En dag igjen ...og my darlings blir drept for fote.

Jeg har brukt dagen til å drepe mine "darlings" som det så brutalt heter. Det er en slitsom prosess, og jeg blir aldri helt vant til det. Jeg vil helst bruke alle ordene mine!
Manuset har blitt tyve sider kortere, men med et par nye scener burde det gå greit.
Siden jeg blir så knyttet til min egen tekst, klipper jeg den ut og legger den i et nytt dokument. I tilfelle jeg får bruk for det til noe annet. Hva nå det måtte være ...
Det er litt som å ha et loft eller en garasje full av skrot - den typen man tror at man vil få bruk for en gang i fremtiden. Eller som når man er tre år og må gi fra seg smokken. Det er ikke alltid like lett.
Et sånt dokument forsvinner i dypet av harddisken og ser som regel aldri dagens lys igjen.
Men det er ørlite grann trist, selv om det jeg klipper ut enten er altfor dårlig, eller det passer rett og slett ikke inn i historien lenger.
Sukk ...

Lange dager ...

Mesteparten av tiden min går til korrekturen disse dager. Forfattere har forskjellige holdninger til skriveprosessen. Noen liker alt, noen foretrekker research, noen elsker å bearbeide teksten og andre - som meg - foretrekker idefasen og selve utviklingen av historien. Frederick Forsythe kan for eksempel ikke fordra å skrive - han gjør grundig research og planlegger historien i detalj før han skriver alt sammen på tre uker. Dean Koontz skriver om igjen og om igjen, noen ganger er manuset skrevet førti ganger før han blir fornøyd. (Hvordan han har tid til det, kan jeg bare lure på).
Dorothy Parker oppsummerer elegant: I hate writing. I love to have written.
Jeg kan bare si meg enig.

(Notat til meg selv: det er bare 30 dager i september ...)

Stressa, jeg? Næ ...

Jeg har fått utsatt min deadline fra den 26 til 31 september. Det er fordi manuset har en del svakheter ... sukk. Så, jeg må gå fra dette:

via mye av dette:

og dette:

til jeg endelig kommer hit:

Eller kanskje jeg bare skal skaffe meg en katt?

Dimmekalender for manus?

Jeg burde skaffe meg en dimmekalender. En sånn som teller ned dagene til det er over. Jeg må levere manuset, ferdig korrigert og pusset på, til søndag kveld. Altså seks dager til. Hvordan skal jeg rekke å gå gjennom 180 sider - med rettelser og omskrivinger - på seks dager?
Fåglarna vet. Men det går vel det også.
Innimellom finpussen sirkler tankene rundt hva jeg skal gjøre når Ildfuglen er over. Jeg har et manus liggende på vent, et manus jeg har jobbet med noen år sammen med Anan, og som er som et strikketøy som aldri blir ferdig. Det rekkes opp, strikkes, rekkes opp i det uendelige til man enten gir opp hele greia, eller tar seg sammen og gjør det ferdig. Jeg klarer ikke gi opp manus der jeg liker ideen. Og denne ideen har jeg vært forelsket i lenge. Så, manuset har gått fra meg til Anan, og tilbake, og nå ligger det hos meg. Hm.
Og så har jeg et nytt prosjekt som er igang, men som jeg ikke har hatt tid til å gjøre så all verdens med ennå. Jeg har brukt dødtid til å lese resarch, og det er så gøy!
Kanskje det ikke blir så ille å bli ferdig likevel?

