1 april 1923 - Aftenposten bærer overskriften Bergenstoget ranet i natt! Den oppmerksomme leser oppdaget kanskje den ørlille skriften der det sto av Jonatan Jervel.
Det skapte et salig oppstyr fordi alle oppfattet det som en artikkel - noe som selvsagt også var meningen. Et mega PR-stunt og aprilspøk supremo. Nordahl Grieg og Nils Lie (senere oversetter og forlegger) hadde som fatrige studenter behov for penger og kokte i hop en skikkelig røverhistorie. Reklamen sto Harald Grieg (Nordahls bror) for, han var da sjef i Gyldendal. (Jeg aner et snev av nepotisme her, men ålreit).
De fleste av oss kjenner til Nordahl Grieg - nasjonaldikteren som ble skutt ned over Tyskland i 1943. Ørene ble tutet fulle av dikt og patriotisme og hva det nå var - at han flørtet med kommunismen var ille nok, men at han faktisk var krimforfatter var det ingen som sa! Ikke etter hva jeg kan huske og norsktimene var et av de fagene hvor jeg fulgte med i timene. Jeg har derfor aldri lest boken - noe jeg heller ikke kommer til å gjøre denne påsken siden jeg ikke rekker en tur til biblioteket før jeg reiser på ferie.
Boken burde jo være obligatorisk lesing. Hvor mange bøker har ene og alene skapt en helt egen - hva skal man kalle det - sjanger? Påskekrimmen i Norge er et direkte resultat av denne boken. Fordi jeg er litt slem og synes det er gøy å skryte av sånt, forteller jeg alltid den historien til utenlandske kolleger og forleggere så sant jeg får anledning. Og reaksjonen er alltid en samme: Hvorfor har ikke vi det?
Jeg lurer på hva kommunisten Nordahl Grieg ville sagt til den kommersielle industrien som er et direkte resultat av boken ... Ikke at jeg bryr meg om det - jeg liker påskekrim!
Uansett hvor mye jeg søkte på nettet, fant jeg ikke et bilde av boken, det var synd. Det forsvever meg at jeg har sett en faksimile av førstesiden fra den gangen, men klarte altså ikke å spore den opp.
Uansett - riktig god påske!
mandag 29. mars 2010
lørdag 27. mars 2010
Påskeintervju - Mo Hayder
Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Mo to ganger - en gang i Bath (som dette intervjuet er fra), og en gang da hun var i Oslo i forbindelse med lanseringen av Tokyo på norsk. Hun er utrolig talentfull og flink, men det er noe skremmende med at en så søt og hyggelig dame faktisk kan skrive som hun gjør .. omtrent som om miss Marple skulle gå berserk en dag ...
Her er påskens intervju (tidligere trykket i Thriller til deres påskenummer i 200o og æh ....
Rått stjerneskudd - intervju med Mo Hayder
Midt under intervjuet faller Mo Hayder på knærne foran meg og ler så hun rister. Hvem skulle vel tro at 42-åringen på gulvet foran meg karakteriseres som Storbritannias nye rå stjerneskudd? Henrykte anmeldere beskriver bøkene hennes som rå og realistiske, mørke og dystre, men også fulle av poesi.
Mo Hayder bor i Bath Spa, noe som tar meg halvannen time og to togskift. Jeg har ikke vært her før, og opplever Bath som en kulisse over en tapt tid. En tid da Claudius haltet rundt på Forum og beordret arkitektene sine til å bygge flotte bygninger i Britannia til Romas ære. De fornuftige britene har latt så mye som mulig bli stående og laget en turistattraksjon av hele byen. Luften surrer av fremmede språk, kameraklikking og beljende guider.
Det lille hjørnehuset er av den gammeldagse engelske sorten hvor åtte andre hus henger fast i hverandre nedover gaten. Det ser ut som et vanlig, lite hus med en bitteliten hage. På den andre siden av gaten ruver en steinkirke som ser ut som lillebroren til Nidarosdomen.
Jeg rekker ikke ringe på klokken før Mo Hayder åpner. Liten og slank, kledd i treningstøy minst tre nummer for stort og med håret samlet i en uryddig hestehale.
- Jeg har nettopp stått opp, tilstår hun, og inviterer meg på kjøkkenet hvor en kvinne står og stryker en enorm haug med tøy.
- Jeg har ikke blitt intervjuet av noen fra Nederland før, sier hun tankefullt.
- Å, men jeg er fra Norge, sier jeg og lurer på om jeg har stavet Norwegian riktig.
Den erklæringen skaper et øyeblikk av total forvirring på det lille kjøkkenet. Mo kommer heldigvis kjapt over flausen, lager kaffe, snakker om stryketøy og prater med mannen gjennom kjøkkenvinduet. Fullstendig normalt, alt sammen. Det er nesten skuffende for meg som har lest de tre bøkene hun har utgitt. Jeg forventet meg en person som så dyster og plaget ut, blek og med fettet hår, ensom i sin egen lille hule og som spiste prozac til frokost og valium til kvelds.
- Nei, sier hun og ler. – Etter at jeg fikk datteren min er jeg blitt forbløffende normal. Jeg tror jeg får skrevet av meg all galskapen i bøkene mine.
Mo Hayder eksploderte på den engelske bokverdenen for tre år siden med The Birdman (2001) (Fuglemannen på norsk), en thriller som fikk moren hennes til å tro hun hadde gjort noe forferdelig galt mot henne da hun var liten. Noe som ikke akkurat overrasket denne leseren… Bøkene hennes preges av høyt tempo, gode beskrivelser og karakterer som skiller seg kraftig ut fra den gjengse brite. Forhåpentligvis. Det er ikke noe vanskelig å forstå hvorfor hun har gått til topps på bestsellerlistene.
- Har du alltid ønsket å bli forfatter? Spør jeg.
- Uff, nei.
Hun rekker meg kaffekannen og et par krus, og bærer med seg fat med nøtter inn i stuen som domineres av et svart piano og en diger peis. Det finnes ikke noe stuebord, så hun drar frem pianokrakken og bruker den som bord.
- Jeg ville bli filmregissør, forteller hun. – Jeg studerte film i USA, men det er så mange folk å ta hensyn til når man skal lage film. Manusforfatteren skriver det han vil, skuespillerne legger noe helt annet i rollen enn det regissøren hadde tenkt seg, og så kommer kostymefolk og pengefolk … Når jeg skriver er det jeg som bestemmer alt. Mye bedre.
Det er tydelig for meg at filmregissøren lever i beste velgående i bøkene hennes. Tempoet raser av gårde, skiftene like kjappe som i en thriller og spenningen holder deg klistret til boksidene til siste slutt.
- Jeg har ingen formell utdannelse i litteratur, siden jeg sluttet skolen da jeg var femten. Så da jeg satte meg ned for å skrive en bok - du er faktisk den første som har spurt meg om det - da brukte jeg veldig bevisst det jeg hadde lært om film. Jeg tenkte ikke på det som om det var opptak, men jeg måtte visualisere karakterene mine når de utførte handlinger. Det gjorde det mer levende for meg.
Jeg er alltid interessert i hva som får folk til å sette seg ned og skrive en bok, jeg vet jo hvorfor jeg selv gjør det, men blir alltid fascinert av andres motivasjon.
- Hva fikk deg til å bestemme deg for å skrive?
Hun skjærer en liten grimase.
- Jeg jobbet i en virkelig fæl jobb og tjente nesten ingenting, så jeg bestemte meg for å skrive og se om jeg kunne tjene noe på det.
Det er en underdrivelse, hun selger som nystekt fish & chips her borte. Jeg kjenner forfattere som har tatt femten år før de ble utgitt, og antallet håpefulle som aldri blir utgitt er like tallrikt som britiske regndråper.
- Tok det deg lang tid å bli utgitt?
Hun ler litt. – Å, jeg var så heldig at det nesten er utrolig. Da jeg var ferdig, sendte jeg manuset til en agent og hun fikset stort forskudd og utgivelse før jeg rakk å summe meg. Jeg er rene askepott, så det skjer faktisk med folk.
En annen ting som opptar meg, spesielt nå når jeg har truffet henne, er hvor hun finner historier som er så rå som hennes. Alle tre bøkene handler om drap som heller til den groteske sorten.
- Hvordan finner du ideer til historiene dine?
Hun må tenke seg om, lenge og vel. – Hvordan vet man det, egentlig? Jeg finner dem vel i ting jeg leser, ting jeg ser. Det er rart med det, det kan være noe jeg har hørt eller sett en gang for hundre år siden. Det var det som førte til historien i Tokyo.
