Politiets plaskedam ...

Dagens: 1045. (Totalt: 7456 og 37 sider). Det er litt for snaut. Jeg har tenkt å ta ferie i påsken og da må jeg gjøre meg ferdig før jeg drar. Jeg må nok øke tempoet litt, ja.
Det blir lange dager foran datamaskinen med ord som danser over skjermen. Nå ja, danser og danser, fru Blom. Noen ganger gjør de selvsagt det, andre ganger er det som å svømme i leire. Uansett, med så lange skrivedager er det ikke alltid jeg får kommet meg ut av huset hver dag. Og når jeg får kommet meg ut av huset, går det ofte litt på skeive. Jeg har en lang liste med gjøremål som jeg ikke har tid til og lever stadig i håpet om at den skal bli kortere.
Jeg var på politihuset i dag for å fornye pass. Å klatre opp den lange bakken er slitsomt på bakglatte sko. Politihuset er et sted jeg kjenner godt, jeg har nemlig jobbet der som sekretærvikar en gang i Kritt-tiden. Det var interessant å se hva politifolk foretok seg - det var mye springing inn og ut, og mange rare saker: som f.eks innbruddet i kronemaskinen på Holmenkollen. Det tok to politifolk en hel dag å etterforske det. De leste sine rapporter inn på bånd og ga det videre til sekretærpoolen. Jeg fikk kjeft. Jeg skrev som regel ut en rapport på en halvtime, mens de andre brukte hele dagen. Og det var ikke sekretærene som klaget, det var politifolkene ...
Jeg fikk også tilbud om å overvære en obduksjon. Akkurat den takket jeg nei til. Det er visste ting her i livet som jeg faktisk kan klare meg utmerket godt uten og det er en av dem.
Det var 71 personer foran meg i køen da jeg kom en time før stengetid. Nå er jeg grunnleggende optimistisk og tålmodig, dessuten var jeg forberedt på ventetid: i sekken lå en bok og en skriveblokk, en flaske vann, en tyggegummi og småpenger til en kopp kaffe.
Ingen sitteplasser var å oppdrive bortsett fra på en benk like ved døren. De som satt der, hadde istapper under nesen. Så jeg ruslet helt innerst i lokalet hvor politiets noe forstyrrede interiørarkitekt har laget en rennende fontene og en liten plaskedam. Det var plass til flere på kanten.
Der satt jeg, med min vannflaske og min avis. Og etter en stund merket jeg at jeg ble våtere og våtere. Det tok meg litt tid å oppfatte dette - boken var god - men da jeg skulle hente tyggegummi i lommen ble jeg klissvåt.
Uten at jeg hadde merket det, hadde kanten på dunjakken min bestemt seg for å ta en dukkert. Og de dunene kan suge til seg vann! Jeg dryppet over hele gulvet, var klissblaut i baken og fikk humoristiske blikk fra de andre på bassengkanten.
Det var enda lenge igjen til det var min tur. Så jeg satte meg på sportsbilaget, og brukte resten av avisen til å tørke jakken så godt det lot seg være.
Neste gang jeg skal fornye passet, skal jeg ha med klappstol. Jeg skal sette det på listen min ...