Bursdager lønner seg, det er helt klart.
I tillegg til andre hyggelige gaver, har jeg også fått bøker. Jeg elsker å få bøker - uansett hva det er, (så lenge det ikke er Bobseybarna eller en fotballbiografi ...).

Terry Pratchett: Unseen Acamicals: Football has come to the ancient city of Ankh-Morpork - not the old-fashioned, grubby pushing and shoving, but the new, fast football with pointy hats for goalposts and balls that go gloing. And now the wizards of Unseen University must win a football match without using magic, so they're going to try everything else.

Høres bra ut? Denne har jeg gledet meg til leeeenge ... Selv om det altså er om fotball.





John Ajvide Lindquist: La den rette komme inn.

Året er 1981. Livet i Stockholm-forstaden Blackeberg er som vanlig. Folk lever sine hverdagsliv og driver med sitt.Så rykkes tingene ut av sine vante baner.En tenåringsgutt blir funnet drept. Halsen er skåret over, og liket er tømt for blod. Ryktene om et ritualmord sprer seg. Innbyggerne lammes av frykt, men 12 år gamle Oskar fascineres av det bestialske mordet. Uten å være klar over det blir han etter hvert dratt inn i mysteriets mørke sentrum.La den rette komme inn er noe så sjelden som en realistisk spenningsroman om vampyrer og hevn. Og om en ung gutts ensomhet. Om det å bli oversett og forbigått, og om hvilke brutale krefter som bor i mennesket.
Gleder meg veldig!




Og siste bok: Clara Kramer: Claras krig.

Den sanne historien om en jødisk families mirakuløse overlevelse under 2. verdenskrigI den lille byen Zolkiew i Polen bor den 15 år gamle jødiske Clara Kramer og familien hennes. Nazistene har invadert byen, og alle rundt dem blir enten skutt umiddelbart, eller deportert og siden drept. Claras familie får en unik sjanse; de får lov til å gjemme seg i en kjeller som minner om en liten bunker. Først etter 18 måneder flytter de ut igjen. På det meste bor atten mennesker i bunkeren under huset til Hr. Beck. Han er en kvinneglad, ustabil drukkenbolt, en selverklært anti-semitt som absurd nok setter sitt eget og sin families liv i fare for å beskytte en liten gruppe jøder. På forunderlig vis flettes disse familienes skjebne sammen. De settes på umenneskelige prøver og lider fryktelige tap. Men Claras krig er også en historie om håp og overlevelse, kjærlighet og menneskets evne til å utholde det ekstreme. 5000 jøder bodde i Zolkiew da krigen brøt ut. Da Clara og familien krabbet ut av bunkersen etter halvannet år, var det bare 50 igjen. Boken er basert på Claras egne dagboknotater.
Clara Kramer er nå 80 år gammel og bor i New Jersey i USA. Her har hun grunnlagt "Holocaust and Prejudice Reduction Center", og bruker fremdeles mye av tiden sin til å fortelle om sine erfaringer.Oversatt av Ellen Berg.
Denne har jeg ikke hørt om før, så jeg er veldig spent. Jeg er fascinert av krigen, det har jeg vært siden første gang jeg hørte min mor fortelle det hun husket fra da hun var barn, supplert av mine besteforeldre som villig fortalte det de husket.







Så får jeg se om jeg får tid til å lese - og skrive anmeldelser - etterhvert.

Hagefest ...

Jeg har brukt litt dødtid - den tiden jeg egentlig burde bruke til å strekke ut tastaturmuskler - til å lage en ny barnebokside for barnebøkene som jeg skriver sammen med Anan Singh. Den er under konstruksjon, så bær over med meg. Barnebøkene er utrolig morsomme å skrive, og fordi vi er to, så blir det mindre for meg å skrive. Det må jo være bra!
Singh og Normann - barnebøker
Siden disse bøkene kommer ut på Aschehoug, får vi selvsagt invitasjon til "årets kjendisfest" ...
Underlig med denne hagefesten - det regnet hele dagen, stanset en halvtime inn i festen, og begynte såvidt mot slutten. Bakken var gjørmete som en slagmark, maten var god, musikken for høy og kjendisfaktoren forsvant i alle paraplyene.
Jeg har riktignok ikke bok ute hos Aschehoug i år, men derimot kommer det en til våren. Så fordi manuset er underveis, følger invitasjonen etter. Hyggelig, hyggelig. Selv om jeg leste invitasjonen feil og kom en time for sent. Hvem har tid til å lese sånt?
Det traumatiske er at vår søte Aschehougredaktør flytter ut av landet. Det finnes knapt noe verre enn å miste redaktøren sin - selv når man ikke gjør det. Hun skal uansett jobbe med manuset, så det blir ikke spesielt merkbart for oss, men likevel ...
Vel, så lenge vi slipper å forholde oss til en ny redaktør er det levbart. Sukk.

Om siste bok ...

Jeg får dårlig samvittighet når det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg, så noe må jeg få ned. Jeg jobber med siste bok i Ildfuglen, og strever litt med å få alt på plass. Det er løse tråder som skal samles, det er rekvisitter å holde oversikt over, karakterer å få med - rene edderkoppnettet.
Jeg har en masterplan, men den har jeg endret på så mange ganger at jeg har måttet bruke tid på å lage en ny oversikt. Jeg har oppdaget at "mindmapping" fungerer bra til akkurat dette.
Siden jeg ikke har en alldeles klar plotlinje, skriver jeg i masterscener - altså scener jeg vet skal være med, også får jeg fylle inn mellomrommene underveis. Det er en ny måte å skrive på, en fin variant når man står foran noe som virker uoverkommelig, men som ikke er det.
For det er litt skummelt å stå foran den aller siste boken i en serie jeg har jobbet med i lang tid. Det er skumlere enn skattevesenet, majones og de ekle skrekktunnellene på tivoli.

Midt på natten ...

Jeg sitter her med korrekturen i fanget og forsøker å finne alle selvmotsigelser og skriveleif. Det er ikke alltid like lett. For eksempel så vet jeg at når jeg går til forlaget på mandag og ser korrekturleserens kopi, så vil den overhodet ikke ligne på min. Jeg lider av kommadysleksi, dvs at jeg vet de skal være med, men jeg aner ikke hvor!
Derimot er jeg råbra på å finne selvmotsigelser i teksten - foreløpig har jeg funnet tre. Et typisk eksempel på dette er en mann som blir med på en reise, men som aldri kommer frem ... Jeg glemte hele fyren. Så da må han enten ut fra begynnelsen, eller tas med i slutten. Han måtte bli hjemme. I det minste tok jeg ikke livet av ham, noe jeg gjør rett som det er. Det er alltid fristende å bruke en ny person hver gang man kommer til et dødpunkt i historien, men til slutt hoper de seg opp og man må luke med hard hånd.
Jeg har også en tendens til å glemme rekvisitter. Får hovedpersonen en stokk, en bok eller en katt, så må det følge med videre. Ellers begynner man jo å lure? I bok 9 introduserte jeg en stokk. Den glemmer jeg hele tiden, så i siste runde må jeg passe på at stokken er med. Det er en lekse, det også.
Okay, tilbake til korrekturen.
Antageligvis får jeg mareritt av kommaer i natt. Det vil i såfall  ikke være første gang...