Deadlines og cliffhangere

Jeg er to dager fra gjøre ferdig manuset mitt. Det kan hende jeg blir ferdig før, hvis jeg bare kan finne ut hva som blir siste scene. Noen som husker filmen Wonderboy? Michael Douglas spiller en sliten collegeprofessor som har skrevet en bestselger, og som nå strever med bok nr 2. Dette har tatt flere år, og han har nå et manus på 2500 sider - fordi han ikke vet hvordan han skal avslutte boken. Jeg ser meg selv sitte her med et dokument som vokser og vokser i det uendelige mens det gror mose på både meg og datamaskinen.
Heldigvis er deadline på søndag absolutt siste frist, og det er ingenting som får kreativiteten min til å jobbe som stramme tidsfrister. Jeg har ikke annet valg. Hvilket er noe av problemet. Slutten på siste bok i en serie, bør være avrundet og tilfredsstillende, alle tråder samlet, alle gode personer glade, alle slemme personer i fengsel eller døde - og jeg kommer stadig opp med nye cliffhangere ... Det er grenser for hva jeg kan trøkke inn på 250 sider.
Jeg har en mistanke om at denne boken har gått ekstra tregt siden det er den siste. Det har litt med å slippe taket. Jeg har jobbet med serien i flere år, og det er litt paniske tilstander innimellom. Hva om jeg aldri kan skrive noe annet? Hva om hodet mitt kollapser når siste ord er på plass? Hva om ...
Bare tull, selvsagt. Jeg har jobbet med nye prosjekter ved siden av hele tiden, så jeg blir ikke arbeidsledig med det første.
 Anthony Trollope (1815-1882) skrev bøker så det holdt. (Han jobbet også i Royal Mail og er ansvarlig for alle de fine, røde postkassene som står rundt omkring i England). Han satte seg klare mål for hvor mye han skulle skrive pr dag. Hvis han ble ferdig med et manus før han skulle på jobb, la han manuset til side, og begynte på et nytt. Han rakk å skrive 47 romaner, så det har tydeligvis fungert for ham.
Jeg planlegger å gjøre som ham. Jeg har allerede et nytt manus liggende på maskinen, og jeg er ivrig etter å sette igang. På den måten blir det forhåpentligvis ingen panikk "mellom" prosjektene.
Finnes det forresten gode norske ord for Deadlines og Cliffhangere? Tidsfrister er litt tamt, og klippehengere høres ikke spesielt dramatisk ut.

I de sene nattetimer ...

Dette er altså hva jeg driver med klokken tre om natten. Jeg har hatt en utrolig treg dag i dag, noen ganger funger ikke hodet, men siden jeg også har hatt noen superdager med over 2000 ord så gjør det ikke så mye. Jeg gidder ikke stresse med det, med andre ord.
Kokomo er visstnok spilt inn av en annen gruppe, som jeg ikke husker navnet på ...

It was a dark and stormy night ...

De siste tre dagene har jeg hamret ned nesten 6000 ord. Det er nesten personlig rekord. Jeg mistet litt damp idag, muligens fordi det er lørdag og i blant må man gjøre noe annet. Om enn bare for en stakket stund.
Jeg innser jo at hovedårsaken til at jeg har vært så flink, er at jeg hoppet over de viktigste scenene og skrev noe som ikke var så utfordrende. Men det betyr jo at jeg må tilbake til "the main event" før eller siden.
Men ikke i natt.

Denne her har jeg hengende over skrivebordet mitt til oppmuntring. Den kommer egentlig i to deler og tilhører Snoopys forsøk på å bli forfatter. Alle forsøkene begynte med samme setning: It was a dark and stormy night ...

Siste innspurt

Siste bok i Ildfuglen må sendes til trykkeriet 27. september. Puh.
Jeg har strevd fælt med historien, og brukt mye lenger tid enn jeg egentlig har. Så i dag har jeg altså 24025 ord. Det er altfor lite. Men sånn er det jo. Jeg har da en ukes tid til å gjøre ferdig alt sammen, og en uke til å rette opp/pusse opp manuset før levering.
Det underlige er at det alltid går bra. Uansett hvor mye jeg stresser, så kommer jeg i mål. Så moralen er kanskje å stresse mindre?
En annen ting jeg må forholde meg til nå: finnes det er liv etter Ildfuglen?

Intervju med Terry Pratchett

Jeg er akkurat ferdig med å lese Terry Pratchetts siste bok: Unseen Academicals, som vel kan kalles en slags studie i fotballens historie ... med romantikk, modeller som ikke helt vet hva som foregår, en moteverden styrt av dverger som synes skjorter av metall er høyeste mote, gjerne med tilbehør som stridsøkser og hjelmer,  universitet som drives av gale trollmenn  - med andre ord kjent Pratchett stil.

Intervjuet er noen år gammelt, og da jeg reiste til Salisbury for å treffe ham, hadde jeg lest min første Discworldbok dagen før. Det var en åpenbaring. Endelig en forfatter som bryter med alle fantasykonvensjoner, som harsellerer med absolutt alt og som samtidig forteller gode historier. Hva mer kan man ønske seg?

Dessverre kan jeg ikke si det samme om inntrykket han fikk av meg. Som gammel journalist ble han noe irritert på min manglende profesjonalitet (han var da mitt andre eller tredje intervjuoffer ...), på min opptaksmaskin som gikk i stykker to ganger, på det faktum at jeg i min naivitet trodde at England hadde mobildekning også i de dype daler. Jeg måtte vente en time på kontoret hans før taxien dukket opp - til gjengjeld fikk jeg honningvodka og en veldig hyggelig prat med en utrolig produktiv mann. Som absolutt ikke kan fordra når noen spør ham hvor han får ideene sine fra ... Og for en skrivestue!

Et lite sitat: The pen is mightier than the sword ... if the sword is very short, and the pen is very sharp. Light Fantastic.

