Jeg klager alltid på korrektur og omskriving - det kan være et ork - men i virkeligheten er det jo den siste finpussen. Man lar ikke huset stå igjen halvmalt og påstår det er bra nok - ikke hvis man ønsker å være stolt av sitt arbeid, i hvert fall. Dessuten, hva er vitsen med å jobbe som en gærning med å bli ferdig med et manus, for så så slakke av i siste runde? Det blir som om en maratonløper skulle snu like før hun kom inn på stadion ...
Så akkurat nå jobber jeg meg møysommelig gjennom manus med kommentarer og rettelser. Det går tregt, det er mye frem og tilbake, det er mye som må skrives på nytt, og ja, det kan være kjedelig. Jeg har jo lest boken før!
Dessverre er jeg ikke en av disse forfatterne som skriver manus uten skrivefeil og logiske brister, glemte karakterer og alle andre "galskaper" som kan oppstå underveis. Blant annet så glemmer jeg ting hele tiden - Hva skjedde med ham? Hvor ble det av henne? Hva med stokken - eller presten? Hvorfor er det sommer i en scene og midtvinter i den neste?
(Dette er vanlige spørsmål fra redaktøren ...).
Jeg skriver manuset så ferdig som jeg kan, så fingnikker jeg på det i siste omgang. Og forhåpentligvis får jeg rettet opp alt så det ser bra ut til slutt. Jeg leser aldri bøkene mine om igjen etter at de har kommet fra trykkeriet ...
lørdag 31. juli 2010
fredag 23. juli 2010
søndag 18. juli 2010
Ny bok ...
Jeg synes det er like morsomt hver gang det kommer en ny bok. Vanligvis tar det lang tid fra jeg er ferdig med en bok til den er å finne i bokhandelen, men med seriebøker så ramler det ut nye bøker annenhver måned. Nå er det bare to bøker til igjen før serien er over. Det blir vemodig, men samtidig er jeg klar for nye ting, så da er det kanskje like greit.
Ildfuglen 9 - Lys i mørket
Baksideteksten:
Andrine leter etter svar på gåten om familien sin. Hun møter endelig mennesker som har kjent moren hennes, og som forhåpentligvis kan gi henne svarene hun så desperat ønsker seg.
«Smertene overveldet Andrine, og hun klarte ikke å holde tilbake et stønn. Hun falt på kne igjen. Hva i himmelens navn var dette? Det var så vidt hun la merke til at signore Bernardino kom nærmere. Andrine famlet med hånden etter sølvkulen. Kanskje den kunne hjelpe henne!»
Men Andrine har også mektige fiender, som for enhver pris vil hindre at hun finner frem til sannheten.
Erkebiskop Nico Loyola er på vei mot Skottland. Jo nærmere han kommer, desto mer sikker er han på å få tilbake rubinen som ble stjålet fra ham. Og han kommer ikke alene ...
I salg fra mandag 19. juli.
Baksideteksten:
Andrine leter etter svar på gåten om familien sin. Hun møter endelig mennesker som har kjent moren hennes, og som forhåpentligvis kan gi henne svarene hun så desperat ønsker seg.
«Smertene overveldet Andrine, og hun klarte ikke å holde tilbake et stønn. Hun falt på kne igjen. Hva i himmelens navn var dette? Det var så vidt hun la merke til at signore Bernardino kom nærmere. Andrine famlet med hånden etter sølvkulen. Kanskje den kunne hjelpe henne!»
Men Andrine har også mektige fiender, som for enhver pris vil hindre at hun finner frem til sannheten.
Erkebiskop Nico Loyola er på vei mot Skottland. Jo nærmere han kommer, desto mer sikker er han på å få tilbake rubinen som ble stjålet fra ham. Og han kommer ikke alene ...
I salg fra mandag 19. juli.
lørdag 17. juli 2010
lørdag 10. juli 2010
Alexander McCall Smith - Intervju
Fordi det er for varmt, fordi jeg har så mye å gjøre, fordi Damenes detektivbyrå går på TV, og fordi jeg liker bøkene hans, kommer her et intervju med Alexander McCall Smith. Jeg intervjuet ham i Edinburgh - et par timer etter et intervju med Ian Rankin - sånn ca vinteren 2004 så det er litt gammelt. Intervjuet ble trykket i bladet Thriller.