Tokyo kom ut i 2004 og handler om Gray som er besatt av å bevise at det finnes en film fra japanernes massakre av Nanking i 1937. Hun reiser til Tokyo og plager en gammel, kinesisk professor til han hjelper henne. Underveis blir hun forfulgt av den japanske mafiaen og får endelig bevis for at hun ikke er gal likevel. Kanskje.
Mo ser litt tankefull ut mens hun leter etter gamle minner.
– Jeg dro hjemmefra da jeg var femten og bodde en stund sammen med en motorsykkelgjeng, ja, du vet jo hvor gærne de kan være. De hadde alltid haugevis av magasiner om alt mulig som jeg leste. Et av dem hadde en mengde fotografier av forferdelige ting som hadde skjedd, og jeg ble fascinert av et fotografi av en mann som ble halshugget. Av en eller annen grunn ble bildet sittende i hodet mitt.
Mange år senere jobbet jeg i Tokyo. Da jeg spurte mine japanske venner om Nanking, bare ristet de på hodet. De hadde aldri hørt om Nanking, det var en del av krigshistorien som rett og slett var blitt sensurert ut av historiebøkene deres. Så begynte jeg å lese om Nanking, og i en av bøkene jeg leste, oppdaget jeg det samme fotografiet av en mann som ble halshugget. Aha, er det der jeg har det fra!, tenkte jeg. Og sånn oppsto historien.
De to første bøkene handler om seriemordere som ikke legger fingrene i mellom og Mo beskriver dem i detaljer som ikke overlater så mye til fantasien. Jeg fikk mareritt etter å ha lest Fuglemannen.
- Hvorfor skriver du så voldelig som du gjør?
- Jeg tror det henger sammen med at jeg som kvinne frykter vold, alle kvinner gjør jo det, sier hun. - Vi forstår den ikke på samme måte som menn, og derfor frykter vi det. Jeg ville gå inn i det og se hva det var.
Hun bruker rettsmedisinske fakta med stor dyktighet og detaljrikdom i beskrivelsene sine. Ikke for mye, men akkurat nok til at det blir skremmende realistisk.
- Du skriver ikke akkurat for den sarte leseren?
- Jeg tror ikke det er mulig å beskrive drap på en fin måte. Ingen drap er hyggelige. Jeg går i store detaljer, nettopp fordi jeg vil at leseren skal føle hvor jævlig det er egentlig. Det henger vel også sammen med at jeg egentlig ikke hadde tenkt over hva et drap innebærer i virkeligheten før jeg begynte å skrive om det.
Hun bruker lang tid på å formulere svarene sine, lang tid på å komme frem til hva hun vil si. Det er tydelig at hun ikke er vant til å bli intervjuet ennå, noe som er forfriskende.
Hun skriver så konkret om uhyggeligheter at jeg ikke er overbevist om at dette er noe hun har bestemt seg for med hodet. Det må være noe mer som ligger til grunn for å skrive som hun gjør.
Hun ser ut som hun leter etter svaret i nøtteskålen, før hun velger seg en og lener seg tilbake i stolen. Etter først å ha bedt om unnskyldning for sin uengelske oppførsel ved å forsyne seg først.
- Jo, du har vel rett i det på en måte. Jeg har aldri sett et drap i virkeligheten, men jeg snakket med en rettsmedisiner og han viste meg bilder av en obduksjon. Jeg ble så overrasket, jeg hadde aldri sett sånne bilder før og jeg ble så sjokkert over hvor skremmende og grusomt det var. Jeg ante ikke at det var så fælt. Jeg vokste opp med det vi kaller for Cosy Crime, Agatha Christie og sånn, hvor presten lå drept i biblioteket og det kanskje var en liten bloddråpe for syns skyld..
Hun ler litt.
- Der var det aldri noen beskrivelse av alt gørret som følger med i et drap. Da jeg gikk hjem etter intervjuet var jeg så lamslått. Hjertet mitt banket. Spenningen i en kriminalroman kommer jo av at noen blir drept eller at noe grusomt skjer, det er derfor leserne blar videre. Og jeg tenkte hvor feil det var at leserne motiveres til å lese om løsningen av et drap de aldri får beskrevet i boken. Det ble på en måte mottoet mitt og jeg har vel egentlig gnidd det inn med teskjeer nå, sier hun og ler.
Det er på dette tidspunktet hun faller på kne foran meg.
- Å, hjelp. Pianoet mitt faller gjennom gulvet, sier hun. - Det står på en løs planke. Gud, at vi ikke har sett det før? Hele greia kunne jo ramlet ned i kjelleren! Tror du det går bra?
Jeg lurer et øyeblikk på om galskapen i bøkene hennes kanskje ikke er så langt unna forfatteren likevel, men inntar rollen som midlertidig bygningsinspektør. Vi kommer frem til at det står støtt nok, men at mannen hennes kanskje bør flytte det over til en stødigere planke.
Jeg er fascinert av bruken av troll i The Treatment. Ordet brukes om en pedofil drapsmann. Hvordan kom hun på den tanken?
- Troll brukes for å beskrive eldre homofile menn som driver rovdyrjakt på unge gutter. Hvis du søker på nettet, så dukker alle disse ekle sidene opp, forklarer hun.
Det er vel et godt stykke unna Kittelsens troll, kanskje?
Det nærmeste hun har vært Norge er Finland, kan hun fortelle, men hun har faktisk en norsk morfar, selv om han døde før hun ble født.
Hun gir inntrykk av å være lettere forvirret over suksessen, men lyser opp når hun snakker om sin fjerde bok som det allerede stilles store forventninger til.
- For en gangs skyld går det så det suser. I de tre andre måtte jeg slite for å bli ferdig. Kanskje jeg er i ferd med å bli forfatter, likevel?
Her er påskens intervju (tidligere trykket i Thriller til deres påskenummer i 200o og æh ....
Rått stjerneskudd - intervju med Mo Hayder
Midt under intervjuet faller Mo Hayder på knærne foran meg og ler så hun rister. Hvem skulle vel tro at 42-åringen på gulvet foran meg karakteriseres som Storbritannias nye rå stjerneskudd? Henrykte anmeldere beskriver bøkene hennes som rå og realistiske, mørke og dystre, men også fulle av poesi.
Mo Hayder bor i Bath Spa, noe som tar meg halvannen time og to togskift. Jeg har ikke vært her før, og opplever Bath som en kulisse over en tapt tid. En tid da Claudius haltet rundt på Forum og beordret arkitektene sine til å bygge flotte bygninger i Britannia til Romas ære. De fornuftige britene har latt så mye som mulig bli stående og laget en turistattraksjon av hele byen. Luften surrer av fremmede språk, kameraklikking og beljende guider.
Det lille hjørnehuset er av den gammeldagse engelske sorten hvor åtte andre hus henger fast i hverandre nedover gaten. Det ser ut som et vanlig, lite hus med en bitteliten hage. På den andre siden av gaten ruver en steinkirke som ser ut som lillebroren til Nidarosdomen.
Jeg rekker ikke ringe på klokken før Mo Hayder åpner. Liten og slank, kledd i treningstøy minst tre nummer for stort og med håret samlet i en uryddig hestehale.
- Jeg har nettopp stått opp, tilstår hun, og inviterer meg på kjøkkenet hvor en kvinne står og stryker en enorm haug med tøy.
- Jeg har ikke blitt intervjuet av noen fra Nederland før, sier hun tankefullt.
- Å, men jeg er fra Norge, sier jeg og lurer på om jeg har stavet Norwegian riktig.
Den erklæringen skaper et øyeblikk av total forvirring på det lille kjøkkenet. Mo kommer heldigvis kjapt over flausen, lager kaffe, snakker om stryketøy og prater med mannen gjennom kjøkkenvinduet. Fullstendig normalt, alt sammen. Det er nesten skuffende for meg som har lest de tre bøkene hun har utgitt. Jeg forventet meg en person som så dyster og plaget ut, blek og med fettet hår, ensom i sin egen lille hule og som spiste prozac til frokost og valium til kvelds.
- Nei, sier hun og ler. – Etter at jeg fikk datteren min er jeg blitt forbløffende normal. Jeg tror jeg får skrevet av meg all galskapen i bøkene mine.
