Astrid Lindgrens mesterdetektiv ...

Jeg sitter her og skal redigere manus - av og til føler jeg meg som pjokken i potetåkeren, han som lukte og lukte mens solen skinte på rumpa hans. Det gjør den riktignok ikke på min, her jeg sitter i sofaen med PC'en. Men følelsen er mye den samme, det er jeg ganske sikker på.
 
For å muntre meg selv opp, har jeg lest Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig av Astrid Lindgren. Hva er det med Astrid Lindgren? Boken er like bra i dag som den var da jeg leste den for første gang, en gang på syttitallet. En hel dag gikk jeg rundt og vrøvlet røverspråk til irritasjon for mine omgivelser.
Jeg må jo spørre meg selv hva jeg skulle ha gjort uten bøkene hennes. Jeg elsket dem alle - bortsett fra Karlsson på taket, han syntes jeg ualminnelig guffen og det synes jeg fortsatt - og leste dem i stykker med jevne mellomrom. Alt fra Per pusling, Ronja, Rasmus, Emil, Pippi, Lotta,  til mine absolutte favoritter Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Mesterdetektiven Blomkvist har en stor plass i mitt hjerte, og det gledet meg innmari i dag at den fortsatt er like morsom og godt skrevet nå som den gangen. Jeg må visst lese de andre også ...
Hva er det med Astrid Lindgrens bøker som har sånn appell? Jeg vet ikke - alt jeg vet er at hun skriver knakende godt,  med en innsikt i barnesinn og en kjærlighet til det hun skriver - og det gjør at man følte seg tatt på alvor. Dessuten er hun til tider hylende morsom.
Ah, jeg må tilbake til redigeringen min. Jeg lurer på om Astrid strevde like mye ... Antageligvis mer. Det synes i historiene hennes.