Blue Shoes and Happiness
Edinburgh er på nippet til å snø når jeg ankommer Napier Road. Jeg skal treffe Alexander McCall Smith, forfatteren av bøkene om Precious Ramotswe som selger kyrne hun arver etter sin far for å åpne Botswanas første kvinnelige detektivbyrå.
McCall Smith sitter i telefonen og jeg venter på en stol mens hushjelpen fortsetter å stryke klær. I et ubevoktet øyeblikk blir jeg overfalt av to grå katter med behov for å bli klødd under haken.
Ti minutter senere dukker han opp, full av unnskyldninger. Han ser ut som selve definisjonen på den distré professor, med bustete hår og røde kinn, krøllete bukser og en skjorte med flekker på. Kjøkkenet fungerer som midlertidig kontor og er overflommet av papirer, bøker og telefonen ved siden av oppvaskkummen.
- Vil du ha kaffe, te, kald melk, varm melk?
Sandy, som han insisterer på å bli kalt, har hatt en lang karriere som universitetsprofessor og barnebokforfatter, i tillegg til å ha skrevet Botswanas eneste verk om juss.
Han er født i Afrika og tilbrakte barndommen i Rhodesia, dagens Zimbabwe. Men det er tydelig at han ikke er komfortabel med å snakke om Rhodesia. Botswana, derimot, er noe helt annet.
- Vi reiste hjem til Skottland da jeg var i tenårene. Men jeg har ikke noe kontakt med Zimbabwe i dag, forklarer han. - Jeg bodde i Botswana et år og hjalp til med å sette opp jussavdelingen på universitetet i Gabore. Jeg likte landet, det er et flott, lite land. De jobber hardt for å holde på demokratiet sitt, de har aldri hatt noe brudd på menneskerettighetene eller noe annet. De har flotte veier, bra skoler og sykehus.
Han smiler bredt. - De har selvfølgelig blitt godt hjulpet av å ha tre diamantgruver og en befolkning på bare litt over halvannen million. Jeg reiser dit omtrent annet hvert år, bare fordi det er så flott.
Damenes Detektivbyrå har vært en fantastisk suksess og det ser ikke ut til å bli borte med det første. Men starten var treig. Den første boken ble kjøpt opp av et lite forlag i Edinburgh og det tok tre år før den via mange omveier slo til.
- Hvordan har det vært å oppleve en så stor suksess? Er du fornøyd?
Han sperrer opp øynene. - Ja, selvfølgelig. Alle forfattere håper jo på at deres bøker skal havne på bestselgerlistene. Vi tror ikke at det vil skje, men det er fantastisk når det skjer. Det var helt uventet, men sånn er det jo. Det er ikke mulig å forutsi hva folk vil like, hva som slår an. Alt man kan gjøre er å skrive det man selv har lyst til så godt man kan, og håpe at andre også vil like det.
- Hvordan kom du på ideen om Damenes detektivbyrå?
- Er det ikke bra? Sier han med en hjertelig latter. - Det bare ble sånn. Jeg hadde en idé om en kvinne som ønsket å begynne sin egen virksomhet, det var en måte å beskrive Botswana på og en detektiv kan bevege seg overalt. Jeg ville det skulle være enkelt og underholdende. Jeg hadde i hvert fall stor glede av å skrive bøkene.
- De er jo ikke akkurat mørk krim.
- Nei, de handler jo ikke om noen ting, egentlig, sier han. Skuldrene hans rister. - Folk liker å lese om te og kaker. De liker å lese referanser til ting de er vant til, for eksempel mma Ramotswes lille, hvite varebil.
Da jeg leste avisen The Scotsman i dag over en kopp kaffe, oppdaget jeg at han skriver en føljetong i avisen. (Min anm: utgitt under navnet 44 Scotland Street). - Hva er det?
- Det er noe avisen ville jeg skulle gjøre, forklarer han ivrig. - Dette er faktisk bok nummer to. Jeg skal hente den første til deg, den er akkurat kommet fra trykkeriet.