Mo Hayder eksploderte på den engelske bokverdenen for tre år siden med The Birdman (2001) (Fuglemannen på norsk), en thriller som fikk moren hennes til å tro hun hadde gjort noe forferdelig galt mot henne da hun var liten. Noe som ikke akkurat overrasket denne leseren… Bøkene hennes preges av høyt tempo, gode beskrivelser og karakterer som skiller seg kraftig ut fra den gjengse brite. Forhåpentligvis. Det er ikke noe vanskelig å forstå hvorfor hun har gått til topps på bestsellerlistene.
- Har du alltid ønsket å bli forfatter? Spør jeg.
- Uff, nei.
Hun rekker meg kaffekannen og et par krus, og bærer med seg fat med nøtter inn i stuen som domineres av et svart piano og en diger peis. Det finnes ikke noe stuebord, så hun drar frem pianokrakken og bruker den som bord.
- Jeg ville bli filmregissør, forteller hun. – Jeg studerte film i USA, men det er så mange folk å ta hensyn til når man skal lage film. Manusforfatteren skriver det han vil, skuespillerne legger noe helt annet i rollen enn det regissøren hadde tenkt seg, og så kommer kostymefolk og pengefolk … Når jeg skriver er det jeg som bestemmer alt. Mye bedre.
Det er tydelig for meg at filmregissøren lever i beste velgående i bøkene hennes. Tempoet raser av gårde, skiftene like kjappe som i en thriller og spenningen holder deg klistret til boksidene til siste slutt.
- Jeg har ingen formell utdannelse i litteratur, siden jeg sluttet skolen da jeg var femten. Så da jeg satte meg ned for å skrive en bok - du er faktisk den første som har spurt meg om det - da brukte jeg veldig bevisst det jeg hadde lært om film. Jeg tenkte ikke på det som om det var opptak, men jeg måtte visualisere karakterene mine når de utførte handlinger. Det gjorde det mer levende for meg.
Jeg er alltid interessert i hva som får folk til å sette seg ned og skrive en bok, jeg vet jo hvorfor jeg selv gjør det, men blir alltid fascinert av andres motivasjon.
- Hva fikk deg til å bestemme deg for å skrive?
Hun skjærer en liten grimase.
- Jeg jobbet i en virkelig fæl jobb og tjente nesten ingenting, så jeg bestemte meg for å skrive og se om jeg kunne tjene noe på det.
Det er en underdrivelse, hun selger som nystekt fish & chips her borte. Jeg kjenner forfattere som har tatt femten år før de ble utgitt, og antallet håpefulle som aldri blir utgitt er like tallrikt som britiske regndråper.
- Tok det deg lang tid å bli utgitt?
Hun ler litt. – Å, jeg var så heldig at det nesten er utrolig. Da jeg var ferdig, sendte jeg manuset til en agent og hun fikset stort forskudd og utgivelse før jeg rakk å summe meg. Jeg er rene askepott, så det skjer faktisk med folk.
En annen ting som opptar meg, spesielt nå når jeg har truffet henne, er hvor hun finner historier som er så rå som hennes. Alle tre bøkene handler om drap som heller til den groteske sorten.
- Hvordan finner du ideer til historiene dine?
Hun må tenke seg om, lenge og vel. – Hvordan vet man det, egentlig? Jeg finner dem vel i ting jeg leser, ting jeg ser. Det er rart med det, det kan være noe jeg har hørt eller sett en gang for hundre år siden. Det var det som førte til historien i Tokyo.
Tokyo kom ut i 2004 og handler om Gray som er besatt av å bevise at det finnes en film fra japanernes massakre av Nanking i 1937. Hun reiser til Tokyo og plager en gammel, kinesisk professor til han hjelper henne. Underveis blir hun forfulgt av den japanske mafiaen og får endelig bevis for at hun ikke er gal likevel. Kanskje.
Mo ser litt tankefull ut mens hun leter etter gamle minner.
– Jeg dro hjemmefra da jeg var femten og bodde en stund sammen med en motorsykkelgjeng, ja, du vet jo hvor gærne de kan være. De hadde alltid haugevis av magasiner om alt mulig som jeg leste. Et av dem hadde en mengde fotografier av forferdelige ting som hadde skjedd, og jeg ble fascinert av et fotografi av en mann som ble halshugget. Av en eller annen grunn ble bildet sittende i hodet mitt.
Mange år senere jobbet jeg i Tokyo. Da jeg spurte mine japanske venner om Nanking, bare ristet de på hodet. De hadde aldri hørt om Nanking, det var en del av krigshistorien som rett og slett var blitt sensurert ut av historiebøkene deres. Så begynte jeg å lese om Nanking, og i en av bøkene jeg leste, oppdaget jeg det samme fotografiet av en mann som ble halshugget. Aha, er det der jeg har det fra!, tenkte jeg. Og sånn oppsto historien.
De to første bøkene handler om seriemordere som ikke legger fingrene i mellom og Mo beskriver dem i detaljer som ikke overlater så mye til fantasien. Jeg fikk mareritt etter å ha lest Fuglemannen.
- Hvorfor skriver du så voldelig som du gjør?
- Jeg tror det henger sammen med at jeg som kvinne frykter vold, alle kvinner gjør jo det, sier hun. - Vi forstår den ikke på samme måte som menn, og derfor frykter vi det. Jeg ville gå inn i det og se hva det var.
Hun bruker rettsmedisinske fakta med stor dyktighet og detaljrikdom i beskrivelsene sine. Ikke for mye, men akkurat nok til at det blir skremmende realistisk.
- Du skriver ikke akkurat for den sarte leseren?
- Jeg tror ikke det er mulig å beskrive drap på en fin måte. Ingen drap er hyggelige. Jeg går i store detaljer, nettopp fordi jeg vil at leseren skal føle hvor jævlig det er egentlig. Det henger vel også sammen med at jeg egentlig ikke hadde tenkt over hva et drap innebærer i virkeligheten før jeg begynte å skrive om det.
Hun bruker lang tid på å formulere svarene sine, lang tid på å komme frem til hva hun vil si. Det er tydelig at hun ikke er vant til å bli intervjuet ennå, noe som er forfriskende.
Hun skriver så konkret om uhyggeligheter at jeg ikke er overbevist om at dette er noe hun har bestemt seg for med hodet. Det må være noe mer som ligger til grunn for å skrive som hun gjør.
Hun ser ut som hun leter etter svaret i nøtteskålen, før hun velger seg en og lener seg tilbake i stolen. Etter først å ha bedt om unnskyldning for sin uengelske oppførsel ved å forsyne seg først.
- Jo, du har vel rett i det på en måte. Jeg har aldri sett et drap i virkeligheten, men jeg snakket med en rettsmedisiner og han viste meg bilder av en obduksjon. Jeg ble så overrasket, jeg hadde aldri sett sånne bilder før og jeg ble så sjokkert over hvor skremmende og grusomt det var. Jeg ante ikke at det var så fælt. Jeg vokste opp med det vi kaller for Cosy Crime, Agatha Christie og sånn, hvor presten lå drept i biblioteket og det kanskje var en liten bloddråpe for syns skyld..
Hun ler litt.
- Der var det aldri noen beskrivelse av alt gørret som følger med i et drap. Da jeg gikk hjem etter intervjuet var jeg så lamslått. Hjertet mitt banket. Spenningen i en kriminalroman kommer jo av at noen blir drept eller at noe grusomt skjer, det er derfor leserne blar videre. Og jeg tenkte hvor feil det var at leserne motiveres til å lese om løsningen av et drap de aldri får beskrevet i boken. Det ble på en måte mottoet mitt og jeg har vel egentlig gnidd det inn med teskjeer nå, sier hun og ler.
Det er på dette tidspunktet hun faller på kne foran meg.
- Å, hjelp. Pianoet mitt faller gjennom gulvet, sier hun. - Det står på en løs planke. Gud, at vi ikke har sett det før? Hele greia kunne jo ramlet ned i kjelleren! Tror du det går bra?
Jeg lurer et øyeblikk på om galskapen i bøkene hennes kanskje ikke er så langt unna forfatteren likevel, men inntar rollen som midlertidig bygningsinspektør. Vi kommer frem til at det står støtt nok, men at mannen hennes kanskje bør flytte det over til en stødigere planke.
Jeg er fascinert av bruken av troll i The Treatment. Ordet brukes om en pedofil drapsmann. Hvordan kom hun på den tanken?
- Troll brukes for å beskrive eldre homofile menn som driver rovdyrjakt på unge gutter. Hvis du søker på nettet, så dukker alle disse ekle sidene opp, forklarer hun.
Det er vel et godt stykke unna Kittelsens troll, kanskje?