Intervjuet har stått på trykk i VG (i 2004?).

Lønnsom satire


Terry Pratchett er britenes store fantasyforfatter. Bøkene hans om Skiveverdenen har frydet lesere siden 1973, mange av dem norske.
Hittil har 14 av bøkene hans blitt oversatt til norsk. Den siste er Herskap og hekser. VG møtte Terry i skrivestuen hans langt utenfor Salisbury.
- Dere ligger jo langt etter, jo! sier han. - Jeg har skrevet minst seksten bøker til siden dem. Ja, ja, sånn er det vel bare.
Ikke siden Tolkien har en fantasyforfatter dominert så totalt som Pratchett. På spørsmål om Tolkien har vært en inspirasjon, lener han seg frem i stolen.
- Har du lest Tolkien? Jeg leste Ringenes Herre da jeg var tretten og elsket den, sier han. - Men etter hvert begynte jeg å lure på ting. Det fantes ingen dyrkbar jord noe sted, ingen kornåkrer eller husdyr. Hva levde folk av? Hvor ble kloakken av? Hvorfor kom det aldri lass med mat til disse stedene? Var det aldri en ork som bare stanset opp og så en annen vei? Ikke nødvendigvis at han ble snill og plukket blomster, men at han ikke gadd denne drepingen – bare et lite øyeblikk? Det fantes ingen forsoning og for meg ble det for trist. Alle orker er like onde og fæle uansett. Alle gode personer er like gode. Du så ikke noen utvikling i historien, syntes jeg. Jeg liker ikke det.
Han setter seg tilbake i stolen. - Men selvfølgelig, Tolkien er jo av sin tid. Alle bøker er jo det.
Han har status som en av britenes største satirikere og bøkene hans renner over av parodier og bitende sarkasme, uten at historiene lider under det.
- Humoren er viktig for meg. Jeg bruker det veldig bevisst, selvfølgelig fordi jeg skriver humoristisk fantasy. Jeg viser aldri det jeg skriver til noen, men det hender jeg ringer til venner og spør om de synes noe er like morsomt som jeg synes det er.
Pratchetts fantasyverden kalles Discworld, eller Skiveverdenen på norsk. Den er en skive som hviler på ryggen av fire enorme elefanter som igjen står på ryggen til en diger skilpadde som seiler gjennom verdensrommet. Det er et parallellunivers til vårt og lagt til en slags middelaldertid ...
- Nei, nei, nei, du begynner i feil ende hvis du forteller det sånn, sier han strengt. - Folk blir bare forvirret.
Han tenker seg om. - Jeg ønsket å skrive om et sted hvor umulige ting skjedde, men et sted som var befolket av normale mennesker som bare forsøker å overleve, akkurat som oss.
På Skiveverdenen brukes magi med varsomhet fordi man ikke vet hva som kan skje hvis det brukes for ofte og fordi det er så tungvint å utføre at man som regel er mer effektiv uten. Det er et sted hvor DØDEN snakker med store bokstaver og ikke forstår reglene i sjakk. Folk blir også utsatt for tortur hvis de er dumme nok til å påstå at skiven ikke er rund som en ball.
Herskap og hekser handler om hva som skjer når alver klarer å snike seg inn i Skiveverdenen og tre hekser må ordne opp i kaoset som oppstår. Vi møter Bibliotekaren som ble orangutang ved et uhell, verdens nestbeste elsker og en heks som fortvilet forsøker å finne ut hvordan en dronning skal oppføre seg. Heksene ledes av Bestemor Værvoks som er den mest navngjetne heksen på Skiveverdenen.
- Hekser er svært moralske og helt normale i bøkene mine, og det virker som jeg kommer meg unna med det. Jeg har aldri blitt brent eller forbudt.
Han ser nesten skuffet ut. - Det er synd. Det er ingenting som stimulerer boksalget mer enn å bli brent. Jeg har alltid sagt at hvis Salman Rushdie hadde brukt humor i Sataniske vers ville ingen ha plaget ham.
Han ler. - Men det gjorde jo underverker for salget, det gjorde jo det.
Enhjørninger er slemme og stinker lang vei. Alver er livsfarlige og bør unngås for enhver pris i motsetning til den vanlige fremstillingen av alver i andre fantasybøker.
- Nei, alver er ikke snille hos meg. De ser på mennesker som leketøy, omtrent som en mett katt ser på en mus. De dreper for underholdningens skyld og fordi de kjeder seg.
Terry er en Storbritannias mest produktive forfattere. Noe som har ført til et enormt salg. 40 millioner bøker har det blitt etter hvert. På et tidspunkt ble det hevdet at hver tiende bok i Storbritannia var en Terry Pratchett bok.
- Jeg vet ikke om det stemmer lenger, sier Terry og rynker pannen. - Ikke etter Harry Potter. Men det går jo veldig bra, nå, da. Den tredje boken om vitenskapen på Skiveverdenen topper akkurat nå bestselgerlistene for faktabøker, sier han nesten skadefro.
En hel industri har bygget seg opp rundt Skiveverdenen. Det finnes figurer og dataspill, det holdes en Skiveverden konferanse annethvert år hvor Terry er æresgjest. Han holder kontakten med sine fans via nettet og er stolt av å være tilgjengelig så mye som han kan.
Blir du forfulgt av fans som tar historiene dine litt for alvorlig?
- Du mener sånne som opererer ørene sine spisse for å ligne alver og sånn? Sier han med et smil. - Nei, mine fans vet forskjellen på virkelighet og fantasi. De liker bøkene fordi de er morsomme og annerledes. Jeg har ennå til gode å treffe noen som ikke ser forskjell på Skiveverdenen og vår verden. Inkludert meg selv, sier han og ser tankefullt på DØDEN i taket.