Han forsvinner ut i gangen og begynner en hektisk letevirksomhet som hushjelpen blir forvirret engasjert i. Til slutt husker hun at han har gitt bort sitt siste eksemplar. Han beklager voldsomt.
- Vel, jeg får vise deg i avisen. Dette er kapittel 91 og det skal bli 110. Jeg skriver et hver dag og folk kan sende inn forslag til meg på e-mail.
- Tar du hensyn til dem?
- Noen ganger, men ikke alltid. Det tar meg førti minutter å skrive en av disse, og jeg må passe på å ligge litt i forkant.
- Charles Dickens gjorde noe sånt, gjorde han ikke? sier jeg og henter frem skyggen av kunnskap fra litteraturvitenskap på Blindern.
- Det samme gjorde Leo Tolstoj. Det har vært slitsomt, men morsomt. Jeg ante ikke hva jeg skulle skrive om da jeg sa ja.
- Var du ikke bekymret for at du plutselig skulle sitte fast og ikke få levert?
Smilet går nesten rundt. - Avisen var veldig bekymret for det, men ikke jeg. Det kommer av seg selv.
Det kapittelet jeg har lest handlet om et kunstgalleri og en liten gutt.
- Hva er historien?
- Den handler heller ikke om noen ting! stråler han. - Bare vanlige ting og tang som skjer med folk. Det er det som er morsomt for meg.
Sandy er kjent for å være et arbeidsjern som aldri tar fri.
- Ian Rankin sier du gir forfattere dårlig rykte, sladrer jeg. - Han går forbi huset ditt to ganger om dagen når han bringer og henter barna sine på skolen. Og du sitter alltid og jobber.
- Sier han det? Han er en veldig hyggelig mann.
Han rister bestemt på hodet. - Men jeg jobber ikke så mye. Jeg jobber om morgenen til lunsjtid, og kanskje litt senere, men nå, med alt dette, har jeg nesten ikke tid til noe som helst. Se her.
Han viser meg timeplanen for de neste ukene. Tett i tett med avtaler, min øverst på listen under dagens dato.
- Jeg synes jeg må stille opp. Selv om det er slitsomt. Min kone har tatt seg to ekstra måneder fri i år for å være med meg på noen av reisene.
Han har skrevet hele livet, over femti barnebøker og faktabøker. For tiden er han høyproduktiv, han skal skrive to bøker til om Mma Ramotswe og han har en ny serie lagt til Edinburgh.
Den nye serien, The Sunday Philosopher’s Club, har en professor i moralfilosofi som hovedperson.
- Det er heller ikke noe mørk og dramatisk krim, forklarer han. - Men Isabel er nok mer sofistikert enn Precious, selv om jeg tror de er ganske like på mange måter.
Jeg er midt i en ganske annerledes Alexander McCall Smith bok; Irregular Portugese Verbs, en bok om tyske professorer uten spor av krim, men med mengder av humor.
- Er den ikke utrolig? Ler han. - Jeg kjenner mange tyske professorer som er akkurat sånn! I Tyskland blir professorer sett på med stor respekt og hver gang de får en ny doktorgrad kan de legge et nytt Dr. foran navnet sitt. Så du får disse folkene som heter Dr. Dr. Dr. Helt vanvittig.
- Du her skrevet tre bøker om professor Ignatius. Hvordan skjedde det?
- Jeg skrev den for en professorvenn av meg i Tyskland. Han ble så begeistret at han fikk trykket opp 250 eksemplarer som han delte ut til sine venner. Jeg får brev fra professorer som sier de kjenner en person som er nøyaktig som karakterene i boken.
Han lener seg frem og øynene glitrer. - Og ingen av dem ser seg selv i bøkene i det hele tatt!
Når det gjelder fotografier, vil han ha på seg jakke for å se ”smartere” ut, og han stiller velvillig opp med forslag om hvor han skal stå. Er det noe jeg trenger, er det bare å si fra.
Sandy må være en av de vennligste forfatterne med storsuksess. Det har i hvert fall ikke gått ham til hodet.
- Hva gjør du når du er ferdig med en bok? Feirer med te og kake?