Det nærmeste hun har vært Norge er Finland, kan hun fortelle, men hun har faktisk en norsk morfar, selv om han døde før hun ble født.
Hun gir inntrykk av å være lettere forvirret over suksessen, men lyser opp når hun snakker om sin fjerde bok som det allerede stilles store forventninger til.
- For en gangs skyld går det så det suser. I de tre andre måtte jeg slite for å bli ferdig. Kanskje jeg er i ferd med å bli forfatter, likevel?
torsdag 25. mars 2010
Hvorfor skrive?
Jeg har dårlig tid - manus må være ferdig til søndag og jeg mangler sider ... mange sider. Men nok om det.
Hvorfor skrive?
Hvilke demoner tvinger oss til å sitte ved tastaturet time etter time, dag etter dag - ferier og helligdager? Det er et spørsmål som alle forfattere må stille se selv på ett eller annet tidspunkt. Tror jeg i hvert fall. Selv stiller jeg meg det spørsmålet rett som det er - spesielt når timene går og ordene ikke kommer. Jeg kan bruke en hel dag på å skrive et avsnitt ...
Jeg har begynnende tennisalbue og gnagsår på fingertuppene, jeg har ikke sett dagslys siden desember, det knaker i rygg og ledd, og av og til er jeg så tom i hodet at jeg ikke får sove. Akk og ve ...
Livet ville vært mye enklere med en fast jobb - på mange måter. Folk å forholde seg til, arbeidsoppgaver som skal utføres, en adskillig enklere selvangivelse og klokken fire eller fem så går man hjem? (En helt annen ting er jo om det finnes sånn jobber ...).
Nåvel, tilbake til poenget før jeg faller over tastaturet og det eneste som kommer en endeløs rekke av zzzzzz.
Hvorfor skrive?
Jeg har skrevet siden jeg var barn. Det er en trang til å skrive ned historiene som dukker opp i hodet. Jeg er en storydreven forfatter - jeg skriver den type historier jeg selv liker å lese. Når jeg går på gaten eller lager middag eller sitter hos tannlegen, så eksisterer jeg også på et helt annet plan - det planet som ser historier utfolde seg og ikke har tid til å bry seg om at dører dukker opp rett foran nesen min og ekspeditører skal ha betalt. Hvem har vel tid til sånt?
Hvis jeg ikke skriver ville sannsynligvis hodet mitt eksplodere (jeg ønsker meg en sånn greie som Harry Potters rektor har, der hvor han trekker tråder ut av hodet og putter i en boks). Jeg ville i hvert fall ha blitt enda mer distre enn jeg er nå, enda mer hodegal - og sikkert ikke fått sove fordi historiene hele tiden surret rundt i hodet istedet for å havne på papiret - eller datamaskinen. Jeg ville ha glefset til folk og sparket hunder ...
Hvorfor skriver du?
Hvorfor skrive?
Hvilke demoner tvinger oss til å sitte ved tastaturet time etter time, dag etter dag - ferier og helligdager? Det er et spørsmål som alle forfattere må stille se selv på ett eller annet tidspunkt. Tror jeg i hvert fall. Selv stiller jeg meg det spørsmålet rett som det er - spesielt når timene går og ordene ikke kommer. Jeg kan bruke en hel dag på å skrive et avsnitt ...
Jeg har begynnende tennisalbue og gnagsår på fingertuppene, jeg har ikke sett dagslys siden desember, det knaker i rygg og ledd, og av og til er jeg så tom i hodet at jeg ikke får sove. Akk og ve ...
Livet ville vært mye enklere med en fast jobb - på mange måter. Folk å forholde seg til, arbeidsoppgaver som skal utføres, en adskillig enklere selvangivelse og klokken fire eller fem så går man hjem? (En helt annen ting er jo om det finnes sånn jobber ...).
Nåvel, tilbake til poenget før jeg faller over tastaturet og det eneste som kommer en endeløs rekke av zzzzzz.
Hvorfor skrive?
Jeg har skrevet siden jeg var barn. Det er en trang til å skrive ned historiene som dukker opp i hodet. Jeg er en storydreven forfatter - jeg skriver den type historier jeg selv liker å lese. Når jeg går på gaten eller lager middag eller sitter hos tannlegen, så eksisterer jeg også på et helt annet plan - det planet som ser historier utfolde seg og ikke har tid til å bry seg om at dører dukker opp rett foran nesen min og ekspeditører skal ha betalt. Hvem har vel tid til sånt?
Hvis jeg ikke skriver ville sannsynligvis hodet mitt eksplodere (jeg ønsker meg en sånn greie som Harry Potters rektor har, der hvor han trekker tråder ut av hodet og putter i en boks). Jeg ville i hvert fall ha blitt enda mer distre enn jeg er nå, enda mer hodegal - og sikkert ikke fått sove fordi historiene hele tiden surret rundt i hodet istedet for å havne på papiret - eller datamaskinen. Jeg ville ha glefset til folk og sparket hunder ...
Hvorfor skriver du?
mandag 22. mars 2010
I anledning poesidagen ...
Jeg leser knapt lyrikk. Det er ikke en leseform som fenger meg i det hele tatt. Jeg liker sangtekster, men da med musikken. Jeg har jo lest mye dikt, det slipper man ikke unna i en norsk utdannelse, og jeg har også studert litteratur den gangen dinosaurer dundret rundt med lesebriller i jungelen.
Men litt stas på poesidagen må jeg jo gjøre - og jeg er så glad i André Bjerke!
Farao på ferie
I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.
En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.
– Hva ler’u a’? sa farmora.
– Av mormora, den furia!
– Hvor ser’u a? sa farmora.
– I furua! sa Farao.
– Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
– Imorra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.
Du ser av vår historie
at det å dra på ferie i
landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!
Fra André Bjerke:
Moro-vers, Aschehoug 2000
Ellers så kan jeg jo alltids lire av meg en Limerick, men de egner seg ikke på trykk ...
Men litt stas på poesidagen må jeg jo gjøre - og jeg er så glad i André Bjerke!
Farao på ferie
I landet Miramarmora
var Farao på ferie
hos farmora og mormora.
En morgen klatret mormora
til Farao i furua,
og så begynte moroa.
– Hva ler’u a’? sa farmora.
– Av mormora, den furia!
– Hvor ser’u a? sa farmora.
– I furua! sa Farao.
– Kom ned igjen! sa farmora
til mormora i furua.
– Imorra, ja! sa mormora
til farmora til Farao.
Du ser av vår historie
at det å dra på ferie i
landet Miramarmora
til farmora og mormora,
den furia i furua,
har Farao hatt moro av!
Fra André Bjerke:
Moro-vers, Aschehoug 2000
Ellers så kan jeg jo alltids lire av meg en Limerick, men de egner seg ikke på trykk ...
lørdag 20. mars 2010
BBC's irriterende liste ...
Beatelill sendte invitasjon til å være med på å velge ut de fem bøkene jeg synes er best. Det er rimelig håpløst oppdaget jeg fort. Hvordan kan jeg gjøre det? Jeg har grublet på det i hele dag!
Her er andre bloggers lister: Beatelill, Tanker rundt bøker, Les mye og Migrating coconuts.
Plukke ut fem bøker som jeg synes er best?
Hm. Vel, hvis jeg forestiller meg at jeg er på en øde øy uten en bokhandel (men med kaffebar), hvilke bøker vil jeg helst skal stå i hyllen på nevnte kaffebar? (Gjerne sammen med de hundre, så er jeg sikker på at jeg har noe bra å lese).
Jeg har laget liste på liste, strøket og satt inn – og siden jeg ikke har klart å bestemme meg, så setter jeg inn de jeg kom frem til. Dette er et lite utvalg av de bøkene jeg synes burde ha vært med på BBC's liste:
Mine fem bøker i tilfeldig rekkefølge - bare juks,siden alle disse er bøker i en serie, men siden BBC har tatt alle Harry Potter bøkene og alle Shakespeares samlede under ett, så ha-ha!
1. Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe
2. Bøkene om Skipper Worse av Alexander Kielland
3. Oddbøkene av Dean Koontz
4. Albertebøkene av Cora Sandel
5. Shikastabøkene av Doris Lessing
Enkeltbøker som burde være med på listen :
Den uendelige historien av Michael Ende – Å, lykke ...
Mio min mio av Astrid Lindgren – så nydelig at det gjør vondt
The Stand av Stephen King – fordi den er himla lang og himla god.
The Thorn Birds av Colleen McCullough – hæ? Ikke på listen?
