Manusvask ...

Jeg trakk frem min trofaste ledsagerbok før jeg begynte på manusvasken for å se hva Elizabeth George har å si om dette.
Hun har en hel seremoni gående med sin skriveprosess. Etter å ha planlagt og laget sine forskjellige outlines - som jeg gikk litt i surr i etterhvert - har hun altså et ferdig manus foran seg. Et grovutkast. Når hun har det, setter hun seg ned med blyanten (helt sikker en rød, gammel lærer som hun er), og går gjennom det hun har skrevet. Hun gjør ingen notater i manuset, bare på et ark ved siden av.
Når hun er fremme ved siste ark, snur hun bunken, skyver den til side - og skriver det hun kaller for et redaksjonelt brev til seg selv! I brevet skriver hun retningslinjer for alt hun mener kan forbedres - dette er bare for henne selv, altså.
Neste trinn er å gå gjennom manuset med førnevnte rødblyant; klipper og limer, stryker og skriver. Når det er ferdig gir hun det til en som leser manuset for henne. Vedkommende får en liste med ting EG vil at hun skal være bevisst på når hun leser. I tillegg får hun en konvolutt som skal åpnes når manuset er ferdiglest, i konvolutten ligger et ark med spørsmål som leseren må svare på. (Ellers blir det nok strykkarakter, tenker jeg).
De har et hyggelig møte, evt endringer blir tatt opp, diskutert, så rettet opp. Først da sendes manuset til redaktøren.
Jeg tror jeg forstår hvorfor hun skriver så lange bøker - prosessen er så omstendelig at den knapt er verdt å bruke på noe som er kort ...
Gid det var så vel, tenker jeg, utmattet og imponert av hele greia.
Mitt manus får en grundig manusvask etter første omgang, deretter en vask når jeg går gjennom redaktørens endringer, rettelser og forslag, før språkvaskeren får fingrene i det. Jeg leser det også en gang til, slik at de aller siste endringene gjøres like før manus går i trykken.
Da er jeg godt fornøyd og for lengst i gang med neste ...