øyebrynene litt spørrende. ’Mener du arbeidsmetoden min eller med akkurat denne boken?
Begge deler, sier jeg. Trangen til research gir seg utslag i presisering. Forsythe forklarer ting i detaljer, oppdager jeg fort.
Han folder hendene i fanget og ser opp i lysekronen som for å se om det gnistrer noe fornuftig svar der.
- Jeg får en idé, en veldig grunnleggende idé. Når det gjaldt Hevneren var det to ting. Først oppdaget jeg – jeg har glemt om jeg leste det eller hørte det, sier han og ser nesten unnskyldende ut. Han henter seg fort inn igjen.
– Nå vel, på åttitallet under Reagan laget amerikanerne en veldig hemmelig liten lov som sa at enhver som drepte en amerikaner, uansett hvor i verden, så gjaldt amerikansk lov. Jeg spurte dem hva det betydde. Vel, sa de, hvis det skjedde i Storbritannia for eksempel, hvor rettssystemet kan ta seg av det og få vedkommende dømt, da var det greit. Men hvis det skjedde et sted hvor tilstandene var ganske lovløse, da forbeholder vi oss retten til å sende et team inn og hente vedkommende tilbake til Statene for å stille ham for amerikansk domstol.
Forsyth ser skarpt på meg som om han vil forsikre seg om at jeg følger med. Jeg nikker automatisk. På spørsmål om hvem de er, hører han ikke, eller later som han ikke hører kanskje. Han lar seg i hvert fall ikke distrahere.
- Det var rart, tenkte jeg, men det er en historie her, fortsetter han. - Det andre som kom inn i bildet var avgjørelsen om å lage krigsforbryterdomstolen i Haag for å dømme massemordere og folk som drev med etnisk rensing i Bosnia. Jeg tenkte at hva hvis en av dem drepte en amerikansk hjelpearbeider? Og det var den grunnleggende historien. Det kommer alltid flere spørsmål som driver historien videre; hva hvis, også videre.
- Kommer ideen av researchen eller omvendt?
Han sender meg et skolelærerblikk.
- Ideen identifiserer researchen, aldri omvendt. Denne ideen gjorde at jeg måtte gjøre research på Bosniakrigen. For eksempel ante jeg ikke at over 300 hjelpeorganisasjoner reiste inn i Bosnia, jeg trodde det bare var tre-fire stykker. Etter hvert innså jeg at jeg måtte gjøre research på underverdenen i Beograd og dro dit. Drapsmennene kom fra underverdenen, de var ikke soldater. Og det bare vokste og vokste. Tunnelrottene var en ekstrabonus som kom da jeg måtte finne på en mann som kunne ta disse drapsmennene. Jeg kom over denne historien og tenkte jeg gjør ham til en tunnelrotte. Jeg intervjuet tre av dem i Statene og de fortalte meg hvordan det var. Veldig få av dem kom ut av det med hodet på riktig plass.
Etter den tiraden smiler han bredt og konsentrer seg litt om kaffen. En slurk ser ut til å gi ham energien tilbake.
- Jeg leste et sted at du hater å skrive, sier jeg. - Stemmer det?
- Ja, sier han litt motvillig. – Hva angår å sette ord ned på papiret. Det må gjøres, men det er en veldig kjedelig jobb. Jeg skriver bare historien en gang, det er fordi alt er planlagt i detalj på forhånd. Jeg kunne ikke skrive hvis jeg ikke visste hva som skulle skje.
Forsyth husker Hevneren i detalj og ramser opp data og årstall fortere enn jeg kan følge med. Jeg har ikke pugget boken og sliter litt med å følge med i detaljene.

”The Godfather of Faction”
Allerede da Sjakalen kom ut i 1971, ble Forsyth døpt for ”Gudfaren av faksjon”. (Da jeg er så uheldig å bruke ordet ”factional” retter han godmodig på engelsken min. Det heter faction, får jeg vite.)

