Smakebit på søndag: The Princess Bride

Jeg leser veldig lite akkurat nå, jeg begynte på Dean Koontzs siste bok om Odd Thomas og mistet gnisten etter et par kapitler. Enda jeg har gledet meg så innmari til at den skulle komme! Men den ligger nå på Kindelen og venter til jeg er mindre lesetrøtt, og ikke har fullt så mange prosjekter på gang ...
(Jeg har også samlet meg en sommerboklesningsliste ved hjelp av ivrige lesere på Facebook og på Bokelskere, men den får komme på et senere tidspunkt)
I mellomtiden titter jeg på The Princess Bride. S. Morgenstern's Classic tale of True Love and High Adventure som er en fantastisk morsom bok (filmen er aldeles herlig, det var sånn jeg oppdaget boken). Jeg har ikke kommet lenger enn til forordet (det er to veldig lange forord i denne boken), men det holder lenge det.
William Goldman har skrevet boken, men påstår at han egentlig har skrevet en forkortet versjon av en bok som kom ut mange år tidligere. Goldman står bak manus til filmklassikere som Butch Cassidy and the Sundance Kid, og All the President's Men. Forordene er bare tull fra ende til annen, men veldig morsomt å lese.

Til smakebiten! Som er fra begynnelsen på første kapittel ...

The year Buttercup turned ten, the most beautiful woman lived in Bengal, the daughter of a successful tea merchant. This girl's name was Aluthra, and her skin was of a dusky perfection unseen in India for eighty years. (There have only been eleven perfect complexions in all of India since accurate accounting  began.) Aluthra was  nineteen the year the pox plague hit Bengal. The girl survived, even if her skin did not. 



Flere gode smakebiter hos Mari som alltid:  Flukten fra virkeligheten

Smakebit på søndag: Chicken Soup for the Soul: Inspiration for Writers

 Som Mari kaller det: Jeg lider av bloggers guilt, men av og til må man prioritere og da kommer bloggingen etter skriving, lesing og soving ...

Dagens smakebit kommer fra en av Chicken Soup for the Soul bøkene. Om du ikke har hørt om dem før, så er det bøker med et bestemt tema, beregnet på å oppmuntre folk. Høres ikke det bra ut?
Jeg snublet over den på Goodreads, og siden litt oppmuntring alltid er hyggelig, så kjøpte jeg den. Jeg har så vidt lest en av historiene og gjenkjennelsesfaktoren er høy, bare for å ha sagt det.
Forfattere trenger også et klapp på hodet i blant, særlig når vi føler oss alene og misforstått (hulk, hulk ...). Dessuten hjelper det merkelig nok å høre at andre folk har strevd med det samme som en selv.

Smakebiten er fra introduksjonen:

I got twenty-four rejection letters on my first novel. To be clear, there were only twenty publishers at the time - and I got twenty-four rejection letters, which means some people were writing me twice to make sure I got the point. 
 Brad Meltzer 







Flere smakebiter hos Mari på: Flukten fra virkeligheten

Fra en serieforfatters dagbok - hva søren skal jeg lese hos frisøren?

Etter snart seks uker med dypvannsskriving er manuset omsider levert, og etter et skremmende møte med meg selv i speilet, var det bare å innse at det var på tide å gå til frisøren.
Det innebærer to-tre timer i en stol. Jeg er vant til å sitte stille lenge, men da er jeg som regel fordypet i skriving. I en frisørstol er ikke det fullt så enkelt ...
Et raskt søk på min lille Kindle, var noe skuffende. Jeg trodde Inferno av Dan Brown var tilgjengelig - men det var ikke før i morgen. Det kunne jeg jo ikke vente på ...
Den neste boken om Odd Thomas kommer ikke før 28 mai. Så det måtte jeg gi opp, det samme med den neste Stephen King boken.
Skriver ikke disse folka!
Heldigvis fant jeg omsider frem til The Long Earth av Terry Pratchett og Stephen Baxter. Med hodet fullt av aluminiumsfolie og varmluft blåsende mot ørene, fikk jeg lest noen kapitler. Så langt ser det bra ut, selv om det foreløpig er mer Sci-Fi enn humor. Jeg håper virkelig det tar seg opp ...

Vårtegn!

På vei hjem fra postkontoret - etter en liten stopp hos Samson for kaffe og vafler - fant vi disse!

Tekniske problemer - pausefisk ...

Siden jeg ikke få lastet inn bilder via Internet Explorer lenger - og det er jeg veldig lei av - så tester jeg ut Google Chrome i stedet. Og der kom det bilder, gitt. Skriften er litt liten, men regner med at det kan fikses. Det jeg selvfølgelig ikke liker med å skifte søker  er jo at alle de fine stedene jeg har lagret på Explorer blir værende der, og ikke automatisk følger med her. 

.Men så lenge bildene funker, er jeg glad!
Litt liten aktivitet her denne uken - jeg har hatt en ny forkjølelse, og har en deadline til neste uke. Så alle krefter må til for å gjøre ferdig boken. 