- Te og kake er viktig. Veldig viktig, sier han med stort alvor. - Men, nei, jeg feirer ikke, egentlig. Jeg begynner på noe nytt så fort som mulig. Jeg har ideer hele tiden.
Han spretter plutselig opp og ser seg forvirret rundt.
- Jeg beklager, men jeg kom på noe jeg må skrive ned, noe jeg hørte her om dagen og som kanskje kan bli til noe.
Han romsterer på kjøkkenbenken, finner en blyant og velger en konvolutt fra haugen. Møysommelig skriver han ned en linje.
- Det var en mann som fortalte meg at han likte å komme veldig nær elefantene når han gikk på jakt. Jeg spurte ham hvorfor og han sa det var fordi han likte å se dem i øynene.
Sandy ser på meg. - Det ble liksom sittende fast så det kommer kanskje en historie ut av det.
- Jeg liker titlene på bøkene dine, sier jeg.
Han heller i mer kaffe til meg.
- Jeg begynner alltid med tittelen. Jeg har allerede tittelen til den neste boken om Mma Ramotswe; Blue Shoes and Happiness. Er den ikke bra?
Han lener seg tilbake i stolen og klukker, tydeligvis fornøyd med historien han allerede ser i hodet sitt.
- Å, jeg gleder meg til å begynne på en ny mma Ramotswe historie.
Plutselig retter han ryggen og ser skarpt på meg.
- Har du lest den norske oversettelsen? spør han brått. - Jeg er så spent på om de har fått til stilen. Språket jeg bruker er ganske formelt, fordi det er sånn de snakker engelsk i Botswana. Jeg har fått ganske mange spørsmål og sånn fra den svenske oversetteren, men ingen fra den norske. Det bekymrer meg litt.
Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har sett den norske oversettelsen, jeg har vært for lenge i England. Men jeg må love å ta en titt på den for ham. Så det er mitt oppdrag nå.
Så, kan den norske oversetteren av Alexander McCall Smiths bøker være så snill å finne på noe hun eller han lurer på? Sandy er bekymret. (Noe jeg har en mistanke om går på tvers av personligheten hans).
***
Edinburgh er på nippet til å snø når jeg ankommer Napier Road. Jeg skal treffe Alexander McCall Smith, forfatteren av bøkene om Precious Ramotswe som selger kyrne hun arver etter sin far for å åpne Botswanas første kvinnelige detektivbyrå.
Huset hans står tomt på grunn av oppussing, men det er en interessant gate å rusle i. To hus bortenfor bor Ian Rankin, på hjørnet lenger opp holder J.K.Rawlings til i et skikkelig kråkeslott.
Husene langs gaten er store steinvillaer, bygget i grå stein, med tre biler i hver oppkjørsel, og store hager med høye hekker. Det er et strøk hvor naboer passer sine egne saker og har mer enn nok med seg selv, så det forklarer kanskje hvorfor tre av Skottlands bestselgende forfattere trives så godt her.
Alexander McCall Smith bor midlertidig hos venner i gaten nedenfor Napier Road. Døren åpnes av en liten, eldre dame som snakker ubegripelig for en stakkars nordmann.
Trappeinngangen domineres av en stabel med trekasser med interessante vinhusstempler på, men jeg blir ført opp en lang trapp med utskårne griser i rekkverket og et stort glassmalerivindu i oppgangen. McCall Smith sitter i telefonen og jeg venter på en stol mens hushjelpen fortsetter å stryke klær. I et ubevoktet øyeblikk blir jeg overfalt av to grå katter med behov for å bli klødd under haken.
Ti minutter senere dukker han opp, full av unnskyldninger. Han ser ut som selve definisjonen på den distré professor, med bustete hår og røde kinn, krøllete bukser og en skjorte med flekker på. Kjøkkenet fungerer som midlertidig kontor og er overflommet av papirer, bøker og telefonen ved siden av oppvaskkummen.
- Vil du ha kaffe, te, kald melk, varm melk?
Sandy, som han insisterer på å bli kalt, har hatt en lang karriere som universitetsprofessor og barnebokforfatter, i tillegg til å ha skrevet Botswanas eneste verk om juss.
Han er født i Afrika og tilbrakte barndommen i Rhodesia, dagens Zimbabwe. Men det er tydelig at han ikke er komfortabel med å snakke om Rhodesia. Botswana, derimot, er noe helt annet.