- Er det på grunn av den grundige researchen du er så berømt for?
Han nikker litt og tenker seg om.
- Det stammer fra Sjakalen. Jeg forsto ikke da jeg skrev Sjakalen at jeg gjorde noe spesielt merkelig eller nytt, det var bare sånn boken kom ut. Men jeg var blitt venner med en av sjefsredaktørene i forlaget og han inviterte meg på lunsj en dag.
Forsyth fordyper seg i minner som ligger mer enn tretti år tilbake i tid.
- Du har gjort tre ting jeg aldri har sett før, og jeg har lest mange bøker, forklarte redaktøren. Jeg har aldri før lest en bok hvor hovedpersonen ikke har et navn, verken i begynnelsen eller i slutten. For det andre har jeg aldri sett en bok hvor personer du vet virkelig har levd, har konversasjoner med oppdiktede karakterer og for det tredje har du gjort en utrolig mengde research. Du sier ikke bare at han får et falsk pass, du beskriver nøyaktig hvordan han får tak i passet. Dette har aldri vært gjort før i den grad. Hvorfor gjorde du det?
- Fordi jeg er subjektiv, forklarte jeg. Fordi jeg ville lure på hvordan han fikk tak i det passet. Hvordan får en forsikringsansatt tak i et falskt pass? Så jeg fant ut hvordan.
Forsyth humrer. Det skarpe blikket slår for første gang sprekker i det godmodige førsteinntrykket.
Den grundige researchen er da også blitt Forsyths varemerke.
- Ja, sukker han. - Det er blitt en forpliktelse etter hvert. Nå må jeg gjøre det. Jeg har lesere som sitter og leter etter feil og som skriver brev om det når de finner dem.
Jeg kan ikke dy meg.
- Hva er den største feilen du har gjort i en bok?
- Å, jeg har ikke gjort så mange, sier han og virker litt unnvikende.
Jeg venter på et svar. Han ser litt forvirret ut.
- Vel, det var den gangen i Dobbeltspill hvor jeg brukte Kypros og lot en person fly inn til hovedstaden Nikosia. Som du vet ble Kypros delt i 1976 og jeg lar historien skje fem år senere. Problemet var bare at da var flyplassen stengt. Den ble stengt like etter delingen. Noen var så vennlige å skrive til meg om det, humrer han. - De elsker sånt.

"Toffs"
Jeg er fascinert av konflikten mellom by og land i Storbritannia, illustrert av TV bilder som viser storming av parlamentet, folk som gyver løs på hverandre og på politiet og de ellers så sedate britene som truer med å bryte loven. Alt fordi regjeringen har bestemt at det skal bli ulovlig å drive med revejakt.
Forsyth bor selv på en gård i Hertfordshire et stykke utenfor London, og tilhører vel egentlig både overklassen og godseierne, eller ”toffs” som de kalles her.
- Betyr dette slutten på landsbygda?
Han retter seg opp i stolen og skjærer en grimase. Jeg misforstår og håper ikke det var årets dummeste spørsmål.
- Nei, det gjør ikke det, sier han. - Men motivasjonen bak forbudet har ingenting med rever å gjøre. Alle tror at revejakt bare er for overklassen. Det er den store løgnen. Det handler egentlig om klassekamp.
Han sukker. - Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne kvitte oss med å være så hengt opp i klasser. Du vet jo at de fleste land i Europa har hatt en revolusjon. Se på Frankrike, Portugal, den spanske borgerkrigen.
Han får glød i blikket og roser i kinnene. Jeg kan liksom ikke forestille meg denne milde, distingverte gentlemanen som brennende revolusjonær. (Kan konservative være revolusjonære?)
- Grovt sagt så tok hver revolusjon knekken på klasseskillene, sier han før han stanser og ser på meg med rynket panne. - Har Norge et aristokrati?
Jeg ender med å forklare om hvordan man i 1905 sa ja til monarkiet, men stemte bort aristokratiet. - Så vi har en konge, men ingen titler, avslutter jeg.
- Skjønner, skjønner. Veldig klokt av dere, sier han før han rister på hodet. - Men du vet, vi kunne jo ikke gjøre noe sånt her i landet. Vi har ikke hatt noen revolusjon.
Han kaster seg inn i en lang forelesning som innebærer årstall og historiske fakta som ender med at han med et skjevt smil sier; - Vi kvittet oss aldri med hertugene og jarlene våre og de har alle gods på landet. Og derfor hater venstresiden revejakt.
Etter denne lange forklaringen, synker han sammen i stolen og ser litt utmattet ut.
For å snakke om noe helt annet, spør jeg om han leser kritikker av bøkene sine. Forfattere har like forskjellige holdninger til kritikk av egne verk, som de har skrivemetoder. Forsyth trekker på skuldrene.
- Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?

Han ser på meg for bekreftelse og jeg må jo gi ham rett i det.
- Hva leser du selv?
- For det meste fagbøker må jeg innrømme. Jeg har en stabel på fem, seks mursteiner liggende på nattbordet. Det er ofte der jeg finner ideene mine.
Det skarpe blikket rettes brått mot meg igjen. - Det hender jo jeg kjøper en bok på flyplassen når jeg skal på ferie, Tom Clancy eller John Grisham, vet du. De er så kjekke å lese ved bassengkanten eller noe, og hvis jeg mister dem, spiller det jo mindre rolle. Jeg kan søle vann på dem eller kaffe.
Han betaler kaffen med kredittkort og reiser seg møysommelig ut av stolen.
- Jeg har ødelagt ryggen min i dag, betror han. - Forbannede greier.
Utenfor hotellet stiller han velvillig opp til fotografering, før han uhyre forsiktig går inn i en anonym bil og forsvinner i den travle Londontrafikken.
Først da oppdager jeg at jeg har glemt å få ham til å signere mitt eksemplar av Hevneren og jeg banner stygt der jeg står på hotelltrappen. Vel, det får heller være til neste gang.
(Pics by me)