Mesteren og Margarita av Bulgakov - må lese omigjen på ett eller annet tidspunkt
Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y. - La Traviata er basert på denne. Oh, tragedie!
Rødt og Svart av Stendahl - Jeg liker Julien trass i alle hans dumheter
Steppeulven av Herman Hesse – som jeg egentlig ikke forsto og som må leses om igjen
Jenny av Sigrid Undset – som jeg liker best av alle Undsets bøker
Den sorte tulipan av Alexandre Dumas – min favoritt Dumas
Intensity av Dean Koontz – et mesterverk i hjertestoppende grøss
Ikke for å skryte altså, men her er BBC's liste: Alt i alt ser det ut til at det er femten bøker jeg ikke har lest, og noen jeg har avbrutt ...
1 Pride and Prejudice – Jane Austen X
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien X Mye lettere å lese da jeg var fjorten.
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte X Den ene boken jeg alltid må ha i bokhyllen.
4 Harry Potter series – JK Rowling X ren moro
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee X Kjedelig.
6 The Bible X
7 Wuthering Heights – Emily Bronte X Liker ikke Heathcliff ...
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell X Interessant, men deprimerende.
9 His Dark Materials – Philip Pullman X - Fantastiske
10 Great Expectations – Charles Dickens X Herlig
11 Little Women – Louisa M Alcott X Å, som jeg elsket denne her!
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy X kjedelig
13 Catch 22 – Joseph Heller X Bra
14 Complete Works of Shakespeare X Kan vel ikke regnes som en bok?
15 Rebecca – Daphne Du Maurier X En favoritt.
16 The Hobbit – JRR Tolkien X Herlig
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger X Kjedelig
19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger – leser
20 Middlemarch – George Eliot X God bok
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell X Favorittlisten.
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald X Grei nok
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy X Altfor lang, altfor mange folk
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams X Fantastisk
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostevsky X Favoritt
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck X Dyster, men bra
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll X Jeg er ikke sikker på om jeg liker Alice ...
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame X Pure delight.
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy X Å, som jeg gråt!
32 David Copperfield – Charles Dickens X Her også - grinebok!
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis X Slukte alle flere ganger.
34 Emma - Jane Austen X Flott
35 Persuasion – Jane Austen X Flott
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis X Se nr. 33
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini X
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres X En favoritt
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden X God
40 Winnie the Pooh – AA Milne X Klassisk nydelig
41 Animal Farm – George Orwell X Humoristisk til tross for at temaet er rimelig skummelt
42 The Da Vinci Code – Dan Brown X Spennende
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez X God
44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving X Husker ikke
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery X Uforglemmelig
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood X En sjelden skatt
49 Lord of the Flies – William Golding X Å, herlig.
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel Et halvt x - avbrøt
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen X Alle Austens bøker er en glede
55 A Suitable Boy – Vikram Seth X Avbrøt
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon X
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens X aldri fullført
58 Brave New World – Aldous Huxley X Bra bok!
59 The Curious Incident of the Dog in the Night – Mark Haddon X Utrolig morsom
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez X Bra..
61 Of Mice and Men – John Steinbeck X Bra.
62 Lolita – Vladimir Nabokov X Ekkel – orket ikke lese hele.
63 The Secret History – Donna Tartt X Uff, den var fæl.
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas X Alle Dumas bøkene er bra!
66 On The Road – Jack Kerouac X Fikk aldri helt sving på denne her.
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding X Morsom
69 Midnight’s Children – Salman RushdieX Jeg liker ikke Rusdies bøker.
70 Moby Dick – Herman Melville X Snork ...
71 Oliver Twist – Charles Dickens X Grinebok.
72 Dracula – Bram Stoker X – Oh, joy!
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett X En ren nytelse.
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce X – avbrøt
76 The Inferno – Dante X Dante er kul!
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransom
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray X kjedelig.
80 Possession – AS Byatt – Could be ...
81 A Christmas Carol – Charles Dickens X er litt lei av Scrooge nå.
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker X Bra.
84 The Remains of the Day – Kazuo IshiguroX Veldig bra.
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert X Grei nok, men jeg likte ikke madamen.
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry X avbrøt
87 Charlotte’s Web – EB White X Fornøyelig.
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle X Morsome
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton X Grei nok når man er 10
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad X God
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery X Vakker
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams X Vakker
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute X En absolutt favoritt.
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas X En nytelse.
98 Hamlet – William Shakespeare – X Burde ikke være her, siden the complete works er med ...
99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl X Hans barnebøker skinner!
100 Les Miserables – Victor Hugo X Sørgelig og vakker.
Her er andre bloggers lister: Beatelill, Tanker rundt bøker, Les mye og Migrating coconuts.
Plukke ut fem bøker som jeg synes er best?
Hm. Vel, hvis jeg forestiller meg at jeg er på en øde øy uten en bokhandel (men med kaffebar), hvilke bøker vil jeg helst skal stå i hyllen på nevnte kaffebar? (Gjerne sammen med de hundre, så er jeg sikker på at jeg har noe bra å lese).
Jeg har laget liste på liste, strøket og satt inn – og siden jeg ikke har klart å bestemme meg, så setter jeg inn de jeg kom frem til. Dette er et lite utvalg av de bøkene jeg synes burde ha vært med på BBC's liste:
Mine fem bøker i tilfeldig rekkefølge - bare juks,siden alle disse er bøker i en serie, men siden BBC har tatt alle Harry Potter bøkene og alle Shakespeares samlede under ett, så ha-ha!
1. Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe
2. Bøkene om Skipper Worse av Alexander Kielland
3. Oddbøkene av Dean Koontz
4. Albertebøkene av Cora Sandel
5. Shikastabøkene av Doris Lessing
Enkeltbøker som burde være med på listen :
Den uendelige historien av Michael Ende – Å, lykke ...
Mio min mio av Astrid Lindgren – så nydelig at det gjør vondt
The Stand av Stephen King – fordi den er himla lang og himla god.
The Thorn Birds av Colleen McCullough – hæ? Ikke på listen?
Mesteren og Margarita av Bulgakov - må lese omigjen på ett eller annet tidspunkt
Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y. - La Traviata er basert på denne. Oh, tragedie!
Rødt og Svart av Stendahl - Jeg liker Julien trass i alle hans dumheter
Steppeulven av Herman Hesse – som jeg egentlig ikke forsto og som må leses om igjen
Jenny av Sigrid Undset – som jeg liker best av alle Undsets bøker
Den sorte tulipan av Alexandre Dumas – min favoritt Dumas
Intensity av Dean Koontz – et mesterverk i hjertestoppende grøss
Ikke for å skryte altså, men her er BBC's liste: Alt i alt ser det ut til at det er femten bøker jeg ikke har lest, og noen jeg har avbrutt ...
1 Pride and Prejudice – Jane Austen X
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien X Mye lettere å lese da jeg var fjorten.
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte X Den ene boken jeg alltid må ha i bokhyllen.
4 Harry Potter series – JK Rowling X ren moro
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee X Kjedelig.
6 The Bible X
7 Wuthering Heights – Emily Bronte X Liker ikke Heathcliff ...
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell X Interessant, men deprimerende.
9 His Dark Materials – Philip Pullman X - Fantastiske
10 Great Expectations – Charles Dickens X Herlig
11 Little Women – Louisa M Alcott X Å, som jeg elsket denne her!
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy X kjedelig
13 Catch 22 – Joseph Heller X Bra
14 Complete Works of Shakespeare X Kan vel ikke regnes som en bok?
15 Rebecca – Daphne Du Maurier X En favoritt.
16 The Hobbit – JRR Tolkien X Herlig
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger X Kjedelig
19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger – leser
20 Middlemarch – George Eliot X God bok
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell X Favorittlisten.
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald X Grei nok
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy X Altfor lang, altfor mange folk
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams X Fantastisk
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostevsky X Favoritt
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck X Dyster, men bra
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll X Jeg er ikke sikker på om jeg liker Alice ...
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame X Pure delight.
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy X Å, som jeg gråt!
32 David Copperfield – Charles Dickens X Her også - grinebok!
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis X Slukte alle flere ganger.