- Vi reiste hjem til Skottland da jeg var i tenårene. Men jeg har ikke noe kontakt med Zimbabwe i dag, forklarer han. - Jeg bodde i Botswana et år og hjalp til med å sette opp jussavdelingen på universitetet i Gabore. Jeg likte landet, det er et flott, lite land. De jobber hardt for å holde på demokratiet sitt, de har aldri hatt noe brudd på menneskerettighetene eller noe annet. De har flotte veier, bra skoler og sykehus.
Han smiler bredt. - De har selvfølgelig blitt godt hjulpet av å ha tre diamantgruver og en befolkning på bare litt over halvannen million. Jeg reiser dit omtrent annet hvert år, bare fordi det er så flott.
Damenes Detektivbyrå har vært en fantastisk suksess og det ser ikke ut til å bli borte med det første. Men starten var treig. Den første boken ble kjøpt opp av et lite forlag i Edinburgh og det tok tre år før den via mange omveier slo til.
- Hvordan har det vært å oppleve en så stor suksess? Er du fornøyd?
Han sperrer opp øynene. - Ja, selvfølgelig. Alle forfattere håper jo på at deres bøker skal havne på bestselgerlistene. Vi tror ikke at det vil skje, men det er fantastisk når det skjer. Det var helt uventet, men sånn er det jo. Det er ikke mulig å forutsi hva folk vil like, hva som slår an. Alt man kan gjøre er å skrive det man selv har lyst til så godt man kan, og håpe at andre også vil like det.
- Hvordan kom du på ideen om Damenes detektivbyrå?
- Er det ikke bra? Sier han med en hjertelig latter. - Det bare ble sånn. Jeg hadde en idé om en kvinne som ønsket å begynne sin egen virksomhet, det var en måte å beskrive Botswana på og en detektiv kan bevege seg overalt. Jeg ville det skulle være enkelt og underholdende. Jeg hadde i hvert fall stor glede av å skrive bøkene.
- De er jo ikke akkurat mørk krim.
- Nei, de handler jo ikke om noen ting, egentlig, sier han. Skuldrene hans rister. - Folk liker å lese om te og kaker. De liker å lese referanser til ting de er vant til, for eksempel mma Ramotswes lille, hvite varebil.
Da jeg leste avisen The Scotsman i dag over en kopp kaffe, oppdaget jeg at han skriver en føljetong i avisen. (Min anm: utgitt under navnet 44 Scotland Street). - Hva er det?
- Det er noe avisen ville jeg skulle gjøre, forklarer han ivrig. - Dette er faktisk bok nummer to. Jeg skal hente den første til deg, den er akkurat kommet fra trykkeriet.
Han forsvinner ut i gangen og begynner en hektisk letevirksomhet som hushjelpen blir forvirret engasjert i. Til slutt husker hun at han har gitt bort sitt siste eksemplar. Han beklager voldsomt.
- Vel, jeg får vise deg i avisen. Dette er kapittel 91 og det skal bli 110. Jeg skriver et hver dag og folk kan sende inn forslag til meg på e-mail.
- Tar du hensyn til dem?
- Noen ganger, men ikke alltid. Det tar meg førti minutter å skrive en av disse, og jeg må passe på å ligge litt i forkant.
- Charles Dickens gjorde noe sånt, gjorde han ikke? sier jeg og henter frem skyggen av kunnskap fra litteraturvitenskap på Blindern.
- Det samme gjorde Leo Tolstoj. Det har vært slitsomt, men morsomt. Jeg ante ikke hva jeg skulle skrive om da jeg sa ja.
- Var du ikke bekymret for at du plutselig skulle sitte fast og ikke få levert?
Smilet går nesten rundt. - Avisen var veldig bekymret for det, men ikke jeg. Det kommer av seg selv.
Det kapittelet jeg har lest handlet om et kunstgalleri og en liten gutt.
- Hva er historien?
- Den handler heller ikke om noen ting! stråler han. - Bare vanlige ting og tang som skjer med folk. Det er det som er morsomt for meg.
Sandy er kjent for å være et arbeidsjern som aldri tar fri.