Terry Pratchett har bursdag - grattis

Jeg oppdaget Diskworld sent, for knappe ti år siden. Jeg bodde i Cheltenham og det hendte at jeg intervjuet forfattere for VG. For å finne de mest aktuelle forfatterne, hørte jeg ofte med forlagene for å se hva de hadde på utgivelseslistene sine. På Tiden forlag fikk jeg et tips om Terry Pratchett. Han var blitt oversatt til norsk, men hadde ikke helt slått til av en eller annen ukjent grunn. Jeg hadde aldri hørt om mannen, så jeg kjøpte inn noen bøker av ham.
Mitt første møte med Discworld var Small Gods, og jeg kunne ikke begripe det. Hvem skrev sånt! Var det mulig? Enda gladere ble jeg jo av å oppdaget at han hadde skrevet massevis av bøker. Jeg har lest alle - selv om jeg har et hemmelig håp om at det skal dukke opp en bok jeg ikke har lest. 
 Hva Pratchett sier her om biblioteker tror jeg er sant for de fleste forfattere. Mitt lokale bibliotek var i hvert fall min redning da jeg vokste opp. Det åpnet verden for meg, og heldigvis for meg, var det ingen av bibliotekarene på Haugesund folkebibliotek som noen gang la seg opp i hva jeg leste. Eller det faktum at jeg kunne låne opptil tjue bøker  i uken ... Bibliotekarer er ekte Gatekeepers, og jeg ville ha vært helt fortapt uten dem.
Og, ja, Pratchetts siste bok, Dodger, står høyt på leselisten min for øyeblikket. 
Det finnes et intervju med Pratchett ett eller annet sted her for den som vil lete!

En liten bursdaghilsen til Margit Sandemo - en dag for sent ...

Jeg er akkurat tolv minutter for sen med min bursdagshilsen. Det er ikke noe å gjøre med det, men jeg tenker at det ikke er noen unnskyldning for å la være å si gratulerer med dagen.
Som serieromanforfatter er jeg evig takknemlig for Margit Sandemo. Uten hennes Isfolket, ville det ikke ha fantes en egen sjanger av denne typen. Noen vil sikkert synes at det ville ha vært bedre, men dem om det. De vet ikke hva de går glipp av. 
Alle som skriver serier og alle som leser dem, er nok veldig glade for at det gikk som det gikk, tenker jeg.
Mitt første møte med Margits bøker var ikke Isfolket. Derimot var det en av hennes små romaner; Bergtatt som kom ut i 1968. Jeg leste den tidlig på syttitallet. Det var som en åpenbaring.
Da denne boken havnet foran mine lesesultne øyne, bodde jeg i Spania. Vi var der fra 1973-76, og det spilte liten rolle at man kunne bade og sole seg, når det ikke fantes lesestoff å oppdrive. For en som meg, som da vi kom var 12 og en noe besatt lesehest, var det fryktelig vanskelig. Lesebøker fra skolen leste jeg alltid ut på en time - og hva skulle jeg lese da, liksom? Det ble å jakte i folks bokhyller, tigge de hjemme om å sende meg lesestoff, låne fra andre - og da jeg virkelig ble desperat, stavet jeg meg gjennom tyske legeromaner oversatt til dårlig engelsk. Jeg har en mistanke om at de var dårlig skrevet i utgangspunktet - de var fryktelige - men jeg hadde ikke tilgang til noe annet. Jeg begynte ikke å skrive selv i Spania, men det var like før.
Men så dukket altså Bergtatt opp. Jeg kan ikke lenger huske hvor den kom fra, jeg tror det var fra venninnen min - vi leste den i hvert fall i filler. Boken handlet om en forvillet syttenåring med en grusomt slem storesøster. Liv havner i et skikkelig uføre da hun bli vitne til et drap - og ingen tror på henne, bortsett fra en mann. Romantisk som ville h*** med andre ord.
Og for en forvirret fjortenåring i et fremmed land, var den virkelig gudesendt. Nå var ikke min storesøster som Livs søster, men hva spilte det for noen rolle? Man hadde da fantasi!
Etter det var det ingen vei tilbake. Alle Margits bøker ble nitidig samlet og lest, om igjen og om igjen. Da min far kjøpte inn Isfolket, ble jeg en hyppig gjest og lånte bøkene så sant det var mulig. (Han drev utlån til halve slekten, så det hendte jeg måtte stå i kø).
Noen av bøkene hennes husker jeg ikke lenger, andre stråler i litteraturminnet som små soler. Bergtatt er for meg fortsatt en av de virkelig store leseopplevelsene - selv nå, over 35 år senere.
Det er ikke så mange forfattere jeg kan si det samme om.
Gratulerer med dagen, Margit. Tusen takk for alle bøkene dine - og for inspirasjonen du har gitt meg i årenes løp.

Noen som har hatt samme opplevelsen med Margits bøker? Det hadde vært veldig hyggelig å få høre om det!