34 Emma - Jane Austen X Flott
35 Persuasion – Jane Austen X Flott
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis X Se nr. 33
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini X
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres X En favoritt
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden X God
40 Winnie the Pooh – AA Milne X Klassisk nydelig
41 Animal Farm – George Orwell X Humoristisk til tross for at temaet er rimelig skummelt
42 The Da Vinci Code – Dan Brown X Spennende
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez X God
44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving X Husker ikke
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery X Uforglemmelig
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood X En sjelden skatt
49 Lord of the Flies – William Golding X Å, herlig.
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel Et halvt x - avbrøt
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen X Alle Austens bøker er en glede
55 A Suitable Boy – Vikram Seth X Avbrøt
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon X
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens X aldri fullført
58 Brave New World – Aldous Huxley X Bra bok!
59 The Curious Incident of the Dog in the Night – Mark Haddon X Utrolig morsom
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez X Bra..
61 Of Mice and Men – John Steinbeck X Bra.
62 Lolita – Vladimir Nabokov X Ekkel – orket ikke lese hele.
63 The Secret History – Donna Tartt X Uff, den var fæl.
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas X Alle Dumas bøkene er bra!
66 On The Road – Jack Kerouac X Fikk aldri helt sving på denne her.
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding X Morsom
69 Midnight’s Children – Salman RushdieX Jeg liker ikke Rusdies bøker.
70 Moby Dick – Herman Melville X Snork ...
71 Oliver Twist – Charles Dickens X Grinebok.
72 Dracula – Bram Stoker X – Oh, joy!
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett X En ren nytelse.
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce X – avbrøt
76 The Inferno – Dante X Dante er kul!
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransom
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray X kjedelig.
80 Possession – AS Byatt – Could be ...
81 A Christmas Carol – Charles Dickens X er litt lei av Scrooge nå.
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker X Bra.
84 The Remains of the Day – Kazuo IshiguroX Veldig bra.
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert X Grei nok, men jeg likte ikke madamen.
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry X avbrøt
87 Charlotte’s Web – EB White X Fornøyelig.
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle X Morsome
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton X Grei nok når man er 10
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad X God
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery X Vakker
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams X Vakker
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute X En absolutt favoritt.
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas X En nytelse.
98 Hamlet – William Shakespeare – X Burde ikke være her, siden the complete works er med ...
99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl X Hans barnebøker skinner!
100 Les Miserables – Victor Hugo X Sørgelig og vakker.
torsdag 18. mars 2010
Aldri alene - bokanmeldelse
Boken handler om to søstre med et helt spesielt livsløp. Det handler også om en forfatters utvikling, om vennskap, om kjærlighet under vanskelige forhold, om hemmeligheter og hva man egentlig kan skjule for den som står en aller nærmest, og det handler om hva man kan leve med hvis man må.
Søstrene Rose og Ruby er tvillinger. Men de er også sammenvokst i hodet og kan ikke skilles uten at begge dør. Så valget er forsåvidt enkelt: de lever det livet de har fått.
Jeg var engstelig for at denne boken skulle bli tippe over i en «freakshow» type bok – overtydelig eller bare grotesk, en slags grafsing i menneskelig lidelse. For hvordan er det mulig at det kan være annet enn fælt å være så knyttet til et annet menneske at man aldri kan bli kvitt det?
Alle som har søstre (eller brødre) lurer jo på hvordan det ville vært? Og alle grøsser antageligvis like mye som meg ved tanken. Hvordan vil det være å krangle med søsteren din – og ikke kunne slenge igjen døren og stenge henne ute? Å alltid, døgnet rundt, måtte ta hensyn og tilpasse seg et annet menneske fordi du ikke har annet valg?
Gleden var derfor stor da jeg begynte å lese og ikke klarte å stanse før neste kveld (hadde litt spisepauser, jobbing og soving, innimellom).
Aldri alene handlet om alt dette, men var også så mye mer. En rørende og godt skrevet historie om hvordan kjærligheten faktisk overkommer alt – også ting man ikke kan gjøre noe med.
Rose er den som forteller historien, men søsterens korte brev til leseren avslører en annen side av det som skjer, et annet synspunkt på de samme hendelsene – fra historien om moren deres, om reisen til Slovakia, om hvordan de forholder seg til andre mennesker, og ikke minst hvordan andre mennesker forholder seg til dem. Den evige følelsen av å være annerledes og for alltid bli definert som en av «jentene».
I det hele tatt en god leseropplevelse og en bok jeg nok kommer til å lese om igjen med tid og stunder.
Siden jeg nå slenger ut en bokanmeldelse i ny og ne, så får jeg heller kaste meg over terningene, jeg også. En god femmer til Aldri alene.
Mer om boken på forlagets sider: Juritzen forlag
lørdag 13. mars 2010
Biblioteker og fristelser ...
Jeg kan ikke skrive om skrivingen min i dag – alt som kommer er blæh. Da er det bedre å skrive om noe helt annet. Noe som ikke har med mitt å gjøre.
For eksempel så var jeg på biblioteket i dag. Mitt bibliotek ligger på Majorstuen, i underetasjen på noe jeg tror er en seniorblokk, men det kan være feil. Det er det inntrykket jeg har.
I dag gjaldt det research. Jeg skal skrive fra Edinburgh og innser at min kunnskap om byen på slutten av sekstenhundretallet har store hull. Derfor ventet en stabel Walter Scott bøker på meg, i tillegg til en kriminalroman og en lokalhistoriebok (fra 1929!). Av og til har jeg ingen konsept om tid, så jeg dukket inn døren fem minutter før stengetid. (Hvorfor tror jeg alltid at biblioteker har oppe til klokken seks om kvelden?). Det ble ingen tid til å snuse i hyllene, finne bøker jeg ikke har tid til å lese, men som jeg drar med meg hjem likefullt. Sukk.
Like innenfor døren står en gammeldags sykkel med kurv foran. En telegrambudsykkel – fra veldig gamle dager da internett besto av unge gutter og jenter på sykkel som suste gjennom gatene for å levere telegram til folk. (Dette vet jeg fordi min mor i sin tid hadde dette som jobb – datidens Rema1000 jobb for unge mennesker).
Nå vel. I sykkelkurven ligger det alltid bøker. Ved siden av døren står et bord med et gammelt trau – i trauet ligger også bøker. Det ligger bøker foran trauet også. I pene, ordnede bibliotekhauger, med små, nette prislapper.
Bibliotekets loppekasser!
Rene, skjære gullgruven. Jeg forsøker å unngå å se på disse to fristelsene, men det er et patetisk forsøk på å lure meg selv. Jeg må jo bare se!
Utbytte:
Bind 14, 15 og 16 av Grimberg: Menneskenes liv og historie. Bare tittelen er til å få frydefrysninger av. Grimberg var min inngang til historie, et funn for en som leste døgnet rundt og hadde veldig godt av å lese noe annet enn underholdningsbøker.
Asimov: I, Robot – en sci-fi klassiker. Jeg har hittil klart å unngå å lese Asimov – hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det nå. (Det kan være fordi jeg synes han virker ulidelig kjedelig. Vi får se).
Joan Brady: Fedrenes synder. En sann historie om en liten hvit gutt som ble solgt som slave etter den amerikanske borgerkrigen (dvs e. 1865), og hvordan dette påvirket de neste generasjonene.
Simpson og Burger: Ubåt. En roman med ubåter og spøkelsesbåter. Jeg liker sjø og jeg liker grøssere. Riktignok er jeg ikke alltid like begeistret for bøker fra 70-tallet, men den så spennende ut.
Bing & Bringsværd: Jeg – en maskin. Noveller fra sci-fi forfattere (de klassiske). Tror jeg leser denne før Asimov ...
Doris Lessing: The Sirian Experiment. Det er godt mulig at jeg har denne nedgravd i bokkassene mine på loftet, men jeg tror ikke det. Shikasta har jeg, men ikke denne. Lessings sci-fi bøker er noe av det beste i generen. Jeg leser Shikasta om igjen med et par års mellomrom og blir til min evige lettelse aldri lei av den.
Alt dette for under hundrelappen!
Det er noe med lukten av gamle bøker som gjør meg lykkelig. Med tiden kommer jeg nok til å lese bøker på Kindle eller en annen form for lesebrett, venne meg til lydbøker og hva de nå måtte finne på – men det blir nok ikke slutt på bøkene for min del. En sånn lykke kan jeg ikke bare slippe sånn uten videre.