- Ian Rankin sier du gir forfattere dårlig rykte, sladrer jeg. - Han går forbi huset ditt to ganger om dagen når han bringer og henter barna sine på skolen. Og du sitter alltid og jobber.
- Sier han det? Han er en veldig hyggelig mann.
Han rister bestemt på hodet. - Men jeg jobber ikke så mye. Jeg jobber om morgenen til lunsjtid, og kanskje litt senere, men nå, med alt dette, har jeg nesten ikke tid til noe som helst. Se her.
Han viser meg timeplanen for de neste ukene. Tett i tett med avtaler, min øverst på listen under dagens dato.
Han har skrevet hele livet, over femti barnebøker og faktabøker. For tiden er han høyproduktiv, han skal skrive to bøker til om Mma Ramotswe og han har en ny serie lagt til Edinburgh.
Den nye serien, The Sunday Philosopher’s Club, har en professor i moralfilosofi som hovedperson.
- Det er heller ikke noe mørk og dramatisk krim, forklarer han. - Men Isabel er nok mer sofistikert enn Precious, selv om jeg tror de er ganske like på mange måter.
Jeg er midt i en ganske annerledes Alexander McCall Smith bok; Irregular Portugese Verbs, en bok om tyske professorer uten spor av krim, men med mengder av humor.
- Er den ikke utrolig? Ler han. - Jeg kjenner mange tyske professorer som er akkurat sånn! I Tyskland blir professorer sett på med stor respekt og hver gang de får en ny doktorgrad kan de legge et nytt Dr. foran navnet sitt. Så du får disse folkene som heter Dr. Dr. Dr. Helt vanvittig.
- Du her skrevet tre bøker om professor Ignatius. Hvordan skjedde det?
- Jeg skrev den for en professorvenn av meg i Tyskland. Han ble så begeistret at han fikk trykket opp 250 eksemplarer som han delte ut til sine venner. Jeg får brev fra professorer som sier de kjenner en person som er nøyaktig som karakterene i boken.
Han lener seg frem og øynene glitrer. - Og ingen av dem ser seg selv i bøkene i det hele tatt!
Når det gjelder fotografier, vil han ha på seg jakke for å se ”smartere” ut, og han stiller velvillig opp med forslag om hvor han skal stå. Er det noe jeg trenger, er det bare å si fra.
Sandy må være en av de vennligste forfatterne med storsuksess. Det har i hvert fall ikke gått ham til hodet.
- Hva gjør du når du er ferdig med en bok? Feirer med te og kake?
- Te og kake er viktig. Veldig viktig, sier han med stort alvor. - Men, nei, jeg feirer ikke, egentlig. Jeg begynner på noe nytt så fort som mulig. Jeg har ideer hele tiden.
Han spretter plutselig opp og ser seg forvirret rundt.
- Jeg beklager, men jeg kom på noe jeg må skrive ned, noe jeg hørte her om dagen og som kanskje kan bli til noe.
Han romsterer på kjøkkenbenken, finner en blyant og velger en konvolutt fra haugen. Møysommelig skriver han ned en linje.
- Det var en mann som fortalte meg at han likte å komme veldig nær elefantene når han gikk på jakt. Jeg spurte ham hvorfor og han sa det var fordi han likte å se dem i øynene.
Sandy ser på meg. - Det ble liksom sittende fast så det kommer kanskje en historie ut av det.
- Jeg liker titlene på bøkene dine, sier jeg.
Han heller i mer kaffe til meg.
- Jeg begynner alltid med tittelen. Jeg har allerede tittelen til den neste boken om Mma Ramotswe; Blue Shoes and Happiness. Er den ikke bra?
Han lener seg tilbake i stolen og klukker, tydeligvis fornøyd med historien han allerede ser i hodet sitt.
- Å, jeg gleder meg til å begynne på en ny mma Ramotswe historie.
Plutselig retter han ryggen og ser skarpt på meg.
- Har du lest den norske oversettelsen? spør han brått. - Jeg er så spent på om de har fått til stilen. Språket jeg bruker er ganske formelt, fordi det er sånn de snakker engelsk i Botswana. Jeg har fått ganske mange spørsmål og sånn fra den svenske oversetteren, men ingen fra den norske. Det bekymrer meg litt.
Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har sett den norske oversettelsen, jeg har vært for lenge i England. Men jeg må love å ta en titt på den for ham. Så det er mitt oppdrag nå.
Så, kan den norske oversetteren av Alexander McCall Smiths bøker være så snill å finne på noe hun eller han lurer på? Sandy er bekymret. (Noe jeg har en mistanke om går på tvers av personligheten hans).
fredag 9. juli 2010
Hundresidersmaraton ...
Fingrene er såre - jeg er en tastaturhamrer - albuen verker, øynene er tørre, sommernatten fyker forbi som om den har dårlig tid, og jeg er på side 101! Å, det er som å komme i mål etter et utrolig slitsomt maraton. Eller i mitt tilfelle, et halvmaraton. Jeg har fortsatt omtrent hundre sider igjen å skrive, give or take a few. Men hvem bryr seg om det akkurat nå?
Det er en helt spesiell følelse når jeg runder 100 sider. Da er jeg omtrent halvveis, og den siste halvdelen er så uendelig mye enklere å skrive enn den første. Jeg tror det henger sammen med at i første delen settes historien opp, og i andre del samles tråder mot en - forhåpentligvis - spennende cliffhanger.
Jeg er et nattmenneske på min hals. Natten gir meg ro; det kommer ingen telefoner, ingen e-mailer, ingen støvsuger som brummer påminnelser i skapet, ingen åpningstider som må rekkes, ingenting annet enn stillheten og datamaskinen.
Ah, lykke.
Det er en helt spesiell følelse når jeg runder 100 sider. Da er jeg omtrent halvveis, og den siste halvdelen er så uendelig mye enklere å skrive enn den første. Jeg tror det henger sammen med at i første delen settes historien opp, og i andre del samles tråder mot en - forhåpentligvis - spennende cliffhanger.
Jeg er et nattmenneske på min hals. Natten gir meg ro; det kommer ingen telefoner, ingen e-mailer, ingen støvsuger som brummer påminnelser i skapet, ingen åpningstider som må rekkes, ingenting annet enn stillheten og datamaskinen.
Ah, lykke.
søndag 4. juli 2010
Sci-Fi og Gudenes maskin ...
Jeg innrømmer det gjerne. Jeg elsker Sci-fi – både filmer og bøker. Star Wars (de gamle, ikke de nye – usj), Stargate, Stargate universe, Millennium, V, I, Robot, I am Legend, Battlestar Galactica, Asimov, Bradbury, Dick, osv, osv. Bortsett fra Star Trek. Den synes jeg ulidelig kjedelig uansett hvor klassisk den er. Bare for å ha sagt det.
Hvor var jeg?
Jo, jeg så Stargate Universe her om dagen og der har de en fiffig liten sak. (det er det som er så greit med Sci-fi – når de trenger noe, bare finner de opp en kjekk dings av noe slag!). Denne dingsen ser ut som en trekantet plastsak som legges på en plate, og vips så kan du bytte plass mentalt med en annen person på en annen planet. Veldig fiffig.
Da jeg studerte litteraturvitenskap lærte jeg om begrepet Deus ex machina. Det var et grep som komedieforfattere i antikken var veldig glad i, og som innebar at når floken var på sitt største, grep gudene inn og ordnet opp. Jeg mener å huske at Johan Herman Wessel brukte det i sin komedie Kjærlighed uden strømper. Det brukes ganske flittig i TV-serier, da som regel ved å vise en scene hvor alt går forferdelig, bombesprengende galt – bare for å vise helten som våkner fra en skremmende drøm. Fiffige Sci-Fi dingser får meg alltid til å tenke på gudenes maskin - noen ganger er fristelsen til å gi Andrine på 1680-tallet en mobiltelefon og la henne ringe nødtelefonen uhyre sterk. Livet ville ha vært så mye enklere ...
Hva var spørsmålet igjen?
Jo, altså, hvis man bytter kropp med en person – hva så med smakssansen? Hvis den man bytter med hater majones - som jeg gjør - vil jeg da plutselig like majones hvis jeg bytter kropp med en person som spiser majones fra tuben?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