Skrubbsår og Cecilia Samartin ...

Jeg sitter her på morgenen - ja, jeg vet at klokken er 13.00, men siden jeg jobber til halv fem på natten, er dette min morgentid - med kaffe og frokost, og to veldig såre knær. Gamle damer må lære seg å være mer forsiktige når de hopper på sykkelen, tydeligvis. Ellers går det utover både knær og verdighet. For ikke å snakke om eggene jeg hadde i handleposen. Skrubbsår på knærne har jeg ikke hatt siden jeg var barn, så det gir meg en følelse av at jeg burde hatt Donaldplaster i huset og noen som kunne blåse på dem ...

Ellers synes jeg at jeg må reklamere litt for Cecilia Samartin som er på Norgesturne. Boken hennes, Mofongo, har verdenspremiere disse dager - dvs at den kommer ut på norsk før den kommer ut på engelsk. Jeg har vært stor fan av Cecilias bøker siden jeg oversatte den første (egentlig hennes andre bok) Senor Peregrino til norsk for noen år tilbake. I ettertid innser jeg jo at jeg  burde ha bedt om en krone pr solgte bok i honorar ...
Mer informasjon om Cecilias bokturne og nye bok finnes her: Cecilia Samartin.
Jeg har ikke lest boken ennå, men jeg har absolutt tenkt å skaffe meg et eksemplar + kokeboken som er en følgesvenn til romanen.

Skrivevegring

Jeg har et snev av skrivevegring i dag. Ikke direkte skrivesperre, mer en følelse av at den blanke skjermen hånler av meg. Det er ... irriterende, men samtidig er det litt som å restarte datamaskinen. Hjernen trenger hvile fra den samme historien. En dag eller to med grubling over videre storyline. Det er når det begynner å gå både fire og fem dager at stressnivået mitt øker.

Ting jeg gjør når jeg unngår tastaturet:
- Vasker badet.

- Googleglaner på nettet. Teknisk sett er ikke det å unngå tastaturet, men jeg unngår manuset.
- Glaner på skjermen. Det er utrolig hvor mye tid som kan gå til med akkurat det.
- Begynner å gå gjennom manus fra side en på leting etter villfarne kommaer og annet skrivegrums. Hjelper ikke i det hele tatt.
- Leser Terry Pratchett med fryktelig dårlig samvittighet. Øker bare lesegleden.
- Begynner å rydde kontoret igjen for tredje gang på to dager. Med støvsuger i hyllene.
- Mister telefonen slik at jeg må rydde hele kontoret for fjerde gang for å finne den. Jeg sverger, jeg har gremlins her inne.
- Skriver blogg ...
- Ser gamle episoder av Buffy the Vampire Slayer. Det er da jeg skjønner hvor desperat jeg egentlig er.

Problemet bunner i at jeg ikke helt vet hvor jeg skal med historien. Det vil si, jeg vet hvor jeg skal, men hvis jeg skriver de scenene blir boken på omtrent 20 sider. Det må være noe mer!
Noe av det som gjør det vanskelig er selvsagt at dette er siste boken i serien og jeg vil at den skal være bra!

Jeez. I det minste fant jeg igjen mobilen - under sofaen i stuen. Gremlins! Dessuten oppdaget jeg at det er to dager lenger til deadline enn jeg trodde! Så jeg kan vel si at jeg "fant" to ekstra dager i ryddesjauen.
Kanskje det vil hjelpe. I morgen. For akkurat nå har jeg mest lyst til å slange meg i sofaen og se Mash.