Jeg planlegger å samle mine bøker i lader og loft, og en gang i fremtiden, når jeg ikke orker å skrive mer, når jeg ikke har flere røverhistorier på gang, så skal jeg lage mitt eget antikvariat. Der skal jeg sitte som en gammel burugle, med kaffe (da er jeg så gammel at jeg ikke trenger så mye søvn), masse sjokolade i alle varianter (who cares!), et ullsjal rundt skuldrene, og beina på en katt. Og alt jeg skal gjøre er å lese ...
For eksempel så var jeg på biblioteket i dag. Mitt bibliotek ligger på Majorstuen, i underetasjen på noe jeg tror er en seniorblokk, men det kan være feil. Det er det inntrykket jeg har.
I dag gjaldt det research. Jeg skal skrive fra Edinburgh og innser at min kunnskap om byen på slutten av sekstenhundretallet har store hull. Derfor ventet en stabel Walter Scott bøker på meg, i tillegg til en kriminalroman og en lokalhistoriebok (fra 1929!). Av og til har jeg ingen konsept om tid, så jeg dukket inn døren fem minutter før stengetid. (Hvorfor tror jeg alltid at biblioteker har oppe til klokken seks om kvelden?). Det ble ingen tid til å snuse i hyllene, finne bøker jeg ikke har tid til å lese, men som jeg drar med meg hjem likefullt. Sukk.
Like innenfor døren står en gammeldags sykkel med kurv foran. En telegrambudsykkel – fra veldig gamle dager da internett besto av unge gutter og jenter på sykkel som suste gjennom gatene for å levere telegram til folk. (Dette vet jeg fordi min mor i sin tid hadde dette som jobb – datidens Rema1000 jobb for unge mennesker).
Nå vel. I sykkelkurven ligger det alltid bøker. Ved siden av døren står et bord med et gammelt trau – i trauet ligger også bøker. Det ligger bøker foran trauet også. I pene, ordnede bibliotekhauger, med små, nette prislapper.
Bibliotekets loppekasser!
Rene, skjære gullgruven. Jeg forsøker å unngå å se på disse to fristelsene, men det er et patetisk forsøk på å lure meg selv. Jeg må jo bare se!
Utbytte:
Bind 14, 15 og 16 av Grimberg: Menneskenes liv og historie. Bare tittelen er til å få frydefrysninger av. Grimberg var min inngang til historie, et funn for en som leste døgnet rundt og hadde veldig godt av å lese noe annet enn underholdningsbøker.
Asimov: I, Robot – en sci-fi klassiker. Jeg har hittil klart å unngå å lese Asimov – hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det nå. (Det kan være fordi jeg synes han virker ulidelig kjedelig. Vi får se).
Joan Brady: Fedrenes synder. En sann historie om en liten hvit gutt som ble solgt som slave etter den amerikanske borgerkrigen (dvs e. 1865), og hvordan dette påvirket de neste generasjonene.
Simpson og Burger: Ubåt. En roman med ubåter og spøkelsesbåter. Jeg liker sjø og jeg liker grøssere. Riktignok er jeg ikke alltid like begeistret for bøker fra 70-tallet, men den så spennende ut.
Bing & Bringsværd: Jeg – en maskin. Noveller fra sci-fi forfattere (de klassiske). Tror jeg leser denne før Asimov ...
Doris Lessing: The Sirian Experiment. Det er godt mulig at jeg har denne nedgravd i bokkassene mine på loftet, men jeg tror ikke det. Shikasta har jeg, men ikke denne. Lessings sci-fi bøker er noe av det beste i generen. Jeg leser Shikasta om igjen med et par års mellomrom og blir til min evige lettelse aldri lei av den.
Alt dette for under hundrelappen!
Det er noe med lukten av gamle bøker som gjør meg lykkelig. Med tiden kommer jeg nok til å lese bøker på Kindle eller en annen form for lesebrett, venne meg til lydbøker og hva de nå måtte finne på – men det blir nok ikke slutt på bøkene for min del. En sånn lykke kan jeg ikke bare slippe sånn uten videre.
Jeg planlegger å samle mine bøker i lader og loft, og en gang i fremtiden, når jeg ikke orker å skrive mer, når jeg ikke har flere røverhistorier på gang, så skal jeg lage mitt eget antikvariat. Der skal jeg sitte som en gammel burugle, med kaffe (da er jeg så gammel at jeg ikke trenger så mye søvn), masse sjokolade i alle varianter (who cares!), et ullsjal rundt skuldrene, og beina på en katt. Og alt jeg skal gjøre er å lese ...
onsdag 10. mars 2010
En manglende anmeldelse
Jeg har nesten 20.000 ord, men nå begynner jeg å få så dårlig tid at jeg ikke klarer å sove ordentlig. Det er ikke spesielt bra, for å si det sånn. Første bolk går til forlaget i morgen, så det blir spennende. Jeg har en maksgrense på ca 1000-1500 ord pr dag, tydeligvis. Det er ganske bra, men nå burde det ha ligget på et par tusen ord for at jeg skal kunne holde tempoet oppe.
Meningen var å skrive en anmeldelse av Alf R. Jacobsens bok Iskyss - en bok jeg likte godt, men det får bli til en annen natt. Hodet mitt har takket for seg, og jeg kan høre hjernecellene snorke der inne. Som å ha tømmermenn uten fyllemoroa.
Av og til går fingrene av seg selv uten at jeg merker det, jeg hamrer i vei på mitt stakkars tastatur og ordene fyller side etter side - det kalles flow og er den hellige gral for forfattere. Du vet at det finnes fordi du har opplevd det før på en spesielt fin skrivedag, og hver gang du setter deg ved datamaskinen håper du at det skal skje igjen. Hellige enfold.
Flow er ikke noe du kan trene deg til, eller ville bare med viljekraften - det er de øyeblikkene hvor historien skriver seg selv, scene følger scene i perfekt rytme, karakterene gjør det de skal og jeg klarer å la være å drukne i adjektiv og klisjeer - det er en mektig følelse. Som regel må jeg da stå opp fra stolen og danse litt ...
Akk, ja. Morgendagens harde lys vil avsløre om det gikk så bra som jeg innbiller meg her jeg sitter med hjernen på skakke og verkende fingre - selvsagt under en dinglende lyspære på et mørkt loft ...
Og danser ...
Meningen var å skrive en anmeldelse av Alf R. Jacobsens bok Iskyss - en bok jeg likte godt, men det får bli til en annen natt. Hodet mitt har takket for seg, og jeg kan høre hjernecellene snorke der inne. Som å ha tømmermenn uten fyllemoroa.
Av og til går fingrene av seg selv uten at jeg merker det, jeg hamrer i vei på mitt stakkars tastatur og ordene fyller side etter side - det kalles flow og er den hellige gral for forfattere. Du vet at det finnes fordi du har opplevd det før på en spesielt fin skrivedag, og hver gang du setter deg ved datamaskinen håper du at det skal skje igjen. Hellige enfold.
Flow er ikke noe du kan trene deg til, eller ville bare med viljekraften - det er de øyeblikkene hvor historien skriver seg selv, scene følger scene i perfekt rytme, karakterene gjør det de skal og jeg klarer å la være å drukne i adjektiv og klisjeer - det er en mektig følelse. Som regel må jeg da stå opp fra stolen og danse litt ...
Akk, ja. Morgendagens harde lys vil avsløre om det gikk så bra som jeg innbiller meg her jeg sitter med hjernen på skakke og verkende fingre - selvsagt under en dinglende lyspære på et mørkt loft ...
Og danser ...
mandag 8. mars 2010
Midtveis ...
Jeg er snart midtveis i bok åtte. De første hundre sidene er alltid motbakke, litt tunge å komme seg gjennom - masser av tvil om dette kommer til å bli bok, om jeg noen gang kommer til å bli ferdig med denne her, og hvorfor i all verden er det så vanskelig å vite hva som skal skje etter den scenen jeg holder på med akkurat nå!
Hundresidersmilepælen er derfor et herlig sted å være. Det er som å stå øverst på Mount Everest og vite at det alltid er verst å komme opp. Nedover ruller det mer eller mindre av seg selv. De første hundre sidene bygger opp historien, og de neste hundre sidene samler trådene. Det betyr ikke at dette skjer på nøyaktig s. 100 i boken - noen ganger kommer midpunktet tidligere, noen ganger senere. Det avhenger av når jeg finner det ...
Jeg bruker mye tid på å fundere, tenke, se for meg hva som skal skjer - i blant tar det så mye tid at jeg blir bekymret for at jeg ikke skriver nok. Samtidig så hjelper det ikke å skrive bare for å skrive noe. (Selv om det også kan sette i gang kreativiteten i blant).
Små triks hjelper meg videre. Jeg kan gjøre noe helt annet, jeg kan gå vekk fra datamaskinen og se TV, vaske opp, gå en tur i vårværet (ikke i det siste, riktignok, men planen er der ...), handle, høre på radio. Jeg surfer, leser andres blogger, leser avisen og legger kabal. Jeg måtte fjerne kabalprogrammet fra PC'en pga fare for musearm, men det finnes jo på nettet. Det er bare det at kabaler på netter er gørkjedelige - jeg kan jo ikke jukse! Hva er vitsen med det?
Som regel leser jeg en bok - helst en som ikke har noe som helst med det jeg skriver å gjøre. Akkurat nå er det Iskyss av Alf R. Jacobsen. En overraskende bra bok om norske spioner under den kalde krigen.
Forhåpentligvis får hjernen da fri lenge nok fra vestlandet på 1600-tallet til at den kan komme opp med noe som både er spennende og relatert til selve historien! For jeg har ikke peiling!
Hundresidersmilepælen er derfor et herlig sted å være. Det er som å stå øverst på Mount Everest og vite at det alltid er verst å komme opp. Nedover ruller det mer eller mindre av seg selv. De første hundre sidene bygger opp historien, og de neste hundre sidene samler trådene. Det betyr ikke at dette skjer på nøyaktig s. 100 i boken - noen ganger kommer midpunktet tidligere, noen ganger senere. Det avhenger av når jeg finner det ...
Jeg bruker mye tid på å fundere, tenke, se for meg hva som skal skjer - i blant tar det så mye tid at jeg blir bekymret for at jeg ikke skriver nok. Samtidig så hjelper det ikke å skrive bare for å skrive noe. (Selv om det også kan sette i gang kreativiteten i blant).
Små triks hjelper meg videre. Jeg kan gjøre noe helt annet, jeg kan gå vekk fra datamaskinen og se TV, vaske opp, gå en tur i vårværet (ikke i det siste, riktignok, men planen er der ...), handle, høre på radio. Jeg surfer, leser andres blogger, leser avisen og legger kabal. Jeg måtte fjerne kabalprogrammet fra PC'en pga fare for musearm, men det finnes jo på nettet. Det er bare det at kabaler på netter er gørkjedelige - jeg kan jo ikke jukse! Hva er vitsen med det?
Som regel leser jeg en bok - helst en som ikke har noe som helst med det jeg skriver å gjøre. Akkurat nå er det Iskyss av Alf R. Jacobsen. En overraskende bra bok om norske spioner under den kalde krigen.
Forhåpentligvis får hjernen da fri lenge nok fra vestlandet på 1600-tallet til at den kan komme opp med noe som både er spennende og relatert til selve historien! For jeg har ikke peiling!
lørdag 6. mars 2010
Tre kolonner ...
For lenge, lenge siden ba jeg om hjelp til å få en trekolonners side. Det har jeg endelig tatt meg tid til å gjøre, så tusen takk for hjelpen! Instruksjoner er å finne på Moseplassen.
Jeg er for trøtt til å gjøre noe fornuftig i natt, så nå går jeg og legger meg!
Sov godt!
Jeg er for trøtt til å gjøre noe fornuftig i natt, så nå går jeg og legger meg!
Sov godt!
fredag 5. mars 2010
Ode til våren!
Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ord pr dag. Det er litt irriterende, så jeg må skjerpe meg.
Ord og sider så langt: 15289 og 74. Det var mer, men noe forsvant i vasken.
I dag har jeg vært utenfor døren! Helt til biblioteket og tilbake. Det var nesten litt voldsomt, så det var godt å kommer hjem til pc'en igjen. Ikke akkurat Shelley ... eller var det Keats?
Ode til våren
Det er vår i Oslo.
Snøen ligger skittengrå og tårnhøy på gatehjørner og åpne plasser. Veivesenets monsterbiler durer rundt med digre kjever, og velter snø over fortauer og parkerte biler. Bilen min holdes som gissel til varmegradene kommer. Hver gang jeg går til butikken, får jeg en følelse av å være eksremsportutøver. Fortauene klumper seg under glatte støvler og istappene drypper sine advarsler før de faller som tause bomber og knuses – enten mot noens hode eller mot bakken så splintene fyker.Vinden ligger på lur ved hvert hushjørne, på jakt etter naken hud. Stakkars meg som i yr vårkåthet la igjen både hansker og skjerf når den kaster seg over meg som en frossen vampyr.
Men det er vår!
På vei ned en såpeglatt bakke hørte jeg småfuglene synge for første gang i år. Folk ventet på busstopp og trikkestopp, med oppvendte ansikt. Alt for å kjenne et skinn av sol. Hustakene dukker frem fra snøfonnene som har ligget som en klam hånd over dem de siste månedene. Mitt glade tre utenfor kjøkkenvinduet strutter prøvende med sine nakne greiner og ser ut som om det vurderer å skyte knopper når som helst.
Det er vår!
Ord og sider så langt: 15289 og 74. Det var mer, men noe forsvant i vasken.
I dag har jeg vært utenfor døren! Helt til biblioteket og tilbake. Det var nesten litt voldsomt, så det var godt å kommer hjem til pc'en igjen. Ikke akkurat Shelley ... eller var det Keats?
Ode til våren
Det er vår i Oslo.
Snøen ligger skittengrå og tårnhøy på gatehjørner og åpne plasser. Veivesenets monsterbiler durer rundt med digre kjever, og velter snø over fortauer og parkerte biler. Bilen min holdes som gissel til varmegradene kommer. Hver gang jeg går til butikken, får jeg en følelse av å være eksremsportutøver. Fortauene klumper seg under glatte støvler og istappene drypper sine advarsler før de faller som tause bomber og knuses – enten mot noens hode eller mot bakken så splintene fyker.Vinden ligger på lur ved hvert hushjørne, på jakt etter naken hud. Stakkars meg som i yr vårkåthet la igjen både hansker og skjerf når den kaster seg over meg som en frossen vampyr.
Men det er vår!
På vei ned en såpeglatt bakke hørte jeg småfuglene synge for første gang i år. Folk ventet på busstopp og trikkestopp, med oppvendte ansikt. Alt for å kjenne et skinn av sol. Hustakene dukker frem fra snøfonnene som har ligget som en klam hånd over dem de siste månedene. Mitt glade tre utenfor kjøkkenvinduet strutter prøvende med sine nakne greiner og ser ut som om det vurderer å skyte knopper når som helst.
Det er vår!
onsdag 3. mars 2010
Bokanmeldelse: I sin hånd
Lykken smiler til fotballproffen Johnny Leine. Han er bosatt i Manchester i England, sammen med samboeren Monica Kongsmyhr. En dag innhentes han av fortiden. Overraskelsen er stor, da han finner ut at han står på en livsfarlig jentes dødsliste. Da starter et kappløp mot døden, hvor overraskelsene venter bak hvert hjørne.
Jeg har lest denne boken i forbindelse med en liten bloggturne, startet av Heidi Halvorsen på Bokelskere.no. Boken hørtes spennende ut. Jeg leser mye krim og liker å prøve nye forfattere. Det kan gjemme seg en perle mellom permene, noen ganger en nasjonalskatt. Debutbøker er jeg mer skeptisk til. Det hender at forfatteren er så ny at man ikke får et godt inntrykk av hva vedkommende egentlig kan få til. Det er heller ikke uvanlig at en førstebok ikke er i nærheten av å være så bra som neste bok, når forfatteren har fått mer selvtillit og mer tyngde i skrivingen sin. Det kan selvfølelig også gå den andre veien ...
Så da jeg fikk I sin hånd i posten igår, var det med litt skepsis jeg satte meg til å lese. Men jeg må innrømme at jeg ble gledelig overrasket. Heidi Halvorsen kan skrive, det er ikke tvil om det, og selv om historien halter enkelte steder litt vel mye, lot jeg meg underholde. Spenningen holdt til at jeg fullførte boken på et par timer. Karakterene er stort sett troverdige, selv om jeg synes hovedpersonen er vel tafatt, uansett hva han blir utsatt for. Morderen er et godt portrett av en forstyrret kvinne, og fortellergrepene som er brukt, fungerer for det meste bra.
Svakhetene er en historie som kunne ha tjent på å bli gjennomarbeidet noen ganger til slik at stoffet ble bedre utnyttet. Det er en god historie, men den lider under litt for lettvinte vendinger.
Uansett ser jeg frem til Heidis neste bok. Det blir spennende å følge henne videre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
